Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Hellas dag 5: Mot øst

Mot øst går ferden

Mot øst går ferden

Varmt hjerte på kaldt sete

Varmt hjerte på kaldt sete

Det er ikke så farlig om det er kaldt ute når det er varmt inne og riktig så hett i sengen. Man får jo sine edlere deler godt kjølt ned når det er frost på setet og da er det påkrevet at de er godt oppvarmet på forhånd.

For tre år siden dro vi til Sicilia i månedskiftet februar / mars. Det var alt, alt for tidlig. Ikke i lavlandet, men hver gang vi dristet oss til mer spennende steder ble vi møtt av det sne og is. Sukk. I fjor dro vi til Spania i begynnelsen av mars. Fungerte fint, men det var veldig kaldt oppe på høysletten. Og høysletten utgjør tross alt mesteparten av Spania . I år er vi altså i Hellas andre uken i mars. I det minste her i nord er det alt, alt for tidlig. Det er sne i massevis, frost om natten, og ikke godt MC-vær i det hele tatt. Man lærer så lenge man lever. Ryktene (det vil si værmeldingen) forteller at i sør er det 20 grader. Det er dit vi vil.  I det minste noen av oss.

Det er tirsdag 16. mars og femte dag i ferien som er planlagt til 16 fulle dager.  En tredjeldel av sommerferien med sne og frost er tilstrekkelig.

Frokost slik frokost bør være: Cappucino, hjemmelaget kake, og vann.  Mer hverken kan man eller skal man be om.

Vi får en ny dose med forslag fra vår vert Dimitri. Men vi avslår høflig alt, for nå vil vi svinge inn på motorveien og suse ned til lavlandet og kysten.
Vi spør hvordan det kan ha seg at motorveiene er gratis.  Det er vi ikke vant til.  Han svarer at alt annet ville være helt urimelig. Hvordan skulle folk kunne kjøre hvor de vil om det kostet en formue, spør han retorisk.

Nei si det, svarer vi litt matt.

P3167694_task_frokost

Bedre frokost finnes ikke!

Planen i all sin herlighet (klikk for detaljer)

Planen i all sin herlighet (klikk for detaljer)

Planen er å fortsette østover mot Tyrkia.  Vi er på feriens føste del.  Det vil si den mørkeblå streken øverst på kartet.  Markørene er ting vi burde stoppe å se basert på forslag fra våre venner på ADVrider.com.

Vet ikke riktig hvorfor jeg gjerne vil til grensen mot Tyrkia, men det er likesom noe fremmet og spennende med Tyrkia. Hvem har vel vært i Tyrkia efter at man har tatt bort Istanbul, kysten mot Svartehavet og kysten mot Middelhavet? Jeg begynner å snakke om at neste år skal vi kjøre til Tyrkia og besøke grensen til Irak, Iran og Georgia (eller hva det nå er som ligger der borte). Hustruen svarer «ja, ja» på sin sedvanlige måte når jeg får gode idéer.

Vi saler opp, sier farvel, starter maskinen, plugger inn varmevester og varmehåndtak.  Vi er klare til nye eventyr. Da vi skal svinge ut i gaten, oppdager jeg at venstre blinklys ikke fungerer. Det er absolutt ikke bra, for til venstre vil man gjerne blinke når man stopper midt i veien. Det er ikke første gangen så jeg må ha WD-40 eller tilsvarende.  Sukk.

Vi har ikke kjørt mange timene før den iskalde innlandsluften viker for mild bris fra Middelhavet. Enda en stund og temperaturen kryper mot tyve. Det er midt i uken, det er midt på dagen, men det er ingen ute og kjører. Hvor er all trafikken? Vi er på det som er hovedveien mellom nord og sør. Sør for oss har vi Athen og Tessoloniki (nest største byen i landet) og nord for oss har vi omlag ¼ av landet. Men her er ingen trafikk å snakke om til tross for at det er gratis å kjøre her.

Vi snakker en stund om det før vi forstår noe som er viktig: Det er ingen lastebiler å se. I Italia er alle veier til enhver tid fulle av lastebiler, av trailere, vogntog, varebiler med deler og halvfabrikata, av stasjonsvogner med vareprøver, med alle typer tegn på økonomisk aktivitet. Her er det stille, stille, stille. Det er helt skummelt.

Hvor mange ting har man hjemme som er Made in Italy? Pasta fra Barilla, Gucci om du er rik, en Fiat, en Vespa eller en Ducati i garasjen, sko, en flaske Barolo eller Brunello (eller begge), parmesan, parmaskinke, you name it. Hellas? Eh, et stykke Feta?

Hmmmmm. Hvordan er egentlig denne flotte motorveien finansiert? Lever virkelig alle i dette landet av turismen ute på øyene? Hva jobbet de med alle de vi så på søndag formiddag sitte på bar i Inoanina? Er fastlandet i nord et enormt gamlehjem? Nå husker vi også at i Kastoria, der var det ikke noe omland med industriområder. Man kom rett fra motorveien inn i sentrum. Og heller ikke dagen da vi rotet rundt i sneen for å kjøre gamleveien så vi noe industri. Hva i all verden lever de av der? Her er noe som ikke stemmer.

Dupp

Dupp

Grelle farver

Grelle farver

Men noe som absolutt stemmer, det er at det er tid for lunch. Endelig har vi kommet til varmen så da er det tid for lunch i det fri. Det ligger en Lidl ved siden av veien så vi svinger av og parkerer. Kapteinen, som er lunchansvarlig i slike tilfeller, går inn mens Styrmann tar seg en efterlengtet hvil. Ah hvor deilig det er å kunne duppe når man trenger det. Hva gjør man dersom man har en sykkel uten hovedstøtte? Lider, vil jeg tro.

Vi fyller bensin på en helt ny stasjon.  Den er fullt utstyrt med kafeteria og greier, men helt uten gjester. Veien er E75 og den leder videre til Bulgaria og vi må tro at stasjonen er beregnet på transporten som går til og fra landet. Her er nemlig god plass til parkering av vogntog og følelsen man får er den samme som man har på Autostop i Italia. Men her er ingen. Det kjører ingen lastebiler forbi. Nesten ingen trafikk i det hele tatt. Det er i praksis en motorvei her, uten trafikk. Merkelig. Hvem betaler for dette?

Kaffen var dyr og ikke god. Jeg har ingen sans for Nescafe selv om den koster halvannen euro. Men solen skinte og det var deilig der i hjørnet. Det er kanskje det viktigste.

Lunch, sol og varme.

Lunch, sol og varme.

En stund senere kjører vi av på en tilfeldig landsby.  Skiltet sier Chorygio. Der setter vi oss i parken ved kirken og spiser vår lunch. Hovedveien går nå i en bue utenom og landsbyen bærer preg av det. Hovedgaten er alt for bred for lokaltrafikken som går her i dag. Om ikke annet blir det god plass til parkering. Solen stråler fra Hellas-blå himmel og kulden fra i morges er forlengst et tilbakelagt kapittel.  Det er en barneskole på andre siden av gaten og vi underholdes av den herlige lyden av barn som leker.  Vi snakker om Livia.  Hvor heldige er vi ikke som har barnebarnet 20 minutter fra der vi bor.  Vi kan se henne så ofte vi vil.  Det er intet mindre enn fantastisk, og vi nyter det her i solen.

Full mundur: Meget varm

Full mundur: Meget varm

IMG_0608_lunchkaffeEfter lunch rusler vi til den ene av de to barene.  Det sitter to gubber der i halvmørket.  Jeg vet ikke om de var stille også før jeg kom, men nå sitter de musestille og følger med.  Jeg sier på mitt beste gresk at jeg gjerne vil ha to kaffe.

Kaffen er ikke dyr, men den er ikke bedre av den grunn. Vi har ikke bestemt oss om hva som er minst ille: Den greske kaffen som smaker grut eller Nescafe som smaker, vel, Nescafe. Vi velger gresk selv om det er mer fordi vi er i Hellas enn fordi det er et ønske vi vil ha oppfylt.

Hustruen nekter å akseptere at temperaturen har steget så hun er iført full mundur (varmevesten synes ikke for den er under mange lag).  Hun er meget, meget varm og meget, meget utålmodig efter å komme avgårde.

En av mange storker i Livadia

En av mange storker i Livadia

Vi svinger videre nordover, langs grensen til Bulgaria.  Av og til svinger vi av hovedveien bare for  få kjøre gjennom en landsby.  Derfor kan vi fortelle at i landsbyen Rodopoli er det en stor militærleir.  Landsbyen bærer preg av det, med uvanlig mange caféer og diskoteker.
Her hadde jo NATO grense mot østblokken i “gamle dager”.  Bulgaria er bare noen km unna.

Drikker greske ungdommer  som italienere eller som nordmenn?

Litt senere svinger vi inn gjennom landsbyen Livadia.  Her er det storker på de fleste lyktestolper.  Regner med at det bringer lykke.

Det er eftermiddag og vi begynner å føle trangen.  Også på middag. Vi svinger inn i første og beste landsby. Men det går ikke så lett, for vi forstår ikke hva det står på skiltene. Kanskje står det «Fantastisk overnatting her» men hvordan skal vi vite det? Det er jo på gresk alt det her.  Vi får litt av den der Thailand-følelsen.  Vi velger oss en litt støre landsby, men med samme resultat.  hmmm.  Vi må til en større by hvor det står Hotel på hoteller.

Lyngsalpene?

Lyngsalpene?

Vi kjører i et terreng som kunne ha vært i Norge. Det er som å kjøre utover mot Nordnes i Lyngen og se over mot Lyngseidet. Men her er vannet en innsjø og grensen til Bulgaria går der oppe på vannskillet. Vakkert, det er det, og veien er en bra MC-vei. Passe med svinger, ikke for slakke men heller ikke for skarpe. Passe godt veidekke, ikke for trist men ikke for hullete. Helt perfekt.

Vi studerer kartet.  Neste store by i østlig retning er Drama.  Mr. Zumo tar oss raskt dit. Der kan han fortelle oss at det finnes to hoteller. Vi kjører forbi men gidder ikke stoppe engang; det er kjedelige greier som kunne ha vært hvor som helst i verden. Det ene heter til og med Continental (slå den!). Isteden stopper vi på en bensinstasjon og spør. Han viser oss vei til et lite og hyggelig hotell midt i sentrum.

Er dette lov?

Er dette lov?

Hustruen forsøker å be om et ikke-røyk rom, men det er et helt ukjent konsept. Jeg bryr meg vel ikke om hvorvidt du røyker eller ei, sier mannen i resepsjonen. Og Bamsefar? Han setter dere på fortauet, sier han. «Er det lov?» Han trekker på skuldrene.

Det er praktisk å kunne gjøre som man vil, men jeg vet ikke om jeg liker et samfunn som er slik. Jeg tror nemlig det har konsekvenser for hvordan samfunnet fungerer. Hvem vil være politi i et land der alt skal være lov? Hvilken type politifolk får man i slike land? Hvordan blir det politiske liv når ingenting skal ha konsekvenser?

Det er en varm og fin kveld. Masse folk ute. Mange på scootere og motorsykkel. Ingen bruker hjelm! Det tar litt tid å legge merke til det, for det er jo ikke et fenomen som gjør så mye av seg. Men når man først har lagt merke til det legger man ikke merke til noe annet. Er det ikke påbudt med hjelm i Hellas? Høres helt ufattelig ut at det i Europa skal finnes et land hvor det ikke er påbudt med hjelm. Selv i Bangkok kjører alle med hjelm på hodet.

Her, som overalt ellers, er det et yrende cafeliv. Vi finner en bar med trådløst. Jeg oppdaterer tråden om Hellas på ADVrider.com, svarer på noen eposter fra nye greske venner vi ønsker å forsøke å treffe underveis. Hun drikker en gin tonic mens jeg tar en dry martini (shaken, not stirred).

Alle røyker, og det er fryktelig varmt inne. Varmen må stå på fullt. Her, på hotellet, overalt. Er energi gratis her? Og er det tillatt å røyke inne? Hustruen klager høylytt. Det kan bare bety en eneste ting: Vi skal dra så snart som mulig.

En ung mann hører vi snakker et fremmed språk så han spør hvor vi kommer fra og hvorfor vi er i Drama. Trolig er det ingen tid på året som i Drama kan karakteriseres som turistsesong. Vi forteller og vi snakker sammen en stund. Vi spør om krisen.

Kan vi spise her?

Kan vi spise her?

Han forteller at isteden for å kreve penger fra Hellas burde Tyskland heller betale tilbake gullet fra krigen. Vi forstår ingenting så han forklarer tålmodig. Denne såkalte krisen er kunstig.  Den er konstruert av Merkel i Tyskland. Det er hun som har presset den europeiske sentralbanken til å nekte Hellas lån. Det har hun gjort ene og alene fordi det snart er lokalvalg i Tyskland. Prognosene for Merkel er  dårlige så hun har konstruert en ytre fiende, og det er vi som nå skal betale for hennes feilslåtte politikk. Du vet hvordan tyskerne er. Og de stjal gullbeholdningen vår under krigen. De burde betale oss penger isteden for å kreve penger av oss. Forbannede tyskere.

Vi forsøker noen forsiktige kontrollspørsmål, men vi har helt feil angrepsvinkel på dette, det forstår vi. Hellas er helt uskyldig dratt inn i dette. Det vil hele verden få se så snart valget i Tyskland er over og krisen løser seg av seg selv. Bare vent og se, sier han bestemt.

Vann, vin, og gresk salat.

Vann, vin, og gresk salat.

Uforståelig tamburin-meny

Uforståelig tamburin-meny

Senere oppdager vi at det argumentet med gullbeholdningen det var blitt presentert av et medlem av regjeringen (!) samme kveld på riksnyhetene. Denne unge mannen er altså ikke alene om å mene Tyskland står bak krisen.

Efter dette trenger vi egentlig et par stive drinker, men jeg spør isteden bartenderen om det finnes et sted å spise i nærheten. «At this time?» sier han forbløffet og konstaterer at klokken er 20:30. Ikke vet jeg når de vanligvis spiser her i landet, men halv ni er tydeligvis ikke den rette tiden.

Men han sier at vi skal forsøke opp den andre gaten, derefter til høyre og så første til venstre. Eftersom skiltet er på gresk hadde vi nok ikke funnet det på egen hånd. Ikke lett å forstå det er mulig å spise middag her. Men det er det absolutt!

Det er et hyggelig lite lokale med fem-seks bord. Akkurat hva vi trenger nå. Selv om det røykes ved alle de andre bordene.

Menyen er, ikke overraskende, på gresk.  Det finnes ingen meny på engelsk.  Drama ligger tydeligvis ikke på Kreta. Vi må si til kelneren at vi ikke har peiling, og om han kan være så snill og gi oss litt mat. Vi vil ha litt salat, litt kjøtt, og litt tilbehør.

Hvordan vi kan snakke med kelneren? Han snakker naturligvis engelsk. Som alle ser ut til å gjøre her i Hellas.

IMG_0614_sisselspiser

Uten mat og drikke duger helten ikke

Alt for søtt

Alt for søtt

Vi starter med den uunngåelige greske salaten. Med alt for mye olje.   Men så bedrer det seg.  Vi får grillede skiver av aubergin med en tomatsaus og fire kjøttboller.  Friterte poteter.  Det er ikke noe å utsette på maten.  Stedet er hyggelig, god stemning, vinen er god, og alt er egentlig flott.  Det er varmt.

Vi drikker en halvliter vin fra en tradisjonell kobberkanne. Når den er tom fyller kelneren opp igjen på husets regning.  Det utgjør ingenting målt i penger.  Men i følt vennlighet er verdien meget høy.  Prisen er lav men verdien høy.  Heldigvis er vi ikke økonomer noen av oss.

Det er en stor-skjerm på en vegg og de fleste ser på kampen.  Heldigvis sitter vi slik til at vi ikke ser den.  Det røykes intenst, det jubles når det rette laget gjør det bra, og stønnes tilsvarende høyt når det går dårlig.  Det er vanskelig å tenke seg en norsk restaurant på denne måten.

Dessert en noen ultra-søte greier som både er klisne og ikke smaker annet enn sukker rørt ut i honning. Det er i meste laget. Det er slik tradisjonelle desserter er i strøk hvor det er for varmt for krem.  Vi snakker om kremkaker. Jeg forteller at hos min farmor og farfar, da var det en meget lang og kjedelig time efter middag da de voksne sov.  Men derefter, hver eneste dag, var det kaffe og kake.  Ekte kaker. Med krem.

P3167718_utenfor

Det prates

Da vi skal gå kommer eieren ut efter oss og spør hvor vi kommer fra, hvor vi skal, og alt det man lurer på når man uventet møter utlendinger. Som de fleste andre snakker han bra engelsk. Veldig hyggelig! Vi spør om det virkelig er tillatt å røyke inne. Han sier at teknisk sett er det sikkert ikke det, men man kan da ikke nekte folk å røyke om de vil det, kan man vel? Men vi får i det minste slått fast at det ikke er tillatt.

Før vi kaster oss overende i sengen stikker jeg mobilladeren i kontakten. Den svarer med et lite «plupp» og er død.  Argh!  Men det må vente til i morgen, nå er det andre typer spenning som gjelder.

Klikk p kartet for Google Maps

Klikk på kartet for Google Maps

Mr. Zumo sier vi har kjørt 435 km i dag.

Comments are closed.