Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Spania – del 2

To ting gjorde at gårsdagen ikke gikk som planlagt. Først at Zumo tok oss på fjelltur, dernest at oljen vi fikk til salaten var industrielt raffinert og ikke extra vergine. Det sist er en skikkelig turn-off og var en dårlig slutt på dagen. Men vi kom oss da gjennom natten likevel. Vi er flinke til det, å komme oss gjennom natten!
Men tilbake til Zumo: Det var en vekker at vår ellers så fantastiske GPS hadde en idé (den grad ting har idéer!) om at en fjelltur ville være raskere enn en tur langs kysten; hittil har Zumo alltid vært veldig pålitelig og hjelpsom. Eftersom utvalget av kart vi har med oss er veldig dårlig (vi er på tur for å oppleve ting, ikke sant?) er det verdt å huske at vi må kontrollere hva Mr. Zumo foreslår før vi legger avgårde. Uansett, ny dag, nye muligheter.
Garasjen til Villa Gina er bare 170 cm høy. Det var en skikkelig utfordring å trekke Bamsefar opp på hovedstøtten i går (når man ikke kan rette seg opp er det ikke så lett å få kraft i “rykket”). Men jeg sover alltid bedre i sengen når Bamsefar sover i en garasje.

Ved å se på Bamsefars bakende er det mye å lære: Jeg bor i Italia (skiltene er derfra), jeg er fra Norge (klistremerke), jeg liker min BMW (medlem av BMW-klubben i Italia), og jeg liker å kjøre langt (medlem av IronButt Assocition). Om tenningen hadde vært på hadde vi sett lysene montert i lokket på sidekoffertene, som demonstrerer at jeg er ingeniør. Ellers vil man fra tid til annen se ikke mindre enn fem bremselys (i hovedlykten, inne i blinklysene, og 6 LED på hver side av toppkofferten) som forteller at jeg er opptatt av sikkerhet.

Bakdekket er litt slitt, men det bør holde de to tusen km ned til Motril; som en følge av mye langdistansekjøring er det mest slitt midt på. Fin tanke som skulle vise seg å være helt feil, men av grunner jeg ikke kunne foutse.

Dagens plan er å kjøre fra Italia, gjennom Frankrike, og til en liten spansk by på grensen mellom Frankrike og Spania som heter Cadaques. Det skal være en typisk hvit spansk landsby ved havet. Den er omtalt i boken The most beautifil Villages of Spain. Vi har tidligere med stort hell benyttet The most beautiful Villaes of Tuscany av samme forfatter. Bak i boken er det, for hver landsby, en liste over hvor man kan bo, hvor man kan spise, og bildene er nydelige. Ingen store og berømte byer er med; Toscana-boken lister ikke opp Siena, Firenze eller Pisa.

Det er litt synd at frese gjennom Frankrike i ett langt drag uten å stoppe. Det er mye godt å si om Frankrike, men denne gangen er det Spania som er målet. Og da får vi finne oss i å ikke se noe som helst av interesse i Frankrike (man kan ikke få alt, sies det). Tross alt er Frankrike alt for stort til å kunne oppleves samtidig som man har ambisjoner om andre ting (Spania).

Autostradaen fra la Spezia til Nice er spektakulær med sine 137 tunneller! Men kjører på et par timer, og det virker som om halvparten av distansen er under jorden. De fleste er korte, så det bærer ut og inn av fjellet hele tiden.

Og plutselig, midt mellom to stykker kommer vi til grensen. Jeg rekker akkurat å fyre av et bilde før vi fyker forbi (og kvaliteten blir derefter). Det er litt kult å kunne passere grensen mellom to store nasjoner på denne måten. Ikke bare trenger man ikke stoppe, det finnes ikke noe sted å stoppe der på motorveien. Og samarbeid er en god ting: Ikke noe veksling med tilhørende kostnader!

Men vi har ikke vært lenge i Frankrike før regnet starter. Vi hadde middels regn-beredskap (regntøyet klart, men ikke på) så vi ble ikke så veldig våte. Vi kører et par timer gjennom regnbyger, med litt blå himmel innimellom. Vi bruker et lite opphold til å putte i oss litt lunch. Ikke noe å skrive hjem om, men dagen i dag er transport og da må vi vel lide litt.Vi stopper på en bensinstasjon som reklamerer med at de har en italiensk bar; intet mindre enn Lavazza. Det reklamerer med Le cafe favori des italiens. Skuffelsen er meget stor når det viser seg å være en automat. Riktignok tre automater, ikke bare én, men dog.
Den kaffen automaten lager er faktisk veldig dårlig. Det er nemlig ikke slik at kaffe fra automat behøver å være dårlig. På instituttet ved Universitetet i Pisa hadde de en skikkelig maskin. Der kom den en mann hver morgen og fylte på frisk melk slik at en cappiccino ble det det skulle være, og en café (en espresso, med andre ord) ble laget på skikkelig vis.
Den kaffen vi fikk servert her, som utgir seg for å være slik italienerne liker den, det er rett og slett en fornermelse. Både mot estetikken, mot økonomien, og mot smakssansene. Faktisk er dette like ubehagelig som oljen vi fikk servert i går.

I tillegg bekrefter det alle våre fordommer mot Frankrike; hvordan er det med resten av landet når dette er hva som tilbys trafikantene? Hvorfor skal jeg tro at franksmenn krever annen kaffe når de ti minutter senere svinger av sin Autostrada?
Og hvem har lyst på en sigarillo sammen med kaffe av så lav kvalitet? Bortsett fra meg, mener jeg. Motorvei er kjedelig, også i Frankrike, og langs kysten er det lite å se og timene går. Gleden er derfor stor når Pyrinéene kommer til syne i horisonten. Enden er nær, for å si det slik.Vi passerer grensen, men det var et stort oppbud av politifolk der og jeg ville ikke tiltrekke meg oppmerksomhet ved å fyre av en blitz, så det er ingen bilde av det skiltet. Solen går ned og vi ankommer Caraques i mørket. Boken vi har med lister opp noen steder, men først tar vi oss en runde i byen og leter. Efter litt søken finner vi et hostel (riktig stavet!) som både har et dobbeltrom med dobbeltseng (et annet sted med to enkeltsenger avvises hoderystende; hvem kan ønske det?)Derefter bærer det ut for å spise føste middag i Spania. Vi finner en liten fiskerestaurant, og første lærdom om Spania er at her synes det ikke å være noen røykelov. Ikke det at det plager meg, men det er veldig utvant.

Vi studerer de andre som spiser, og legger merke til en annen ting: Det er bare vi som har vannflasker på bordet. Alle andre drikker enten (bare) vin, eller (bare) øl.

Jeg bestiller en salat efter fisken, og lærer at i Spania er ikke en salat litt grønt man kan nyte efter måltidet. Her er en salat en hel rett. Med egg, løk, og tunfisk.

Maten er god, men det er brukt veldig mye (oliven)olje på maten. Mye, mye mer enn vi er vant til. Dette skal vise seg å bli en gjennomgangstone med store konsekvenser.

Regningen er ikke avskrekkende.

702 km langs Middelhavet i dag.

Comments are closed.