Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Hellas dag 4: Videre mot nord

Rundtur i nord (klikk på kartet for detaljer)

Rundtur i nord (klikk på kartet for detaljer)

Det er mange ting man kan drømme om.  Våkne opp med Hustruen ved sin side, for eksempel.  I en varm og god leilighet, klare og opplagte til en ny dag. Det er morgen på mandag 15. mars.  Det er feriens fjerde dag. Vi er i byen Kastoria i Nord-Hellas.

Krise?  Hvilken krise?

Krise? Hvilken krise?

Italiensk frokost i Hellas

Italiensk frokost i Hellas

Det der med at det er varmt i leiligheten er viktig. Det er kaldt her i Hellas. Det er åpenbart at vi ikke har gjort hjemmeleksene våre. Leksjon nummer en i gresk geografi er derfor at man ikke bør dra på motorsykkel nord i Hellas i begynnelsen av mars. Det er for tidlig og det er massevis av sne.

Her nede i byen er det snefritt, men det er rim på bilene utenfor. Så det har vært frost i natt. Vårt B&B er tilknyttet en bar. Der kan man få panino og greier, men også hjemmebakt kake. Da kan man altså få seg skikkelig frokost: Capuccino, hjemmebakt kake, og et glass vann. Man trenger hverken mer eller noe annet for å oppnå lykke. Til frokost, altså.

Verten snakker flytende engelsk. Han forteller en historie vi skal få høre mange ganger: Dro til utlandet da han var ung (i hans tilfelle Canada), tjente penger, solgte alt, kom hjem for å åpne en bar. Fordi han har bodd i utlandet kan han fortelle ting om Hellas det nok er vanskelig å se ellers. Det grunnleggende, sier han, er at Grekere elsker friheten over alt. Men ikke frihet slik vi i Norge forstår det, men frihet til å gjøre som du vil. Altså ikke frihet til å stemme på hvem du vil, men til å gjøre hva du vil. Derfor har vi mange lover, men ingen håndheves. Vi vil ha det slik.

Noen venter tålmodig utenfor

Noen venter tålmodig utenfor

Rett før vi dro kom det urovekkende rapporter i media om at en krise var under oppseiling i Hellas. EU hadde avdekket at Hellas hadde feilrapportert om den økonomiske situasjonen i lang tid, at lån fra banker over hele verden var tatt opp på sviktende grunnlag, at det nå kom til å bli en formidabel krise i landet, og naturligvis, streikene hadde begynt. Vi spurte verten. «Her er ingen krise» sa han. «Det er en politikerskapt greie. Ingen substans i det her. Alt kommer til å forbli som før.» Vi forsøkte oss med at rapportene om at Hellas har jukset med regnskapene er ganske alvorlige, men til ingen nytte. Åpenbart uriktig, sa han. Vi forsøkte å grave litt, men det er grenser for hvor mye man kan utfordre folk. Og hva vet vel egentlig vi om krisen i Hellas annet enn det norske medier har å fortelle?

«Men i dag streiker vi» kan han fortelle. Momsen er satt opp fra 9 til 11 prosent, og det vil vi ikke være med på. Så i dag bruker vi ikke kasseapparatene for som protest skal vi ha en en-dags moms-streik. Når vi spør om varene da blir 9% billigere sier han at nei det ville være urimelig. Han kan ikke unngå å legge merke til at vi nok ser litt lamslåtte ut, så han slår ut med armene og sier at «Noe må man jo gjøre».

Ut på tur, aldri sur

Ut på tur, aldri sur

Typisk hus i Kastoria

Typisk hus i Kastoria

Hyggelig å sitte der, men vi er tross alt på MC-ferie. Ut på tur, aldri sur. Han fisker frem et kart over byen og kommer med en lang rekke forslag til ting vi bør se og gjøre. Museer, bygninger, gateløp, festningen, steinalderboplasser, og så videre. Han lager raskt et program for hele dagen. En ekte by-patriot. Men vi er på MC-ferie så vi bestemmer oss for å ta ett av forslagene hans til følge, nemlig å kjøre rundt halvøya som byen ligger på for å se på sjøen. Resten får vi ta en gang vi kommer hit for å se på byen. En slags mini-storby-ferie. Det er jo ikke så trolig at vi gjør, for Kastoria er mest kjent for sine landlige omgivelser og flotte natur. Men vi er fra Norge; det er lite trolig at vi vil dra til en by i Hellas for å oppleve natur. Da drar vi heller til Norge. Om det ikke er billigere så er det hvertfall lettere å kommunisere med lokalbefolkningen.

Til tross for at vi ikke er by byferie får vi med oss at de tradisjonelle husene i byen har slike stilige karnapper på hjørnene. I teorien, forteller verten, er det for å få mer lys. I praksis er det for å kunne følge bedre med i hva som skjer ute på gaten. Du vet, sier han, vi er veldig sosiale av oss. Her er da bilde av det best bevarte og derfor mest besøkte huset i Kastoria. Om det er verdt å dra til byen for å se det får enhver avgjøre selv.

Pelikaner?

Pelikaner?

Kastoria ligger på en halvøy som stikker ut i innsjøen (som jeg tror heter) Lilli Kastorias. Vi kjører sakte rundt denne tidlige mandag morgen. To mann setter garn. De er omgitt av det som for oss ser ut som pelikaner. Er det pelikaner her midt inn i landet? Jeg trodde pelikaner fløy rundt om på verdenshavene og trøstet sjømenn som sto ved rekken og så lengselsfullt mot horisonten mens de tenke på kjæresten som (forhåpentligvis) ventet der hjemme.

På tide å snu?

På tide å snu?

hmmmm, hva er dette?

hmmmm, hva er dette?

Det er ikke fritt for at vi ligger merke til det hvite stoffet som ligger på toppene rundt om byen. Dette skal liksom være vår sommerferie.

Men nå skal vi avgårde for å se på Psardes. Det er en fiskerlandsby som ligger ved sjøen som utgjør grensen mellom Hellas, Albania og Makedonia. Vi har fått stedet anbefalt av våre venner på ADVrider.com.  Den opprinnelige planen var å forsøke å overnatte der oppe men litt telefonering i går viste at alt er stengt nå utenfor sesongen.  Derfor ble det Kastoria isteden.  Helt greit for oss.

Vi starter friskt og følger forslaget fra Mr. Zumo.  Den gamle hovedveien svinger seg nordover fra byen, og over høyden. Vi kommer ikke mange kilometer får vi må gjøre vendereis. Her i nordhellingen ligger det godt med sne, selv om vi bare er 600 moh. Hustruen er ingen tilhenger av å kjøre i sne.

Det er pinlig åpenbart for oss begge at vi ikke har gjort hjemmeleksene våre.  Det er greit at man liker eventyr og planlegger med å ikke planlegge.  Men vi vet jo ikke engang at det er vinter i Hellas i mars.  De vi snakker med sier at det ikke er noe spesiellt med vinteren dette året.  Slik er vinteren her, sier de.  Vi begynner å fundere på hvilke andre overraskelser vi har i vente som følge av vår manglende planlegging.

Legg forresten merke til hvor liten Bamsefar er.  Jeg sitter jo nesten nede på bakken.

De salter veiene i Hellas.  Ikke urimelig med all denne sneen.  Jeg må huske å vaske ham ved en eller annen anledning.  Hva skulle jeg gjort om han ikke allerede var grå?  Nå er det (nesten) ikke mulig å se at han er skitten.

Albania og politi

Albania og politi

Vi kjører tilbake til Kastoria og ut på motorveien igjen. Den slutter efter noen minutter (er vi ved verdens ende?) og vi ruller videre på an vanlig riksvei. To ganger passerer vi parkerte politibiler. De første politibilene vi ser i Hellas, faktisk. Regner med det er fordi vi nærmer oss Albania.

Vi var så treg i starten så før vi vet ordet av det er det tid for lunch. Solen skinner så vi svinger inn i den lille landsbyen Kranionas. Hustruen handler mat og jeg fyller bensin. Jeg liker ikke falle ned i slike tradisjonelle mønstre så jeg går i det minste for å kjøpe brød. «Du får ikke kvittering for vi streiker i dag» sier damen. Men jeg greier ikke å prate meg til en deling av den der momsen. Hun krever inn momsen selv om hun «streiker» og eksplisitt ikke skal betale den videre. Jeg liker ikke det her. Det er noe hult med en streik som fører til personlig vinning. Et helt land som grådig stikker skatten i egen lomme uten å skjemmes? Hva er det her for noe?

DSC_1242_lunch_ute

Lunch i Kotas

Vi får besøk

Vi får besøk

Vi finner ikke noe sted å sette oss ned, så vi kjøer videre.  Efter noen km ser vi en deilig liten hvit kirke midt i en svært liten landsby.  Et perfekt sted å spise lunch.
Landsbyen heter Kotas.  Den er tom.

Som alltid har Hustruen ordnet alt på beste måte.  Brød, kjøtt, ost, frukt, drikke, servietter, alt man kan ønske seg.  Sjkydekket bryter opp og vi har det virkelig bra der i solveggen.  En liten hund snuser på Bamsefar og ser undersøkende nå oss.

Det er stille, stille, stille.  Så stille som det blir en forlatt landsby på den greske landsbygden.  Hovedveien til Albania og Macedonia går rett utenfor, men der er det ingen trafikk.

Det varer ikke så lenge før vi får besøk. Ut av ett av husene kommer en mann for å hilse på oss. Han snakker litt tysk og litt engelsk. Han forteller at det bare er en eneste dame som bor her nå. Selv bor han i Kastoria, men barndomshjemmet hans er her. Og han har grønnsakshagen sin her. Og det er jo så vakker her.   Mye bedre her enn i byen.

Snnens visittkort

Sønnens visittkort

Han forteller at sønnen hans er sjef på et hotell i nærheten.  Jeg får sønnens visittkort og lover å sende en epost når jeg kommer hjem.  Sønnen må jo få se bildene av oss sammen.  Her i landsbyen han kommer fra.

Det er bare ett problem: Når jeg kommer hjem ser jeg at navnet er på gresk, og det er ingen epostadresse.  Noen som kan lese gresk (eller snakke gresk) som kan hjelpe meg å finne ut hvordan jeg kontakter sønnen?  Klikk på kortet for å  se alle detaljene.

Han spør om vi vil ha kaffe efter lunchen?  Det vil vi naturligvis.  Han roper og  det tar ikke mange minuttene før kona kommer med et brett til oss.

Kaffeslabberas

Kaffeslabberas

P3157663_kaffeSåkalt gresk kaffe, med et glass vann.  Kaffen er ikke noe særlig for oss espresso-elskere.  Men hvor herlig er det ikke å sitte der i solveggen og prate med disse folkene.  Kaffen er en del av pakken.  Vil man ha en annen pakke så er det greit – reis på ferie til Italia isteden.  Ellers: Vi som har reist rundt i Spania og Italia, vi setter umåtelig pris på å kunne snakke med disse folkene.  At de kan litt tysk og engelsk.  Det er fantastisk!

De forteller at nesten alle som bodde her emigrerte på femti og sekstitallet. Til Canada, USA, New Zealand og Australia.  Til slutt var det ingen igjen her.

Mange har kommet tilbake på sine gamle dager men de bor  Kastoria istedenfor her ute på landet.

Det største huset i landsbyen er eiet av en familie fra Australia. Foreldrene var herfra, og nå kommer barn og barnebarn hit hver sommer.  Slik holder språket ved like.

Her er jo så vakkert, gjentar han.

FYROM

FYROM!

De forteller at veien videre til Psarades er i god stand og ikke bør gi oss noen problemer.  Ikke noe sne der, sier de.

Vi forteller at vi skal kjøre langs hele Hellas’ nordgrense. Fra Hellas skal vi se Albania, Makedonia, Bulgaria og til slutt Tyrkia. Så tar plutselig samtalen en uventet vending.

«FYROM» avbryter ham.
«Hva?»
«Det heter FYROM!»
«Hva heter FYROM?»
«Landet!»
«Hvilket land?»
«Det landet dere snakker om.»
«Hallo?»
«Det heter ikke Macedonia, det heter FYROM. Macedonia er gresk. Og har alltid vært det!»

Slår han forklarende fast uten mer om-og-men.

Det er først senere, med tilgang til en mer frittalende ung greker at vi forstår sammenhengen. Da Jugoslavia falt fra hverandre gjenoppsto gamle stater så som Montenegro og Serbia. Og Makedonia. Men for Hellas er fortiden mye viktigere enn nåtiden. Derfor ble det oppfattet som en trussel om et land skal hete Makedonia. Det er nemlig to provinser i Hellas som heter Makedonia. Og Alexander den Store var konge i Makedonia. Og han var jo greker så da er Makedonia gresk. Forever!

Hellas brukte EU til å tvinge lilleputtlandet Makedonia til å akseptere at de ikke kunne hete Makedonia. Isteden må de hete Former Jugoslavian Republic of Makedonia (FYROM). Det er dog problematisk for M-ordet inngår. Det kan derfor ikke skrives rett frem. Man må bruke forkortelsen. Vi ikke et eneste kart i Hellas med noe annet enn FYROM for landområdet mellom Albania og Bulgaria.

Vi fikk med andre ord servert god gammeldags nasjonalisme der over kaffekoppen. Godt vi ikke forsto det for det hadde nok ødelagt den gode stemningen.

Pinner, men til hva?

Pinner, men til hva?

Hellas, Albania og Makedonia

Hellas, Albania og Makedonia

Vi er strålende fornøyd med formiddagen, og takker våre nye venner så mye for praten, for kaffen, og for at de har tatt seg tid til å prate med oss.  Det er nettopp for å treffe slike som dem av vi ikke reiser til Syden, at vi ikke planlegger, og at vi forsøker å spise på kirketrappen istedenfor på en trattoria.  De vinker farvel og jeg lover nok en gang å sende epost til sønnen.

Så til Psarades.  Vi fortsetter nordover på riksveien og svinger av rett før grensen.  Det står to politibiler i krysset.  Ser ut som en permanent ordning.

Opp, opp, opp, over en høyde, ned ned ned til en stor slette ved sjøen. På sletten ligger det uendelige mengder med stokker eller pinner. Vi vet ikke om de er dyrket der (bambus?) eller brakt dit for å brukes til noe. Noen som vet?

Opp, opp, opp over en enda en høyde. Her er det utsikt til sjøen.  I bakgrunnen til høyre ser vi Makedonia til venstre Albania. Grensen går ute i vannet et sted.

Mer av det hvite stoffet

Mer av det hvite stoffet

Landsbyen Psarades.  Og?

Landsbyen Psarades. Og?

Også her er det sne. Ganske mye sne, faktisk. Mer sne enn vi liker, om sannheten skal frem. Hustruen kan ikke forstå hvordan hun ender opp med å kjøre i sne på motorsykkel hver gang hun drar avgårde på sommerferie. Hva skal jeg si? Jeg er bare Styrmann. Det er hun som er Kaptein.

Til slutt er vi fremme. Veien slutter, lenger nord er det ikke mulig å komme i Hellas, og her ligger landsbyen alle snakker om. Vel, her er den. Og?

Vi sitter en lang stund og ser på Psarades.

OK, her er dagens lærdom: Vi som er fra Norge, vi lar oss ikke imponere av en landsby selv om den ligger litt avsides til. Her er flotte fjell og en stor sjø, men vi lar oss ikke imponere på noen måte.  Det er ikke Hellas som er problemet, det er oss og våre forventinger.

Vi er også skuffet på et annet plan. Vi har til en stor del overlatt planleggingen til andre, ved å be om forslag på ADVrider.com. Grekerne har naturligvis foreslått hva som er verdt å se, sett med greske øyne. Hvordan skal de kunne vite hva som er verdt å se med norske øyne?  Det er jo umulig.  Å reise hele fmormiddagen for å se en landsby som ligner på Tromvika, det er nok litt bortkastet for oss.
Hadde det ikke vært for all sneen hadde veien vært en bra MC-vei.  Men slik det nå er pingler vi avgårde i gangfart i svingene her.

På den andre siden har vi lært noe om Hellas, for det er tydelig at dette er noe de drømmer om.

Skitrekk er ikke tingen på sommerferie

Skitrekk er ikke tingen på sommerferie

Hva nå?  Vi studerer kartet, noterer at det begynner å bli eftermiddag, at Kapteinen er grundig lei vinter, at Kapteinen er kald, at Kapteinen vil til varmere strøk, at hun vil tilbake til den varme leiligheten i Kastoria.  Da har vi en plan.

Vi returnerer til hovedveien og fortsetter på vår runde. Neste mål er byen Florin. Men før vi vet ordet av det går veien opp, opp, opp.

Dermed får vi gleden av å se våre første greske skitrekk i drift, masse grekere med skisko og dynejakker og snowboard i gatene. Og ikke minst, vi er en stor attraksjon. Det virker ikke som om motorsykkel er det de hadde ventet å se i hovedgaten mens skitrekkene går for fullt. Det er null grader, Hustruen klager og snakker om at vi er på sommerferie, og jeg funderer på hvordan livet hadde vært her om jeg ikke hadde fått reparert varmehåndtakene før vi dro. Tenk: livet i Hellas er ulevelig uten varmehåndtak, varmevest, for i jakken og vinterhansker. Så vet vi i det minste det.  Disse fjellene er ikke tingen for oss.

Synd, selvfølgelig, at dette ikke skulle bli vårt siste skitrekk og våre siste skiturister. Når man ser på kartene og planlegger turen så ser alltid fjellveier mer spennende ut. De svinger seg avgårde og de går til avsidesliggende plasser. Og hva mer kan man be om? Uansett, det skal bli mer ski senere. Til Hustruens fortvilelse.

Hustruen begynner å bli litt lei Nord-Hellas. Sne er vakkert på TV, som bakgrunn for bilder av norske fjorder, og i alpene sett fra fly. Det er ikke vakkert sett fra ryggen til Bamsefar. Vi ber Mr. Zumo bringe oss tilbake til Kastoria på raskeste måte. Han foreslår at vi snur og kjører samme veien tilbake. No go. Så vi kjører ned fra fjellet på nordsiden, over en stor slette med store dagbrudd og enorme kullkraftverk, et langt strekk på motorvei som også her er gratis.

Hvordan kan det ha seg at her i landet hvor det i det minste efter hva vi har hørt er krise, er det gratis å kjøre på motorveier? Det koster i Norge (verdens rikeste land), det koster i Italia, det koster i Sveits, Frankrike, Spania, overalt, men ikke her. Hvordan er det mulig?

Bra, men ikke så bra som i går

Bra, men ikke så bra som i går

Vel tilbake, gjennomvarm efter å ha kost oss i en varm dusj lenge, så går vi tilbake til samme stedet som i går. Hvorfor skal man lete efter nye steder hver kveld? Finner man noe man liker, da er det greit å gå tilbake dit uten mer om og men. Men i dag var maten ikke like bra. Han var utsolgt for lammet, suppen var lokal og vi bare måtte smake den men vi ble ikke imponert, fisken var bra men ikke så saftig som i går.  Da er det mye bedre å skynde seg tilbake til leiligheten og nyte medbrakt. Og det, mine Damer og Herrer, betyr ikke akevitt eller Ringes.

Men før vi kommer så langt bestemmer vi oss for at i morgen kjører vi sørover til havet.  Vi er tilfreds med det vi har sett av Nord-Hellas.  Hyggelige folk, men det er rett og slett for mye sne for oss.  I morgen skal vi undersøke været lengere sør, og kjøre til sol og varme.

Det har vært en bra mandag, en bra feriedag, og en bra MC-dag.  Kan man be om mer?

Klikk på kartet for å komme til Google Maps

Klikk på kartet for å komme til Google Maps

1554 moh på det høyeste.  Ikke bra.

1554 moh på det høyeste. Ikke bra.

Mr. Zumo forteller at vi har kjørt 306 km i dag.

Comments are closed.