Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Hellas dag 2:Videre sørover

Klikk på kartet for detaljer

Klikk på kartet for detaljer

Utsikt fra hotellrommet

Utsikt fra hotellrommet

Efter en som vanlig fullt ut tilfredsstillende natt våkner vi klokken seks av at de organiserer marked på gaten utenfor.  Det er lørdag 13. mars og feriens andre dag.

Det gjorde de sist vi var her også. Det er kanskje ikke så smart å velge et hotell hvor man blir vekket klokken seks av bråk utenfor. Men middagen i går overskygger alt. Å bli vekket klokken seks er en lav pris å betale.

Det har vært en natt preget av stundens alvor. Ferien har begynt. Alt som har måttet vente, alt man har vært for opptatt i hverdagen til å forsøke, alt man fantaserer om, alt det skal realiseres nå.. Om ikke annet så er det derfor vi drar på ferie med motorsykkel. Uten erfaring vil man kanskje tro at to mennesker iført massevis av klær, hjelm, hansker og ørepropper, som sitter ved siden av hverandre i en orkan midt i trafikken, mer isolert fra hverandre enn som så kan man ikke være. Intet er lenger fra realitetene. Vi sitter tett inntil hverandre. Mye tettere enn man med anstendighet kan sitte i hverdagen. Vi har samtaleanlegg som gjør at ikke bare kan vi snakke sammen, men den ene bringes i stereo rett inn i hjelmen til den andre. Har du en person som snakker til deg inne i hjelmen, da er det ikke plass til noen andre der. Det er helt sikkert.

Pilates (ikke morgengymnastikk!)

Pilates (ikke morgengymnastikk!)

Styrmann kan la hånden hvile på Kapteinens venstre kne og lår, og Kapteinen sitter slik til at hun når som helst kan gi Styrmann en klem. Og med en klem mener jeg ikke bare en liten kinn-greie, men en full-body klem. Kapteinen kan når som helst legge armene rundt Styrmann og klemme ham inntil seg. I time efter time sitter vi slik. Og, dersom trangen blir uimotståelig kan Styrmann late som om han skal klø seg på ryggen, men isteden klø Kapteinen i skrittet. Det gjør han imidlertid aldri for han kjører tross alt motorsykkel i trafikken. Men han kan hvis han vil og ingen, absolutt ingen, vil se hva som skjedde. Denne Styrmann blir på godt humør bare ved tanken.

Solen har ikke kommet opp og utsikten fra vinduet, om man ikke ser ned i gaten hvor bilene kjøres på plass til markedet, utsikten er klassisk italiensk. Hus i landsby og takene dekket av rød terracotta og i bakgrunnen en gammelt slott.

Noen i familien har vært plaget med vond rygg og starter naturligvis dagen med gymnastikk. For meg ser det ut som samme typen som Einar Gerhardsen drev med. Klassisk morgengymnastikk. Jeg får klar beskjed om at dette er Pilates, at Gerhardsen er død, og at jeg ikke kommer meg ut av rommet skal det bli andre boller. Eftersom jeg forstår at med boller mener hun ikke det danskene mener med å bolle så stikker jeg av. Fra sist husker jeg nemlig at det er en bra bar litt nede i gaten. I parken er det nedlagte heller i marmor med «Kjente folk fra Ceccano». Listen starter i romertiden.

Verdens beste kokk!

Verdens beste kokk!

Orange vest?

Orange vest?

Kokka fra hotellet er også tidlig ute. Hun skal skaffe seg gode råvarer til neste måltid. Se de fantastiske artisjokkene! Det er nesten så man fristes til å bli en natt til. Men det kan vi ikke, for litt planlegging har vi gjort. I kveld skal vi ta en ferge fra Bari til Igu…ett eller annet i Hellas. Eller med andre ord: dagens tur er fra Ceccano til Bari. Hvilket den innvidde vil vite tilsvarer å kjøre langt via Appia. Hva veien heter i dag to tusen år senere? Via Appia så klart. To tusen er er da ikke nok til å skifte navn på en riksvei.

Men det må innrømmes at vi ikke skal kjøre den originale via Appia; det er Gunn og John Arne som har Appia som prosjekt. Isteden skal vi suse litt på Autostrada. Tross alt er det noe slikt som 600 km til Bari. Og ferien er jo i Hellas; en via Appia-ferie har jeg absolutt sans for, men ikke nå. For mange er 600 km på Autostada en show-stopper. Jeg leser mange steder om ferier som er vanskelige å planlegge fordi men er nødt til å kjøre så langt. Ikke slik her i Familien. Faktisk: tilbaketuren er planlagt med 900 km fra Bari og helt hjem på èn dag. Det er mye lettere å planlegge når man har muligheten til å legge inn et 900 km strekk.

Fra kjøring på Autostrada er jo alle bildene tatt på bensinstasjoner. Slik er det hos meg og slik er det hos alle andre.

Sneklokker?

Sneklokker?

Vi feiler i å legge merke til noe viktig når vi stopper på denne stasjonen. Vi er på vei mot Napoli. Fjellene er omlag havannet tusen meter. Vi burde ha reflektert litt over at det faktisk er sne på fjellene i bakgrunnen. Kan det betyr at på denne tiden av året skal man holde seg unna høye fjell? Vi hadde nok tjent litt på å reflekter litt over det der.  På den andre siden: Alle forstår at det kan være sne i fjellene tidlig om våren.  Det er det i Norge, det er det i Italia, og muligens også i Hellas.  Problemet er slik: Vi som ikke har planlagt noe, hvilke planer skal vi endre om vi plutselig forstår at det kanskje er sne i fjellet?  Vi har ikke planlagt å kjøre over noen fjell.  Vi vet faktisk ikke om det er fjell i hellas i det hele tatt (bortsett fra Omympos).  hmmm.  Faktisk vet vi ikke så mye om Hellas i det hele tatt.  Hvorfor vet vi ingenting om Hellas?  Er det fordi det er et lite land?  Er det lite?  Hvor mange bor det egentlig i Hellas?

Når vi har lange dager, mange hundre kjedelig kilometer, da hender det at jeg synder litt. Jeg er veldig svak for den sjokoladen der. Jeg pakker dem ut og legger dem klar slik at jeg kan spise mens jeg kjører. Strengt forbudt naturligvis, men deilig deilig. Sugar rush pleier Feico å kalle det (og han burde vite for jeg har aldri sett noen bruke sukker i kaffen som ham!).

Synder i sommersol

Synder i sommersol

Vi suser sørover på Autostrada fra Ceccano mot Napoli, og derefter østover mot Adriaterhavet. Det er ikke mange ting som er bedre enn å suse avgårde med Hustruen, på Bamsefar, på ferie. Samtaleanlegget fra Autocom fungerer perfekt og vi snakker mer om Hellas.

  • Hvilket styresett har de der borte? President? (stillhet)

  • Gresk politikk? (stillhet)

  • Geografi? Øyer, OK. Men har de fjell? Fjorder? (stillhet)

  • Hva dyrker de? (Feta blir avvist som svar)

  • Bor folk overalt eller bor alle på øyene (stillhet)

  • Hvordan er det å ha grense mot Albania (stillhet)

  • Hva driver de med annet enn turisme (stillhet)

Ikke så mye å hente her, altså. Hvorfor er det slik? Vi blir enige om at vi vet like lite om Hellas som vi vet om Portugal. Noen som vet noe om Portugal? Vi bestemmer å dra til Portugal til neste år.  Da kan vi besøke våre venner i Lleida på veien.  Vi snakker litt om våre venner i Lleida.

Vi blir enige om at det er en så flott dag, og siden vi har god tid, la oss slippe å spise maten på autostradaen. Selv om den har høyere kvalitet enn all annen motorveimat vi kjenner til, så er det fremdeles motorveimat.

Flott reisevær

Flott reisevær

Fra Roma mot Napoli er det seks-fils motorvei. De tyve milene går på halvannen time. Det er mye mindre trafikk her enn det er nordover. Færre lastebiler og vogntog. Eller med andre ord, mindre økonomisk aktivitet. Sør-Italia er fattigere enn nord. Og ikke bare litt!

Til høsten har Hustruen og jeg vært gift i 25 år. Det er ganske lenge, synes jeg. Faktisk er det hele mitt voksne liv. Funderinger om hva som kunne ha blitt anderledes kan man alltid underholde seg med, men det er blir jo bare drømmer. Og hva mer kan en mann be om, enn å kunne suse avgårde med sin Hustru på en BMW R1150GS? En GS han til og med har fått i gave av henne? Nei, hvilke drømmer som skulle kunne overgå virkeligheten, det vet ikke jeg. Kanskje må jeg øve meg på å drømme saftigere drømmer.

Nedlesset gammel mann

Nedlesset gammel mann

Vi svinger av på et tilfeldig sted, finner en butikk, og turmatansvarlig går inn for å handle. Jeg er ikke glad for for å dra avgårde på ferie med Bamsefar dagen efter at han kom ut fra BMW-sykehuhset med ny kløtsj. De kan ha glemt noe, en skrue som ikke er trukket til, eller noe. Jeg pleier alltid å ta ham fra hverandre og sette ham sammen igjen efter at andre har tuklet med ham. Jeg har tross alt Hustruen med på kjøret her. Men alt ser ut til å fungere. Så godt som man kan forvente på en sykkel som har 140.000 på telleren og ikke har stått i garasje.

Det var ikke bra at vi en hel dag kom i «kjøpe en ny sykkel»-modus da kløtsjen sviktet noen dager før avreise. Slike syndige tanker fører til en kontinuerlig lyst, en søt kløe man kjenner igjen fra andre deler av livet. Som før eller senere må løses ut. For å si det slik. De mekanisk sett aller beste GS’ene er 2008-09. De har oljepluggen påikardangen på nedsiden, de har ikke servobremser, og problemene med tenningslåsen og kontrolleren til bensinpumpen er løst. I 2010 kom endringer i motoren så det er trolig bedre å kjøpe en brukt 2008-09 enn en splitter ny. For 14.000 euro får man en 2009 mens en 2008 koster ca 12.000. Men jeg har sett dem helt ned i 10.000. Vi trenger Adventure så vi snakker nok minst tusen euro ekstra.

Lunch i Calore

Lunch i Calore

I tillegg kommer tusen euro i vesker (de vi har er hundre ganger bedre enn de BMW selger), ekstralys, samtaleanlegg, opplegg Hustruens varmevest, bedre seter, et cetera. Problemet er ikke bare penger, men også tid. Det har tatt en del år å få Bamsefar justert og modifisert slik at han passer perfekt til oss. Det blir et ork å starte forfra igjen.

Jeg er bekymret for bakdekket. BMW sier at trykket skal være 2,9 bar når man er to og bagasje. Det forutsetter at totaltvekten er det BMW foreskriver nemlig 440 kg. Vi, derimot, er nå 520 kg. Jeg burde nok ha 3,5 bar der bak. Men på dekket står det MAX PRESSURE 42 PSI som tilsvarer 3.2 bar. Jeg kjører 3,3 bar men jeg vet det er for lite. I fjor måtte vi skifte dekk halvveis i ferien, det er suger å måtte bruke tid på å lete efter en dekk-butikk i et fremmed land. Hva skal en stakkars mann gjøre? Foreløpig ser det bra ut.

Nesten ferdig?

Nesten ferdig?

Vi stopper i en liten by som heter Calore. En benk å sitte på, en fontene, det er overskyet men fint vær. Hustruen har kjøpt brød, kjøtt, ost, syltetøy, frukt og vann. Ikke vin. Ikke riktig som en skikkelig varm lunch, men greit nok. Og så er det jo Hustruen som byr på maten og da smaker alt godt. Det er et skilt til Ponterotto (den ødelagte broen). En undersøkelse efter hjemkomsten viser at det er en del av den orginale via Appia.  Gunn og John Arne – hører dere?

Vi avslutter lunchen med kaffe på en bar. Jeg spør damen om hun vet om veien er OK videre mot Foggia, eller om det lønner seg å svinge inn på Autostrada igjen. Hun svarer at hun vet ikke, for hun har aldri vært den veien. Det tar litt tid før jeg forstår svaret, for Foggia er bare 70 km unna. Jeg velger å tro hun er helt nyinnflyttet.

Vi fortsetter vår ferd østover og sørover. Som for to år siden, på Sicilia, ser vi massevis av uferdige bygninger. Det må ligge noe bak, for hvorfor investeres det tungt i bygninger som ikke gjøres ferdig? Vi snakker om tusenvis av bygninger. Men bare her i sør, så jeg mistenker at det er skattemessig motivert, eller finansiert av DUF (for dem som husker hva det er), eller noe i den duren. At private skal binde opp så mye kapital på denne måten, det har jeg veldig vanskelig for å forstå.

Sør-italiensk fjøs?

Sør-italiensk fjøs?

Vi holder oss på riksveien (via Appia, naturligvis)der den svinger seg over høydene og ned mot havet. Derefter direkte sørover mot Bari. På jordene står det runde steinhus. Håper noen kan fortelle oss hva de er til for.

Vi ruller sørover. Vi får mer og mer Thailand-følelse. Forskjellen fra Toscana er slående. Det er som å komme til en annen verden. Jeg har hørt at 65% av befolkningen bor sør for Roma, men de står bare for 35% av BNP. Det ser absolutt ut til å være riktig. Dårlige veier, for dårlig vedlikehold av alt mulig, offentlige rom og bygninger i forfall, grandiose prosjekter som enten ikke er fullført eller ikke er godt gjennomtenkt, og massevis av folk som henger omkring. Dette er ikke som Milano eller Firenze hvor alle haster avgårde til neste møte. Her sitter det folk rundt omkring overalt uten noe å gjøre.

På båtdekket

På båtdekket

Maten er "trygg"

Maten er "trygg"

Med hjelp av Mr. Zumo finner vi lett frem til kaien. Han er uvurderlig i slike tilfeller, den godeste Mr. Zumo. Innsjekking er gjort på noen minutter, fergen ligger klar, og vi ruller ombord. Man føler seg litt liten på en motorsykkel på et digert båtdekk når vogntogene suser omkring. Her er det ikke mye plass til overs. Vi får plass i et hjørne, pakker av alle greiene, og sleper dem avgårde til lugaren. Helt grei lugar, men to enkeltsenger isteden for dobbeltseng. Her er det ingen som har planlagt for Hustruen og meg, og våre behov. Men slik er det kanskje å¨være på ferie – man skal lide litt. Det vil si, ligge to i en seng (alternativet er latterlig).

Vin og Cola.......

Vin og Cola.......

Maten ombord er trygg. Det vil si, her er ingen overraskelser. Pasta med kjøttsaus, biff, gresk salat, og tilsvarende. Men den er ikke dyr, så da så. Si studerer kartet over Hellas. VI har funnet byen hvor fergen legger til i morgen og begynner planleggingen. Bedre sent enn aldri. Med hjelp av en guide-bok finner vi at det eneste verdt å se i nærheten er den største stenbroen i Hellas. Fra bildene å dømme ligner den på Ponte della Maddalena. Kanskje verdt et besøk.

Ellers har fått fra ukjente MC-entusiaster på ADVrider.com en liste med steder verdt å besøke. Det første er stedet hvor Hellas møter Albania og Makedonia. Det ligger helt i nord, og blir vårt første større mål

På bordet ved siden av oss sitter det en mann som gir oss sjokk. Han har ett glass, og der blander han vin og Cola. Har aldri sett noe liknende, og vi føler oss hensatt til en annen verden, en «once in a lifetime»-greie. Men, skal det vise seg, vi har mye å lære.  Beklager kvaliteten med ingen av oss har øvelse i å Paparazzi-fotografere medpassasjerer som spiser.

På vei til lugaren stopper vi i resepsjonen og spør når vi er fremme. Han svarer «at six thirty, Greek time». Hustruen prøver seg med «But summertime starts today, what does that imply?». Han svarer surt «We arrive at six thiry, Greek time!».

OK, tidsforskjellen til Hellas er en time. Men sommertiden starter i dag. Så da blir det ingen tidsforskjell og vi behøver ikke stille klokkene. Med ankomst halv syv holder det å stå opp klokken halv seks; vi er jo ikke noen frokostmennesker. Men vi har mye bagasje som slepes frem, og monteres på sykkelen.

Hustruen har fått ny italiensk telefon så det tar litt tid å finne ut hvordan men stiller alarmen. Hun setter sin på fem og jeg min på kvart over fem (hun trenger mye mer enn 15 minutter på å dusje, men det er så deilig å sovne igjen mens jeg venter). Så går vi til sengs med forventing om hva natten vil bring, lykkelig uvitende om hva den faktisk vil bringe med seg.

Mr. Zumo forteller at vi har kjørt 398 km i dag.

Comments are closed.