Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Ikke til Montepulciano

Dagens kart er her.
I jakten på opplevelsen som skal avgjøre hvilken vin fra Toscana som er den beste (i betydningen “sterkest inntrykk”) er planen i dag å kjøre til Montepulciano. Der lager de (minst) to viner verdt å forsøke: Vino Nobile di Montepulciano og Rosso di Montepulciano. For å bevare inntrykkene skal jeg ta bilder av den herlige byen der den ligger på en høyde midt i noen av de beste vindistrikter i hele Toscan (og derfor verden :-)
For at en slik plan skal lykkes må himmelen være Toscana-blå og solen skinne slik den gjør i Toscana. Men, som det skulle fremgå av bildet så er det ikke riktig slik. I det minste ikke enda.
Jeg kjører hjemmefra og suser på Fi-Pi-Li mot Firenze. Planen er å kjøre på Autostradaen mot Arezzo, og ankomme Montepulciano fra øst. Men dengang ei. Det er veiarbeider på Fi-Pi-Li og efter å ha kjørt i gangfart en stund gir jeg opp. Det rette er å svinge av og nyte landskapet i steden. Og landskapet her i omegn, det er Chianti.
Jeg ber Mr. Zumo lede meg korteste veien til Montepulciano (ikke korteste tid, men korteste strekning). Dermed bærer over åskammene p svå og svingete veier. Og før jeg vet ordet av det er jeg ved Montetiggioni. Under den fantastiske festningen er det en fantastisk bar; er ikke det fantastisk? En bar jeg som vanlig gjør mit ytterste for å nyte.
Men først må jeg nyte at stadig fler i Italia blir lei av å kjøre i kø, og heller kjører sykkel. Eller scooter. For her i Italia er ikke en scooter ensbetydende med en 50 cc Vespa. I dag er det normale en 500 cc Yamaha T-MAX eller en Berverly 500 cc. Og et slikt kjøretøy, det kan selv ordføreren være bekjent av å bli sett i. Og derfor er det nå egne sykkel-parkeringer rundt om.
Du finner forresten en vurdering av Berverly 500 i Motorcycle.com her. Konklusjonen er slik:

The verdict? An ultimate commuting tool, one that can make short work of a 30 mile jaunt that includes city traffic, highway work and some twists. After all, as much as we love riding, some days its all about getting to work and slipping your clutch endlessly in a traffic jam is not that much fun. The Beverly 500 will make short work of those dreary days while still supplying the plain advantages of two-wheeled transport. When you’ll arrive to work you’ll appreciate the possibility of leaving an open face helmet under the seat and your gloves in the glove compartment. You get the picture.

Uansett, jeg parkerer nå Bamsefar der og nyter synet.
Espressoen her er aldeles nydelig. Sjekk ut den crema’en som er nesten 5mm tykk. Full av smak, og full av aroma. Det eneste som mangler er en sigar som også er full av aroma. Kan man tenke seg noe bedre enn å sitte ved et bord utenfor et bar i Chianti, under murene til Monteriggioni, med en fantastisk espresso og en sigar? Vel, ja det kan man, men poenget er klart. jeg lengter efter en sigar.

Efter å ikke hatt min sigar kjører jeg videre. Jeg er nå i hjertet av Chianti Classico, og nesten alt ligger til rette for at jeg likevel skal ankomem Montepulciano på en måte som gjør et godt inntrykk. Nesten alt, men ikke været. Jeg kaster stadig mer bekymrede blikk opp mot himmelen. Der blir det stadig mørkere skyer.
Jeg kjører saktere og saktere, og stopper til slutt helt. Jeg orker ikke kjøre helt til Montepulciano bare for å oppdage at det er lavt skydekke og grått og trist. Jeg sitter en stund i veikanten med (det jeg senere finner ut er) vingården Villa Cerna i bakgrunnen. Tross alt, det finnes mange andre steder å gi opp et prosjekt, enn midt i Chianti Classico. Det er sille, stille, og jeg nyter utsikten. Dette er de “rolling hills of Chianti” som alle snakker om. Det er ikke lov å være misfornøyd med å sitte her (selv om sigar nok hadde hjulpet på humøret).
Efter å ha gitt opp bestemmer jeg meg for å ta den klassiske ruten hjemover: Via Cassia. Når jeg nærmer meg Firenze ser jeg en diger kirkegård jeg ikke har lagt merke til. Det viser seg å være Florence American Cemetery and Memorial (Wikipedia). Her er 4402 graver av unge menn fra USA som ble drept i perioden fra april 1944 til mai 1945. Det utgjør 1/3 av de drepte. I tillegg er det navnet på 1409 som ikke er funnet. En “booklet” med informasjon her.
På statuen av soldaten står det

This figure was formerly part of a monument erected in the Futa Pass by the 361st Infantry 91st divisoin, to honor the memory of the fallen comrades and to commemorate the achievements of the regiment in World War II.

Jeg har vært oppe på Futa et par ganger, men nå skal jeg dra dit igjen ved første anledning.

Jeg ber Mr. Zumo finne den korteste (i strekning) veien hjem, og vi svinger inn i Chianti igjen.

265 km på en grå onsdag.

Comments are closed.