Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Søndagstur

I mitt Nye Liv, er det da mulig for meg å være i Montemagno første søndagen i februar, når solen stråler og det er 10 grader, og jeg kan høre min BMW roper på meg med sin forlokkende stemme og velfylt bensintank? Hvor mye vekt greier en mann som meg da å legge på det triste faktum av Hustruen over alle Hustruer har vondt i et kne og absolutt ikke kan være med på tur? Hvorom allting nå er, klokken ti pisket jeg Rochinante avgårde og vi suste raskt up på Fi-Pi-Li og derfra ut på E-80 (Autostrada Azzurra (A12 oss venner i mellom og E-80 blandt turister) – forresten interessant: Hvor få veier skal man ha før lokalbefolkningen kaller en vei for “E6″?). Langs kysten oppover til La Spezia og derfra inn i landet til Aulla; den grønne transportetappen må jeg bare finne meg i for dagens tur er den blå og gule fra Aulla gjennom Garfagnana sørover til Lucca. Uten GPS på ukjente veier blir det lett noen kilometer ekstra (rød sving nordover). Bildet av hesten er tatt da jeg hadde kjørt meg bort; når jeg først stopper for å se på kartet kan jeg jo ta bilder i samme slengen. Bildet er tatt sørover og fjellene er de som tårner over Massa og Carrara.
Når jeg er i Garfagnana er det bare ett sted å spise lunch: Villa Verde. På vei opp dit fikk jeg øye på San Pellegrino in Alpe. Som det skulle fremgå av bildet er årstiden en svært gode grunn til ikke å dra dit på motorsykkel; må forsøke å lære: forrige helg var det skikkelig med sne på 1.000 moh så da er det rimelig å forvente sne også på 1.600 moh. Ikke til San Pelegrino in Alpe, altså. Men vil Villa Verde!
Som vanlig lot jeg verten bestemme. Litt pølesr til antipasti, og litt brød med noe hjemmelagede greier som var utmerket. Ravioli fatta a casa ragu og derefter zampone e faggioli. Valnøttkake og kaffe: 20 euro inklusive fem postkort!En viktig grunn til at vi har falt for Villa Verde er at da vi var her første gangen i 1996 fikk vi en Gorgonzola som satte alle andre oster vi hadde spist i skyggen, og noen tomater som hadde så mye smak at vi assosierte dem med epler heller enn vann; tomatene hadde verten dyrket i haven. Stedet ligger sydvendt og lunt, og selv om det er på 650 moh er det forbausende frodig. I et hjørne utenfor inngangen, i le bak en hekk og med solen strålende over meg fant jeg disse små blomstene. Kan man be om mer i februar?

Men det er triste nyheter: Verten inviterte meg og min familien til porchetta søndag 25. februar. Men jeg har vært dum nok til å love å komme til Nederland akkurat da. Og ikke nok med det, isteden for å være på Villa Verde til diger pranzo på søndag 25. februar skal jeg sitte på et trist fly. Er det mulig å konstruere et større gap? Og om det nederlanske kjøkken er det bare å si at det er indonesisk. Argh!

Hvordan alt nå er, om Borte er bra så er likevel Hjemme best; bildet nedenfor viser Montemagno tatt fra sletten. Selv om jeg hadde vært borte hele dagen, og Hustruen ventet på meg hjemme, til tros for alt dette greide jeg å stoppe for å vise hvor flott Montemagno er der den bader i kveldsolen. 264 km.

Comments are closed.