GiroToscana

Vi har det som rett og slett er verdens beste sidevesker.  Vi ødela én av dem i Spania i fjor.  Som kjent (?) kjørte “vi” inn i et trafikkskilt i 110 km/t.

Uansett, nå sier Vern at lokket ikke kan reddes.  Men med oppretting og litt sveising blir det bra.

Dette er fantastiske nyheter, for lite er bedre enn sidevesker som bærer preg av det den har opplevt.

Som en del av forberedelsene til denlange turen i sommer må jeg kvitte meg med en oljelekkasje.  Jeg har vært overbevist om at girolje kommer ut av, vel, girkassen gjennom sim-ringen som sitter rundt akslingen.  Men her er det jammen ikke mye som tyder på at det lekker.

Det er ikke så lett å få av svingarmen.  Bolten som bærer fjæren sitter fordømt godt fast.  Kanskje er den bøyd?  Jeg skifter den uansett så får vi se.

Vidar og Ann Kristin har hatt sykkelen sin på vinterlagring hos oss. Nå er de kommet for å kjøre den tilbake.

Fine dager langs veiene nordover i Europa venter. Men først må vi vise dem fjell og spisested i den store dalen nord for oss, Garfagnana. Palmesøndag er perfekt for en tur.

Turen går over vårt lille fjell Monte Pisano, vir krysser sletta til Collodi (Pinocchios fødested) og kjører videre over fjellene og ned til Bagni di Lucca. Etter et kaffestopp slynger veien seg oppover dalen til Castelvecchio di Garfagnana. Der tar vi av mot Cerageto, den lille landsbyen som er målet for turen i dag.

Roberto på Villa Verde venter som vanlig med en stor lunsj. Vi spiser antipasti og primo før en stor secondo får oss til å glemme alt annet; skiver av oksekjøtt, svinekjøtt og ‘salsicce ‘(toskanske vidunderlige pølser) sammen med ‘maialino’. Dette siste er stykker av helstekt smågris, det beste vi hadde spist på lenge.

Etter en liten siesta ute i sola tar vi fatt på hjemturen og stopper ved Ponte di Maddalena, dette fantastiske monumentet av en bro som ble bygget for mange hundre år siden.

Var på tur med Edel.  Stoppet for å (ikke) ta en sigarett.  Hun røker nemlig like mye som meg.  Ingen vinranker, men med sypresser i bakgrunnen er det andre varemerket på Chianti på plass.

Det er ikke bare lesere av GiroToscana som inviteres til lunch.  Alle som bruker av tiden sin til å lese om oss p Riding in Tuscany inviteres til lunch.
Eller middag, om det passer bedre.

Her er det Scott fra Maryland i USA som spiser primo.  Hustruen hans sitter i skjul kan en fyr i rød skjorte.

Solen skinner som vanlig fra skyfri himmel.

I gamle dager da startet alle de dagene jeg hadde fått lov til å dra på tur med en stille morgenstund, kaffe (espresso) med varm melk, syltetøy og et kart.  I disse moderne tider er kartet byttet ut med Google Maps.  At min gamle PC ikke er byttet ut med en iPad skyldes at jeg ikke har en skikkelig jobb.  Eller i det minste, ikke inntekt som kan måle seg med evnen og viljen til forbruk.  Jeg nevner i fleng iPad, iPhone, FujiFilm X100 X-Pro1, BMW R1200GS Adventure, og så videre.

Uansett så sitter jeg på kjøkkenet lenge før klokken åtte og studerer kartet.  Vi har kommet langt ut i januar, men det er egentlig min faste romjulstur som planlegges.  Problemet er at eftersom jeg er (helt) nederst på rangsordenen her i familien så ble min romjulstur med den største letthet skjøvet til side i år.  Ikke det at jeg det forbauser meg på noen måte……

Som alltid i dette nye livet så er frokosten absolutt ikke det viktigste måltidet om dagen.  I det minste, frokosten har ikke noe selvstendig hensikt, den skal bare gjøre det mulig å greie seg frem til lunch.  For lunch, det er faktisk dagens sentrum.  Dagens mål er å spise lunch i Poppi.

For tusen år siden, i det minste i forrige årtusen, dumpet Hustruen og jeg ned i Poppi.  Vi hadde fått tak i The Most Beautiful Villages in Tuscany.  Vi husker Poppi fordi vi traff et par fra Australia.  De var der av samme grunn som oss: hadde også boken med seg.  Vel, vi var på MC-ferie med en Honda CB500 uten sidevesker, så vi hadde ikke boken med oss; vi hadde med oss en liten lapp med adressen på.  Nå som vi knapt greier å dra til lunch uten 100 liter bagasje forstår jeg ikke hvordan vi greide oss.  Det var en fantastisk tur, så enten visste vi ikke bedre eller så har jeg glemt hvordan det egentlig var.  Trolig en kombinasjon.

Klokken litt over åtte drar jeg avgårde.  Det føles litt forbudt å dra avgårde før Hustruen har stått opp.  Ute på egen hånd, liksom.

Solen stråler fra skyfri himmel og det er et par-tre varmegrader .  Når jeg kommer ned på sletten slår kulden i mot meg.  Da vi flyttet til Montemagno sa naboene at vi var heldige som flyttet opp i høyden.  Det er kjøligere om sommeren og varmere om vinteren, sa de.  Varmere i høyden om vinteren?  Vi slo det bort som lokalpatriotisme.  Men det er sant!  Vi forbløffes stadig av å se rim på bilene nede i Calci.  Jeg hadde ikke dratt avgårde på tur med Tryggve om det lå fem cm rim på setet!

Rim smelter fort når solen kommer til, men isete biler bør gjøre at klokkene ringer: I skyggen er det trolig svært glatt.

Jeg stopper i Caprona for å betrakte elven.   Det har regnet alt for lite det siste året og den har nesten ikke vann.  På denne tiden av året skal Arno fosse avgunder broen, ikke flyte stille som dette.  Det er deilig med sol, men vi trenger litt regn i løpet av året også.  Fra påske til midten av oktober hadde vi tilsammen fem dager med regn.  Det er for lite (for å si det mildt).

Det er litt rim i gresset og hadde jeg ikke hatt kjøreutstyr på skulle jeg gått bort til dit hvor solen skinner på rimet og fått noen fine bilder.  Men er man på tur så er man på tur.  Foreløpig het jeg vært på tur i syv minutter.  Kan bli en lang dag, det her.

På turen vi tok dengang, Hustruen og jeg, da kjørte vi fra Poppi til Vallombrosa.  Derfor vet jeg at det går en vei til Poppi over fjellet.  Og ikke nok med det, noen år senere var vi to par på hver vår R1150RT som kjørtee oss bort på det samme fjellet.  Målet med dagens tur er ikke bare å spise lunch i Poppi, men å kjøre den veien over fjellet.

Fjellet vi snakker om, det er det som ligger sørøst for Firenze og nord for Arezzo.  Det er en rygg som går nord-sør og reiser seg 1500 meter over dalbunnen på begge sider.  Motorveien sørover fra Firenze ligger i dalen på ene siden mens Poppi ligger i den andre.

Jeg suser til Firenze på Fi-Pi-Li.  Det er bra med trafikk og ikke tegn til rim på veibanen.  På Fi-Pi-Li er det fra 15. november til 15. april påbudt med vinterdekk eller å ha med kjettinger.  Det står ikke et ord om motorsykler.  Typisk; hvem gidder å kjøre med vinterdekk når det 10 varmegrader og kravet ikke gjelder motorysykler?  Isteden for et generellt krav om “tilfredstillende” dekk (som vil kreve vurderingsevne hos bilistene) har man absolutt ingen tillitt til politiet, og derfor må alt kunne avgjøres bokstavelig.  Om det kommer sne 14 november er det fritt frem å kjøre med sommerdekk, men er det 25 varmegrader 15. november må man kjøre med vinterdekk.  Morsomt, men man blir lei det.

Derefter kjører jeg Autostrada sørover et stykke fra Firenze. Firenze mangler en skikkelig “ringvei” så eneste måten å komme seg utenom sentrum er  kjøre på Autostrada.  Hel unødig og gjør at Autostrada driver med oppgradering til fire felt i hver retning rundt Firenze.  Jeg tør ikke tenke på hva det koster.

Da jeg svinger Autostrada efter en halvtimes tid stiger fjellet mitt flott opp mot himmelen.

Ved den føste landsbyen jeg kommer til må jeg stoppe for å ta bilde av to lyktestolper.  Slik skal det gjøres.  To vakre lyktestoper.  Hvor mye mer kan det koste?  En slik stolpe varer jo i det uendelige.  Litt kunst i hverdagen bringer glede; glede kan vi neppe få nok av.

Jeg fortsetter oppover mens jeg funderer på om det er kostnader, frykten for at “kunstkjennere” og eksperter skal forvandle en god idé til et byråkratisk og budsjettmessig mareritt, eller helt andre ting som gjør at alt for få vakre lyktestolper i verden.  Eller søppelkasser, eller rekkverk, eller hva det nå måtte være.  Det er fantastisk å kjøre motorsykkel helt alene og fundere over slike ting.  Når ellers kan man fundere over slikt?

Jeg er på sydvest-siden og solen stråler.  Det er ikke annet å gjøre enn å begynne på en klatreetappe.

Dalsiden er full av små landsbyer.  Veien svinger seg fra den ene til den neste.  Romerveien via Cassia gikk nede i dalen.  I to tusen år har folk kjørt forbi.  De har alle som én sett hit.  Landsbyene her har dype røtter.  Hvordan er det å vokse opp på et slikt sted?

Dagens via Cassia (SS 2) går forresten via Siena og ikke via Arezzo slik “orginalen” gjorde i halvannet tusen år.  Én dag skal jeg finne en beskrivelse av hvor via Cassia Antica gikk, og så lage en “tur” for spesiellt interesserte.  To dager på sykkel.  Vi starter (naturligvis)  i Roma, trokler oss gjennom Lazio og Etruria og ender til slutt opp på amfiteateret i Luni.  Det var å lage slike turer jeg drømte om da jeg forlot mitt kontor i Tromsø.

Eller med andre ord: Dersom jeg vinner hundre millioner på Lotto, da skal jeg ta meg noen dager fri for å lage et par slike turer.  En meny for motorsyllister, som ikke handler om Statoil-pølser.  Det kan da vel ikke bare være meg som synes det er verdt litt innsats å kunne følge noe så variert og spennende som via Cassia Antica fra Roma til Luni.  Eller?  Kanskje best at jeg ikke finner ut av akkurat det der.

Jeg passerer landsbyen Loro Ciuffenna.  Den lå engang på hovedveien mellom de etruskiske byene Arezzo og Fiesole.  Wikipedia forteller at i det andre århundre efter Kristus flyttet hovedtyngden av trafikken seg fra åssiden hvor landsbyen ligger og ned i dalbunnen.  Siden dengang, i omlag 1800 år med andre ord, har Loro Ciuffenna ligget litt avsides til.  Jeg drikker kaffe der, men jeg kjenner ingenting av historiens sus.

GPS’en forteller at det er mulig å ta en sving på en grusvei over en høyde og komme ned på “hovedveien” litt lenger fremme.  Hustruen nedlegger veto mot grusveier når hun er med, så jeg må svinge meg når jeg kan.  Det er svært smalt!

Vi er jo vant til å høre “alle klager”, “alt var bedre før”, og alt det der.  Men slik er det ikke.  Jeg finner bevis på at ikke alle klager.  Noen gir til og med uttrykk for sin takknemlighet.  Teksten er følgende:

Til Gud og Maria, takk for den nye kirken 1945, strøm 1947, vei 1953, vann 1954, folket og presten DP. Morandini i felleskap for fred; ved feiringen av Maria den rene 30-4-1954.

Ikke dårlig!
Selv om det kan tenkes at lokale skattebetalere og kommunen ikke synes at Gud og Maria er de som skal ha takk.  En slik minneplate gir en viss forståelse hvordan det var å være fattig og bo her langt oppe for 50 år siden.  Man finner det naturlig å takke Gud og Maria.

Noen med innsik i den Kristne terminologi kan sikkert fortelle at Maria den rene neppe er en faglig korrekt oversettelse av Maria Immacolata.  Oppklarende detaljer mottas med takk.  Du finner minneplaten på N43.60319 E11.60683.

En sidevei er merket med stort innkjøring-forbudt skilt.  Teksten sier at det er broen ved Pratovalle er stengt for alle kjøretøy over 35 q.li.  Men hva er 35 q.li?  Eftersom ved selges i quintali vet jeg at det er en vekt-enhet.  Jeg har ofte lurt på hva det egentlig betyr.  Nå er motivasjonen tilstede for å grave det frem.

Det italienske ordet quintali forkortes q.li er moderne uttale av det arabiske ordet quintar, som er arabisk uttale av det latinske centenarius; det betyr “omtrendt hundre”.  Skiltet sier altså at broen er stengt for kjøretøy over 3500 kg.  Så vet vi det.
At man i dag skriver 35 q.li isteden for 3500 kg (like mange tegn!) sier en del om Italia.  Igjen, litt morsomt men man blir lei.

Jeg skal uansett ikke den veien.  Jeg skal bare ett eneste sted: Opp, opp, opp.

Efter å ha passert den lille landsbyen Trappola møter jeg et digert skilt som forteller å kjøre videre på grusveien oppover i høyden er forbudt.  Knurr.  Jeg er fra Norge og å kjøre forbi et forbudskilt jeg ikke kan overbevise engang meg selv jeg ikke har sett eller forstått, det er mer enn jeg greier.

På vei ned begynner jeg å tenke på andre ting som er forbudt, og hvorfor det er forbudt.  I Italia er alt forbudt, men alt likevel mulig.  Det ene tar det andre, og jeg ender opp med å fundere over noe jeg hørte ved middagsbordet forleden.  En fyr sa at “Det finnes ingen bevis for at evulusjonsteorien er riktig, dermed er det bare en teori, og andre teorier kan også være riktig.  Hva gjør én teori bedre enn andre så lenge det ikke finnes bevis?”.

Hva skal man si?  Det er som når man sier at “forhandlinger må skje uten betingelser”.  Sikkert riktig i prinsippet, men når man så anvender det på en okkupasjon og sier at den okkuperte og den som okkuperer, den svake og den sterke, skal møte samme krav.  Og at prinsippet om fredelige forhandlinger er så riktige at det må skyve til side andre kampmidler mot okkupasjon.  De i Norge hevdet det samme ble raskt henrettet efter krigen.
Uansett, jeg har funnet et annet eksempel på noe som teknisk sett er riktig men som misbrukes for å gi et helt annet resultat.

To summarize, the only truly safe sex is the lovemaking that occurs in a faithful monogamous relationship where both partners are HIV negative. Condoms may reduce the risk of HIV transmission somewhat, but they can’t guarantee prevention. Please, don’t entrust your life to something as risky as a condom.

Det er jo riktig at kondomer reduserer risikoen somewhat.  Det viktigste argumentet mot sex før ekteskapet er dog noe annet:

Don’t forget flashbacks, those mental images of previous sexual encounters that have a nasty way of creeping back into your mind during arousal. Who wants to be thinking of previous sex partners while making love with their spouse? Worse, who wants their spouse to be thinking of previous sex partners?

Legg merke til at det er ille å selv tenke på andre mens man har sex, men det er verre om partneren gjør det; gift deg bare med jumfruer!  Skal man le eller gråte?  Sitatet er fra Probe Ministries som slår fast i sitt Doctrinal Statement at

The salvation of man is wholly a work of God’s free grace, and is not the result, in whole or in part, of human works or goodness or religious ceremony.

Triste greier må jeg si.  Sindre, er du der – er det bare jeg som synes dette er trist?  Er ikke hele meningen at man kan påvirke utfallet?

Retningen er opp, opp, opp.  Jeg passerer 1000 moh.  I et parti som ikke ser solen finner jeg litt is på veien.  Det er vanskelig å få feste for foten jeg setter ned, og vi går nesten overende.  Av en venn har jeg fått Thinking, fast and slow.  Der beskriver Kahnmeman hvordan bevisstheten består av to deler.  Den første er den som “tenker” uten at vi behøver å anstrenge oss.  Det er den delen som er utviklet for å kunne reagere raskt når en tiger angriper, den som titter ut gjennom øynene og vurderer om alt ser ut som det skal (ingen tiger å se).  Den delen av hjernen som leter efter det kjente, det som gir mening uten refleksjon.  For eksempel: Da han bygget arken, hvor mange dyr tok Moses med seg av hver art?  De aller, aller fleste vil svare to.  Men svaret er feil.  Det var Noah, ikke Moses, som tok med seg dyr.

Saken er, den første delen av bevisstheten så ordene ark og dyr, hentet frem en assosiasjonen som passer, nemlig Bibel.  Da passer Moses fint inn i historien.  Alt henger sammen, alt er normalt.  Ingen grunn til å forstyrre bevissthetens andre del.  Den som reflekterer og legger merke til at Moses står i riktig kontekst, men er feil navn.  Hadde spørsmålet vært Da han bygget arken, hvor mange dyr tok Kennedy med seg av hver art?  Da ville delen som ser ut av øynene lagt merke til at det ikke finnes noen rask og grei link mellom Kennedy på ene siden og dyr og ark på den andre.  Bevissthetens andre del vekkes opp med beskjeden: Kan du ta en titt på dette, jeg får ikke dette til å henge sammen.  Vi “ser” plutselig at det er noe rart med setningen.

Mens jeg tar bildet av Tryggve lages en troverdig historie.  Den går slik: Det er litt is her.  Men det er bare bittelittegranne.  Det er det er bart på sidene, og der fremme er det ikke mer is.  Kjør på.  En historie som henger fint sammen, en som ikke gir grunn til å vekke opp den andre delen av hjernen.  Jeg tar bildet, lirker sykkelen ut av isen, og kjører videre oppover.

Den riktige konklusjonen er “Dersom det er is i et skyggefullt pari her på 1000 moh, da er sjansen svært stor for at det er mye mer is i skyggefulle partier når du kommer lenger opp i høyden.  Kjør meget forsiktigt!”  Men den konklusjonen ble ikke trukket, for den delen av hjernen som tenker slik, den ble ikke spurt om råd.

Solen skinner fra skyfri, Toscana-blå himmel og veien snirkler seg opp, opp, opp.  På 1453 meter er jeg endelig på toppen.  Her er det en latterlig tunnell.  Det er slik korrupson er laget av.  Ordførerns bror er den eneste som har maskiner i nærheten og kan legge inn anbud.  Kommunen beslutter å bygge en tunnell, og alt er tilsynelatende i orden, for det billigste anbudet ble valgt.

To ganger tidligere har jeg vært her.  Begge gangene ufrivillig; to lange historier som passer en annen gang.  Nå er jeg her for å minnes tidligere turer og sitter lenge i solveggen uten en sigar.  Hvor godt hadde det ikke vært med en sigar.

I andre enden av tunnellen kan man ta til venstre og komme ned til Vallombrosa.  Tar man til høyre går veien ned til Poppi; dit skal jeg.

Utsikten ned mot Poppi er fantastisk.  Jeg er sulten og legger frisk i vei nedover.  Fint og fast grusdekke.  Litt for fast kanskje.  Men det er “ingen” som reagerer på at gruseveien er litt vel fin å kjøre på.  Hard som is er den, den grusen…..

Hadde jeg tenkt meg litt bedre om tidligere hadde jeg nok ikke kjørt inn i et skyggefullt parti i betydelig mer enn gangfart.  Det er en viss sammenheng mellom 1453 moh og føret.  Når jeg forstår hva som holder på å skje gjør jeg mitt beste for å bremse, men ikke allverdens ABS kan redde meg.  Det hele blir ganske ulekkert.

Det er ikke lett å få Tryggve på bena igjen når han ligger på glattpolert is.  Det blir ikke bedre av at høyre mugge smelter seg ned i isen og vannet renner akkurat der jeg skal stå for å løfte.  Jeg må ta av toppkofferte og demontere venstre sideveske for å greie å løfte ham opp.

Men efter en stund er vi da på vei videre nedover.  Man blir jammen svett på korsryggen av slikt.  Ned, ned, ned.  Jeg kjører litt roligere nå, men solen skinner igjen og alt er bare velstand.  En liten video av turen nedover kan du se her.

Jeg har overnattet i Poppi to ganger.  Også her er det noen lange historier å fortelle.  Det viktigste jeg har lært i Poppi er at man skal velge sine venner med omhu.  Problemet er jo at man ikke vet om man har valgt riktig før det er for sent.  Men slikt går det ikke an å tenke på en dag som dette.  Solen skinner og det er snart lunch.  Hva er vel det vi veldig forsiktig kan kalle “endrede rammebetingelser” mot lunch?  Man skal ikke dvele ved det som ikke fungerte.  Som jeg har lært på Facebook av alle steder: Ikke se deg over skulderen, du skal ikke den veien!

Mer er det ikke å si om den triste historien.

Planen er å spise helt nede i dalbunnen, i Poppi.  Jeg kjører gjennom en liten landsby som heter  Quota; et skilt viser vei til en trattoria.  Hvorfor ikke spise i her i Quota like godt som nede i Poppi?  Jeg finner Osteria del Sasso (di Ciabatti Lara, Piazza del Ponte 71, Quota, 52014 Poppi (AR), +39 346-9462649).  Osteria del Sasso er et sted efter min smak.

Litt kald på hendene og litt frosen; da er det som en velsignelse å komme inn i varmen.  Alt for mange steder i Italia er litt kalde nå om vinteren.  Her er det herlig.  Intet mindre enn vidunderlig.

Porsjonene er store.  Først pasta med villsvin.  En kraftig kjøttsaus servert på fersk pasta.  Pastaen er kokt akkurat al dente.  Jeg nyter livet.  Jeg tar en brødbit for å få med meg alt sammen.

Som alltid bevilger jeg meg litt vin.  Hun sier “det er bare omlag halvparten igjen i denne flasker, er det nok?”.  Vi har nok ikke samme syn på hva litt vin er.  Hun kjører kanskje ikke så mye sykkel.

Secondo er oksekjøtt i strimler, stekt i smør og servert med olje og rucola med faggioli som contorni.  Retten hadde et navn men det har jeg glemt.  Jeg tenkte “notér det ned ellers så glemmer du det”.

Jeg kommer stadig tilbake til SAM som engang sa at han ikke hadde opplevd en gastronomisk sensasjon på Trattoria di Montemagno.  Det har han sikkert rett i, men det er ikke derfor man går på en trattoria i nabolaget.  Dit går du for å spise bedre enn du gjør på de aller fleste steder i Norge, samtidig som du treffer folk og lever i en stemmning vi heller ikke er vant til.  Du går på trattoria for å leve litt av livet ditt.

Sjekk de bønnene der.  Ikke noe tull.  De er forsiktig kokt, og blir servert slik de er.  Det finnes sikkert tusen oppskrifter som skjuler bønnene i alt mellom Himmel og Jord.  Her er man stolt av bønnene, og severer dem.  Jeg elsker det.  Både bønnene og den filosofien som ligger bak.  Råvarene skal serveres som de er.  Er de ikke gode nok, ja da får man finne andre.

Det har tatt ti år, men nå er jeg endelig fullt ut vant til at utvalget av mat i butikker, og når man spiser, det varierer med årstidene.  Nå om vinteren får man ikke tilbud om salat; fra hvilken have i nærheten skal den komme?

Før kaffe, isteden for en tradisjonell dolce, får jeg pecorino.  Resten av mitt halve vinglass passer perfekt.  Vinen er ikke veldig kraftig og osten er “bare”  semi stagionata.  Man skulle tro de var laget for hverandre.  Kanskje er de laget for hverandre.  Jeg elsker Italia.  Jeg elsker det livet jeg har.  Jeg elsker Hustruen som gjør det mulig for meg å sitte her og spise lunch.

Kaffen er utmerket.  Tykk crema.  Det hele koster 24 euro.  Ikke på noen måte gratis men jeg har hatt en herlig halvannen time.  God og mett, lett til sinns, med et positivt syn på hva verden kan bidra med, og klar for nye eventyr.  Hadde jeg tatt to glass vin hadde jeg sikkert følt meg enda bedre.

Efter å ha sittet utenfor en stund uten å røyke en sigarillo saler jeg på.  Dagens mål er jo egentlig Poppi.  Men nå som jeg har sikret meg en skikkelig lunch er det ikke lenger noen grunn til å stoppe der.  Jeg studerer Garmin en stund og legger nye planer.

 

Det eneste jeg vet om Poppi er at Dante var der i 1307 og 1311.  Skal jeg vite mer må jeg Google, jeg også.  Men det finnes et flott hotell oppe ved slottet.  hmmm.  Om det finnes vet jeg egentlig ikke.  Det fantes hvertfall for ti år siden.

Rett utenfor Poppi, på høyre side i en høyresving slik at bare de som snur og kjører tilbake kan se det, opplyses vi om at Dante Alighieri deltok i et slag her 11. juni 1289.  Slaget var mellom Firenze of Arezzo.  Så vet vi det.  Men 11. juni 1289 er nå lenge siden.  Det krever ganske mye å ha oversikt over hva som har skjedd her i Toscana de siste tusen årene.  Når man har kontroll så er det er 18 andre regioner i Italia.

Den ene ytterligheten er “It is Tuesday, this must be Rome”.  Hva er det andre?  Hva skal man “gjøre” foran skiltet som forteller om slaget på Piana di Campaldino? Efter at man har sagt “javel”.  Ikke vet jeg.

Igjen, det er vel bare i Italia at et info-skilt settes på høyre side i en høyresving slik at ingen kan se det. Hva tenkte de på, de som monterte skiltet akkurat der?  Tenkte de?  Eller var det slik at dem som monterte skiltet akkurat her, de vet som lite om verden og har vært s få steder, ta de tror at det er åpenbart at du nå kommer til Piana di Compaloino.  Er det slik at dersom du ikke vet noe om verden, da kan du ikke forestille deg at ikke alle vet det du vet?

Litt komisk med slike skilt, men man blir litt lei efterhvert.

Jeg setter nesen hjemover.  Igjen bærer det opp, opp, opp.  Inne i en dal går det nesten galt: Dersom det ligger rim i veikanten kan veibanen være glatt; nytt jungelord.  Av og til lurer jeg på hvorfor jeg ikke holder meg til de bølgende åsene i Chianti?  Hva skal jeg nå opp her i fjellet å gjøre?

Jeg er veldig fornøyd med mine kjørelys.  Det er Philips DayLight 8 LED.  De er kraftige og synes veldig godt i dagslys (om enn ikke på bildet).  De dimmer ned (ikke av) når andre lys kommer på og de bidrar derfor til at sykkelen ser større ut også i mørket.  Anbefales på det varmeste.  Jeg skal lage en egen “rapport” om dem en dag jeg har tid.  En dag jeg ikke skal jobbe, ikke skal kjøre, ikke skal passe Livia, ikke skal lese, ….. vel, ja.  Ikke hold pusten mens du venter.

Skogen står tett.  Selv om det ikke er løv på trærne nå i januar er det mørkt i svingene ned mot Vallombrosa.

Siste stopp er klosteret Vallombrosa.  Her har jeg spist lunch to ganger; sist gang 10. januar 2007.  Da var det sne, ser jeg.  Er man på tusen meter så er man på tusen meter.  Jeg har lovet å være hjemme til klokken seks så det blir ikke engang en liten kakebit nå i dag.  Og ingen kaffe.

Det bærer nedover, nedover, nedover, og efter en halvtimes tid kan jeg svinge inn på Autostrada.

Mens jeg suser hjemover ligger alt til rette for å fundere over hva slike dager som dette er verdt.  Hva ville jeg ha vært villig til å betale for en slik dag som denne dengang jeg satt på et kontor og så livet flyte forbi utenfor vinduene?  Ganske mye, tror jeg.
Det er som å være syk.  Man lover seg selv at når feberen går ned da skal man hver eneste dag minnes hvor syk man var og hvor godt det er å være frisk.

Jeg kommer hjem klokken seks.  Jeg har kjørt 347 km.  Det gir en gjennomsnittshastiget på mindre enn 40 km/t.  Med unntak av lunchen har jeg kjørt hele dagen.  Slik er veiene her i området.

Målet er å huske hvor godt jeg har det også i morgen.

 

Som alltid forsøker vi å starte året med en tur.  I år startet vi det nye året på Elba.  Fantastisk fint og mat helt utenfor det vanlige.  I bakgrunnen ser vi Korsika.

GiroToscana har flyttet fra sitoscana.com/girotoscana og hit til sitt nye hjem.  Vi har ikke gjort noen endringer, bare flyttet hele bloggen.

Til de teknisk interesserte kan vi fortelle at årsaken er at borte på SiToscana der installerte vi en gang i tiden WordPress i en egen katalog (girotoscana).  Resten av SiToscana var laget med FrontPage.  Det fungerte fint å la WP kjørende i en egen katalog.
Vi har planer om å flytte hele SiToscana over til en mer moderne plattform (Drupal).  Da må vi enten flytte denne bloggen inn i Drupal, eller så må bloggen finne seg et nytt hjem.  Vi valgte det siste.  En 301 redirect vil bli satt opp på den gamle om en dag eller to.

Noen ganger  må alle gledene på kontoret vike.  Noen ganger må man rett og slett bare gjøre sin plikt.  I dag var en slik dag.  Så selv om jeg lengtet efter å lese enda mer om Drupal for å kunne utvikle nettstedet vårt så tok jeg motvillig Tryggve med på tur.  Edel skal snart reise hjem og da er det bare rett og rimelig at jeg tar henne med på lunch.
Som alltid er det hun som betaler lunchen, men i teorien er det jeg som tar henne med og ikke omvendt.  Noen vrangforestillinger må en mann kunne unne seg.

Klokken har blitt over ellve før vi kommer oss avgårde.  Det er farlig sent og den klart beste lunchen innen rekkevidde er å finne på Osteria Agricola del Podere del Grillo utenfor San Miniato.  Vi kaller det bare “hos Barbara”.

Solen skinner, det er 15 grader i skyggen men vind gjør at vi ikke glemmer at det er vinter.  Vi er skjønt enige om at vinter i Toscana er helt greit.  Det er to timer til lunchen begynner og det gir rom for noen omveier.  Vi svinger oss bedagelig gjennom “the rolling hills of Chianti”.

Grunnen vi har for å unnslippe våre traurige liv er at Edel skal en liten tur til Norge.  For å “manne seg opp” til være der en stund trenger hun litt toscansk vind i håret.  Og hun fortjener lunch hos Barbara.

I tillegg til lunchen skal vi spise middag på Trattoria di Montemagno.  Derfor må vi moderere oss.  Som primo tar vi penne con chingiale.  Dernest litt ost.  Tricotta er det man lager efter at man har laget ricotta.  I tillegg et utvalg porcorino.

Enda er jeg ikke i havn med å flytte ting og tang fra Bamsefar over på Tryggve.  Det viktigste som står igjen er å få knyttet to telefoner opp til samtaleanlegget.  Heller ikke har jeg flyttet de senkede fothvilerne og den forlengede girskifteren (spaken?).  I tillegg må jeg skifte sim-ringen som sitter der akslingen kommer ut av girkassen.  Og, sist men ikke minst: Jeg må sende ene sidevesken til England for å få den rettet opp efter vårt lille uhell i Spania.

142 km på en fin onsdag,

Det trygge, det er naturligvis å vente i tyve år og så vurdere dine venner.  Fordelen med å vente er man ikke gjør noen feil.  Kanskje er slikt viktig; hvordan kan man stole på noen med mindre de har vist seg pålitelige i en mannsalder?  Eller to.

Dengang vi besøkte Olympos, der de i tusen år hadde et idrettsarrangement inntil det ble forbudt på 500-tallet, da møtte vi en greker.  Vi hadde “truffet” ham på Internett.  Han inviterte oss til å overnatte hos ham, hjemme i Patras.  På veien dit diskuterte Hustruen og jeg om det var lurt å bli med en “venn fra Internett” hjem.  Senere fikk vi vite at hans hustru forskrekket hadde spurt om han virkelig hadde invitert “venner fra Internett” hjem til dem.  “Hva om de myrder oss” hadde hun spurt.  Ikke et ubegrunnet spøsmål!

Nå som natten senker seg, jeg drikker et glass Affligem, det er stille i huset men jeg spiller BWV 44: Aria “Es ist und bleibt der Christen Trost” (her eller live her; inspillingen av Monteverdi vol 25 er dog mye (!) bedre), og jeg ikke røker en sigar, nå er tiden inne for å reflektere over hva venner er.  Mange muligheter, og det høres jo ille ut, men kanskje venner er forbruksvare.  Det vil si, kanskje er det slik at man heller bør forkusere på hvilke venner man har i dag heller enn hvilke man tror man fremdeles vil ha om 20 år.

Eller er det kanskje slik at man ikke skal ha venner.  Kanskje man bare skal leve i nuet og ta folk som de kommer og går.  Noen kommer igjen, la oss kalle dem venner, andre kommer ikke igjen.  La oss huske dem, men gå videre.  Eller med andre ord: Dersom noen man trodde var venner ikke kommer tilbake, så bør man kanskje ikke anstrenge seg i sakens anledning.  Verden er full av fantastiske mennesker.  Hvorfor bruke krefter på noen som det viste seg ikke hadde interesse for deg?

For det er det handler om, er det ikke; hva du mener om folk er helt irrelevant om de ikke er interessert i deg.  Folk man gjerne ville være venn med fordi man liker dem, men som man forstår ikke er interessert, de kommer aldri (aldri!) til å bli gode venner.  Uansett hvor mye du legger smørsiden til.

Nok filosofi, la meg fortelle hva som skjer.  Vi startet med oliven fra haven og ferske ansjos som jeg hadde filetert og marinert noen timer i vineddikg og servert med persille og løk.  Derefter vermicelli con vongole før vi tar nok en primi med bavette con scampi (i en tomat-fløtesaus).  Vi hadde en enkel secondo, nemlig kylling stekt i ovn med sitron.  Til slutt en torta con ricatta e limone.  Hans laget kaken!

Til det fra havet hadde vi en grei vermentino di Sardegna (som ingen vil huske, synd for meg at jeg kjøpte en hel kasse).  Til kyllingen prøvde vi mitt funn av en Chianti Riserva; det kommer flere detaljer om denne senere (heldigvis kjøpte jeg en hel kasse!).  Til kaken en helt utmerket Muscato d’Asti (også her kan jeg berolige med at jeg kjøpte en kasse).  Ikke hver dag at man kjøper tre kasse vin.  Bra dag i dag!

Om vi har kjørt motorsykkel?  Det har vi naturligvis også.  Hva med 74 svinger på litt over seks minutter?  Filmen kan du finne ved å surfe til YouTube.  Og vi har spist en fantastisk lunch ved San Galgano.  Og besøkt den varme klippen ved Sasso Pisano (språkmektige kan gasse seg i Wikipedia).  And what not, som det heter.

Ann Kristin, Vidar og Hans er “venner på Internett”.  Vi har kjørt sykkel, vi har spist middag, vi har snakket om fremtiden, og vi har røkt sigarer.  Hverken mer eller mindre.  Om vennskapet vil holde i 20 år, det kan jeg svare på om 20 år.  Men nå i kveld var de uforbeholdent mine venner.  Mer tror jeg ikke jeg skal be om!