Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Fem hav på én dag

(Kartet som beskriver turen er her)

Slikt blir det forsinkelser av

Slikt blir det forsinkelser av

Dersom jeg var forfatter da skulle jeg sydd sammen en historie om en mann som forsøker å redde verden.  En bande (arabere må vi formode – ikke uttalt eksplisitt, men det fremgår av sammenhengen) utviklet et svine-virus (man må være aktuell).  Hele den vestlige verden står i fare for å bli utryddet.  Men denne mannen, vår helt, har lest et dokument skrevet av Leonardi da Vinci (også kjent som Da Vinci-koden).  Der står det at det eneste som kan redde verden er en blanding av vann fra fem forskjellige hav.

Fem hav - circa 1500 km

Fem hav - circa 1500 km

Saken er den at Leonardo skrev ikke på italiensk; han levde 300 år før Italia ble grunnlagt.  Han skrev på toskansk.  Enhver som går i Santa Maria Novella i Firenze og ser på freskene vil legge merke til de fem innsjøene i bakgrunnen.  Da forstår man, i det minste om man er historiens helt, at den rette tolkningen av det hemmelige dokumentet ikke er å ta fem forskjellige salter, men fem forskjellige saltvann.  Og det kan bare bety én ting: Vann fra fem hav må blandes.  Men som Leonardo påpeker: Det må skje på én dag (gammelt vann gjør altså ikke nytten).  Da vil verden reddes, og helten få heltinnen.  Heltinnen heter forresten Livia.

De færreste vet hvor De Syv Hav er, de man seiler på.  Men det finnes fler hav, for eksempel Norskehavet og Nordishavet.  Ingen av dem inngår i De Syv Hav.  Her er en moderne definisjon på hva det si å eksistere: Noe finnes om det er behørlig omtalt i Wikipedia.  Dermed kan vi slå fast følgende:

  1. Adriaterhavet er et hav.  Om ikke annet så fordi vi har hørt om det fra før;
  2. Tyrrenhavet er havet mellom Korsika i vest og Toscana og Lazio i øst;
  3. Liguriahavet er havet mellom Korsika i sør og Liguria i nord.  Det avgrenses i øst av Tyrrenhavet;
  4. Middelhavet;
  5. Atlanterhavet.

For å trekke sammen trådene: Vår helt må på en eller annen måte besøke disse fem havene på én dag.  Problemet er at avstanden fra Adriaterhavet til Atlanterhavet er mer enn 1.500 km.  Som det fremgår av boken, fordi svine-influensaen har lammet flytrafikken, er motorsykkel den eneste måten kan han reise på.

Slik skulle jeg ha skrevet dersom jeg var forfatter.  Pirsig har jo tjent millioner på millioner av kroner på sin reisebeskrivelse, så intet er umulig.  Isteden får jeg prøve meg med denne mindre spennende forklaringen: Jeg er ikke så sterk.  Pisa Maraton, Wasaloppet og Birkebeineren er ikke noe for meg.  Men jeg er ganske utholdende.  Som alle andre (menn?) ønsker jeg hele tiden å undersøke hva den utholdenheten er verdt.  Hva er da bedre enn å kjøre lengere enn langt på motorsykkel?
Tema må man ha: Fem hav på én dag er et like godt tema som noe annet.  Distansen ser ut som en passe utfordring.

Montemagno

Montemagno

Planen er like genial som den er enkel: Dra herfra om eftemiddagen.  Kjøre til Adriaterhavet.  Overnatte.  Neste dag kjøre via Tyrrenhavet, Liguriahavet og Middelhavet til Atlanterhavet.  Så kjøre hjem.  Enkelt.

Men så kommer virkeligheten krypende: Først må jeg utsette fordi en gruppe fysikere holder work-shop her i huset.  Så må jeg utsette fordi Hustruen arrangerer tur til Norge.  Og så må jeg utsette fordi en liten pike så gjerne vil høre morfar fortelle eventyr.

Det siste er ikke sant: Jeg må utsette fordi jeg så gjerne vil fortelle eventyr til en liten pike.  Slik er livet.

Til slutt er jeg klar til å dra: Piken og Hustruen sover mens datteren jobber.  Men jeg har naturligvis ikke hatt tid til å pakke, så når nå jeg skulle ha dratt må jeg isteden lete rundt efter alt jeg skal ha med.  Min varme fleece-jakke, den ligger på soverommet, hvor damene sover, så den kan jeg ikke ta med.  Heldigvis er sideveskene så store at jeg ikke behøver å prioritere: Tar med alt jeg i farten kan forestille meg jeg kan få bruk for.  Endelig kan jeg sette meg på Bamsefar.
Jeg er alltid litt anspent i starten av slike lange turer.  En kombinasjon av forventning til eventyr og visshet om slit.  Jeg stopper nede på sletten og tar et bilde av Montemagno.  Hvor fantastisk er det ikke å bo der?  Hvor heldig går det an å bli?  Jeg eier alt en mann kan ønske seg: En Hustru, en villa i Toscana, og en BMW R1150GS.  Og nå skal jeg ut på tur.

Han begynner å bli litt sliten.  I det siste har tikkingen og klakkingen fra motoren blitt stadig mer påfallende.  Han har tross alt 130.000 km på telleren, og mange av dem med mye last og turtelleren ofte i det røde feltet.  Derfor har jeg skiftet olje fra fra 10w-40 til 20-50.  Må bestilles, for alle bruker 10w-40 i dag.  Den litt tykkere oljen høres i det minste ut til å fungere efter hensikten og det er litt mindre “andre lyder” enn tidligere.  Han har også begynt å brenne litt olje.  Noen tusen km vil fortelle om den tykkere oljen har gjort slutt på det også.

Det finnes mange som liker å kjøre langt på motorsykkel.  På engelsk heter det  Long Distance Riding.  De hardeste av de harde, de deltar på Iron Butt Rally som går annethvert år i USA.  Konseptet er en slags orientering, men isteden for å halse omkring i skogen kjører man motorsykkel.  Konkurransen går over 11 dager, og for i det hele tatt å komme i mål må man kjøre 17.000 km på disse 11 dagene.  For å komme med på listen over de som har fullført (forskjellig fra å komme i mål) må man ha besøkt et femtitall poster rundt om på kontinentet (i riktig rekkefølge).  Vinneren har vanligvis kjørt omlag 20.000 km på 11 dager og besøkt mer enn 100 poster.  Løpet er fulltegnet hver gang det arrangeres.  Her er en liten film som forteller hvordan det er, og hvorfor man driver med slikt.

Litt tid med Google Maps forteller at fra Adriaterhavet, via Toscana (for å få med seg det Tyrrenske hav) til Atlanterhavet er det omlag 1.500 km.  Jeg bruker Google for hva det er verdt, og har funnet et B&B i en liten by som heter Cesenatico mellom Rimini og Ravenna.  I “andre enden” har jeg funnet et billig hotell i Bayonne.  Så har jeg brukt bildene i Google Maps for å finne et sted jeg kan ta bilder av havet.
Det er ca 250 km hjemmefra til Cesenatico.  Derefter altså omlag 1.500 km til Altanterhavet, og så 1.200 km hjem igjen.  Skulle bli ca 3.000 km med avreise tirsdag eftermiddag og ankomst hjem torsdag kveld.  To lange dager på sykkelen, altså.

Flyplassen i Firenze

Flyplassen i Firenze

Brødre

Bamsefar og en unggutt

Jeg har ikke kjørt mange minuttene før jeg kommer på at ikke har jeg penger, og ikke har jeg noen identitetspapirer.  Jeg skal jo ut av landet og bør ha passet med meg; ikke noe å gjøre med det.  Penger, derimot, det kan vi ordne.  Jeg stopper på flyplassen i Firenze og finner en minibank.  Sjefen hadde sikkert satt pris på at jeg hadde fått kontanter av henne, men det er jo grenser for hva jeg kan huske på når jeg plutselig må avgårde.

Jeg velger flyplassen fordi jeg regner med at det er enkelt å finne en minibank der.  Godt tenkt, for én gangs skyld.  Men Bamsefar liker ikke at jeg parkerer ham ved siden av en ungfole.  Trøsten må være at en 12GS uten sidevesker, uten modifisert vindskjerm, uten ekstralys, uten modifisert sete, uten noe av alt det der er det neppe en sykkel som har sett mye av verden.  Jeg sier til Bamsefar at om nødvendig får han fortelle hvor vi er på vei (3.000 km på to døgn) og flette Sicilia, Malaga, Nederland, San Gottardo og planene om Tyrkia  inn i samtalen.  Det er litt trøst.

En helt annen sak er at før eller senere må Bamsefar gå av med pensjon (for å si det slik).  Det kan jo være noe mega-dyrt som slutter å virke (ABS, for eksempel, koster 2000 euro  arbeid å reparere).  Uansett – når det skjer er det bare én ting som gjelder her i gården: En BMW R1200GS.  Det kom en ny motor i 2010, og inntil noen hundre tusen eksemplarer er solgt får andre være prøvekaniner.  Det vil si at for tiden er det årsmodellene 2007-09 som er tingen (med ABS, men uten servo).  Eller med andre ord: Dersom du vil ta på deg spandérbuksene og kjøpe en skikkelig julegave så vet du hva jeg ønsker meg!

Solnedgang (tatt i fart)

Solnedgang (tatt i fart)

B&B Gatti di Mare

B&B Gatti di Mare

Jeg kjører fra flyplassen i Firenze nordover, og over Appeninnene.  Ned på nordsiden, runder Bologna, og legger i vei østover mot Adriaterhavet.

Det tar litt tid å falle til ro, men når solen går ned kjenner jeg at støyen fra hverdagen endelig er overdøvet.  Roen senker seg, og jeg kjører min motorsykkel.  Ikke mer, men heller ikke mindre.
For meg er det å kjøre motorsykkel ganske mye.  Jeg mener: Å kjøre bil og tygge tyggegummi er ikke noe man “gjør”.  Det er som å gå på sine ben.  Enkelt – det skjer av seg selv uten at man må konsentrere seg.  Med mindre man er Gerald Ford; han var efter sigende ikke i stand til å holde liv i en tyggegummi å gå samtidig.

Med mørket kommer også en rå kulde som Po-sletten er beryktet for.  I sin alminnelighet er været her på sletten  ikke det beste.  Om sommeren er det veldigt varmt og fuktig mens vinteren byr på kaldt og fuktig.  Så om ikke annet er det stabilt fuktig.  Yr i luften, åtte grader, høy hastighet, og jeg blir minnet på at Bamsefar ikke lenger tilbyr varme i håndtakene.  Sure greier, men nye koster hele 70 euro for ett og det er i meste laget (selv om jeg savner dem akkurat nå).

Jeg skifter fra tåkelys til nærlys.  Det er stilt litt høyt så jeg skal stramme forspenningen litt.  Det er slik jeg gjør det: Lysene er prefekt justert så det er bare å jekke baken opp eller ned med forspenningen når vi er på tur.  Det kan være tungt å stramme forspenningen under fart, og i 130 er det umulig.  Jeg stopper, men greier det ikke nå heller.  Sukk.  Av sykkelen, og med høyre hånd.  Fremdeles ikke; hva i all verden?
Litt frem og tilbake, og det viser seg at forspenningen er skrudd helt inn allerede.  argh – min fantastiske Wilbers demper er moden for service.  OK, den har vart i to år, og her i gården betyr det 50.000 km hvorav mer enn 10.000 km sammen med Hustruen og massevis av bagasje til Sicilia og Spania.  Får gjøre som alle andre og justere lyset da.  Må huske å få undersøkt hvor man gjør service på slike.

285 km første dagen

285 km første dagen

Kjøleskapet ønsker meg velkommen

Kjøleskapet ønsker meg velkommen

Jeg dro fra Montemagno klokken halv tre og ankommer Cesenatico fire timer senere.  Heri inkludert stopp på flyplassen i Firenze.  Jeg har ikke hatt det travelt og gjennomsnittsfarten er bare 70 km/t (sier GPSen).

Jeg har brukt Google for å finne et sted å overnatte i nærheten av Adriaterhavet.  De aller meste er stengt nå om vinteren, men jeg finner til slutt B&B Gatti di Mare, via Cremona 23, 47042 Cesenatico (FC), +39 338 7654005.
Her er min vurdering: Rett og slett fantastisk!

Det er ikke et B&B i tradisjonell forstand, men en leilighet over to plan i en vertikaldelt tomannsbolig.  Stort soverom med dobbel + enkelseng, stort bad, fullt utstyrt kjøkken (med oppvaskmaskin), stort spisebord, skikkelig oppvarming (som var skrudd på før jeg kom!), alt man måtte trenge for oppholdet, inklusive tråsykkel.
Jeg er kald så jeg starter med å fylle badekaret til randen med kokvarmt vann.  Fordi jeg åpenbart har glemt min Archimedes blir det en del vann å tørke opp efterpå.  Men deilig, det er det.

God og varm og i tørre klær undersøker jeg stedet nærmere.  For å tilby frokost var kjøleskapet fylt opp.  Vi nevner i fleng rød vin til maten, en spumante til desserten, skinke, ost, youghurt i flere varianter, og melk.  I tillegg brød, kjeks og alt annet man kunne ønske seg. Og her er en kaffemaskin!
Til min store forbauselse finner jeg Magasinet fra Dagbladet i aviskurven.  Her har det vært noen fra Norge for noen uker siden.  Jeg er altså ikke den eneste som kjenner til denne perlen av et sted.

Anna, eieren, lurer på hva jeg skal her i Cesenatico, eftersom jeg ankommer sent om kvelden og bare skal  være én natt.  Jeg forsøker å forklare, men det ser ikke ut som om hun verdsetter en tur til fem hav på én dag.  Om jeg bare var forfatter kunne jeg ha sagt at jeg drev research for en ny bok.  Men altså, dengang ei.

Trygg parkering (det regner)

Trygg parkering (det regner)

Med Bamsefar parkert under tak og bak en port som ser ut til å kunne tåle en middels selvmordbomber går jeg ut for å finne middag.  Det regner lett og jeg er ser litt dystert på situasjonen.  Å starte en lang dag på sykkelen i regn er ikke noe særlig.

Canale Leonadesco

Canale Leonadesco

Byen Cesenatico er delt i to av en kanal.  Det gjentas på hver gatehjørne at kanalen er designet av en viss Leonardo som kom fra byen Vinci.  Fiskebåtene ligger tett i tett.  Jeg går forbi et stort fiskemarked; øde nå i en kald kveldstime.   Det slår meg at dette må være et bra sted og spise sjømat.

Veggtavle med "overstrykninger"

Veggtavle med "overstrykninger"

Det er flere minnesmerker som forteller at Garibaldi stoppet her på sitt felttog for å samle Italia til ett rike.  En hel vegg er satt av til denne svært store tavlen.  Om du ser nøye på den (klikk på bildet for full størrelse) så ser du at tre felter er fjernet på toppen.  Skal forsøke å finne ut hva det sto der.

Båtmuseum i kanalen

Båtmuseum i kanalen

Den øverste delen av kanalen er satt av til et båtmuseum.

Trattoria Pippo

Trattoria Pippo

Klokken har passert åtte og det er tid for middag.  Fiskebåtene gav en indikasjon om at det er sjømat som gjelder.  Det er svært mange spisesteder å velge mellom her i byen.  Men de aller fleste stedene er stengt for vinteren, så jeg må gå et godt stykke opp i kanalen før jeg finner Trattoria Pippo, via Bruno 7, 47042 Cesenatico, +39 0547 80378 (stengt mandager).
Det er nesten fullt; et godt tegn på en regntung tirsdag kveld.

Spaghetti con un sugo base vongole

Spaghetti con un sugo base vongole

Hvorfor det er fullt, det forstår jeg når jeg får min primo.  Det sto ikke “frutte di mare” (eller “allo scoglio”) som det ville stått om turister var målgruppen, men isteden “en saus basert på skjell”.  Herlig, herlig, herlig.

Orate in cacciucco

Orate in cacciucco

Limoncello

Limoncello

Secondo var en filét orate dekket med sjømat og stekt i ovn, pakket i folie.
Jeg er vant til at cacciucco er en fiskesuppe, og ser tydeligvis litt forfjamset ut.  Kelneren forklarer at det er en slags fiskesuppe fordi filéten er kokt i kraften fra sjømaten.  Spis sjømaten først og så fisken, anbefaler hun.
Intet mindre enn fantastisk!  Nevnte jeg at maten var fantastisk?

Jeg skal kjøre langt i morgen og jeg hadde egentlig tenkt meg en (meget) lett middag i kveld.  Men dette var så bra at jeg spiste opp hver en smule.  Sammen med en liter med vann og en halv liter med hvit vin er jeg intet mindre enn stappmett.

Heldigvis greier jeg å begrense meg, og avstår fra dessert; det er ingen grunn til å tro at kvaliteten på dem står tilbake for maten ellers.  Isteden vil det passe med en liten limoncello.  Min venn kelneren bringer et glass og en liten flaske.  Kos deg, sier kelneren.  Nevnte jeg at dette var et fantastisk sted?

Prisen: kun 34 euro!  Limoncello var på huset.  Jeg har allerede lovet Hustruen en middag her som trøst for at hun måtte være alene hjemme to kvelder på rad.  Jeg må nok ut på MC-tur igjen.  Nevnte jeg at Trattoria Pippo var et fantastisk sted?

Klar til å dra; yr i luften

Klar til å dra; yr i luften

Den gode maten har gjort at jeg nesten har glemt hva jeg kom hit for: Kjøre motorsykkel.  Jeg må sove, og skynder meg tilbake til Gatti di Mare.  Det er yr i luften.  Det er nesten midnatt, men  jeg setter likevel klokken på 04:30.  Sukk.

Det er en overdrivelse å si at jeg er frisk og opplagt når jeg blir vekket.  Men jeg er på en måte anspent.  Full av forventning til en utfordrende dag.  På kjøkkenet lager jeg en espresso og varmer melk i en kasserolle.  To tynne skiver brød med syltetøy, men ingen sigarett.

Litt før halv syv er jeg klar til å dra.  Mens jeg pakker oppdager jeg at jeg lot hjelmen henge ute på sykkelen i går.  Heldigvis under tak, men den er iskald og fuktig.  Husk: Ikke la hjelmen henge ute om natten.  Ikke en bra start.  Jeg fyrer opp Bamsefar og tar et bilde i den stille gaten.  Han har jammen fint og klart lys på kofferten!

Jeg har brukt Google Maps til å lete efter et sted hvor det er mulig å se havet.  Problemet er at denne delen av kysten er mest kjent for sine deilige sandstrender.  På en sandstrand  er det ikke mulig å kjøre ned til sjøen.
Med Mr. Zumo (GPS) drar jeg til stedet jeg har funnet; skuffelsen er stor når jeg møtes av en bom minst hundre meter fra vannet.  Not looking good.

Klolkken er halv seks, det er 13 grader, vi har 130.000 km på telleren, 1100 rpm på tomgang og full tank.  Kan man be om mer?

Klolkken er halv seks, det er 13 grader, vi har 130.000 km på telleren, 1100 rpm på tomgang og full tank. Kan man be om mer?

Jeg skal akkurat til å kjøre videre da jeg ser at telleren bikker 130.000 km.  Selv om det egentlig er litt travelt må det jo foreviges.  Nye ti tusen betyr at det er på tide med en ny service.  Nå er ikke det store greiene på en GS.  I praksis inspisere pluggene og bremseklosser, og skifte oljene.  Den godeste Bamsefar går nå så jevnt og mykt at ventiljusteringer er det slutt på for lengst.  Det er forresten en times jobb – for begge sylindrene.

Det er bare tretten grader, og mine vinterhansker (som ble kjøpt i 1993!) er svært tynnslitt inni.  Derfor er de ikke så varme som de burde være, og jeg savner de oppvarmede håndtakene.

Men jakten på havet må fortsette.
Det er flere sideveier, og jeg prøver dem alle.  Uten hell; stengt med bom eller hus, hekker eller andre ting som sperrer utsikten.  Men til slutt finner jeg en vei som går helt ned til stranden. Lettelsen er stor!  Det hadde gjort seg å måtte gi opp før jeg i det hele tatt hadde kommet i gang.

Adriaterhavet

Adriaterhavet

Posisjonen ved Adriaterhavet

Posisjonen ved Adriaterhavet

Bamsefar er bare 15 meter fra vannet, men de har laget en beskyttende bølgebryter av sand.  Jeg venter til en bølge slår mot stranden, og får den med på bildet!  Fine lys han har på kofferten, den godeste Bamsefar!

Det nest viktigste efter å ha tatt bildet: Sette kilometertelleren hos Mr. Zumo til null.  Vi skal jo måle distansen herfra til Atlanterhavet, via tre andre hav.  Bamsefar har også km-teller, men som hos alle andre viser den for lite.  Mine målinger gir alltid 4-5% høyere fart og større distanse enn det Mr. Zumo forteller.  5% er kanskje ikke så mye (speedometeret viser 84 når reell fart er 80 km/t) men når man skal kjøre 20 timer i ett strekk da utgjør 5% en hel time.  Forskjellen mellom å kjøre 20 og 21 timer i ett strekk er betydelig!  Den siste timen, den er lang.  Særlig fordi det som oftest er natt og med tyve timer under beltet vil man helst slippe enda en.

Litt testing viser at ved 80 km/t viser Bamsefar 85 mens ved 100 km/t viser han 110.  Ved 130 sier han farten er 135.  Jeg kjører i 136 når grensen er 130 og da ligger nålen presis på 140.  Lett å holde øye med.

Da er vi klar til å dra.  hmmm.  Hvordan komme herfra?  Jeg forsøker å padle meg bakover, men i den løse sanden er det umulig.  Jeg må kjøre fremover.
La meg bare si følgende:  Ikke ta en 1150GS ut i sanden utstyrt med Tourance gatedekk, samtidig som du har massevis med klær på, hjelm, hansker, og ting og tang.   To ganger er jeg en hårsbredd fra å velte før jeg pesende som en hval på land endelig kommer meg inn på trygg grunn igjen.  Hadde jeg veltet ville jeg neppe fått ham opp igjen alene der i sanden; henge omkring i noen timer på stranden mens jeg venter på at det skal komme noen og hjelpe meg ville vært skikkelig nedtur.  Svetten siler; ikke en bra start.

Når jeg forteller at jeg skal besøke fem hav på én dag må jeg i gang å forsvare meg og møtes med hoderysting.  Hvorfor er de ingen som må forsvare seg når de forteller at de skal gå på ski og besøke fem fjelltopper?  Eller seile rundt fem øyer?

Natt

Natt

Grålysning

Grålysning

Endelig dag

Endelig dag

Kaffe, dolce, fersk juice, og vann

Kaffe, dolce, fersk juice, og vann

Det kan være fint å sitte på en bar og se byen våkne.  Men det er jammen fint å sitte på en motorsykkel å se et land våkne.  Jeg passerer Bologna sammen med begynnelsen av morgenrushet.  Trøtte folk som hører nyhetene på radio mens de kjører inn til jobben.  Noen med unger i baksetet på vei til barnehage.  Ikke så mange (dette er ikke Norge), men noen.  Det er fremdeles grått, men litt varmere.

Klokken halv ni er det på tide med påfyll.  Både av bensin og av kaffe.  For meg er det akkurat passe: Det tar tre timer å kjøre 300 km som er rekkevidden på Bamsefar.  Tre timer er perfekt mellom to kaffepauser.
Bamsefar har standard tank som i utgangspunktet bare tar 22 liter.  Jeg har modifisert den litt så det går på 24 liter.  Men det er fremdeles bare dråper i den store sammenhengen.  Jeg ønsker meg en 40-liters tank.  Prisen er over tusen euro så det ønsket er (også) lagt på is.

Inne i baren lager damen en herlig cappuccino, presser appelsiner til juice (uten is, naturligvis), serverer fersk dolce og en flaske vann.  Verdien av dette skal bli  åpenbar om noen timer, men det vet jeg ikke enda.  Nå nyter jeg min lille stund uten sigarett.
Skal man kjøre veldig langt er det ikke høy fart som gjelder, men korte stopper.  Det er meget tungt å dra gjennomsnittsfarten opp, men enkelt å korte ned på stoppene.  Dette stoppet blir imidlertid litt lenger enn planlagt; jeg hadde jo en altfor stor middag i går kveld og nå må jeg gjøre noe med the nagging needs of the body.

Tåke utenfor Lucca.

Tåke utenfor Lucca.

Jeg suser ned til Firenze, over sletten til Lucca, og derfra nordover mot Viareggio.  Hvorfor er det så ofte tåke på sletten ved Lucca?

Bamsefar og Tyrrenhavet

Bamsefar og Tyrrenhavet

Posisjonen ved stranden

Posisjonen ved stranden

I følge Wikipedia så avgrenses  Tyrrenhavet i vest av Korsika, i nord av Liguriahavet, i sør av Sicilia, og i øst av det italienske fastland fra Toscana og nedover til Calabria.  Eller med andre ord: Et bilde av Tyrrenhavet kan ikke tas lenger nord enn i Toscana.

Igjen har jeg funnet et sted på Google Maps i nærheten av Massa.  Svinger av Autostradaen. På vei til “stedet” ser jeg en stikkvei som fører helt ned til stranden.  Rett og slett perfekt. Asfalt helt ned til strandkanten for jeg har bestemt meg for at fler eventyr i sand skal jeg ikke ha i dag (så feil kan man ta!).  Klokken har blitt 09:50 og jeg har kjørt i knappe tre og en halv time.  Formen er fin, roen har senket seg, det er bare noe slikt som 1.200 km igjen.  Fine greier.

Det siste jeg gjorde før jeg dro var å knytte min gode gamle mobiltelefon til samtaleanlegget på sykkelen.  Dermed kan jeg ringe til Hustruen mens jeg kjører tilbake til Autostradaen.  Tror hun setter pris på høre at jeg både har det bra, at jeg kjører forsiktig, et cetera.
Det som mangler er en blåtann-modul slik at hennes mobil også kan knyttes til anlegget.  Nærmere mobilt kontor er det vanskelig å komme på motorsykkel.

To tunneller

To tunneller

Nå bærer det vestover mot Liguria og Liguriahavet, som er havet avgrenset i sør av Korsika, i øst av Tyrennhavet, i vest av Middelhavet, og i nord av Liguria på det italienske fastland.  Jeg har funnet et sted hvor det skal være mulig å parkere sykkelen og få et bildet av havet.

Langs Autostradaen fra La Spezia helt øst i Liguria til Nice rett over grensen til Frankrike er det ca 290 km og ikke mindre enn 132 tunneller.  Filmen er bare 16 sekunder men rekker likevel å vise to av dem.  Bildet til venstre viser to andre tunneller.  Slik er det hele veien.  Men farten, den er upåklagelig.

Klokken halv elleve er det igjen bensintid.  Fra stasjonen ser jeg havet, men jeg kjører jo vestover så jeg har motorveien mellom meg og utsikten.  Det vil si at dersom man kjører andre veien, fra Atlanterhavet til Adriaterhavet, da er det ikke behov for eget stopp for å fotografere havet.  Man kan gjøre det fra en beninstasjon.  Gjelder kanskje for Middelhavet også?  Vi får se.

Liguriahavet

Liguriahavet

Posisjonen ved Liguriahavet

Posisjonen ved Liguriahavet

Jeg svinger av fra Autostradaen ved Varezze litt vest for Genova.  Det er viktig å være i Liguria, må vite.  Bildet er greit nok, men her var det ikke mulig å komme nærmere.  Bildet tatt av Tyrennhavet var mye bedre.  Men det får greie seg for denne gangen.  For at Fem Hav på én dag skal bli en god tur må “noen” finne bedre steder å ta bilder enn dette.

Videre.  Det er rimelig å anta at der Liguria slutter og Frankrike begynner, der slutter også Liguriahavet og Middelhavet begynner.  Så det gjelder å spurte gjennom 132 tunneller for å komme seg til Frankrike.  Ut og inn, ut og inn.  Med svinger, en god del trafikk, og høydeforskjeller.  A10 mellom La Spezia og Nice er faktisk en utfordring.
Hele tiden har jeg det blå havet på venstre side og grønne fjell på høyre.  At det er vakkert hjelper, alltid.

Jeg forsøker å få tatt et bilde av grensen til Frankrike, men den går mellom to tunneller som bare er noen titalls meter fra hverandre.  Hvis du ikke vet hvor det er, og er klar, er det ikke mulig å ta bilde av skiltet.  Jeg elsker bevegelsesfrihet.

Monaco, og Middelhavet

Monaco, og Middelhavet

Posisjonen ved Middelhavet

Posisjonen ved Middelhavet

Vel inne i Frankrike får jeg plutselig øye på Monaco, og havet utenfor.  Selv om dette ikke er stedet jeg hadde planlagt så svinger jeg av og parkerer.  Så vidt jeg kan forstå må dette være godt nok.  På samme måte som for Liguriahavet hadde det vært fint med en plass i vannkanten.
Klokken er nå halv to og jeg har omlag 85 mil igjen til Atlanterhavet.  Selv om jeg nå har et bilde av Middelhavet skal jeg likevel stoppe der jeg hadde planlagt ved Montpellier og sjekke forholdene.  Tross alt har jeg nå god tid.  Å kjøre 850 km i løpet av eftermiddagen er bare barnematen.

Når man kommer inn i Frankrike fra Italia legger man raskt merke til at trafikkbildet endrer seg.  Farten synker ned mot fartsgrensen, ingen kjører forbi når det er heltrukket linje, blinklysene er i bruk, avstand til forankjørende begynner å nærme seg norsk, og det hele er føles mer avslappet.
Vi er fremdeles ved Middelhavet, ikke på Majorstuen, men forskjellen fra Italia er betydelig.  Hva kommer det av?

Med min bakgrunn som realist er jeg vel kvalifisert til å levere en samfunnsanalyse.
For oss med norsk sinnelag er italia er et rart land.  I motsetning til i Norge så stoler man på hverandre (du behøver ikke betale før du går), men ingen stoler på det offentlige og det offentlige stoler ikke på deg.   I Norge er vi vant til at “øvrigheten” har vært et stabiliserende element i samfunnet i (mer enn) tusen år.  Det er ikke slik at krigene bølger frem og tilbake; liker du ikke dagens regime er det bare å ligge lavt en stund så tilhører du et annet land.  Italia er et helt nytt land, og folk har et mye løsere og mer uforpliktende forhold til Staten enn det vi er vant til.  Til enhver kraft finnes det en motkraft, og konsekvensen er at Staten har et løsere og mindre forpliktende forhold til befolkningen enn vi er vant til.  Folk er mindre villige til å betale skatt, og Staten svarer med stadige nye regler og påpud.  Staten svarer ikke med større åpenhet og håndfaste resultater (hvilket i norske øye burde være det rette svaret).  For eksempel: Kjøreopplæringen i Italia er katastofalt dårlig.  Både fordi folk ikke er interessert i at Staten skal fortelle dem hvordan de skal kjøre, men også fordi Staten svarer med å pålegge underbetalte politifolk å kontrollere trafikken enda mer.  Resultatet er godt synlige, godt varslede og helt unyttige kontroller og total manglende forståelse for hvordan trafikk virker.
I løpet av de ti-tusenvis av kilometer jeg har kjørt på italiensk Autostrada har jeg aldri sett en fartskontroll.  I løpet av én dag ser jeg to i Frankrike, pluss at jeg blir fotografert én gang.  Kremt – mer om det senere.

I Italia kan man ikke forvente at politibiler oppfører seg anderledes (bedre) i trafikken enn andre.  Hvorfor skulle de det?  Forståelsen av rollefigurer forutsetter at man har en felles forståelse av “noe større”.  Og det mangler italienere fullstendig.
Av alle italienere jeg kjenner er det én (1) som på norsk måte ser at alt man gjør har konsekvenser.  Jeg har hørt professorer på universitetet rasende fortelle hvordan de dro sporenstreks til politikammeret efter å ha blitt tatt i fartskontroll.  For å klage på at han kom for sent på jobben fordi det tok så lang tid å skrive ut boten!  Alle som har vært på noe offentlig kontor i Italia kjenner glassrutene som skiller deg fra de ansatte.  Igjen, skjeller man ut de ansatte fører det ikke til at de blir mer innstilt på å hjelpe deg.

Enhver som kan, benytter sin makt til å skyve skylden over på andre.  På veiene er det helt vanlig at det settes opp et 10 km/t skilt ved veiarbeid.  Dersom noe skjer er det åpenbart at det er bilistens feil.  De som graver bruker sin makt til å sikre seg mot ansvar.  Naturligvis fordi de ikke kan forvente at deres sjef dekker dem om nødvendig.  Ingen bremser ned fra 90 (som i det minste er farsgrensen) til 10 for å kjøre forbi en gravemaskin.  Særlig ikke om natten og den uken det tar fra maskinen er borte til skiltet fjernes.  Resultatet er sakte men sikkert fullstendig uthuling av forståelsen av trafikkregler og felles goder.

Enhver kommune med respekt for seg selv vil til enhver tid starte opp fler prosjekter enn det er penger til å ferdigstille.  Det er fordi idéalsituasjonen er når reglene er gjensidig utelukkende, slik at everything goes.  For eksempel: To veier blir besluttet bygget.  Begge er (naturligvis) grovt underbudsjetterte; om budsjettene er realistiske blir de aldri satt i gang, så hvorfor det er slik er åpenbart.  Eftersom begge er vedtatt, og det blir klart at det ikke er penger til begge, da er det åpenbart at politikerne ikke kan gjennomføre sine løfter.  Altså er de som bestemmer lykkelige, og pengene kan brukes fritt.  I min lille landsby, for eksempel.  Politikerne skylder på byråkratene som har lagt frem underbudsjetterte prosjekter.  Byråkratene som har fått klar beskjed om å gjøre det slik svarer med å skyve skylden til politisk nivå, som svarer med å late som ingenting.
Motorveien forbi flyplassen i Pisa var under full bygging da jeg kom hit første gangen i desember 1994.  Den er enda ikke ferdig.  Strekningen er omlag tre kilometer!

"Lunch"

"Lunch"

Franks "bar"

Fransk "bar"

Men om trafikken i Frankrike er mye bedre enn i Italia, så er maten mye dårligere.  Så her, dere Frankofile, er noe dere må svare for.  Er det slik at det så berømte franske kjøkken, det finnes på fine restauranter rundt om i verden, men ikke i de franske hjem?  For ordens skyld: Jeg har sjekket Michelin Guide for 2009 og den delen som omhandler Frankrike har ikke mindre enn 2.100 sider.  Så noen mangel på Fransk Kjøkken, det er det ikke.

Men her er saken: Når man forlater Italia, da forlater man også den ferske kaffen, den ferske maten, og kvaliteten.  Dersom man i Frankrike er like opptatt av kvaliteten på mat i hverdagen som i Italia, hvordan kan det ha seg at kvaliteten på maten jeg ser folk dytte i seg i store mengder på det som nå heter servicestasjoner er så lav?
Kvaliteten på selve stasjonen er høyere.  Toalettene er i bedre stand, alt er nyere og bedre vedlikeholdt.  Men maten, den er mye, mye dårligere.

Jeg spiste “lunch”.  Ferdigpakket i plast, med plastbestikk.  Det fantes ingen steder å få fersk mat.  Og merk: Jeg stoppet på ganske mange stasjoner i løet av de to dagene jeg var i Frankrike.  Og bildet til venstre viser en fransk “bar.  En “espresso” koster 1,20 euro.  Serveres, om man kan kalle noe som kommer ut av en maskin for “å bli servert”, i en billig plastkopp.  Til høyre for maskinen ser vi utvalget av mat: Alt er ferdigpakket med relativt lang holdbarhet.

"Middag"

"Middag"

Det er et formidabelt utvalg av søte leskedrikker, uovertruffent utvalg av kjeks og sjokolade, drops, et cetera.  Men et menneske som med omhu kan lage en kaffe, eller varme en panino – nix.

Fordi jeg hadde glemt at det er slik kjøpte jeg ikke “middag” i Italia.  Jeg ankommer Bayonne sent om kvelden  og kan ikke forvente at det er mulig å få noe å spise på hotellet.  Planen var å ha med meg noe godt som jeg kunne knaske på i nattens mulm og mørke.  Jeg må nøye meg med plastpakket mat, og liker det dårlig.  Det er ikke mulig å ha høy kvalitet på livet uten høy kvalitet på maten.  Og høy kvalitet på livet, det er derfor jeg bor her nede isteden for å ha en skikkelig jobb i Norge (med skikkelig lønn).

TGV-bro

TGV-bro

Jeg passerer Marseille og rett efter Aix-en-Provance ser jeg denne imponerende broen som er en del av LGV Méditerranée.  Beklager at det ikke var mulig å finne en bedre plass å ta bilde.
Det er høst og flotte farver.  Det er imponerende å se hvordan de har brukt “midtrabatten” på motorveien til å plante busker og trær som blir fantastisk flotte i sine høstfarver.

Middelhavet, men stopp forbudt!

Middelhavet, men stopp forbudt!

Motorveien passerer Marseilles langt inne i landet, men kommer ned til sjøen igjen før Montpellier.  Jeg har funnet et sted på Google Maps som ser perfekt ut.  Ta en titt selv her.  Men det viser seg å være stopp forbudt!  Forbudet er gjennomført med en høy murkant med gjerde på toppen.  Nå som jeg vet hvordan det ser ut i virkeligheten kan jeg se gjerdet på Google Maps ved a “zoome” helt inn.  Men, altså, ikke noe stopp her.  Godt jeg har et kamera jeg kan ta bilder med mens jeg kjører.

Middelhavet (igjen)

Middelhavet (igjen)

Posisjon ved Middelhavet

Posisjon ved Middelhavet

Eftersom jeg ikke kan stoppe som planlagt kjører jeg videre.  Noen hundre meter senere er det en avkjøring, og en bølgebryter bygget opp mot sjøen.  Jeg kjører friskt av veien opp på grusryggen og tar et bra bilde.   Men ned igjen, hmmm, ikke like friskt.  Jeg er meget (!) nær ved å velte når jeg sklir ned igjen.  Men lykken står den kjekke bi.  Klokken har blitt noen minutter på seks, og det er bare 510 km igjen til Atlanterhavet.  Kjørt nesten 1.000 km på drøye 12 timer og er i fin form.  Fin dag, så langt.
Det er mye lettere å kjøre her i Frankrike enn i Italia; mindre stress, mindre press.

Herfra går veien nord-vest inn i landet til Toulouse, derfra sør-vest mot Bayonne.  Jeg har blitt advart mot at det kan være kaldt inne i landet.  Om jeg savnet varmen i håndtakene i går kveld kan det tenkes at jeg kommer til å savne dem enda mer i kveld.

Solnedgang

Solnedgang

Tussmørke kommer sigende

Tussmørke kommer sigende

Alene i natten

Alene i natten

Klokken ni er det helt mørkt, og efter å passert Touluse er det nesten slutt på trafikken.  Følelsen av å være alene er veldig sterk når man suser avgårde på en tom motorvei i natten.  Jeg synker inn i “kjøre motorsykkel”-stemningen og vekkes brått av det gule lyset som forteller at jeg er på reservtanken.  Skal være fire liter, så i denne farten har jeg 60 km å gå på.  Det tar 40 km å finne en stasjon, og jeg begynner å bli skikkelig nervøs.  Strandet her ute i “ødemarken” ville være en sur måte å avslutte turen på.

Neste gang jeg “vekkes” er det fordi jeg på italiensk manér har forholdt meg til fartsgrensene som rådgivende; farlig vane, det der.  En 6% nedoverbakke er skiltet med “Bruk motorbrems”, “Bratt bakke”, et cetera.  Og et 90 km/t skilt.  Jeg slakker av fra 136 til 113.  Og plutselig får jeg en blitz i ansiktet.  Eftersom jeg fikk den i ansiktet får vi håpe jeg ikke får en regning i posten.  Kjære Frankrike, jeg beklager, men jeg er kulturellt påvirket.  Integrering er et ubetinget gode, sies det.  Så da så.
Uansett: For resten av turen (i Frankrike) holder jeg meg godt innenfor grensene.

Atlanterhavet!

Atlanterhavet!

Posisjonen ved Atlanterhavet

Posisjonen ved Atlanterhavet

Det går et par timer, og jeg kjenner at jeg begynner å bli sliten.  Ikke utmattet på noen måte, men sliten i musklene av å sitte (relativt) stille så lenge, av den intense konsentrasjonen, av vindpresset, og av at temperaturen er tilbake under ti grader.  Det er nå det virkelig gjelder å holde hodet kaldt (om jeg kan bruke et slikt uttrykk her) og ikke gjøre noe dumt.  Det er i slike stunder man kommer ut for ulykker; tankene driver avgårde og plutselig skjer det noe uventet.

Å skjerpe seg ytterligere, nå efter så mange timer, det er ikke så lett.  Men været er kjempebra.  Jeg stopper i en nødlomme, stopper motoren, trekker ut øreproppene, og hører en liten stund på stillheten mens jeg ser på stjernene.  Flotte greier.
Men videre, videre er tingen nå.  En time igjen.

I det vanlige livet, det som står stille, der er en time ganske lenge.  Det er mye som kan gjøres unna på en time.  På sykkelen, alene, er en time nesten ingenting.  Det tar tid og tenke lange tanker, og uforstyrret blir det tid til sånt.  Det må jo være den samme mekanismen som gjelder for folk som liker å trekke seg tilbake til en hytte uten strøm og vann på fjellet.

Utkjørt distanse, i dag og totalt

Utkjørt distanse, i dag og totalt

Plutselig er jeg fremme i Bayonne.  Jeg betaler for motorveien, og Mr. Zumo leder meg gjennom byen.  Det er stille i gatene.  Målet er en stor parkeringsplass ved havet som jeg har funnet på Google Maps.  Lett å finne,  men, akk-o-ve, når jeg kommer dit er den sperret med en bom!  Kanskje er den vinterstengt, eller bare åpen på dagtid.  Uansett er den stengt nå, og bommer laget slik at det ikke er mulig å snike seg forbi (i det minste ikke med en 1150GS under armen).  Kanskje har de erfaring?

Argh!  Dette er andre gangen i dag at jeg er i denne situasjonen.  Det er tydelig at litt lokalkunnskap er tingen man trenger.  Eller litt bedre tid.  Tiden er nå viktig for jeg kan se at gjennomsnittshastigheten synker for hver sidevei jeg forsøker.  Og hvem vil ha lavt gjennomsnitt?

Bra gjennomsnitt

Bra gjennomsnitt

Jeg begynner å lete, men alle steder Mr.  Zumo viser at det går en vei ned til stranden der møter jeg enten en bom, en bygning, eller andre hindringer.  Ett sted kan jeg skimte sjøen gjennom en hekk, men jeg trenger et bilde!
Det tar en halvtime å finne en plass hvor jeg ved å kjøre et godt stykke gjennom en uterestaurant (!) som heldigvis er stengt, kommer frem slik at det er mulig å ta bilde av Atlanterhavet.  Med ekstralysene tent er det ikke vanskelig å se bølgene som slår mot stranden.

Men der er det!  Bamsefar og Atlanterhavet.

Ikke mer, men heller ikke mindre!  Jeg har kjørt 1.523,9 km i dag fra Adriaterhavet.  Siden i går eftermiddag har jeg kjørt 1.795 km.  Med tanke på at det er noe slikt som 1.200 km å kjøre i morgen er det bra, det her.  Jeg er godt fornøyd med å ha holdt nesten 90 km/t i gjennomsnitt inklusive alle pauser og bensinfyllinger.
Legg merke til at det ikke er stor forskjell mellom snittfart (regnet uten stopp) og totalt snitt (som er inklusive stopp).
Maksfarten må være feil eftersom det ikke er lov til å kjøre fortere enn 130 hverken i Italia eller i Frankrike.  Tror det er best å fjerne den.

Tiden går

Tiden går

Klokken er halv tolv og det er litt mer enn 17 timer siden jeg forlot Adriaterhavet, og nå står jeg her ved Atlanterhavet.  Kan det tenkes at det hadde smakt med en sigar nå?  En liten en?

Efter å ha trillet sykkelen ut av restauranten og skrudd av motoren, setter jeg meg på en murkant og ser meg omkring.  Ingen velkomskomité og antiklimaks er et godt ord.  Det er stille, stille, stille, og ikke en levende sjel å se.  Det slår meg at det kanskje blir mindre stille om jeg tar av meg hjelmen og trekker ut ørepluggene.
Det hjelper litt, og nå hører jeg bølgene slår mot stranden.  Jeg angrer på at jeg ikke gjorde det samme ved Adriaterhavet.  Når jeg tenker meg om er dette det første av dagens fem hav jeg faktisk hører.  Kan tydeligvis ikke huske alt mulig rart her i verden.  Neste gang skal jeg høre på dem også.

Det er imidlertid en skuffelse å se at distansen “bare” er 1.529 km.  Det er nemlig godt under de 1.680 km som kan gjøre at denne turen kan tas inn som et alternativ hos Iron Butt Association.  Der i gården er det ingen som er interessert i noe mindre enn 1.000 miles (som altså er 1.680 km).

Kan ikke tenke på slikt nå, la meg finne hotellet og komme meg i seng.

Den godeste Mr. Zumo bringer meg raskt og effektivt til ETAP Hotel, RN 117 – 6, avenue du Gran Basque, ZA St-Frederic, 64100 Bayonne.  Min “review” er her.  Sjekk-in tar noen sekunder.  Jeg viser mitt AmEx og er inne.  River av meg kjøreutstyret, en varm dusj, propper i meg maten jeg kjøpte tidligere i dag, og lar TVen stå på, men jeg er for trøtt til å forstå fransk nå i kveld.

Loggen fra GPS

Loggen fra GPS

Jeg sto opp halv fem i morges.  Det er midnatt.  Det er med tungt hjerte jeg setter klokken på 06:00.  Det omlag 1.200 km hjem i morgen så å ligge i sengen alene her på et hotell i Bayonne isteden for å komme tidlige hjem til Hustruen er rett og slett utenkelig!

Morgentrøtt

Morgentrøtt

Jeg vekkes klokken seks.  Selv efter en dusj er synet som møter meg i speilet så avskrekkende at jeg bare må forevige det.  Slik ser altså en mann ut som har sovet ti timer over to netter, og kjørt 1.700 km, og som har 1.200 km på menyen i dag.  Kan noen fortelle meg hvordan det er mulig å gjennomføre Iron Butt Rally som altså krever 1.600 km hver dag i 11 dager?  Jeg har et sår på neseroten, men kan ikke forklare hva det kommer av.

Fransk frokostkaffe

Fransk frokostkaffe

Frokost

Frokost

På den klart negative siden så er kaffen laget i en trakter (som man ser i bakgrunnen).  Her er ingen personlig service på kaffefronten slik man kunne ha forventet i Italia.  Ingen bar.
På den positive siden: Legg merke til at det er (fersk) melk i den ene kolben.  Dermed er det mulig å lage seg en (relativt sett) OK caffe latte.  Valget er nå slik: To kopper tynn kaffe for mer koffein, eller én og mindre risk for å aktivere magen.  Tilværelsens vanskelige valg.

Ellers er frokosten enkel.  Brødet er åpenbart ikke en komponent i det “Franske Kjøkken” og forsterker inntrykket av en betydelig avstand mellom teori (les: Michelin) og praksis.  Men akkurat nå spiller det ingen rolle; jeg er ganske morgentrøtt og ikke sulten.

Rommet var bare 38 euro og greit nok.  Det er ikke mange som har GPS-koordinater på hjemmesiden, men det har dette hotellet.  Grunn nok til å velge det, synes jeg.

Morgendugg

Morgendugg

Frisk temperatur

Frisk temperatur

Klokken åtte er jeg klar til å kjøre avgårde.  Her er tilfredsstillende med morgendugg, det er sikkert.  Nettopp til slike situasjoner har jeg et håndkle i sidekofferten.  Ut med det, to tørk, så er setet klart.  Hva gjør man om man ikke har kofferter på størrelse med en middels Samsonite?

I går var det 13 grader da jeg startet, nå er det bare åtte.  Det var seks da jeg passerte høydene vest for Toulouse i går kveld, men da var det tørrere.  Jeg har kjøpt en oppvarmet vest til Hustruen og den skulle jeg hatt nå.  Eller: Jeg skulle også hatt en oppvarmet vest.  Egentlig er det ikke kulden, men fuktigheten som er værst.  Kombinert med 130 km/t blir det lett litt hustrig.  For å si det slik.  Godt at Hustruen ikke er med for i denne temperaturen er hun ikke i sitt ess.

En BMW skal ikke varmes opp.  Men jeg nyter å sitte der noen minuter og la “nå skal vi ut på tur igjen”-følelsen synke skikkelig in.

Hjem, kjære hjem

Hjem, kjære hjem

Mr Zumo har en herlig knapp som sier “Ta meg hjem”.  Det er akkurat hva jeg ønsker nå.  Efter å ha “tenkt” seg litt om forteller han at det 1.223 km å kjøre.  Well, better get started.  Hvor komplisert var ikke alle ting før vi hadde en god GPS?

Det er åtte grader, yr i luften, og det hele minner veldig om situasjonen i går morges ved Adriaterhavet.  Det er nattemørkt selv om klokken er åtte.  Det tar litt tid før jeg forstår at det skyldes at jeg faktisk er vest for Greenwich.  Altså omlag én time tidligere geografisk sett enn det klokken viser.

Morgenstund på fransk bensinstasjon

Morgenstund på fransk bensinstasjon

Tilgi meg, jeg har syndet!

Tilgi meg, jeg har syndet!

Jeg følger instruksjonene fra Mr. Zumo, og mens jeg kjører gjennom bygatene ringer jeg til Hustruen.  Alt er vel, og jeg må gjerne komme hjem.  Mens jeg snakker kommer jeg ut på motorveien og avslutter samtalen.  I bommen hvor jeg i går leverte en billett jeg hadde fått i Toulouse (altså betale for distansen jeg hadde kjørt) ble jeg nå avkrevet to euro.  Fransk opplegg.  Prisen varierer for hvilken vei du kjører.
Italiensk trafikk er kaotisk, men én ting fungerer: Betaling på Autostrade.  Du får en billett når du kjører på, og betaler når du kjører av.  Naturligvis er det kraftig overpriset for billig administrasjon er et fremmedord.  Det koster like mye å kjøre fra Pisa til Sveits, som å kjøre i Sveits et helt år.  Politikerne er overlykkelige over systemet og offentlige veier som alternativ til Autostrada finnes i praksis ikke.  Sukk.

Kjører noen kilometer, og finner en bensinstasjon.  Jeg går forventningsfull inn, men har glemt at her i Frankrike er det ingen bar å finne.  Ingen som med et smil tilbyr seg å lage en utsøkt kaffe til meg.  Jeg blir (litt) deprimert, og nekter å kjøpe “kaffe” på automaten.

Dermed begår jeg turens første og eneste synd: I min ungdom spiste jeg ofte Snickers og Pepsi.  Her finnes ikke Pepsi, men Cola er like ille.  Måtte min Italienske mat-gud tilgi meg.

Ved første avkjøring ber Mr. Zumo meg om å kjøre av motorveien.  Kanskje gjør motorveien en bue og Mr. Zumo tror det er raskere med en snarvei.  Nei takk.
Ved neste avkjøring ber han meg om å kjøre av nok en gang.  På tide å undersøke.  Jeg “zoomer” ut på kartet, og det tar ikke mange sekundene å se at Mr. Zumo forsøker å få meg til å snu.  Jeg er på feil motorvei!

Mens jeg snakket med Hustruen gikk jeg glipp av en avkjøring, og nå er jeg nesten ved grensen til Spania.  Argh!  Ikke lett å ta en U-sving, men med litt kreativitet ved neste bomstasjon greier jeg det.  Hva er vel 40 km ekstra en flott morgen i Frankrike?  Ikke rart at det var andre beløp å betale i dag enn i går.  Annen motorvei, andre takster.  Når jeg kommer frem til den rette stasjonen får jeg en bilett som jeg skal levere når jeg kommer til Toulouse.

Godt system – dustete turist.

Morgengry

Morgengry

Soloppgang i Frankrike

Soloppgang i Frankrike

Høst med Pyrineene i bakgrunnen

Høst med Pyrineene i bakgrunnen

En "cappuccino"

En "cappuccino"

Mitt lille feiltrinn gjør meg enda mer motivert, og jeg kjører en tank uten å stoppe.  Dagen gryr i Frankrike, og jeg suser avgårde; hjemme venter Hustruen.

Ganske nøyaktig to timer senere fyller jeg tanken igjen.  Trolig fordi jeg er trøtt kapitulerer jeg for fristelsen og tar en “kaffe”.  Bildet på automaten ser bra ut, så på stasjonens “bar” kjøper jeg en “cappuccino”.   Skuffelsen er stor for den smaker ikke bedre enn den ser ut i virkeligheten.
Prisen er astronomiske to euro!  What a man has to endure!

Landskapet er ikke ulikt Toscana, med bølgende åser som er godt kultivert, med små landsbyer spredt utover.  Til høyre har jeg hele tiden Pyrineene.  Det er sne på toppene allerede, og stadig er det skilt som annonserer avkjøring til skisteder.  Det er lite trafikk vest for Toulouse.  Betydelig mer mellom Toulouse og Middelhavet.

Et par timer efter Toulouse er det Montpellier og jeg er tilbake ved Middelhavet.   Klokken tre er jeg fremme ved Nimes, og har kjørt omlag halvparten av dagens 1.223 km.  Pluss 40 små km i morgentimenes forvirring.

Planen var å stoppe i Nice og besøke en venn.  Jeg vil gjerne hjem og avlyser.

"Romersk ruin"

"Romersk ruin"

I nærheten av Nimes kjører jeg av for å strekke på bena et øyeblikk.  Der finner jeg en “Romersk Ruin” som ser nybygget ut.  Det er også et museum der på rasteplassen, så kanskje er det en ekte ruin jeg ser på.  Noen som vet?

Linke mange tunneller denne veien

Like mange tunneller denne veien

Efter Nice begynner jeg for andre gang på de 132 tunnellene som Liguria er velsignet med.

Tussmørket, for tredje gang

Tussmørket, for tredje gang

Skumringstimen

Skumringstimen

Natt - nesten hjemme

Natt - nesten hjemme

SUV i Italia (sukk)

SUV i Italia (sukk)

Endelig!

Endelig!

Den første stasjonen efter grensen er stengt.  Det er flere mil til neste.  Men der er det endelig en person som tilbyr seg å lage kaffe.  Og jeg får en nylaget panini, som varmes for meg.  Ikke av en automat, men av et menneske.  Klokken er syv og jeg burde ikke drikke kaffe så sent, men fristelsen er for stor.  Det ligger en tykk crema i koppen, duften er herlig, og jeg har en liten stund i lykke der på stasjonen.

Utenfor venter den italienske virkelighet.  Jeg har satt fra meg sykkelen litt ulovlig men jeg synes det er litt unødig for meg å okkupere en hel parkeringsplass.  Eieren av en SUV, derimot, han er det lite godt å si om.  Legg merke til parkeringsplassene både i høyre og venstre kant av bildet.  Men forståelsen av felles gode et cetera er helt borte.  Velkommen tilbake.

Jeg må stoppe ytterligere én gang for bensin.  Men klokken ti over ti er jeg hjemme.
jeg har brukt nøyaktig fjorten timer på 1.266 km.  Farten totalt, inklusive stopp, er 90 km/t.  Det er meget bra!

Jeg dro tirsdag klokken halv fire om eftermiddagen.  Jeg er tilbake efter 54 timer, og har kjørt 3.070 km.  Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Kartet som berskriver turen er her.

4 comments to Fem hav på én dag

  • Takk for et meget interessant blogginnlegg – også for en som (for tiden) ikke kjører MC. Bare synd det ikke var lengre. Fra selve turbeskrivelsen til store og små hendelser underveis og innsiktsfull refleksjon over kulturelle, gastronomiske og trafikale ulikheter Norge-Italia-Frankrike. Dette burde jo være obligatorisk pensum for alle som vurderer en ferie ved Middelhavet/Tyrrenhavet/Adriaterhavet/Liguriahavet/Atlanterhavet eller som tenker å bo i regionen(e) for kortere eller lengre tid.

    Du lanserte ideen om et bokprosjekt, og det håper jeg virkelig kommer til å bli mer enn en idé!

    (Sørg bare for at nye varmehåndtak og vinterhansker står høyt på ønskelista til jul. Du har jo bare de to hendene du har)

  • Marius Bjelland

    Ja, det frister, du….. :-)

  • Hei der oppe; nå har jeg lagt inn noen bilder av termometeret slik at du kan se. Det var omlag ti grader tidlig om morgenen og om natten, mens det var ca 18 midt på dagen.
    Om du vil øve på langkjøring skal du bare komme. Vi kan installere en radiobasert intercom så kan vi prate i dagevis. Som du ser her så er “The Seven Seas” ikke mer enn tre tusen km. Vi kunne møtes ved det Baltiske Hav, stikke innom Nordsjøen, og så ta de fem velkjente som dessert. La oss si to dager?

  • Marius Bjelland

    Jeg har i grunnen bare en ting å si om dette her, og det er at det er j… urettferdig!!!
    Jeg var i grunnen i rimelig greit humør denne tidlige mandags morgenen, har sovet ok og var klar for en ny uke på jobben her i Nydalen. Men nå virker det plutselig ikke like interessant å sitte her foran skjermen en uke til…
    Du er jo ikke riktig klok, Tage – 3070 km på 2 dager!?!?!? – men du får det nesten til å virke sånn likevel ;-)
    Kjempeflott reiseskildring! Sånt får det til å krible skikkelig i en mc-kropp – som forøvrig benyttet det første og eneste oppholdet i november-sipe-regnet til å vaske og sette bort sykkelen i påvente av bedre tider….

    Hvordan var egentlig temperaturen mens du kjørte? Skjønte at det var hustrig, men i grader?