Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Spania – del 4

Kartet er fremdeles her.

Vi våkner på det meget triste Hotel Transit på jernbanestasjonen i Lleida. Hotellet ser ikke ut til å ha noen egne fasiliteter, så vi går inn i den store baren (som nok også er tradisjonell jernbanecafé og kanskje også serverer middag om kvelden). Med det jeg har lært om hvordan vi må uttale ting så greier jeg å få meg det som tilsverer en caffé latte og en dolce. Det største problemet er, som alltid skal det vise seg, at her i Spania bruker man ikke fersk melk men UHT. Det vil si ultra-sterilisert melk med tilhørende lang holbarhetstid. Jeg gjetter på at det er fordi det er veldig varmt om sommeren og at den ferske melken rett og slett ikke er så fersk efter noen timer. Men det er vel slike strabaser en reisende må finne seg i.Bamsefar har stått på hotellets private parkering hele natten, men nå henter jeg ham og vi lesser på med bagasje. Han er skrekkelig tung! Så sitter vi der i solen og venter. Vi har avtalt å dra på tur med våre nye venner, og vi skal møte dem her på togstasjonen i Lleida (hvor vi også har bodd; hotell Transit). Den spanske solen skinner, det er søndagsstille, og verden smiler til oss.Så kommer de: Claudia og Daniel på sin VStorm 650. Den er godt brukt, og lite gleder oss mer enn folk med motorsykler som ikke er blankpusset. Det skal ikke stikkes under en stol at Bamsefar fra tid til annen ikke er så blank i lakken som han kunne ha vært, men det skyldes at han er i bruk og ikke står på utstilling. Å dra på tur med folk som har blank sykkel gjør meg nervøs (jeg blir lett nervøs av slike sosiale klemmer). Jeg tenker: Hva hvis jeg kommer borti den og lager en ripe? Eller, hva hvis en stein spretter fra hjulet mitt og lager et merke i lakken? Eller, eller, eller.
Daniel ser litt bekymret på ned nedlessede Bamsefar og sier at vi skal holde oss på asfalten, og holde et rolig tempo. Om det er greit for oss?I tillegg til å vise litt av Catalonia ser vi hva denne dagen skulle handle om: En VStorm 650 med en meget dyktig sjåfør som hadde en helt uvanlig samkjørt hustru med seg, svinger, Bamsefar som sliter med å holde følge, og Hustruen (min) som koser seg. Helt nederst på bildet ser du vårt filmkamera.

Som man kan se så går det fort, det er ikke trafikk (som alltid i Spania når man holder seg borte fra kysten), de kjører fantastisk bra, og man kan høre at jeg må jobbe for å holde følge.

Men så svinger vi av fra veien hvor det er mulig å holde farten oppe og til en mindre vei. Her er det jammen ikke lett å holde følge. En 500 kg lastepram som slingrer seg gjennom svingene. Legg merke til at vi nesten tar borti i Mercedes ML omlag 1:06 ut i filmen.I hvert kryss hvor vi stopper spør Daniel Good? Vi svarer Si, si!Men til slutt overmannes vi av kaffetørst, og spør om vi ikke kan finne en bar de gjerne vil vise oss. Et sted verdt å besøke. Efter litt diskusjon sier de at, jo da, ikke så langt herfra finnes det et herlig sted. Og dermed legger vi avgårde. Først gjennom byen Tortose, og så, ikke til Canada, men til en nasjonalpark.

Det går opp, opp, opp. Det er skikkelig bratt, og veien svinger seg oppover. Fast dekke av varierende kvalitet, men hele tiden opp, opp, opp. Jeg har ikke tall på hvor mange hårnålsvinger vi var gjennom, men det må ha vært hundre. Den store attraksjonen er den ville fjellgjeiten som lever her. Gjeita på bildet er ikke ekte.

Eftersom vi kommer lenger og lengere opp blir det tørrere, mindre og mindre vegetasjon, og mer og mer skikkelige følelse av fjell, Vi passerer 1000 meter og det er enda langt igjen.

Endelig kommer vi opp på et slags platå, og der finner vi baren. Solen skinner og alt ligger til rette for en herlig kaffe og noe søtt. Det er jo noe eget med den tynne luften i fjellet. Og efter noen timer i salen gleder vi oss til å sette oss på stoler i solskinnet.Men det er stengt. Skiltet sier Tancat perla Mort de Dolores Sadate Estpada Propietaria som betyr at det er stengt fordi eieren er død. Hva kan man si? Men det er i det minste klart at det ikke blir hverken kake, kaffe, vann eller noe annet.
Vi blir litt opprådd – Claudia og Daniel spør om når vi føst er her oppe, om vi ikke skal kjøre helt opp på toppen og ta en titt på utsikten, før vi drar ned i lavlandet og drikker kaffe. Hvordan er veien, spør jeg som føler at 500 kg er litt i meste laget på slike veier. No problem, svarer Daniel. Så dermed kjører vi ytterligere noen hundre høydemeter. Det er absolutt verdt det! Der er utsikten fantastisk (for å si det mildt).Det er litt disig så vi kan ikke se havet. Men vi kan se noe annet: De peker og sier “Nå er vi på grensen – der borte er Aragon, Spania”. Vi får en kort innføring i forholdet mellom Catalonia og Spania. Everything is good er konklusjonen. Det kan vi godt leve med!
Det er ikke så mange andre her oppe, men to andre sykler (en 650 scooter og en Transalp) har klatret helt opp. Og det er en skog av antenner for telefon and what not. Men det var det der med kaffen da. Og noe søtt. Og litt vann. Det er ikke annet å gjøre enn å kjøre ned, ned, ned.
De kjører fra oss. Bremsene på Bamsefar er helt OK, men vi er så tungt lastet at jeg synes det er tryggest å ta det litt rolig. Klikk på bildet over for å se både Hustruen i et uvasket speil og våre venner lenger nede i svingene. Nevnte jeg at det var mange svinger her?
Profilen viser godt en liten fjelltur midt på dagen. At det skulle bli bra med fjell også senere på dagen visste vi ikke enda.
Men til slutt er vi da nede på sletten igjen. Utenfor Tortose finner vi en bar. Det drikkes Vermuth, “cappuccino”, kaffe og Coca Cola. Og spises nøtter. Solen skinner. Slik skal et besøk på en bar om formiddagen være. Vi ser på kartet for å finne ut hva vi skal gjøre. De foreslår å kjøre ut på et stort elve-delta, ta Catalonias siste ferge (bro under bygging), og så ut til en fiskerestaurant de vet om helt ute i sjøkanten. Good? spør Daniel. Good! svarer vi!
Fergen på vei inn. Posisjonen er avmerket dersom noen skulle føle for å dra ned og sjekke hvordan det går med broen. Blå himmel og sol, i tilfelle noen lurer på hvordan været er i Spania.Til slutt finner vi frem til Nuri, Carra de les Goles, 43580 La Cava, Deltebre (Baix Ebre), tlf 977480128 – 977267672. Stedet er avmerket med stor presisjon på kartet. Her er det blåsjell dampet i hvitvin som antipasto.To typer paella. Den ene ikke med ris men med en speiell kort pasta; dette bruker man ikke andre steder enn her på deltaet. Og hva annet kan man spise til dessert her i Catalonia om ikke Crema Catalan. Som regel synes jeg den er for søt, men her passet den perfekt. Ikke bare fordi den ikke var så søt som vanlig, men også fordi efter fiskemat passer det ekstra godt med slikt.
Maten, den var rett og slett utsøkt! Jeg elsker sjømat, kanskje er det fordi det er så vanskelig å lage det på en tilfredstillende måte. Enhver svakhet i råvarene avsløres lett.Og til slutt, en intet mindre enn perfekt kaffe. Jeg er jo ganske svak for akkurat det der. Men når enden også er god, da er det meste godt!Men nå er det ikke håp: Vi må ta farvell med våre nye venner. Deres lille sønn kommer hjem om ikke lenge, og de må suse avgårde. Et siste bilde før de drar. Vi lover å forsøke å besøke dem når vi skal hjem om to ukers tid.

Takk til dere, så langt!

Først ble våre planer (grunnleggende) endret fordi “noen” om bord fikk øye på en sneflekk. I dag har vi jo bare fullt efter, så dette inngikk absolutt ikke i det vi hadde planlagt. Heldigvis! Men hva nå?

Daniel hadde to forslag til steder å dra som ligger innover i landet. Vi velger den nermeste, Morella. Det er sen eftermiddag, men vi ber likevel Mr. Zumo om korteste vei (ikke raskeste tid). Det var virkelig en flott tur, men kanskje ikke så lurt.
Det er nemlig et 1200 meter høyt fjell mellom oss og Morella. Men det kan ikke vi så på vårt kart så vi legger i vei i fint driv. Temperaturen synker, det blir mørkt, og stemningen er ikke den beste når vi endelig er på toppen. Vindmøllene der oppe gjør jobben, men det er ganske hutrig med åtte grader. Jeg trøster meg med at det ikke var meg som ville velge korsteste strekning; jeg foreslo motorvei, men dengang ei.Vi kjører nedover, og plutselig åpnebarer Morella seg. Det er en diger festning som ligger opplyst som en øy et digert mørkt hav. Inntrykket er mektig!Vi finner et hotell i mørket, og får sette Bamsefar inne i en butikk (!) for natten. Hotellet har ingen restaurant, de sier det ikke er noe annet åpent nå (klokken er bare halv ti!), men at de kan lage en panini til meg. Jeg har blitt sulten igjen så jeg sier takk. Glassene inneholder, fre høyre, vann og grappa.
De sparer ikke på grappaen ute på landsbygden i Spania.

357 km.

Comments are closed.