Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

San Pellegrino in Alpe

Jeg liker å seile, og jeg liker så absolutt å fiske (i havet), og få ganger hadde jeg det så godt som da jeg var i Kvalsundet med sjarken; likevel gjør realitetene at jeg avstår fra å ønske at jeg blir fisker i mitt neste liv. Videre, man kan si meget om min farfar, men han greide å formidle en glede ved alt som hadde med havet å gjøre (i det minste til meg). Jeg hadde uendelig med glede av brislingkontroll i fjordene på Møre; lukten av hav er anderledes enn det meste.

Da vi kjøpte sjarken Marine var det nettopp denne trangen til havet som drev oss; hvor mange timer satt jeg ikke sammenkrøket i den bittelille kahytten og skrudde på dette eller hint, bare for å oppleve at all frustrasjonen forsvant uten et spor så snart Risøya kom til syne i horisonten. Det beste bildet som finnes av meg er tatt på utsiden av Sandøya i midnattsol, sittende i sanden og seende utover havet.
Sukk – det var tider, det!
Men, til tross for alt dette: et er fjell, fjelloverganger og fjelltopper som er min (hemmelige?) lidenskap.

Ofte blir jeg avslørt: Som den gangen jeg lokket Hustruen opp langt over tregrensen nord for Firenze (en lang historie!), bare for å bli avslørt noen år senere da jeg lokket Terje på en alt for stor BMW R1100RT opp i samme stenura bare for å oppdage at der oppe var det sne. Ene gangen endte historien med en fantastisk lunch i Valimbrosa, den andre i en overdådig middag i Poppi. Men, uansett, det var min lyst på fjell som førte oss på avveier.

Vi fra Norge liker jo å tro at vi har kunnskaper om fjell som andre ikke har: Om å bygge veier i bratt og ulendt terreng, eller over tregrensen, eller noe. Beste måten å få drevet tilbake troen på Norge som et Anderledesland er å oppleve resten av verden. Det er jo slik at bare når man tror ens lynne, natur, behov, evner og metoder er grunnleggende anderledes vil man foretrekke isolasjon fremfor samarbeid: Alle EU-motstandere burde reise mere, men ikke til Syden!.

Ett av de fineste stedene i så måte er San Pellegrino in Alpe. Ved å dra til San Pellegrino in Alpe kan man lære seg at bratt terreng finnes også andre steder enn opp til Tryvannstårnet.

Saken er nemlig den at på 1500-tallet ble det efterhver pressérende behov for en vei fra Toscana til Emilie – Romana, slik at man raskt kunne komme seg fra Massa – Carrara til Modena. Den fornuftige trasén går naturlitvis opp til San Pellegrino in Alpe, over Passo Pradaccio, og ned på andre siden. Kirken viet til San Pellegrino er fra 700 tallet så det som var nødvendig var “bare” en skikkelig vei.
Og nå er vi ved sakens kjerne: Veien er meget bratt; ikke mindre enn 18% på det heftigste. Det er derfor den tenner min hemmelige lidenskap.

Om man starter i Castelnuovo del Garfagnana (hvor ellers?) er det 14 km til San Pellegrino in Alpe. Høydeforskjellen er formidable 1.400 meter, eller 10% i gjennomsnitt. Igjen kan Trollstigen, som jeg lærte på skolen var et ingeniørmessig bragd med sine åtte hårnålsvinger, dra dit pepperen gror (som altså er på flatlandet).

Bildet er tatt med en kraftig telelinse fra omlag 1.000 meter over havet, og viser San Pellegrino i Alpe som ligger mer enn 500 meter høyere opp. Man kan tydelig se at veien går videre oppover til venstre på bildet.

Vi stoppet ikke i San Pellegrino, men fortsatte opp de 75 (høyde)metrene til passet. Eftersom vi er ekte italienere hadde vi med oss en stor lunchkurv, og vi satt ved et bord i løvskogen og mesket oss med hvitt brød, prosciutto, tomater, olje og mozarella, artisjokker i olje, og frukt til dessert. Derefter gikk vi tur; det finnes bare ett sted å gå, og utsikten fra passet ovenfor San Pellegrino in Alpe er herlig. Det var 35 i Calci da vi kjørte forbi, men bare 25 her oppe på 1.650 meter. I slike temperatur kan det gjerne blåse friskt: Det er blir ikke kaldt av den grunn.

Comments are closed.