Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

l'Arena di Verona

Eftersom jeg skal bli snekker i mitt neste liv, trenger jeg å be om enda ett liv: I livet efter mitt neste, skal jeg bli historiker. Skal man først gå på den smale sti gjelder det jo å sørge for at den går dit man vil (selv om jeg har vanskelig for å tro at det finnes en håndverker i sin alminnelighet som ikke har gjort sin sti noe bredere og lettere å gå på med litt sort arbeid, men det er en annen sak). Det er jo min store sorg i livet at jeg ikke finner samme tilfredstillelsen i å se mitt navn på trykk (les: publisere) som av å se håndfaste resultater av å arbeide med hendene; det er altså derfor jeg skal bli snekker i mitt neste liv.

Bildet viser hvordan vi, det vil si Lillegull, Reidar og datteren hans Anja, satt sammen med hele selskapet (hvilket er en lang historie knyttet til Dronning Ragnhilds sekstiårsdag!) på de 2.000 år amle setene (av sten). De var deilig og varme efter å ha blitt varmet opp av den stekende solen gjennom hele dagen. Man kan faktisk se hvor forventningsfull Hustruen er!

Men, altså, derefter, i mitt neste neste liv, da skal jeg bli historiker. Alle de som har blitt overveldet av min entusiasme bare fordi en vegg er noen tusen år gammel, bygget av Eutruskere før romerne kom, eller blitt overtalt til å dra til Volterra for å se hvordan romerske ruiner ser ut mot et bakteppe av den eldre byen, alle de forstår hvorfor jeg ønsker å bli historiker.

I en bok jeg husker, men ikke husker tittelen på (Knausgård, “Ut av verden”?), leste jeg engang at det tristeste som er, er å vokse opp i Furuveien, Liljekonvallveien, Blomsterveien, eller andre steder hvor sosialdemokratiets ene- eller tomannsboligene er plassert fullstendig historie- og fantasiløst rundt om i terrenget. De ni årene jeg gikk på grunnskolen på Nesodden hadde vi ikke én eneste time om stedet vi bodde: jeg var innflytter, lærerne var innflyttere, ingen (med unntak av Larse) hadde noen som helst forbindelse til det “orginale” Nesodden. Det som opprører meg mest er kombinasjonen av at kirken på Nesodden er tusen år (eller deromkring) og at alle borettslagene har fått bruke så intetsigende navn; det burde være grunnlag for å knytte oss som vokste opp til de “lange linjer”; det finnes et historielag men det er ikke det jeg mener. Kanskje er dette noe bare jeg har opplevet, men trolig ikke: Mine barn lærte ikke på Gyldenborg hvor Isrenna er, og hvorfor bydelen heter Isrenna.
For den som tror at Internett er løsnignen på alle problemer av denne typen så kan jeg fortelle at Google ikke finer noe som helst informasjon om Isrenna.

Ofte hører jeg at “Tenk på helleristningene i Alta og Dokka: Her har bodd folk i ti tusen år”; det er underforstått at vi lever i en kultur som har lange tradisjoner. Problemet er at ser vi på tiden som en linje utgjør tegningene i Alta et punkt avsatt for 6.000 år siden. Dernest er det tomt frem til vikingeskipene og stavkirkene (syv tusen år!), ett og annet punkt på Maihaugen og Akershus, før vi er fremme i vår egen tid.
Jeg har med vilje utelatt å bruke et Nord-Norsk perspektiv, hvor trehusene fra 1900-tallet i Storgaten i Tromsø betraktes som så fundamentale historiske byggverk at de (fremdeles) får legge premissene for all husbygging i byen!

Irritasjonen over at det er slik i Norge, og at vi finner oss i det, eller at det oppfattes slik, er et tegn; uavhengig av hvor riktig fremstillingen er av virkeligheten! Irritasjonen er et tegn på min fasinasjon for vår plass i verden; man skal ikke betrakte seg som eier av et 900 år gammelt hus, men snarere som den som holder stafettpinnen. Uten å bli for svulstig: Når personlig frihet måles i antall typer kaffe du kan bestille multiplisert med antall forskjellige malingsgrader på bønnene, og lykke er en funksjon av hvor langt ned konkurranse kan presse prisen, da gir det meg stor og udelt glede å se på solnedgangen ved Etruskerporten i Volterra vel vitende om at solen har gått ned over denne porten nesten en million ganger!

Men til poenget: All denne praten om (fraværet) av historie har altså sin bakgrunn i at jeg fasineres av å bli minnet på hvor flyktige vi er, og at jeg føler dette sterkest i møtet med historien manifisert i håndfaste minner fra tidligere tider. Volterra har tidligere vært min favoritt, men ser ut til å må vike plassen for Verona.

Her er utsikten fra rom 302 på Hotel Milano: Utsikten domineres av Arena di Verona, amfiteateret som var ferdigbygget i år 30. Det vi ser er de fire gjenværende buegangene i den yttre ringen; resten (av den ytre ringen) raste sammen i jordskjelvene 1117 og 1178.

Verona ble etablert der elven Adige har en stor meandersving, samtidig som en liten sidearm skjærer gjennom “svingen”. Ute på denne odden var det en by som ble romersk i 49 f.Kr. Gateløpet har strengt paralelle gater i begge retninger, og gamlebyen (som her betyr “romersk” og ikke “Kristian IV”) har fremdeles snorette gater i kvadratiske kvartaler. Broen de bygde over elven står fremdeles, selv om den midtre delen ble ødelagt under andre verdenskrig.

Det ble bygget en bymur (og de to portene finnes fremdeles), og utenfor ble det kjempestore amphiteateret bygget; det skulle være mulig for folk fra hele området å komme på forestillinger uten å fylle byens gater. Plassen rundt er bevart, og er den største åpne plassen i Verona. Hotell Milano ligger i en stille sidegate; det skulle ikke være vanskelig å finne hotellet ved å se på luftfotografiet og sammenligne med utsikten fra hotellrommet.

Og jeg, fra historieløse lille Norge, gikk rundt i de 7 ganger 8 snorette gatene (omlag 50 kvartaler!) og følte meg som en del av et continuum jeg gjerne vil være en del av, men som jeg ikke føler i Tromsø (eller i Tønsberg, som visstnok er den eldste byen i Norge—hundrevis av år gammel, sies det).

I 1913 startet tradisjonen med opera i Arena om sommeren. Bunnen av Arena er hele 73 ganger 45 meter; bare Colloseum og teateret i Napoli er større (men l’Arena er i perfekt stand!). Nå i sitt 81. år er operasesongen har blitt en kjempesuksess. Jeg tror vel scenen gjør sitt: Jeg kan ikke forstå hvor blasert man skal være for ikke å bli blåst av banen av opera i Arena di Verona! Forestillingen startet i det solen gikk ned, og bildet er tatt mens Arena sakte men sikkert fylles; det ble smekkfullt.

Det er 45 sitterader i høyden og jeg vil tro vi satt omlag på rad 30. Det skulle si at avstanden til scenen må ha vært minst 100 meter, kanskje enda mere. Likevel hadde vi ingen problemer med å høre både musikken og sangen! Hvordan det er mulig når det er ti-tusenvis av mennesker til stede er uforståelig!

Jeg er ingen stor tilhenger av Aida rett og slett fordi jeg ikke synes det er ikke tilstrekkelig at scenografien er spektakulær; min favoritt er Rigoletto: Når klokken slår midnatt og morderen banker på, da er musikken også utsøkt! Verdi svingte seg til hittil ukjente høyder med Aida for åpningen av Suezkanalen, og på l’Arena kommer Aida skikkelig til sin rett.

Lyssettingen var utsøkt og gjorde at både l’Arena og Aida kom til sin rett. Kulissene må jo være digre for  ikke å virke puslete i l’Arena, og likeledes må kostymene være i sterke farver for å synes. Jeg syntes det hele fungerte helt utmerket.

Jeg hadde hørt om operasesongen i Verona, men hadde absolutt ingen anelse om hva det medførte. Og jeg hadde hørt om Verona, men hadde ikke forstått hva jeg ikke hadde sett.
Konklusjonen må vel som vanlig bli at det er mer mellom Himmel og Jord enn de fleste andre steder. Og, naturligvis, at jeg enda har veldig, veldig mye jeg må gjøre før jeg føler meg tilfreds med Italia.

Nå til noe helt annet.

Motorsykkelsesongen er definitivt forbi, og hadde det ikke vært for at jeg ikke kan bruke Audien for tiden hadde det vært utelukket å kjøre sykkel til Verona i slutten av juni: Det er alt for varmt. Men vi dro av gårde klokken åtte i håp om å unngå den verste varmen. Heldigvis var det delvis overskyet så vi slapp å bli helt oppkokt. Eftersom Lillegull er midt i sesongen sin akkurat nå hadde hun ikke tid til å sove natten før, så hun var helt kake da vi dro. Men det hjalp litt at hun sov lange deler av turen: Jeg spøker ikke for mens vi suste over Po-sletten i 140 km/t på A22 sov Hustruen godt bak ryggen min!
Tilbaketuren mandag morgen var ikke like enkel: Solen strålte fra skyfri himmel og jeg kan ikke huske sist jeg var så varm. Det er med rette at sesongen er avsluttet!

Comments are closed.