Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Norge, mitt Norge

Tidligere var fellesferien i Italia fullstendig lammende; hele landet gikk i stå. Slik er det ikke lenger. Men i alle norske guidebøker står det at alt er stengt i august. Derfor reiser (nesten) ingen nordmenn til Italia denne måneden. Fint for oss, for da får vi litt ferie om sommeren vi også. I år gikk ferden til Norge.
Litt google-ing hadde gjort at vi fant ut at Speed Motorcenter AS i Sandefjord har utleie av skikkelig motorsykler. En skikkelig motorsykkel, det er en BMW R 1200GS. Intet mindre. Da vi kom dit sto det en splitter ny 2008 modell og ventet på oss. Den hadde BMWs orginale sidevesker (de som kan utvides), toppkoffert og tankveske. Solen skinner, Hustruen smiler og vi skal dra avgårde med en BMW R1200GS. Kan det bli bedre?
Naturligvis, noen har glemt støvlene sine, men hos Speed MC kan man kjøpe BMW støvler i størrelse 48. Ganske praktisk (om enn dyrt).

Ellers kan det nevnes at vaflene på Statoil kanskje er bedre enn de på Esso, men særlig gode, det er de ikke. Mye mel og lite rømme i den røren der. Ikke laget med omhu.
Fra Sandefjord drar vi nordover til Oslo. Der besøker vi en venn. Og han vet å servere godt øl. Jeg bør jo ikke drikke øl, men med en Brexidol til forrett går det greit.
Derefter spiser vi en herlig middag i haven.Neste dag bærer det nordover. Vi skal til Trondheim. Eftersom vi både skal kjøre dit, og spise middag, velger vi Østerdalen. Veien der er jo utmerket, det er lite trafikk, og det er kortere. Kjedelig (veldig kjedelig), men dagen i dag er ikke den rette for å klage på sånt.
Klage på veiene er det imidlertid mange andre som gjøre. Alle vi snakker med forteller oss hvor dårlig det står til med infrastrukturen i Norge, hvor lite vedlikehold som gjøres på veiene, og hvor få motorveier det er. Vi suser gjennom Østerdalen på en utmerket riksvei og merker lite til hva problemet er.

Det er ikke mange stedene å stoppe, så da vi kommer til Koppang utpå formiddagen tar vi en velfortjent pause. Bildet er tatt efter at vi hadde spist, og dagen eneste regnskur kom mens vi satt inne. Passer ganske bra, for å si det mildt.
Jeg bestiller kjøttkaker i brun saus. Kan ikke bli mer main stream enn det. Men kvaliteten er som så ofte ellers: Disse er ikke hjemmelaget, og jeg kan faktisk ikke finne noe kjøttdeig i dem i det hele tatt. Medisterkaker hadde vært et bedre navn. Potetene er ikke nykokt, men har vært holdt varme en stund. Og kaffen, vel, hva skal man si om den? Jeg kan se kyr utenfor vinduet, men når jeg ber om melk får jeg noe syntetisk.
Spørsmålet er: Viser man omsorg for sine kunder når man ikke engang gidder å ha en kartong med frisk melk tilgjengelig? Nå som jeg selv arbeider i turistindustrien har jeg blitt litt opptatt av hva man egentlig selger. Og Tiur’n kro selger ikke mat. De selger service. Rema selger mat.

Jeg har vel trodd at den viktigste forskjellen mellom 1150GSog 1200GS har vært litt kraftigere motor. Det er mye, mye mer. 12GS er helt ny sykkel. Ikke bare har den 25 HK mer og 40 kg mindre å dra på, noe som i seg selv utgjør ganske mye, men motoren går uendelig mye mykere. Og den går som på skinner i forhold til min 1150, som går som på skinner i forhold til det meste annet. 12GS er rent ut sagt helt herlig. Jeg kan få en brukt en for bare 10.000 euro……
Til tross for kaffen kommer vi oss trygt frem til Byneset utenfor Trondheim. Der gasser vi oss i portugisisk Baccalao.
Neste morgen våkner jeg tidlig, og går ut i det myke morgenlyset for å se om jeg kan lage litt bike porn. Naken sykkel poserer for fotografen med kulturlandskap i bakgrunnen.
Fristelsen blir rett og slett for stor, og jeg tar på meg utstyret og kjører en morgentur. På vei inn til Trondheim ser jeg min gamle venn Hurtigruten. Mer bike porn: Naken sykkel poserer for fotografen mens Hurtigruten passerer. Det er jo riktig lekkert!
Det er søndag morgen og jeg kjører gjennom gatene i håp om å kunne fotografere sykkelen fremfor Nidarosdomen. Men det er ikke mulig å komme seg dit (med sykkel) så jeg må gi det opp.
Så er det en liten pike som så veldig gjerne vil sitte på en stor motorsykkel. Det får hun naturligvis. Jeg spør om hun vil at jeg skal starte motoren. Det vil hun veldig gjerne. En R1200GS kan jo skremme noen og enhver, men hun tar seg kraftig sammen for å ikke bli redd, og proppfull av adrenalin kjører hun sykkel. Alle kan se at hun ønsker seg en R1200GS like mye som jeg gjør. Da hun klatrer av er hun så oppgiret at hun ikke kan stå i ro men spretter omrking. Nesten som meg, altså.
Mandag morgen drar vi avgårde sørover. Vel, vi drar vestover. Først passerer vi Orkanger i yr, derfra E-39 videre vestover mot Halsa. Vi stopper for å ta noen bilder av den fine lille bygda ved veien. Legg merke til at det er 60 km/t fartsgrense. Vi står bak en bakketopp, jeg har på meg min gule vest og Hustruen har sitt kamera på stativ. Vi ser helt åpenbart ut som en fartskontroll.
Vi hører en sykkel nærme seg, og plutselig kommer den en grønn Triumph flyende over bakketoppen. Han hugger inn bremsene, og greier såvidt å stoppe foran oss.
Han åpner hjelmen, ser på meg og sier Er ikke du politi? Han blir så lettet at han drar ned to sigaretter på null komma nix. Av forståelige grunner har jeg anonymisert ham.
Det er noe eget med grønne fjorder som fjellene stuper rett ned i. Og et bredt belte med lysebrung tang som lukter herlig av hav. Det er slik jeg husker at det skal være.
Ikke overraskende er vår venn på Triumph fremme i Halsa lenge før oss. Men vi må jo vente på fergen så vi ankommer Kanestraum sammen. Derefter ser vi ham ikke igjen. Det er mange år (20?) siden jeg kjørte ferge på Vestlandet så jeg synes det er litt stilig. For Hustruen er det bare en ferge.
Om bord spiser vi svele og drikker kaffe. Det vil være for sterkt å si at noen av delene er laget med omhu. Og, merk: Dette har ingenting med om hvorvidt man liker svele eller ei.

Det store bildet viser minst én nordmann. Kanskje fler, avhengig av hvordan du definerer det. Det andre viser hvordan det ser ut når en sortkledd politimann sjekker farten med en laser montert på et stativ. Som alltid: Herlig grønn fjord i bakgrunnen. Bildet er tatt rett utenfor Sunndalsøra. Høye fjell.

Sunndalsøra ligger inneklemt i en trang dal. Mer er det ikke å si om den saken. Det er ikke så lett å fange følelsen av at fjellene tårner seg opp over oss. Ellers spiste vi lunch på COOP (er vi i Norge så er vi i Norge). Jeg spiste blandaball mens Hustruen tok kålruletter. Begge deler hadde bra kvalitet. Overraskende bra.

Fra Sunndalsøra kjører vi til Oppdal, derfra videre opp på Dovrefjell. Temperaturen synker godt under ti grader. Og det blir helt klart at min vurdering av hvor kaldt det er i Norge i august ikke holder vann. Problemet er at jeg satt i Montemagno i 35 varmegrader og skulle vurdere om jeg ville trenge vinterhansker. Jeg svarte nei men riktig svar var ja. Heldigvis har 12GS varme og herlige håndtak. Hele sykkelen er herlig!
Fra Dovre ned til Sel, og derfra snarveien til Vågå. Den snarveien har ikke jeg kjørt siden 1973. Da satt jeg på med min mor. Hun kjørte den veien fordi hun hadde en splitter ny Volvo med skivebremser og servo. Legg merke til at jeg husker veien selv nå 35 år senere – hun følte seg trolig ikke særlig vel.
Og rett skal være rett; 16% stigning er ganske mye på en grusvei som svinger seg nedover skogen. Særlig når man kjører en leid 12GS med gatedekk.
Men for andre kan jeg melde at en nye vei er snart klar, og da forsvinner også denne interessante veistrekningen. På Vågåmo sjekker vi inn på hotellet.
Neste dag går jeg bort til kirken. Den er byget av vikinger omlag 1120. Derefter ble den restaurert og ombygget 1670. Det eneste som helt sikkert er igjen av den gamle kirken er portalene. Så utskjæringene rundt døren her er 900 år gamle.
Gravstøttene (kan ikke si gravsteinene) er et kapittel for seg selv. Laget i tre og med et skikkelig viking-preg. Det er befriende å se at noen kan tillate seg å være ukonvensjonell også i møte med noe så stivt som en gravstøtte. I det hele tatt er det skikkelig vikingpreg over hele stedet.

Fra Vågå bærer det opp i Jotunheimen. Været er veldig bra og vannene vi kjører forbi er like grønne som fjordene var det i går. Igjen nyter jeg å kjøre “vår” 12GS. Fjerningen er (elektronisk) justert til “komfortabel for to personer med bagasje” go vi suser avgårde. Den sluker alle ujevnheter og alt er vel. Vi gjør noen obligatoriske stopp for å ta bilder.
Vi stopper på Gjendesheim, men de er utsolgt for vafler. Og uten vaffel duger mannen ikke så vi suser opp på selve Valdresflya. Der oppe, på fjellstua, stopper vi og spiser lunch. Når man ser seg omkring er det ikke vanskelig å forstå at denne veien er stengt om vinteren. Det er ikke så mange, og vi setter oss ute i solen. Men vi beholder en god del av utstyret på, for selv om det er sol er det ikke mange gradene her oppe.
Legg ellers merke til hvor liten er 12GS er. Jeg må nesten bøye meg ned for å få tak på den. Neste år må jeg leie en større sykkel.


Vi spiser den beste rømmegrøten man kan tenke seg. Og en vaffel som er prefekt stekt, sprø og deilig, og det er ekte seterrømme som serveres til. Helt fantastisk! Hvorfor er ikke vaflene på Statoil slik? Er det fordi Norge er et så fattig land at det ikke er mulig å få omsetning på en skikkelig vaffel? Ikke vet jeg.
Men jeg vet at vi traff en fyr der oppe som hadde kjørt fra Fagernes ene og alene for å spise rømmegrøt her oppe.

På vei fra Hammerfest til Arendal.

Efter å ha gasset oss og sittet en stund i solen og drømt om sigarer, saler vi opp og kjører til Nesodden utenfor Oslo. Der venter middag.

Neste dag er det onsdag, og da gjør vi det alle skal gjøre på onsdager: Vi drar til Tyrigrava. Vi har sagt til alle våre MC-venner i Norge at vi planlegger å være der, og at vi blir glad om vi kan treffe noen kjente.
Men så pissregner det, så vi treffer ingen andre enn kjente. Ingen andre orker å dra hit ut når iskaldt regn flommer ned. Her er det to gode busser som besøkte oss på sykkel i fjor.

Ni frosne syklister møtte opp, og vi synes det var kjempeflott at så mange kom bare for å hilse på oss. Takk skal dere ha – dere lyste opp en ellers ganske regntug dag!

På Tyrigrava, som ellers, er det Espen på sin Ducati 1098S tiltrekker seg mer oppmerksomhet enn alle oss andre tilsammen.

Efter Tyrigrava på onsdag er det mer kjedelig ting på torsdag, før vi drar tilbake til Sandefjord med sykkelen på fredag. Bildet er tatt i Horten.

Snipp snapp snute så var eventyret ute. Neste år håper jeg vi kan kjøre til Nordkapp.

Comments are closed.