Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Puglia - Dag 1

Det hele starter med et bilde av solnedgangen, tatt fra Passo di Cerreto, nord i Toscana. Bildet viser hvordan det er å ankomme Toscana fra nord. Stå på 1200 meters høyde å se ned på landskapet som bølger frem og tilbake. Det er 28.000 km med asfaltert vei i Toscana, og bildet gir et inntrykk av hvorfor mange av de kilometrene er gode MC-veier. Turbeskrivelsen med bildet er her.Halvannet år senere kommer det en epost med spørsmål om å få bruke bildet i en privat bok. En gammel dame skriver bok til familien om livet sitt, og hennes mann var pilot i en F38E under andre verdenskrig. I september 1943 ble han skutt med over Italia. Han gjemte seg i 17 døgn, før han greide å komme seg gjennom de tyske linjene og over på alliert side. Det er sønnen som på vegne av sin mor spør om hun kan bruke bildet for å illustrere hans vanding over fjellene.

Det kan hun selvfølgelig. Men jeg svarer at dersom de kan fortelle meg hvor han gikk, da kan jeg dra akkurat dit og ta noen bilder for dem. Dermed vil bildene virkelig vise hva han så.

Det ene fører til det andre, og eftersom piloten døde i 1956 blir de veldig interessert i bildene jeg kan skaffe dem. Gamlemor sender meg et langt brev, hvor hun legger ved kartet han tegnet på i eftertid for å vise hvor han flyktet.
Eneste problemet er at kartet viser Puglia, ikke Toscana. Midt på kartet finner vi Foggia. Dit er det 725 km. Jeg rynker litt på nesen, men da lover sønnen å betale utgiftene.
Eller med andre ord: Det blir langtur på oss. Jeg sier oss, fordi da det blir klart at vi snakker en helgetur på halvannet tusen km, da våkner Hustruen til liv og skal være med. Korte turer er ikke hennes greie – skal det være så skal det være.

Det er alltid uendelig med greier som skal ordnes når vi skal være borte, og dagene før avreise er preget av stress og atter stress. Jeg hater stress. Men alt det er glemt fredag morgen når jeg står opp og ser Bamsefar stå klar i oppkjørselen. Jeg har nettopp gjennomført 10.000 km service (byttet alle oljer, bremseklosser, plugger, luftet bremsene, sjekket dynamoremmen, sjekket ventilene, og så videre). Han er like klar for langtur som vi er.I store trekk er planen slik: Bruke fredag til å kjøre til Puglia. Det er noe slikt som 650 km (give or take a little). Lørdagen skal vi bruke til å følge i fotsporene til piloten, ta bilder, og fortelle hans historie. Søndag kjører vi hjem. Kartet viser hvor vi kjørte denne første dagen.

Men når sannheten skal frem, så er ikke vi riktig klar til langtur når vi står opp. Vi skal bare….. Så vi kommer oss ikke avgårde før klokken er halv elleve. Vi forteller alltid til andre at man skal starte tidlig og utnytte den kjølige morgenen, og heller ligge i skyggen og duppe mens varmen er på sitt mest intense. Når vi har kjørt en times tid er vi sør for Firenze, og klar for en (forsinket) frokost.

Temperaturen er upåklagelig. Vi har begge skikkelig sommerutstyr, så å kjøre i 35 varmegrader er ikke noe problem. Med sommerutstyr blir man ikke svett, samtidig som sikkerheten er fullt ut ivaretatt. Men når man stopper da blir det fort hett i hjelmen. Termometeret på sykkelen viser fort nesten 50 grader efter noen miutter i ro.
Efter at vi har passert Roma, langt oppe i fjellene i Abruzzo, spiser vi lunch. Hustruen har pakket ned det viktigste, og vi kan ikke klage. Det er fremdeles varmt, selv her oppe på 800 meter, men vi er efterhvert blitt så vant at vi ikke tenker på det.
Vi er midt i den store nasjonalparken, og fjellene som tårner seg opp på begge sider av Autosradaen ser ut til å være fulle av fantastiske naturoppevelser. Bildet viser Hustruen som tar på seg utstyr for å dra videre efter lunchen.

Eftersom vi er litt sent ute, og har et stykke å kjøre, tar vi raskeste veien. Det vil si en hel dag på Autostrada. Først østover til Firenze, derefter sørover mot Roma, videre østover til Adriaterhavet, og så sørover inn i Puglia.
Jeg har brukt litt tid i Google Earth og funnet frem noen steder vi kan overnatte i området rundt Foggia. Når klokken er syv ringer vi og finner rom i en liten by som heter Poggio Imperiale. Den ligger omlag 30 km fra Foggia, hvor vi skal ta bilder i morgen.

La meg si noen ord om å kjøre på Autostrada. I (de fleste) motorsykkelkretser ser man ned på det å kjøre på motorvei. I beste tilfelle er det et onde man ikke kan unngå for å komme dit man skal. Jeg har det ikke slik, heldigvis.
Noen ganger vil man se på trær, og da passer det å rusle langsomt avgårde. Men noen ganger vil man se på skogen, og da kan man ikke rusle avgårde (for da ser man bare trær). Vil man se landskapet endre seg, fjellene reise seg, og så synke ned bak seg, vil man se Appeninnene fra begge sisder og få en følelse av hvor store de er, ja da må farten opp.
Noen ganger føler jeg for å se på små ting. Da kjører jeg sakte. Noen ganger vil jeg se på store ting. Da kjører jeg fort.At noen kan synes det er kjedelig å kjøre i 140 km/t på motorvei, det er mer enn jeg kan forstå. Aldri er jeg så fullt ut oppmerksom som når Hustruen og jeg suser avgårde på Bamsefar i venstre felt, med 1000-metrene tent, mens feriefolket i sine triste og nedlessede biler humper seg avgårde i høyre felt. På lang avstand ser de i speilet at noe med masse lys nærmer seg i høy hastighet, og når vi drønner forbi, da ser de lengselsfullt på baklyset vårt som forsvinner. For akkurat da begynner nemlig en opphetet unge å hyle av kjedsommelighet.

Hvorom alltid er, efter å ha passert Appeninnene i Abruzzo kommer vi ned til havet igjen. Og efter en stund til Locanda Italia, Poggio Imperiale, +39 3394873514. Men, selv om de har reservert et rom til oss viser det seg at de bygger om. Det er “litt” kaotisk, og trattoriaen er stengt. Bildet viser Hustruen i det som var spisesalen i forrige runde. De skal åpne på nytt om halvannet uke. Men det hjelper ikke oss nå. Vi må ut på leding efter mat.Vi får parkere Bamsefar i en garasje, og efter en dusj og en passe mengde SMS’er til venner og bekjente er det ut på tur for å finne en saks og en trattoria.
Saksen skal brukes til å klippe hårene i Hustruens vakre lille nese. De blafrer i vinden og det kiler så hun holder på å bli gal. Byen har en åpen farmacia og der finner hun en helt uvanlig liten saks som ser ut som om den er spesiallaget for å klippe nesehår.
Jeg venter utenfor, og ikke før har jeg løftet kameraet før byens gutter kommer løpende for å være med. Men selv om gutter er gutter, når de spør hvor jeg kommer fra uttrykker de seg slik: “Hvor kommer De fra?”. Selv gutter er nemlig godt oppdratt her i Poggio Imperiale og vet å forholde seg til fremmede.
Hovedgaten er bred, med brede fortau på begge sider. Og her leves livet. Det virker som om alle har flyttet ut på gaten. Folk i alle aldre sitter på stoler og benker, og koser seg i den varme kvelden.

Forresten, det er feil å si at vi måtte ut og lete efter et sted å spise, for vi blir anbefalt av vertskapet på Locanda Italia å gå til A Modo Mio, via Foggia 21, +39 7926383. Da vi kom dit var klokken nesten blitt ni, men lokalet var mørkt. Possiamo mangiare qui?, spurte vi damen som satt utenfor. Perque no?, svarte hun. Lysene ble tent, komfyren startet, og spøsmålet er hva vi vil ha.
Først får vi oliven. De smaker veldig anderledes enn de jeg har, men når hun forklarer hvordan de er tilberedet er det på samme måte. Ikke vet jeg.
Så får vi fritert zucchine, efterfulgt av noe forbløffende enkelt: Båter av hardkokt egg, med salt og pepper, og litt olje. Har aldri spist egg slik, og det var ganske godt. Jeg er jo tilhenger av det enkle, og enklere enn dette kan det neppe gjøres.
Som secondo får vi involtino da cavallo. Fint mørkt og mørt kjøtt, med en fyldig rød saus vi ikke greier å finne ut av. Som contorni patate al forno og insalata mista.
Derefter litt gran padano, før en ganske stor grappa sender oss rett i seng.

Fortsettelsen på dag 2 er her.

Comments are closed.