Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Hellas dag 3: Mot nord

Vi kjører nordover

Vi kjører nordover

Budskapet er?

Budskapet er?

Vi er på fergen fra Italia til Hellas. I går gikk vi tidlig til sengs, satte klokkene på fem, og sovnet til duren fra maskinene ombord. Da alarmen på Hustruens telefon går av, da er jeg uendelig trett. Kan ikke forstå at jeg har sover nesten seks timer. Jeg ser at Hun er like trett, og er glad jeg kan sovne igjen mens hun dusjer og står i. Man er jo ikke lenge i Paradis, for snart står hun der, lysvåken efter sin kalde dusj, og sier jeg skal stå opp. Mens jeg strever med å komme til bevissthet begynner hun å ordne sakene. Det er da hun oppdager at klokken er kvart over tolv. Vi har4 sover i en time. Det var ikke alarmen som ringe. Hun har fått en melding. Volumet står på max og vi trodde begge det var alarmen. Argh. Hun er lysvåken, men jeg greier heldigvis å sovne igjen.

Så ringer telefonen i lugaren. Klok av skade sjekker jeg klokken. Den er fire. Det er en full greker i andre enden. Jeg er for trøtt til å engang skjelle ham ut for å ringe feil på denne tiden av døgnet. Jeg greier å sovne igjen.

Så ringer telefonen igjen, samme greker. Klokken har blitt ti over fire. Jeg legger på og trekker ut kontakten. Har han fått feil nummer så kan han tenkes å ringe til han finner den han vil snakke med (som aldri kommer til å skje).

Jeg har nesten sovnet da det banker på døren. Jeg står opp, men rekker ikke å få på meg en truse før døren åpnes. Der står jeg splitter naken foran en fyr fra mannskapet. Når han surt forteller at klokken er halv fem, at vi legger til kai om 30 minutter, og at vi for svingende må komme oss ut av sengen, når han forteller alt dette er jeg egentlig glad jeg ikke skjelte ham ut på telefonen. Når man står der med en halvstiv morgenstå er det greit å få den der fyren ut og vekk.

Hit men ikke lenger

Hit men ikke lenger

Da vi sjangler inn på bildekket har de første vogntogene allerede begynt å rulle av. Vi stresser en del, men greier å komme oss av i tide. Vi er siste kjøretøy som ruller ned rampen, og vi vinker kjekt til mannskapet (som sikkert forteller i kantinen senere i dag om turisten med morgenstå som ikke ville forlate båten). Godt vi ikke skal reise med den båten igjen sier jeg bare.

Vi har ingen anelse om hvor vi skal kjøre så vi virrer litt rundt. Et stort skilt forteller ett eller annet. Vi er ikke riktig forberedt på å ikke forstå noe som helst. Vi sitter der på sykkelen, en søndag morgen klokken halv seks, vet ikke riktig hvor vi er eller hvor vi skal, og ser på et informativt skilt som forteller oss absolutt ingenting.

Vi har funnet broen vi ønsker å besøke. Jeg vet ikke riktig hvorfor vi vil dra dit, men i henhold til guideboken er det det eneste som er verdt å se omkring her. Vi kan enten dra et annet sted eller henge omkring her en stund. Jeg ber Mr. Zumo om råd. Ta oss dit, kortest mulige strekning (ikke korteste tid), men ingen grusveier, takk. Vi oppdager snart at kartene som Mr. Zumo tilbyr nok ikke er av samme kvalitet i Hellas som de er i Italia Ved flere anledninger ber han oss svinge inn i skogen, eller fører oss til veibiter som ikke i det hele tatt har fast dekke, eller veier som rett og slett er stengt (og har vært det en stund). Vi funderer over saken, og kommer til at kanskje er det slik at lokale myndigheter får penger tildelt efter hvor mye vei de har. Så om det føres opp noen ekstra veier så blir det noen ekstra penger. At en stengt vei ikke er oppdatert på kartet, det kan man forstå. Men at veier som ikke finnes er oppført med fast dekke, det er mistenkelig.

Kloster før soloppgang

Kloster før soloppgang

Veien svinger seg gjennom en dyp dal, forbi bondegårder som ser ut til å drives på helt marginalt vis (det vil si at det ikke står noen Mercedes i oppkjørselen, at det faktisk ikke er noen oppkjørsel, at ingenting er vedlikeholdt, at det ser fattigslig ut). Men naturen er fin. Det kunne ha vært i Norge, det her.  Bortsett fra klosteret på knausen da.  Slikt har vi lite av hos oss.

Klokken er syv og solen er på vei opp.

Her er det frokost å få

Her er det frokost å få

Gresk frokost

Gresk frokost

Til slutt kommer vi til noe som ligner sivilisasjon. I det minste en slags cafe. På andre siden av elven er det noen hus. Ti kanskje. Det er kaldt ute, mye kaldere enn vi hadde trodd det skulle være.  Noen har fyrt igang varmevesten. Det er godt å komme inn i varmen. De har en stor vedovn midt på gulvet og der sitter de og røyker. For det gjør de her med stor iver.

I Italia sier man at “han røyker som en Tyrker” men det ser ut som om “røyker som en greker” fungerer like godt.  Det er uvant med røyk inne.  Men slik var det jo i Norge også for ikke så lenge siden.  Man glemmer fort.  Har de ikke røykelov her?

Med sin parlør og ikke så lite pågangsmot bestiller Hun frokost til oss.  Hun er ikke lite fornøyd med sin innsats. Vel, when in Greece do as the Greek.  Frokosten vi får er loff og feta med olje på.   Vi ser på osten med oljen på, hverandre, og svelger.

Hustruen spiser litt brød mens jeg også spiser litt ost. Men det blir ikke så mye. Noen spiseskjeer med olivenolje på ost til frokost, det er litt i meste laget.  Selv om osten er gresk og vi er i Hellas.  Oljen er sikkert også gresk.  Men det er rett og slett For Meget.
Vi vet naturligvis ikke hva Hun egentlig ba om så helt uten skyld er vel heller ikke de tilresidende motorsyklistene.

Gresk kaffe serveres med vann

Gresk kaffe serveres med vann

Men nå er tiden kommet for noe viktig: Den første kaffen i Hellas.  Vi har hørt om gresk kaffe, men nå i denne stille studen langt ute på landsbygen skal det virkelig undersøkes hva vi snakker om.

Jeg er spent. Jeg blir skuffet.

Det minner meg om tyrkisk kaffe slik jeg fikk det servert av en Palestiner i Israel i -85. Var ikke godt den gangen heller.  Det smaker ikke så mye kaffe.  Det er ikke en klar væske men mer som fin grut.  Til slutt ligger det igjen et fykt lag med “grut” på bunnen.  Følelsen man får i kroppen av å drikke en ekte kaffe, en espresso, den uteblir.  Ikke føler man koffeinen gi ny energi og ikke føler man gleden ved et vellaget kvalitetsprodukt.
Vi får håpe dette er et resulatat av at vi er langt ute på landet.  For om ferien skal bygges på denne kaffen blir det ikke mye futt.

Vi forsøker å kommunisere, men det er ikke så lett. Det de sier er helt gresk for oss (ok, teit spøk men man kan ikke skrive en rapport fra Hellas uten å benytte seg av den, kan man vel?). Men litt engelsk forstår de. Forbausende mye, faktisk. Særlig tatt i betraktning at vi er langt ute på landsbygden og de ikke akkurat er ungdommer.

Vi får forklart at vi skal til broen og får oppklart noen misforståelser om hvor den er. Vi betaler en slikk og ingenting og legger i vei igjen.  Vårt første møte med det ekste Hellas var positivt (kaffen er allerede glemt).

På café på landsbygden

På café på landsbygden

Med ny viten om hvor broen faktisk er ber vi Mr. Zumo hjelpe oss.  Han er ikke sen med å foreslå at vi legger i vei.  Så det gjør vi.

Støste stenbroen i Hellas.  Og?

Største stenbroen i Hellas. Og?

Bygget i 1881?

Bygget i 1881?

Vi finner til slutt broen langt nede i en dal. Det er ikke helt uproblematisk for kartene stemmer dårlig med terrenget.  Det er ikke så lett å fortelle Mr. Zumo at veien han vil vi skal kjøre ikke finnes. Til slutter finner vi likevel frem.

Det der med kartene er litt rart.  Jeg har brukt Mr. Zumo til å finne rem p landsbygen i Italia (titusenvis av kilometer), i Spania (flere tusen km), i Nederland og Sveit.  Vi har hatt mer problemer med kartene denne første dagen i Hellas enn alle andre ferier tilsammen.  Problemet er det samme hele tiden: En sti er merket på kartet som vei med fast dekke.  Often engang ikke en sti.  Underlige greier.

Tilbake til broen: den er litt kul. Men den er mindre enn Ponte della Maddalena, og selv om den kanskje er den største i Hellas ser det ut fra skiltet som om den er bygget i 1881.  Med forbehold om at skiltet er helt gresk (sic).

Ikke engang grus

Ikke engang grus

Dersom det er riktig at den er bygget i 1881, vel da er vi ikke så imponert i det hele tatt. Pondte della Maddalena er fra 1200-tallet. Selv om guideboken kan fortelle at da det nærmet seg slutten av andre verdenskrig møttes de to største motstandsbevegelsene her og avtalte samarbeide. Det er som å vise Eidsvollbygingen til folk fra utlandet: De ser ikke Grunnloven, 17. Mai, Wergeland, 1905, april 1940, mai 1945 og alt det er. De ser en liten trebygning. De har ingen mekanismer for å leve seg inn i Eidsvollbygningen. Og det er ikke bygningens feil. Slik er det med broen også. For meg gir det ingen gjenklang på noe nivå at det er noe stort at motstandsbevegelsen samarbeider mot okkupasjonsmakten. Vi må forsøke å huske at når vi får råd om å besøke noe, da må vi forsøke å forstå om stedet vil finne en resonansbunn hos oss. Hvis ikke, da er det bedre å la det være. Men akk som vi skal slite med det dette i uken som kommer.

Her er ingen bar, ingenting. Vi sitter en stund og finner ut hva vi skal gjøre. Dette her var nemlig ingen god ide. Vi blir enige om å legge bort guideboken. La oss feriere som vi pleier. Vi skal stoppe ved steder det bor folk, snakke med dem, og oppleve landet gjennom dem som bor der.

Vi skal nordover og det er snart tid for lunch. Vi titter på karet og ser at nærmeste by av en viss størrelse er Inoanina. Mr Zumo sier det er greit så vi styrer i den retningen.

Noe som passer for oss?

Noe som passer for oss?

Not entirely unlike pizza.

Not entirely unlike pizza.

Da vi kommer til Ionaniana finner vi en by med svært mange cafeer. De er fulle alle sammen av folk som sitter og prater med venner og bekjente på søndag formiddag. Men vi finner ikke noe som ligner på et fornuftig spisested. Vi vil ikke ha caffe latte men snarere en pasta. Eller hva de nå spiser til lunch i dette landet. Det er forbløffende mange utesteder i forhold til størrelsen på byen. Virker som det er

sitteplasser til alle som bor her. Og alle stedene er «fancy». Det må være mye penger å hente fra kaffetørste grekere, for her finnes ikke en turist noe sted. Hvertfall ikke på denne tiden av året.

Til slutt finner vi en sted som lager ferdigmat. Egentlig bare for «take away» men de har to bord i farve som står til interiøret ellers. Der spiser vi, vel, ferdigmat. Det er tydelig at her i Hellas er det som i Norge: Ferdigmat betyr lav kvalitet. Her fikk vi «pizza». Alt, alt for mye olje! Men hva kal man gjøre når man ikke finner en trattoria?

En dupp er tingen.

En dupp er tingen.

Farvene på interiøret bar ikke preg av at noen med en smak som passer oss hadde vært involvert. Men toalettene var utsøkte så vi ble der en stund.  Alt krever sitt, for å si det slik.

En TV står på (naturligvis). Nyheter. Plutselig går det opp for meg at jeg hører Obama snakker om noe. Jeg følger litt nøyere med og oppdager at det er greske undertekster. Akkurat som i Norge!
Jeg spør damen bak disken om hun snakker engelsk. Litt, svarer hun. Det er Tven som er årsaken. Hun, som i Italia, har lært en del engelsk på skolen. Men hun, i motsetning til sine italienske søstre har hørt Obama snakke. Og holder dermed sin engelsk ved like. The difference that makes the difference! Plutselig blir det mye lettere å være på besøk her. Og Hellas fremstår som et  sympatisk land. Det skal ikke mer til enn å fjerne dubbingen fra TV. Maten blir dog ikke bedre av den grunn.  Vi drikker også “kaffe”.

Til tross for at farvevalget ikke er gjort for sarte nerver er det faktisk mulig å ta seg en dupp. Jeg er glad jeg kan duppe overalt. Det gjør livet lettere og Hustruen føler seg tryggere når hun vet at Styrmann er uthvilt.

Vi studerer kartet.  Eneste store by lenger nord er Kastoria.  La oss dra dit.  Mr. Zumo er straks med på notene.

Hva er det hvite?  Sommerferie?

Hva er det hvite? Sommerferie?

Mette og uthvilte fortsetter vi nordover.  Veien er fantastisk; slynger seg med svake svinger nede i en dal hvor det er perfekt med tildels høye hastigheter.   Det går opp, opp, opp.  Før vi vi ordet av det kryper brøytekanter inn mot veien.  Kapteinen er ikke fornøyd med hvordan tingene utvikler deg.  Vi er på sommerferie messer hun kontinuerlig.  Som om jeg ikke vet det!

Endelig på toppen

Endelig på toppen

Det går oppover lenge, lenge, lenge.  Brøytekantene vokser til en meter.  Og mer i skyggefulle partier.  Temperaturen går ned, ned, ned.  Jeg hører det finges med bryteren til varmevesten.  Jeg skrur varmen på i håndtakene.  Sommerferie.

De kaller det "frappé"

De kaller det "frappé"

Koser seg i varmen med "kaffe"

Koser seg i varmen med "kaffe"

På toppen ligger en landsby. Vi ser røyken stige opp fra skorsteinen på en bar, så vi styrer dit.  Parkerer i brøytekanten og skynder oss inn.  Det er fullt.  Stinn brakke og stinn luft; det røykes intenst overalt.

Vi har greid å bli gjennomkalfe.  Varm kaffe er sikkert tingen.  Også her snakkes det litt engelsk.  Fine greier!   Valgene på kaffefronten er «frappé» eller «greek coffe». Gresk kaffe, bedre kjent som tyrkisk kaffe, er ikke tingen så jeg velger det andre. Jeg blir skuffet igjen.

Det er en slags Nescafe som er vispet slik at det er et slags skum på toppen. Ikke godt.  Boksen inneholder det jeg fikk da jeg ba om litt melk.
Det begynner å bli klart at dette ikke kommer til å bli noen kaffe-ferie.

Det er trolig ikke så mange motorsyklister i området for tiden så vi får en del oppmerksomhet når vi kommer inn og begynner å ta av oss utstyret.  Her er det ikke snakk om å “gli ubemerket inn”.  Vi ser en del som rister oppgitt på hodet, og vi ser at det snakkes ganske usjenert om oss.

Vi trøster oss med at vi ikke visste det var slikt kilma i Hellas.  Det er mye vi ikke vet om Hellas.

Stille - det foreleses!

Stille - det foreleses!

På et bord sitter en gjeng med ungdommer. En av dem spør på engelsk hvor vi kommer fra. Jeg tegner og forklarer. Det viser seg at de er fra Albania. De er femten, seksten år. De er tre måneder av gangen i Hellas og går på videregående skole. De snakker albansk, gresk og engelsk. De ser for seg en fremtid i den store verden. For tiden sitter de fast her i denne lille landsbyen i fjellene i Hellas, men drømmene er klare. I det minste hos jentene.  De vil bruke dette som en plattform til å komme seg ut i verden.  EU ligger for deres føtter.

Guttene sier at kanskje er det greit å reise hjem til Albania igjen.

Åtte ganger tredve

Åtte ganger tredve

Vi takker for oss, kler på oss alt utstryet til mer hoderysting, og klatrer ombord på Bamsefar.  Det er mange ansikter å se i vinduene.  Nå vil vi ned fra fjellet.

Når det står åtte skilt med 30 km/t i løpet av femti meter da føler man seg ganske sikker på at de ønsker at du skal kjøre i 30. Det er en iskald eftermiddag, sneen ligger tykk, og vi er på motorsykkel. Ingen fare for at vi skal suse gjennom en slik sving.

Kastoria ved solnedgang

Kastoria ved solnedgang

Det går ned, ned, ned. Vel nede finner vi en førsteklasses motorvei. Den er gratis. Vi suser avgårde en stund, og plutselig kommer Kastoria til syne. Den ligger flott til ved en innsjø. Vi kjører inn i byen, finner et skilt med B&B på en av de (svært!) mange barene og cafeene langs promenaden. Hustruen sjekker ut, og det viser seg å være en hel leilighet. Med oppvarming! Vi slår til uten å nøle. En varm dusj sammen med Hustruen gjør susen efter en kald dag. Man blir varm på så mange måter sammen med Hustruen i dusjen.

Fantastisk lammefrikasé

Fantastisk lammefrikasé

Kan man be om mer?

Kan man be om mer?

Efter en apperitivo rusler vi ut i kulden. Vi velger det første stedet som ser OK ut.  Vi er for gamle til å bruke halve kvelden på å jakte på et bedre sted når vi egentlig ikke vet hvordan vi skal skille et godt fra et dårlig.

Som alltid får vi servert gresk salat (og som alltid med for mye olje).  Dernest får vi lammefrikase, og en grillet fisk. Alt (unntatt salaten) var utsøkt. Efter en lang og kald dag var det deilig å spise godt.  Det er ingen andre i restauranten.  Er vi for tidlig, for sent, eller er det rett og slett ingen andre som spiser ute på denne tiden av året?

Så bærer det hjem til vår varme leilighet hvor kosingen kan fortsette uforstyrret.

Klikk p kartet for detaljer

Klikk p kartet for detaljer

1360 moh på det høyeste

1360 moh på det høyeste

Mr. Zumo sier vi har kjørt 421 km i dag.

Comments are closed.