Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

En viktig lørdag


Av grunner som jeg skal komme tilbake til så er jeg litt rastløs i dag. Så jeg ser på termometeret, og finner ut at det er den mest irriterende temperatur av alle: nesten (men ikke fullt) 20 grader. Hva passer da best: Sommerjakken eller høstjakken? Uten svar på slikt kan man jo ikke dra på tur. Jeg velger høstjakken. Saken er at det er dårlig vær. Disig er det. Slettes ikke bra. For her er normal-vær, det vi velger å kalle OK, det er intet mindre enn strålende sol fra skyfri himmel. Alt annet er dårlig.
Ja, man blir litt rar av å bo her. Men det blir man for Svingende også av å bo i Tromsø. Der er man fornøyd dersom det blir mer enn 10 grader. TI. Og ryktene forteller at dersom du denne sommeren var på do i feil øyeblikk, da fikk du ikke oppleve 20 grader ute i år. Så jeg studerer termometeret nøye, og blir enig med meg selv om at (nesten) tyve grader er en fin temperatur en lørdag i slutten av oktober.

For å få tiden til å gå har jeg gjort et forsøk på å bytte “vifteremmen” (den som driver dynamoen). Dersom man er sterk nok i klypen er det mulig å skifte remmen uten å ta av tanken. Men enten er jeg for svak i klypa, eller så sitter den øverste mutteren gruelig fast. Altså setter jeg dekselet på igjen. Skifter den neste gang jeg har av tanken; støtdemperen må av for å komme til på en ordentlig måte.
Men så står han der, da. I oppkjørselen og gjør ganske mye av seg. Vanligvis står han parkert i “hullet” til høyre. Men nå er det umulig å neglisjere ham. Er det noen annen løsning enn å ta en liten tur? Jeg skal jo likevel tenke på andre ting i noen timer. Og som en generell betraktning: Når man venter, finnes det da noe bedre enn å drøye tiden ved å kjøre litt sykkel?
Jeg starter med å kjøre 850 høydemeter opp på Monte Serra. Det er fjellet som vokser opp bak huset mitt. Utsikten er ikke bra nå som været er så dårlig. Men vi ser bebyggelsen som følger elven nede i dalen. Ute på sletten hadde vi sett Pisa (om ikke været var så dårlig), og utenfor ligger Middelhavet. På dager med godt vær ser vi tydelig fjellene på Corsika herfra. Men ikke i dag.
Jeg som ikke engang er døpt, jeg har et litt distansert for hold til God, Himmel, og de greiene der. Men jeg har et nært forhold til mennesker som tror. Her oppe på utsiktspunktet har noen satt opp en Madonna. Og hit kommer folk og tenner lys, setter igjen blomster, og nyter utsikten (vil jeg tro). Så selv om jeg nok ikke tror at veien til lykke går gjennom Gud så har jeg ingen vanskeligheter med å forstå at mye ser mindre vanskelig ut herfra. Særlig på dager med bra vær. Jeg ser på Madonna-figuren, og tilbake på utsikten: I dag er nemlig dagen for Liv og Død, og eftertanke er tingen.

Her oppe på 850 moh er det skikkelig høst. På nordsiden er det enda mer tydelig enn der solen skinner hele dagen. Jeg er glad jeg har høstjakken på meg.

Jeg kjører ned til den lille landsbyen San Andrea di Compito. Landsbyen har Romerske aner, og kirken er 1200 år gammel. På piazza’en midt i landsbyen er det et pizzeria, med bar. Når han setter kaffen foran meg på baren ser jeg at han ser på den og tenker Er det der en bra kaffe? Yrkesstolthet. Og selv om hvitbalansen i bildet er helt feil (alt er grått, det var hvitt – prisen å betale for å bevege seg utendørs på dager med overskyet vær!) var kaffen meget bra. Jeg sjekker telefonen; ingen har ringt. Sukk.

På vei ned mot sletten, i en hårnålsving, ser jeg et par drive på med ett eller annet. Jeg stopper, og de forteller at de har fyrt opp i den gamle ovnen. Et barnebarn blir seks år i morgen søndag så de baker brød og en spesiell type pizza.
Jeg inviteres naturligvis til å smake på det rykende varme brødet. Og for at jeg skal få det riktige inntrykket både av brødet, og av dem som vertskap, går fruen inn og skjærer noen tykke skiver med skinke. Herlig. Intet mindre enn herlig! Litt snurt blir hun da jeg avslår litt vin (Ma, Signore, abbiamo fatta il vino nio!), men det får stå sin prøve. Å si at jeg er avholdende er for sterkt, men stå i veikanten med et vinglass, det blir for sterkt selv for meg.

Vel nede på sletten, på Lucca-siden av fjellet, finner jeg den bitte lille landsbyen San Quirco. Kirken er fra tusen-tallet. Som man kan se på bildet heller den venstre ytterveggen faretruende utover. Derfor ble kirken stengt omlag år 1900. Men, forteller et oppslag: Det er ikke sant at kirken ikke har vært i bruk på over 100 år. For 27. oktober 1927 feiret man Madonna del Rosario her. Ikke vet jeg hva Madonna del Rosario er (bortsett fra at Wikipedia forteller meg at det er et maleri av Carvaggio) og ikke hva som er spesiellt med 27. oktober 1927. Men slik er det altså. Ingen skal si at denne kirken har vært ute av bruk i mer enn 100 år. Bare i 80 år.

Jeg kjører rundt på alle de små veiene jeg kan finne der på nordsiden av Monte Pisano. Har aldri vært der før; litt mørkt og innestengt synes jeg. Mye bedre hos oss på sørsiden.
Vet ikke hvor mange kirker det er i Italia, men har hørt tallet 20.000. Innerst i dalen finner jeg denne (efter å ha passert to eller tre andre!). Står ingen informasjon noe sted, men på veggen av tårnet er det en “plakett”. Det eneste jeg greier å tyde er at på de nederste to linjene står det A. D. M CCC LXXXX Die XXVIII Apreli (Eller med andre ord 28. april 1390. Ganske lenge siden).

Men endelig ringer telefonen. Det har skjedd!

Jeg har ikke gjort noe vettig i hele dag fordi jeg har ventet på dette: At mitt første barnebarn skal komme til verden.
Hun skal hete Livia!

Comments are closed.