Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Kvinnedagen

Nå skal jeg ikke forsøke å gi inntrykk av at Livet er særlig mye verdt når Hustruen, bedre kjent som Capa Superiore delle Famiglia, ikke er hjemme. Men, akkurat som Svartedauen la grunnlaget for nye vekst så er enkelte ting mulig når Hun er borte, som ikke er mulig alle andre dager. Så som å la Bamsefar få breie seg på gårdsplassen. Som kjent er all den der plassen reservert til Hennes bil (og ikke Min motorsykkel). Men, altså, når musen er borte da parkeres Bamsefar som om han hadde noen verdi i Familien. Og ikke så mange ting er bedre enn å åpne vinduet om morgenen og se en flott BMW R1150GS så klar til bruk. Klokken er bare syv, solen er på vei opp, og alt ligger til rette for en flott dag.Det er Kvinnedagen, og kanskje nettopp derfor er det litt ekstra trist å våkne opp uten en Kvinne i sengen. Men jeg ser på Bamsefar som er klar, jeg nyter en frokost slik en frokost i Toscana skal være, og til det jeg tror er Montemagnos beste cappuccino studerer jeg kartet.
Saken er at Bodil har invitert oss alle på lunch. På selveste Kvinnedagen, hjemme hos seg i Tivegnia. Men eftersom det ikke er noen Kvinner i huset har jeg fått unna i går alle tingene “noen” hadde planlagt heg skulle gjøre i dag. Så i dag kan jeg og Bamsefar kose oss. Solen skinner, og intet kan være bedre enn å snirkle seg gjennom Garfagnana på vei til Bodil. Eftersom det ikke er noen Kvinner hjemme er det heller ingen som protesterer når jeg høyt spør om det er noen som har noe imot at jeg bruker hele formiddagen til å kjøre sykkel.Planen er å kjøre opp i Garfagnana, til Castelnuovo, og derfra småveier oppover dalen. På veien dit passerer jeg Anchiano, hvor hovedgaten heter viale Norvegia. Man blir jo litt nostalgisk av slikt. Ellers er her et (meget) håndfast minne fra 2. verdenskrig: Den Gotiske linje. Den gikk tvers over dalen her. Det er et muesum på andre siden av dalen. Som alltid i møte med minnesmerker fra Krigen er det vanselig å forestille seg hvordan blodet fløt her høten 1944.Det er likevel begrenset hvor lenge man kan henge omkring og tenke dystre tanker; videre! Denne gangen stopper jeg ikke ved Broen, men passerer på motsatt side av elven. Som vi kan se er det fremdeles sne der oppe på 1800 meter.
Ellers kan jeg bevise at det faktisk fremdeles går tog i Garfagnana. Jeg kunne ikke se noen om bord, men toget passerte da visserlig denne søndag formiddagen. Av større interesse er kanskje landsbyen på toppen. Jeg vet ikke riktig hvilken det er, men jeg er allerede fristet til et besøk der oppe. Utsikten må være formidabel! Regner med at en halvtime med kartet så har jeg funnet den og er klar for tur. Men det må bli efter Spania.
En gang i tiden ble det investert tunt i jernbanen her. Den passerer under det høyeste punktet i dalen gjennom en lang tunnell, og som vi kan se så er det flotte broer også. Man kan faktisk se broen fra verdensrommet (se her).Jeg passerer en by som jeg nå ikke kan finne på kartet, og som jeg derfor ikke vet hva heter. Flaut, men lite å gjøre med!Det er slikt vær som man drømmer om når det er vinter: 15 grader i skyggen, strålende sol, sne på toppene, og knusktørre veier. Og på neste topp kneiser den lille landsbyen Castagnola. Jeg er på 600 moh her nå, og her oppe er trærne ikke grønne enda slik de er nede hos oss på lavlandet.I gamle dager var det sikkert liv og røre her oppe; tette skoger fulle av vilt, gode vekstvilkår, og utenfor krig og elendighet. Men nå er det stille, stille. Jeg ser en gammel kirke på det som sikkert engang var et naturlig samlingspunkt. Nå er ikke engang stedet avmerket på noe kart, så jeg vet ikke hva det heter. Bildet er tatt fra Gramolazzo. Den kirken der borte står nå på programmet for sommeren!Jeg stopper og tar bile av Minucciano. Navnet kommer av at den Romerske Konsul Quinto Minucio eide landsbyen. På Latin tilføyer man -anus for å indikere tilhørighet. Landsbyen het derfor opprinnelig Minucioanus, som altså har blitt til Minucciano.
Akkurat mens jeg tar bildet ser jeg på klokken – Huttetu! Jeg lovet å være i Tivegnia klokken tolv men nå er den allerede kvart over ellve. Her må det suses avgårde. Og Suse avgårde, det er jeg flink til! Jeg suser ned til hovedveien gjennom dalen, derfra ned til Aulla, og ut på Autostrada. Litt senere er jeg fremme.
Syvretters middag på la Vecchia Pieve i Tivegnia; slik skal Kvinnedagen feires!
Hjem kjørte jeg Autostrada i mørket. Mye å si om det, men det har sin sjarm det også.
330 km.

Comments are closed.