Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

På tur i fjellene

Til tross for at motorsykkelsesongen egentlig er forbi, greide vi å overtale oss selv til å ta en bitte liten tur. Formellt sett skulle vi egentlig bare hente en del til sentralstøvsugeren jeg driver og monterer i huset; det er en historie som fortjener sin egen side og vi lar den ligge inntil videre. Uansett, jeg mangler en rørbit, og må kjøre å hente den; det er omlag 400 km til Conegliano hvor “importøren” ligger. Jeg skriver “importør” i hermetegn eftersom det vel ikke er åpenbart hva import skal bety inne i det åpne marked; å importere fra Norge er i praksis umulig, så jeg valgte en finsk modell. Jeg kunne naturligvis tatt bil, men jeg tenkte at om jeg kjører tidlig, før det blir varmt, så er jeg hjemme til lunch en litt sen lunch: Alt ligger til rette for en siste sykkeltur. Men da Hustruen hørte at jeg tenkte å blåse opp til Conegliano på BMW’en, da ble hun sur: Med hvilken rett planla jeg å dra på tur uten henne? Saken er nemlig den at Hustruen er i sitt ess når vi er på motorsykkeltur; Tatt i betraktning hvor fantastisk hun i det daglige er det vanskelig å beskrive hvordan hun er når hun er i sitt ess!

Efter litt om-og-men blir vi enige om en litt lengere rute enn oprinnelige planlagt: Først suser vi opp til Conegliano for å handle inn rørbiten. Vi kjører til Lucca, svinger inn på Autostradaen mot Firenze, derfra Autostrada della Sole til Bologna, over Po-sletten til Venezia og opp til Conegliano; merket med rødt på kartet.
Andre del blir opp til Cortina; hvor “vi” gjorde det så bra i OL i 1956. Planen er å lunche der oppe hvor det ikke er så varmt.
Planen er så at tredje del skal være å følge Strada Statale 48 dalle Dolomiti (Riksvei 48 “Gjennom Dolomittene”) til Trento, og Autostrada i full fart tilbake til Montemagno.

For andre gang legger jeg merke til at den trange dalen man kjører mot Cortina—den heter Cadore—så er det underskilter på et språkjeg ikke kjenner. Ikke bare er det (veldig) liten sammenheng mellom det italienske navnet og det som står på underskiltet, men de bruker også bokstaver jeg forbinder med Island. Det eneste jeg vet er at området kom under Romersk kontroll i år 15 og at “latin i løpet av de neste tusen år i dette området ble til det som nå heter ladin”. Noe å undersøke en eftermiddag jeg ikke har noe annet å gjøre.

Første delen av turen går over all forventning; som alltid når vi kjører på Autostrada legger vi oss i det vi har funnet er idéalfart for kombinasjonen av Autostrada, BMW R1150GS og oss: 140km/t. Det betyr at vi stort sett kjører i venstre felt. Strekningen fra Firenze til Bologna er full av svinger så det krever sin mann å holde farten oppe mens man smidig glir mellom all den andre trafikken; de hjelper det med stort dreiemoment så man ikke forstyrrer Hustruen i tide og utide med unødige girskifte.
Når vi kommer til Conegliano har det allerede blitt veldig varmt (omlag 35) og det er veldig deilig å sitte i det avkjølte lokalene og hvile. Men efter å ha betalt (23 euro) suser vi videre; som det skulle fremgå er det her viktigere med turen enn verdien av varen. Det er ikke mange milene før veien virkelig begynner å gå oppover og temperaturen blir mer levelig. Vi handler inn mat på en liten allementari; vi avgjør alltid i (aller) siste liten om vi vil spise på en trattoria eller i det grønne. Vi passerer gjennom Cortina (og studerer hoppbakken hvor Stenersen tok gull i -56), og fortsetter videre oppover. Efter noen kilometer finner vi et skogholt hvor vi tar lunch. Det er veldig, veldig deilig å få av seg det tykke kjøreutstyret og trekke i “sivil”. Vi finner en trestybbe som fungerer som bord, og har det ganske bra. Her i skyggen på 1.600 meter er det neppe mer enn 25°C, men som det skulle fremgå av bildet er jeg allerede mer kokt enn godt er. Selv i skyggen, selv uten kjøreutstyret, selv uten hjelp, og uten hansker.
Det viser seg snart at vi har kraftig undervurdert via Dolomiti; for å sitere en velkjent reklamekampanje kan vi kanskje si at via Dolomiti ikke er som andre….veier. Kartutsinttet viser noen stiliserte kilometer; utsnittet gir bare en pekefinn om hvordan virkeligheten er. Planen var å gli gjennom dalene i rundt 100km/t og bruke et par timer fra Cortina til Trento. Stort sett ligger vi i 40km/t, og forsinkelsen begynner å gjøre seg kraftig gjeldende.
Men, naturligvis, det er slike veier vi vil ha. Først bærer det opp til 2.105 meter på Passo Falzarego, ned mer enn 1.500 høydemeter, før vi må til 2.239 meter på Passo Pordoi. Seien svinger seg oppover gjennom den ene hårnålsvingen efter den andre. Opp til (og ned fra) Passo Falzarego forsto jeg ikke hva de hvite stenene var, men opp til (og ned fra) Pordoi gjorde jeg det: Hver eneste hårnålsving er merket. Bildet viser den 15. hårnålsvingen, som altså ligger 1.859 meter over havet; det var 32 hårnålsvinger tilsammen opp når vi kom fra øst, og 27 på vei ned; tilsammen blir det altså 59 hårnålsvinger som utgjør omlag 3.000 høydemeter. Bare på dette ene passet! Til sammenligning: Den i hele Norge verdensberømte Trollstigen har fattige 11 hårnålsvinger som utgjør noen hundre høydemeter.

Vi tenker at det kanskje er fullt av folk på toppen så når vi kan se toppen stopper vi på en liten café (i hårnålsving 28) for kaffe og is. Selv om vi igjen er omtrendt 2.000 meter over havet er det så varmt at det første jeg må gjøre er å rive av meg så mye av kjøreutstyret som man i all anstendighet kan tillate seg. Vi trøster oss med at vi endelig er over tregrensen og terrenget er åpent slik vi er vant til fra Norge. Toppen i bakgrunnen må være omlag 3.000 meter.

Som vi tenkte så er det massevis av turister oppe på selve passet, så vi cruiser bare forbi og ned andre siden. Også her svinger det seg kraftig så det går ikke så fort. Til slutt når vi da ned til elven Adige og kan svinge inn på Autostradaen. Men her er vi igjen oppe i 35°C eller deromkring så selv om det nå er litt disig varer ikke lenge før vi må søke tilflukt i avkjølte lokaler på Autogrill. Utenfor Verona forstår selv jeg at vi ikke kommer til å orke å kjøre helt hjem. Vi tar det første og beste hotellet vi finner; vi har kjørt 800 km i dag; denne tredje strekningen er merket med grønt på kartet.
Jeg kan ikke huske at en kald øl har smakt så bra noen gang! Vi spiser en helt OK pizza på en kinarestaruant som har gjort det eneste riktige ved å konvertere til et pizzeria.

Det er trist å være i Verona uten å gjøre annet enn å ta to glass øl og en pizza, men slik er livet: Av og til skal man tydeligvis straffes for sine synder. Hotellet er i beste tilfelle middelmådig, helt uten sjarm, og jeg har allerede glemt hva det heter. Men, naturligvis, jeg vet hvor det ligger så det er mulig å finne “grei” overnatting på SS-12 nord for Verona.
Neste morgen er vi klar til å dra klokken syv. Vi velger den raskeste ruten: Verona – Modena – Parma – Passo della Cisa – La Spezia – Pisa. Bildet viser de siste forberedelser (knyte sko 🙂 før vi drar fra hotellet; det er ikke uten grunn at jeg har utsatt til aller siste stund å ta på meg jakken! Solen har (også) stått opp og det er allerede 27 grader; vi frykter en svært varm dag på de 400 km fra Verona til Montemagno.
Turen over Cisa er alltid verdt turen. Autostradaen er mye nyere enn den som går fra Firenze til Bologna, og derfor er den også bredere. Men Cisa er brattere så det er likevel godt med svinger. Kombinasjonen er fine greier: Høy fart, ingen møtende trafikk, en herlig Hustru, sterk sykkel, og lange svinger hvor man kan legge seg så langt ned at fothvileren skraper i 130km/t; hva mer kan en mann ønske seg?

Men det viser seg å være enda varmere enn vi hadde fryktet, og svetten siler av oss når vi endelig kommer hjem i god tid før lunch: Jeg kan ikke huske å ha vært så kokt noen gang i hele mitt liv! Nå gjelder det å huske at sesongen er forbi!

Tilsammen kjørte vi 1.230 km, og selv om vi ble en dag forsinket (med dertil hørende utgifter) var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Dersom du selv drømmer om en tur i Dolomittene så finner du en (lang) rekke turforslag her, inkllusive kart, høydemeterkart, og alt annet man måtte trenge. Dersom du mot formodning ikke har en BMW R1150GS her i Italia så vet jeg om en plass i Milano som mer enn gjerne låner deg en.

Comments are closed.