Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Faak am See - Dag 1 (av 2)

Bamesefar

Bamsefar er klar

Italiensk frokost før avreise

Italiensk frokost før avreise

Det er ikke alltid at ting går som planlagt.  Men når det blir 1.451 km ut av en misforståelse, da er det forsåvidt greit (forutsatt at vi snakker om utkjørt distanse på Bamsefar og ikke i en Toyota Yaris).   For slik gikk det nemlig da jeg bestemte meg for å gjøre en innsats for å glede Tone og Trond som kjedet seg på et trist hotell i en liten by i Østerrike.  Trodde jeg.

Det startet med en SMS hvor Trond skrev at Tone og han skulle en tur på sykkelen til Østerrike; til et sted som heter Faak am See.  Jeg fyrer opp Google Maps, og finner at det er en sjø i nærheten av Villach, som er en by like ved grensen til Italia.  Litt SMS’ing frem og tilbake og jeg forstår de er et gjeng fra Østfold som skal på en liten Alpe-høst-ferie.
Jeg må få si at av alle steder man kan velge seg å dra på høstferie er sikkert ikke Villach det dårligste, men langt fra det beste (for å si det mildt).  Skal man kjøre i Alpene bør man dra lenger vest.  Men fra Villach har man riktignok både Slovenia og Italia innenfor rekkevidde, så helt håpløst er det ikke.  Men Villach?  Mat i Østerrike?  Kaffe?

Jeg ringer til ham, og han lover å skaffe meg plass å sove.  I en bisetning forteller han at de sitter på biltoget fra Hamburg.  Biltoget?  Skal ikke de på sykkelferie?  Joda, men Tyskland er så stort.  OK, dere går vel av i Munchen da, slik at dere kan kjøre i Alpene?  Nei, de skal ta toget helt frem til Villach.
Jeg skjønner mindre og mindre.  Hva slags MC-ferie er det å ta tog fra dør til dør?

Klar til avreise presis klokken syv

Klar til avreise presis klokken syv

For noen uker siden forsøkte jeg å få til et møte 8 og 9 september med Mr Cooltours fra nettstedet ADVrider.com (diskusjonen starter her).  Derfor hadde jeg allerde skrevet TaSK har FRI med store bokstaver i kalenderen.  Mr. Cooltours kan ikke møte meg, og da ligger alt til rette for en svipptur til Østerrike.  Det passer egentlig ganske dårlig, men det passer egentlig alltid ganske dårlig med lange turer for Bamsefar og meg.  Så jeg vender det døve øret til alle innsigelser, og planlegger i vei.
Forresten har jeg nå to ører som er ganske døve.  Kanskje er det alderen, men vi motorsyklister er i sin alminnelighet plaget med litt dårlig hørsel.  Mye vindstøy vil jeg tro.

Jeg ringer til Trond og forteller at jeg skal ta meg en tur og besøke dem mens de er i Villach.  Som alltid er han positiv (og om ikke det er en god egenskap vet ikke jeg!).  Vi avtaler at jeg skal komme til hotellet deres på tirsdag eftermiddag; addressen viser at det ligger midt i sentrum av Villach.  Så spiser vi middag sammen på tirsdag kveld.  Onsdag tar vi en tur i Alpene sammen, spiser lunch ett eller annet sted, før jeg suser de femti milene hjem igjen.
Fin temperatur ved avreise fra Montemagno

Fin temperatur ved avreise fra Montemagno

Jeg vet ikke hvordan det er mulig, men jeg trenger ikke vekkeklokke for å vite når jeg skal stå opp.  Så presis klokken seks titter jeg ut av vinduet på badet og ser Bamsefar stå klar utenfor.  Det er fremdeles mørkt, men det tar en time å dusje, pakke sakene i sykkelen, lage en skikkelig cappuccino som skal nytes sammen med litt ferskt brøt med fikensyltetøy.  Det er sammen med en liten frokost i en slik stille morgenstund at en sigarett virkelig kommer til sin rett.  Synd for meg at jeg ikke kan tillate meg det.

Jeg studerer kartet og ser at noen mil før man kommer til Villach er det mulig å isteden krysse alpene over passo di Monte Croce Carnico (Plöckenpaß) og inn i Østerrike, derfra krysse Alpene nok en gang tilbake til Italia igjen over Passo del Pramollo, før jeg kjører siste stykket til Villach.  Kartet som viser de to passene er her.   At det gjør at dagens etappe øker fra 560 til 630 km er bare en fordel.

Jeg dresser meg opp i utstyret, putter i plugger i ørene, og ruller Bamsefar ut av porten.  Det er 18 grader når jeg er klar klokken syv så det er sommerjakken som gjelder.  Det er vidunderlig å bo slik til i verden at i begynnelsen av september er det enda ikke tid for å finne frem vinterjakken.  Og sommerbukse.  Det hat blitt lyst, men solen har ikke kommet opp enda.

Som alltid når jeg skal ut på tur slik alene er jeg veldig spent.  Det er noe eget med å kjøre motorsykkel, og når jeg har en lang dag foran meg i salen så er jeg ikke svslappet, men anspent.  Erfaringsmessig må jeg kjøre en time eller to før jeg roer meg ned og faller inn i meditasjonen.  For det er det som skjer: Jeg slutter sakte men sikkert å tenke på hverdagen, på EDB og data, på Outlook og Exchange, og alt det der andre.  Jeg ser på veien og trafikken, og hele oppmerksomheten er på å kjøre motorsykkel, men jeg “tenker” ikke på det.  Hjernen hviler, mens jeg suser gjennom landskapet.  Jeg elsker det!

Solen kommer opp over Monte Pisano, sett fra nord

Solen kommer opp over Monte Pisano, sett fra nord

Iskaldt utenfor Lucca

Iskaldt utenfor Lucca

Hjemmefra kjører jeg til Navacchio, derfra Fi-Pi-Li vestover og ut på Autostrada ved Pisa Centro.  Her ligger alt til rette for at roen skal senke seg.  Jeg legger meg i venstre felt i 140 km/t (og da gjør motoren behagelige 4.500 rpm) og suser avgårde.  Jeg kjører noen titalls kilometer nordover, før Autostradaen svinger østover mot Firenze.  Jeg nærmer meg Lucca, og ser solen komme opp over Monte Pisano.  På andre siden av fjellet ligger Hustruen og sover.
Jeg elsker å kjøre med henne, men av og til må jeg kjøre litt alene.  Det er nemlig noe annet å kjøre alene; om ikke annet så kan jeg kjøre uavbrutt gjennom en hel tank.  Det vil si at jeg stopper når jeg må tanke, og det er omlag hver 300 km (neste gang skal jeg kjøpe en Adventure slik at jeg kan kjøre lenger mellom hver stopp).  Å tømme en tank tar drøye to timer på en italiensk Autostrada.

TaSK med for mye klær

TaSK med for mye klær

Utenfor Lucca legger jeg plutselig merke til at jeg sitter her og hutrer og fryser.  Et blikk på termometeret viser iskalde 12 grader.  Det viser også 18, men det er på innsiden av vindskjermen sammen med varmen fra oljekjøleren.  Jeg svinger raskt av, og finner frem fleecejakken som skulle brukes om kvelden i Alpene, og den vindtette innerjakken (som egentlig er regnjakke til vinterjakken).  Og jeg setter på meg en vindtett buf.  Jeg smiler hver gang jeg tar på meg en buf, for Trond sier det heter buf mens andre slår i bordet og roper det heter bøff.  Uansett – sommerjakken er for liten til både vindjakke og fleece under, så jeg føler meg litt som Michelin-mannen.   Og jeg som har slanket meg fra 115 kg ned til 100 bare for å slippe å føle meg som ham.  Sukk.  Jeg taper sikkert femten minutter på den her påkledningen.  Det er hverdag, klokken er halv åtte,  og jeg er bekymret for å havne i rushtrafikken på motorveien utenfor Firenze.  Her er det ikke annet å gjøre enn å kjøre videre.

Jeg passerer Firenze uten å stå for mange minuttene i kø, svinger nordover, og er fremme i Bologna ganske nøyaktig to timer efter at jeg dro hjemmefra.  Tommelfingerregelen er nemlig én time til Firenze og derefter én time til Bologna.  Uten stopp, og i venstre fil, naturligvis.

Posletten i 140 km/t

Posletten i 140 km/t

I Bologna begynner en av turens opplevelser: Posletten.  Vi hadde besøk fra Omaha, Nebraska, USA.  Byen ligger midt på prærien, og han fortalte at han kan kjøre 1.000 km i alle himmelretninger og det er fremdeles like flatt.  Jeg elsker slikt jeg ikke kan forstå, så nå nyter jeg Posletten.  Jada, det er kjedelig å kjøre på en motorvei som går rett frem, men man må senke seg ned i en annen sinnsteming.  Bildet er tatt midt ute på Posletten med det fastmonterte kameraet.  Jeg betalte 76 euro for et Canon A470, og når forholdene ikke er for vanskelig fungerer det utmerket.  Farten her er omnlag 145 km/t og vi ser min meget besluttsomme høyre hånd.  Været er som det bør være: Sol fra blå himmel.

Det som i teorien er første blikk på Alpene

Det som i teorien er første blikk på Alpene

Efter en times tid får jeg øye på det som i teorien er første blikk på Alpene.  Uten Padova ser man noen høyder i det fjerne.  For å se at det bare er Alper i teorien må vi se dem fra verdensrommet (sammen med ruten jeg kjører).  Det ser du her.  Det varer ikke mange minuttene før de er borte bak horisonten, og flatheten overtar igjen.  Flatt, flatt, flatt.  Klikk på bildet for å se “Alpene”.
Hvordan er det å leve her?  Hvordan er det å vokse opp når jorden er som et hav: Du ser horisonten i det fjerne.  Vår venn fra Omaha sa at om hunden hans stikker av vil det gå tre dager før han mister den av syne.
Føler man seg større eller mindre på slike flater enn når man er omgitt av fjell?  Det er slikt jeg tenker på mens Posletten sakte men sikkert spises opp.  Hjulene ruller og ruller, motoren går og går.  Ved 4500 rpm går stemplene frem og tilbake 75 ganger i sekundet, elektronikken beregner mengden drivstoff, ventilene åpner og lukker på noen millisekunder, og tusenvis av deler utgjør tilsammen en 2000-modell BMW R1150GS.  Og jeg suser sammen med all denne mekanikken og lektronikken avgårde over Posletten i 145 km/t.

En Harley Davidson

En Harley Davidson

Jeg passerer to Harley Davidson (fra nå av: HD) motorsykler.  De har stoppet i en nødlomme, og driver og skrur på den ene sykkelen.  De ser avslappet ut (som om “vi må stramme denne!” og ikke “Herregud, hva gjør vi nå?”) så jeg kjører videre.  Jeg tenker mitt om HD.  Til min store overrraskelse ser jeg to nye HD parkert ved siden av veien noen km lenger ned; situasjonen ser ut til å være den samme så jeg slakker ikke ned.  And then, lo and behold, en femte.  Han står alene ved sykkelen og snakker i telefonen; jeg slakker av, men han vinker meg videre.  Fem HD på én dag, det er ikke hverdagskost her i Italia.
Derfor tror jeg nesten ikke mine egne øyne når jeg noen  minutter senere tar igen enda en HD.  Denne kjører riktignok for egen maskin, men farten er lav i forhold til bråket!  Jeg er så forbløffet over å ha sett fem HD på én dag, uten å ha sett en eneste annen motorsykkel, at denne sjette tar jeg bilde av.

Kvaliteten på dette siste bildet er slik at vi kan konkludere med at mitt billige Canon ikke alltid er up to the task. Jeg får påstå at det er fordi motivet rister at bildet ble så uklart.
Jeg har for lengst kastet bruksanvisningen så jeg må nok Google litt.  Bør finne hvordan jeg prioriterer kort lukketid.  Det er et hjul man kan dreie på, og eftersom noen bilder blir veldig bra mens andre blir veldig dårlige kan det ligge noe på lur.

Lett å hate dette

Lett å hate dette

Fordi jeg tenker sakte når jeg kjører, og fordi den lille aktiviteten som skjer handler om å ha sett hele seks HD på én dag, fordi alt dette har jeg ikke lagt merke til at det ikke lenger er trafikk i motsatt kjørebane.  Vet ikke hvor lenge den har vært tom, men plutselig “ser” jeg det.  Noen kilometer lenger frem kommer jeg til et vogntog som har fått brann i motoren, og derefter tusenvis av biler og lastebiler som sitter fast.  Vet ikke hvor lenge de har stått her (noen timer?) men livet i en stillestående kø på Autostrada er triste greier.  Og i slike tilfeller hjelper det ikke å kjøre sykkel istedenfor bil.  Trolig er det enda verre: Hvor skal man gjøre av seg?  Den potensielle prisen å måtte betale for å kjøre på Autostrada.

Endelig: Alpene

Endelig: Alpene

Enda flere HD

Enda flere HD

Jeg svinger nordover ved Udine, og ikke lenge efter kommer Alpene endelig til syne.  Fra Bologna hvor det flate begynner, og hit er det ganske nøyaktig 300 km.  Det gir en liten følelse av The Great Plain som altså er flere tusen kilometer stor.  Jeg har fremdeles en halv tank, men fordi jeg skal ta mitt første Alpe-pass om ikke så lenge svinger jeg av på neste stasjon for å være selvforsynt resten av dagen.

Og der, trygt parkert under et stopp-forbudt skilt, står det forsyne meg fire HD!  Som alltid har de digre (sorte) oppakninger hengende bak på syklene.  Ingen, ingen (!) av de fire har noe annet enn sort skinnvest med HD-merker på seg.  To damer er med, og begge (!) har sort skinnvest med HD-merker på.  Religion er fine greier.
Nå har jeg sett ti (10) HD på én dag.  Riktignok har jeg passert en del andre sykler, men med dagens empiri ser det ut som om HD utgjør noe slikt som 50% av sykkelparken i Italia.  Det riktige er trolig mer 1% så dette er virklig en merkedag.  En HD-dag, kan vi si.

Hver gang jeg stopper (tredje gangen nå) drikekr jeg trekvart liter vann.  I fart merker man ikke at man svetter (fordi den fordamper slik at man ikke blir “svett”).  Slås man først ut av væskemangel, da blir det ikke mer kjøring den dagen.  Jeg vurderer å spise en (svært) tidlig lunch, men det de har å tilby frister ikke.   Jeg lar isteden være å ta en sigarett mens jeg nyter en kaffe.  Jeg finner en liten pose salte peanøtter og skyller dem ned med vannet.  Salt er like viktig som vann, men det tar lenger tid før du blir fri.

Planen er å klatre over Alpene, ned i Østerrike, så over Alpene tilbake i Italia, før jeg drar over Alpene til Villach i Østerrike.  Når jeg kommer tilbake til Italia om noen timer, da er nok tiden inne for en tilfredstillende lunch.

Mine HD-vener har rumlet seg avgårde, men det tar ikke mange minuttene før jeg fyker forbi dem.  Selv med øreplugger i 140 km/t er lyden av dem skikkelig påtrengende.  Hvordan i all verden er det mulig å kjøre rundt slik bråk uten å bli stoppet av politiet?  OK, kanskje er jeg gammeldags, men what’s the point?

Alpene, en svingete vei, og mennesker

Alpene, en svingete vei, og mennesker

Endelig en sving

Endelig en sving

Jeg betaler mine euro for å ha kjørt Autostrada, og begynner på veien innover dalen.  Dagens første skikkelig sving kommer litt brått på, akkurat når jeg kjører av motorveien.  Jeg vet jo at det er en sving der, så jeg er klar til å ta bilde av den.  Men dermed kommer den litt i raskeste laget og det blir litt nervepirrende før jeg kommer meg helskinnet gjennom.  Man får et annet mindset av noen hundre kilometer med Poslette.  Hvilket er noe av poenget med å kjøre over sletteland i sin alminnelighet.

I det fjerne tårner Alpene seg opp.   Det er herlig med fjell.  Veien er romersk og heter via Iuliua Augusta.  Den går fra Aquileia (wikipedia her) til Aguntum (i Østerrike), over passo di Monte Croce Carnico (som på tysk heter Plöckenpaß).  Passet er forresten kjent for sine (meget!) blodige slag under første verdenskrig (Østerrike mot Italia).

Jeg kommer til et lite tettsted, og på skiltet står navnet på to språk:

CEDARCHIS (frazione del comune di ARTA TERME)
CEDARCJES (frazion dal comun di DARTE)

Har ingen anelse om hvilket språk det kan være; noen som vet?  De sliter med to-språklighet her i dette landet.

Tysk landsby

Tysk landsby

Jeg har ikke kjørt mange kilometrene før kulturlandskapet endrer karakter.  Fra å være italiensk blir det tysk (eller, om du vil, Tyrolsk).  Selv om det er tåke så man ikke ser Alpene som tårner seg opp, er det bare å legge merke til at husene er nymalt, hvite, med brun trekledning så vet du at du er i Tyrol og ikke lenger i Italia.  At grensen går oppe ved vannskillet er en levning fra 1. verdenskrig har ikke noe med saken å gjøre.  hmmm – jeg skal sette meg ned med Google en dag og lære alle detaljene om dette området.  En dag jeg har tid, og ikke lyst til å bruke den til å kjøre tur med Bamsefar.  As if.

Det er én ting man må huske: Maten blir også tysk her!

Alpene, blå himmel, og 12 hårnålsvinger

Alpene, blå himmel, og 12 hårnålsvinger

Alpene er veldig bratte, og jeg nærmer meg stadig veggen som tårner over meg.  Og stadig kommer det skilt som forteller at det er forbudt for busser og lasterbiler 5 km lenger fremme, 3 km lenger fremme, og 1 km lenger frem.  Så kommer jeg til skiltet som sier “12 hårnålsvinger”.  Omgivelsene gir ingen grunn til tvil: Her begynner Alpene.

Den lite kledelig og selvlysende vesken bakpå sykkelen inneholder førstehjelsutstyr.  Tanken er at om jeg forsvinner ut i geografien og noen kommer for å hjelpe meg, da skal de ikke behøve å reise hjem for å finnet et plaster.  Eller at jeg kan forklare dem hvordan de åpner en sideveske for å finne det.

Grensen til Østerrike

Grensen til Østerrike

Jeg tar den første svingen, den andre, den tredje, og det går opp, opp, opp, opp.  Efterhvert blir de krappere og krappere, og det blir smalere og smalere, og fallhøyden blir større og større.  Det her må andre få se, så jeg snur, kjører tilbake, skrur på kameraet og kjører de siste seks svingene én gang til.  Som du vil se av videoen så ville en buss skape problemer for trafikken her.  For å si det mildt.  Og hårnålsvinger inne i tunneller er litt ubehagelig.  For, som man ser, jeg møter en husbiler på vei ned, og tror at om du møter en husbil inne i en tunnell midt i en hårnålsving, da blir det trangt.  Og har de lys på?

På toppen av passet, der er naturligvis grensen.  I “gamle” dager var det en stor grensestasjon her men nå er skiltet det eneste som forteller at grensen går her.  Hvilket er bra, for Hustruen sov da jeg dro, og det er bare hun som vet hvor passet mitt er.  Godt jeg kan reise rundt her uten pass, da.  Skrevet bak øret: Husk å spørre henne hvor passet mitt er.  hmmm, kanskje vil jeg trenge pass når jeg kommer til hotellet.  Den tid den sorg.

Min gode venn Zumo forteller at jeg vil være fremme klokken fire, og jeg sender en SMS til Tove og Trond.  Regner med at de er ute og nyter kjøreværet akkurat som meg, så det kan jo være en fordel å holde dem orientert  slik at vi kan møtes til middag i kveld.
Hvordan jeg greide meg uten Zumo kan jeg ikke lenger huske.  Det er greit med kart, og det er ikke mulig  planlegge en tur uten kart.  Men når turen er fastlagt, da øker det kvaliteten på turen å kunne gjøre som man vil, og likevel ha et begrep om prisen (i tid) man må betale for sine sprell.  Og om Mr Zumo protesterer heftig, da kan det være lurt å sjekke om veien man har valgt virkelig fører til noe annet enn en bom eller et gårdstun.

Hårnålsvinger på nordsiden

Hårnålsvinger på nordsiden

Jeg parkerer og tar meg en tur rundt på plassen der oppe på passet.  Her har det gått vei i mer enn 2.000 år, og jeg tenker litt på hvordan det må ha vært å ankomme til fots hit opp.  Kjenne lettelsen over endelig å være oppe, og å kunne se nedover dalen på andre siden.  Det er ganske mange (vanlige) sykler (jeg kjenner et stikk av melkesyre, men det går fort over), en god del husbiler, og generellt en god del turister.  Ikke noe for meg, så jeg vet ikke riktig hvorfor jeg gikk av sykkelen.  Jeg mistenker at kaffen er tysk så jeg går ikke inn på baren (som heller ikke skilter med å være en bar, men en café).  Jeg lar være å ta en sigarett.  Solen skinner, og jeg begynner isteden på nedturen på nordsiden.

I tilfelle noen skulle v€re i tvil: de har hårnålsvinger også i Østerrike.  Her er to tette.

Kirkegård inne i Østerrike

1915 Heldenfriedhof 1918

Et stykke nedenfor passet ligger det en kirkegrd.  På skiltet står det: Liebel unser Vaterland so wie wir es geliebt haben.  Jeg tviler på at soldatene som døde her hadde gjort det om de ikke hadde blitt tvunget.  Jeg hørte engang at ingenting gjør land så villige til å finne fredelige løsninger som alminnelig verneplikt.
Ellers er det lett å irritere seg over refleksen (se rett over Jesus-figuren; klikk på bildet for å se refleksen i all sin velde).  Jeg synes jeg fortjener en ny linse.  Jeg ønsker meg linse på ca 30 mm (la oss si i området 28 til 35).  Ikke zoom, men med f/1,8 eller noe slikt.

Enda en HD (tar det aldri slutt?)

Enda en HD (tar det aldri slutt?)

Jeg kjører østover på nordsiden av hovedløpet i Alpene.  I retning Villach faktisk.  Min plan er å singe tilbake over Alpene, inn i Italia, for så å krysse Alpene en tredje gang inn til  Villach.  Og der, inne i en dorf ett-eller-annet tar jeg forsyne meg igjen enda en HD.  Han dundrer avgårde, og jeg føler meg som et high-tech vidunder når jeg suser forbi.  Less noise, more power sier jeg bare.   Jeg tenker på HD-slagordet Loud Pipes Saves Life.

Hytte for trengende?

Hytte for trengende?

Dalsidene er bratte, og det er jammen ikke bare i Norge at folk klorer seg fast for å finne noe å leve av.  Bildet er tatt sørover, og grensen til Italia går ett eller annet sted der oppe (klikk på bildet for å se detaljene).  Mens jeg står der og tar bildet dundrer HDen forbi; av en eller annen grunn irriterer det meg kraftig.  Det er stille og fredelig her i dalen, og så kommer han og bråker så mye som mulig.  Det tar ikke mange minutter før jeg er forbi ham igjen.

Tilbake til Italia

Tilbake til Italia

Efter noen mil svinger jeg opp i fjellene igjen (sørover).  Veien oppover mot Passo Pramollo (Naßfeld) er av god kvalitet.  I særdeleshet: To kjørefelt.  Jeg svinger meg raskt oppover, for Mr Zumo sier at jeg ikke kommer til å være fremme før 16:30 om jeg fortsetter i dette bedagelige tempoet.  Nå er det ikke noen lidelse å presse litt på oppover mot passet, for her er lange slake svinger med dosering i riktig retning, og fint og oversiktlig.  Jeg legger en god del biler bak meg oppover; hva alle bilene skal opp her å gjøre en tirsdag eftermiddag er mer enn jeg forstår.

Rett før passet er det et skisenter, og de fleste bilene stopper her.  Det er ikke noe sne å se noe sted (heller ikke på toppene), så det er vel for å spise eller se på utsikten folk kommer hit opp.  Ikke noe østeriksk (staves det slik?) mat eller kaffe på meg, så jeg suser opp til passet.

Der er det en liten sjø (skal vi si tjern?).  Ved å studere stedet fra luften ser det ut som om ogs Google mener vannet i sin helhet ligger på italiensk side.  Se her.

Jeg har ikke kjørt mange meget i Italia før kvaliteten på veien faller mangfoldige hakk.  Fra å ha to fine kjørebaner blir det i beste tilfelle to veldig smale, veien blir full av huller, og det som var av oversikt forsvinner i hårnålsvinger og skog som vokser helt inntil veien.

Fjellfestning

Fjellfestning

Stedets lite fredelige fortid kommer til syne fra tid til annen; her er et et fort som er bygget inntil veien.  Legg merke til den store luken som kan åpnes og som sikkert skjuler kanoner.  Ene halvparten av den lille luken (maskingevær?) er åpen.  Klikk på bildet for fler detaljer.

Trespråklig

Trespråklig

Jeg ruller videre nedover.  Plutselig høres det ut som om et skred er på ved nedover fjellsiden.  Men det viser seg å være åtte (!) HD på vei opp.  Fordi jeg forventer et skred er jeg klar med kameraet slik at jeg får dem på “film”.  Jeg gir meg over: Nå er vi oppe i 20 HD på én dag – hvordan skal dette ende?

Jeg forstår jeg er så godt som nede når jeg endelig kommer til Pontebba.  Som vi kan se er det tre språk i sving her.  Hva det tredje er, vet jeg ikke så kommentarer mottas med takk.  Legg merke til at alle skiltene i bakgrunnen også kjører på tre språk.
Jeg lurer på hva det koster å ha en kommune med tre offisielle språk.

Jeg forteller Mr. Zumo at nå skal det være slutt på kosen, nå er det fart som teller.  Han svarer med å lede meg inn på Autostradaen, og i fin fart legger vi i vei mot Villach.  Når farten øker senker roen seg igjen.  Jeg blir sliten av noen tusen svinger i løpet av noen få timer.  Og noen skikkelig lunch har jeg heller ikke fått.

Skitten HD

Skitten HD

Det er ikke mange milene før et skilt forteller at vi nærmer oss den siste bensinstasjon før grensen.  Heldigvis rekker jeg å forstå hva det betyr, så jeg kaster meg inn foran en lastebil og kommer meg helskinnet inn på parkeringsplassen.  For om jeg ikke har fått meg lunch, hva skal jeg da gjøre i Østerrike?  Finne en lunch der er trolig ikke mulig.
Jeg spiser to meget velsmakende panini, og avslutter med en perfekt kaffe (minst 3 mm crema).  Så tar jeg ikke en sigarett mens jeg sitter et øyeblitt utenfor og kjenner på solen.

Men hva i all verden?  Ved siden av Bamsefar står det nå parkert en, nettopp, HD!  Som alltid med den digre oppakningen hengene bakpå som en kuppelrygg.
Men jeg finner trøst i at denne sykkelen faktisk er like uvasket som Bamsefar.  Jeg trodde ikke det fantes noen som faktisk brukte sin HD til å kjøre med; alle jeg har sett er skinnende nypusset til enhver tid.  Men, altså, her er en som bærer preg av å ha vært brukt.
Det er litt skummelt: 21 HD på én dag.  Hva er det som skjer?

Inn i Østerrike igjen

Inn i Østerrike igjen

Som alltid i denne delen av verden går grensepasseringen uten at man engang behøver å sakke på farten.

Enda fler - invasjon?

Enda fler - invasjon?

Jeg svinger av motorveien i Villack, og ber Mr. Zumo ta meg til hotellet.  I det første lyskrysset…..enda fler HD.  Dette er helt sykt; her er det noe som er helt riv, ruskende galt.  Som om Jorden er invadert av Aliens, og de kjører alle HD.  Fler, og fler, og fler…..

Hjelmen er, vel, orange og sort

Hjelmen er, vel, orange og sort

Tilfeldig forbipasserende

Tilfeldig forbipasserende

Jeg finner lett hotellet, sjekker inn, og noen minutter senere kommer Tone og Trond.  Og 17 andre HD fra Norge.  Jeg er litt forbløffet, og forteller muntert om min teori om invasjon av HD-kjørende Aliens.
De blir litt stille.

Faaker See, sier Trond.
En innsjø?, svarer jeg litt prøvende.

OK, så her er greia: Det er ikke slikt at Tone og Tronder så fantasiløse at de har valgt den litt triste byen Villach som base for en uke i Alpene.  De skal delta på European Bike Week.  Hvert år arrangeres European Bike Week i Faak am See (Faaker See) utenfor Villach.  Titusenvis av Harley Davidson fra hele kontinentet strømmer til Villach for å delta.  Ryktene forteller at European Bike Week er det tredje største MC-treffet i verden!  Faktisk er det almen munterhet over at jeg, som er en ivrig MC-fyr, ikke engang har hørt om treffet i Faaker See.

Trond kjører HD

Trond kjører HD

Jeg forsøker meg med Men, jeg kjører ikke HD, jeg kjører BMW, til hvilket alle svarer i kor Det tredje største treffet i verden – i ditt nabolag!

Hva kan jeg si?  Dust.

Fra lille Østfold i Norge har det kommet 18 (!) HD den lange veien hit ene og alene for å delta.  Hvor mange det har kommet fra Italia, Tyskland etc kan man bare fantasere om.  Mens vi sitter og jeg ikke tar en sigarett, men derimot en øl, hører jeg i bakgrunnen lyden av tusenvis av sykler (HD, naturligvis).  Det er en lydteppe av rumlende, straight pipes.

Det blir snart mørkt, og vi tar shuttle-bussen opp til Harley Village.  Treffet åpner i dag (tirsdag), og det er bare fem tusen sykler eller noe slikt der denne første kvelden.  Alt man ser er i kombinasjonen sort / orange.  Alt.  Menigheten ser ut til å være svært, svært lydhør, og de aller fleste (95%) er kledt i sort / orange. Og allerede er det tusenvis (!) av sykler på plass; 99.5% er HD.  Det er mye bråk (synes denne gamle mannen), og det er mye folk.

Vi starter med å spise middag;  vi finner et sted som har helstekt gris.  Noen store stykker med poteter.  Ikke akkurat mat for mine ledd, men Trond spurte allerede i går: Har du tatt pilla di?  Det har jeg, så noen hekto med kjøtt skal gå greit.

Kjørejakke til Livia?

Kjørejakke til Livia?

Her er ufattelig mye å få kjøpt (i kombinasjonen orange / sort): Hva med kjørejakke til Livia?  I bakgrunnen noen hundre bikere som studerer varer i kombinasjonen orange / sort.  Jeg så toalettpapir, hundehalsbånd, og naturligvis alt som kan tenkes å passe på en voksen mann.  Inklusive en tattoverings-sjappe.

I bakgrunnen, noen hundre HD

I bakgrunnen, noen hundre HD

Justerbar eksos (dvs lyd)

Justerbar eksos (dvs lyd)

Vi går rundt en stund, til jeg begynner å bli sliten.  Og det er kaldt (synes jeg), og jeg mangler noe rundt halsen.  Redd for å få halsbetennelse (som jeg da naturligvis fikk kvelden efter).

Det var så mye å ta bilde av, at jeg ikke tok bilde av noe.  Det eneste jeg måtte ta med meg, er elektrisk justerbar lyddemping.  Med en knapp på styret kan du kjøre et par elektromotorer som trekker lyddempingen ut av pottene.  Dermen kan du skru på bråket efter “behov”.  Prisen er ukjent, men Trond kunne fortelle at han kjenner fler som har fått det installert.
Jeg for min del kan bare forestille meg hvor mye mekaniske problmer det skal være med et par motorer med bevegelige armer og greier, akkurat der spruten fra dekkene er som kraftigst.  eh, det vil si, dersom sykkelen brukes i regnvær.  Men det skal den kanskje ikke. Dumme meg.

Ti prosent Tage

Ti prosent Tage

Jeg er kald når vi endelig kommer oss på bussen tilbake til byen.  Og overveldet. Jeg som skulle redde Tone og Trond fra en trist kveld i en trist liten by i Østerrike.

Jeg oppdager at telefonen er avskudd; den har det med å skru seg av.  Når den våkner til liv får jeg beskjed om at det er 14 ubesvarte anrop, og en masse meldinger.  Fra Hustruen.  Jeg ringer og får vite at det er en diger skogbrann på gang, og at om vinden snur liger vi tynt an.  Det er helt uvirkelig der jeg sitter på bussen, og jeg kan jo ikke gjøre annet enn å høre på hva hun forteller.  Og beklage at telefonen min skrur seg av.

Nederlandsk modell, for maksimal eksponering

Nederlandsk modell, for maksimal eksponering

Da jeg kommer på hotellet oppdager jeg til min forskrekkelse at de har samme typen toalett som de hadde i Nederland for en mannsalder siden.   Vannet forsvinner ned i fremkant, og der vannet vanligvis er, der er det et platå for maksimal eksponering av det man måtte legge der.  Jeg er ingen stor toalett-teoretiker, men det virker på meg som en god idé å la alt man slipper fra seg bli senket ned i vann.  Ikke bare er det estetisk mindre støtende, det lukter også klart mindre.  Men her, her presenteres gårsdagens retter i all sin prakt.
For ordens skyld: papiret er ubrukt og plassert på platået som illustrasjon.

I morgen skal vi besøke European Bike Week, og kjøre i Alpene.

Comments are closed.