Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Sjømat

Her er en beskrivelse som sikkert er korrekt; jeg har hentet den fra Wikipedia (her) så ingen grunn til å tvile på det som står der. Men som er helt uforståelg:

Purine is a heterocyclic aromatic organic compound, consisting of a pyrimidine ring fused to an imidazole ring. Purines and pyrimidines make up the two groups of nitrogenous bases. These bases make up a crucial part of both deoxyribonucleotides and ribonucleotides, and the basis for the universal genetic code.
The general term purines also refers to substituted purines and their tautomers.
The purine is the most widely distributed nitrogen-containing heterocycle in nature.

Spennende? Gjesp.
Men jeg har en venn som har en Hustru som har utdannelse, og hun sa jeg burde spørre legen min om puriner. Her er samtalen (oversatt til norsk for å gjøre livet litt enklere):
Hun: Du må redusere kraftig ditt inntak av puriner
Meg: Puriner?
(rask gjennomgang av menyen for uken som kommer – ingenting som minner om purin der)
Hun: Det er et stoff som er i enkelte matretter.
Jeg: OK (dette vet jeg fra min venns Hustru)
Hun: Så du må slutte å spise rødt kjøtt, ikke drikke øl, og ikke sjømat.

Vi tar en pause her. Både for å trekke pusten, og for å la katastrofen synke inn. Leve uten Fiorentina og salsicce er mulig. Uten øl er vanskelig, men innen rekkevidde. jeg lever tross alt uten sigarer. Men uten sjømat? For å forstå hva vi snakker om er det nødvendig å si noen ord om ansjos.
Man kjøper et kilo fersk ansjos (som altså i utgangspunktet er en fisk, ikke bare noe som finnes i en liten blå hermetikkboks til bruk sammen med egg i julen). Det tar noen minutter å filétere. Derefter tømmer man på vineddik og lar det stå kjølig i noen timer. Derefter tømmes eddiken av, og vi tømmer på den beste olivenoljen man har, sammen med helt fersk persille og finhakket, helt fersk løk.
Er det mulig å tenke seg en bedre antipasto del mare? Svaret er enkelt: Nei.
Det er det vi snakker om her. Verdens beste matretter! Intet mindre.

Erfaring tilsier at disse legene ofte, men ikke alltid, vet hva de snakker om. Det er bare én måte å finne det ut: Gjennomføre et eksperiment. Her er hva jeg skal gjøre: En herlig søndag drar jeg på tur med Hustruen. Jeg legger opp ruten slik at jeg kan spise masse sjømat til lunch, og masse sjømat til middag. I morgen vil vi vite om helsen min har godt av det eller ei. jeg er ikke typen til å bli skuddredd fordi en dame i hvit frakk sier jeg er syk. Heldigvis lever jeg i et land hvor man eier sin egen helse (i Norge, derimot, eier du ikke din egen helse: Forsøk å få din egen joural utlevert fra sykehuset og de dem slette sin kopi!).

Uansett, Dagens tur starter i Lari. Hustruen skal fotografere en leilighet, mens jeg efterlates til å spise frokost alene. På samfunnshuset der har de en helt utsøkt svoglia con ricotta og kaffen er helt ut tilfredstillende. Mens jeg sitter der i skyggen ser jeg en plakat: Det som ville tilsvare Hjelpekorpset har sitt 662 (!) årsmøte. Jeg blir litt svimmel av slikt, og tar enda en kaffe mens jeg venter. Jeg har ikke noe i mot å vente på Kapteinen; jeg er jo tross alt bare Styrmann.
Forresten har jeg fått laget nye sidevesker til Bamsefar. De rommer dobbelt så mye som de gamle fra BMW.
Mens jeg sitter og slapper av kommer en gammel motorsyklist gående. Han synes jeg har en flott sykkel. Selv har han sluttet å kjøre, men kjørte Harley Davidson i 30 år. Den første var grønn og åpenbart stjålet fra de amerikanske styrkene, sier han fornøyd. Vi jabber en stund slik motorsyklister skal.
Kapteinen returnerer, og vi setter kursen sørover. Der passerer vi Santa Luce. På rådhuset står det en plakett med følgende tekst:

This monument will be illuminated for two consecutive nights each time a goverment around the world decides to abolish the death penalty or when a death sentence is commuted to life imprisonment.

Dersom det ikke er kult vet ikke jeg.


Filmen viser hvordan det er å kjøre i denne delen av Toscana. Vi er på vei sørover from Lorenzana mot Santa Luce. Det viktigste er at veien er gammel. Det betyr at den ikke presser seg gjennom landskapet med dype skjæringer og store fyllinger. Den følger terrenget slik det er.
Her er min påstand: Liker du ikke slike veier bør du ta Rolling Stones til ditt hjerte: I can’t get no satisfaction.
Kartet viser hele turen (klikk på kartet for detaljer). Den øverste røde ringen er Lari hvor vi drakk kaffe. Den i midten er Riparbella hvor vi har bestemt oss for å spise lunch. Riparbella er en liten landsby på en høyde litt inne i landet. Den offisielle informasjonen er slik: Born about 1.000 years ago, Riparbella had various misfortunes over the following centuries. It was completely destroyed in 1477. Slik kan det gå.
Det er sikkert mye å si om Riparbella, men vi vet at utenfor selve landsbyen finnes det et veldig bra spisested. Som alltid, “bra” betyr ikke hvite duker, kelnere i dress og kandelabre, men god mat laget til med omhu. Uten tull go tøys.
Jeg er ikke dum, så jeg har ikke fortalt Hustruen at jeg ikke bør spise sjømat. Heller ikke at jeg har bestemt meg for å spise mer sjømat enn på lenge for å se hva som skjer. Jeg er faktisk veldig glad at det er jeg som bestemmer over meg. Man må være nummen for å ikke plages av å ikke bestemme over seg selv.
Uansett, jeg spiser lasagne con frutta di mare mens hun spiser spaghetti allo scoglio.Kronen på verket (for å si det slik) er at under hennes spaghetti ligger det en herlig scmpi. Den har aldri sett en frysedisk, og er perfekt kokt. Intet mindre enn vidunderlig! Jeg funderer lenge på om jeg vil ha mer mat; det er 30 i skyggen og da trenger man mindre mat for å føle seg vel. Men til slutt finner jeg ut at sjømat er tinge, og bestiller en stor posjon frutta di mare. Den kommer varm, med fersk persille og en fantastisk olje. Er det mulig å ha det bedre?
Efter en dupp på en benk, og en tur til stranden hvor Hustruen får seg en dupp i sjøkanten, er det tid for å kjøre videre. Vi setter kursen videre sørover. Vi skal nemlig spise middag på vårt favorittsted. Igjen, det er et enkelt sted, uten tull og tøys, hvor maten er mye viktigere enn danderingen. Her er ingen fantasifulle sløyfer i balsamico på tallerkner så store som fotballbaner.Stedet vi drømmer om ligger helt nede på stranden i badebyen San Lorenzeo. Men det ligger noen miutter bortenfor strandstolene. Noen minutter bortenfor menyer på tysk. Noen minutter bortenfor Syden. Men det ligger midt i solnedgangen.På avstand ser det ut som et typisk strandsted. Et sted hvor du kan kjøpe Magnum Classic for å være sikker på at du får samme isen ved Middelhavet som du kan kjøpe på Phi Phi Island i Bengalbukten (jeg har forsøkt så jeg vet det sant!).Dette er et lite sted drevet av en familie. Mor lager mat hjemme og bærer det ned til stranden. Alt vi spiser er hjemmelaget i ordets egentlige forstand.
Vi starter med bruschette og verdure marinate. Derefter risotto di mare og til slutt pesche fritte. Til slutt hjemmelaget (!) tiramisu. Gjenta efter meg: Hjemmelaget tiramisu.Vi avslutter med kaffe. Det suger å drikke kaffe av plastbeger, men kvaliteten på kaffen er fantastisk. Sjekk den crema som er på toppen. Selv om vi snakker om kaffe kjøpt på stranden og servert i et plastbeger er kvaliteten utsøkt. Og ingen dustete barists som spør “enkel eller dobbel?”.

238 km på en veldig varm dag i Toscana.

Comments are closed.