Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Hellas dag 6: Til Tyrkia og tilbake

Til grensen

Til grensen

Gule drosjer i Drama

Gule drosjer i Drama

Det er onsdag 17. mars, på feriens sjette dag.  Fra den lille verandaen på hotellet ser vi ned på hovedgaten i Drama. Drosjene i Hellas er gule som i USA (eller omvendt, hva vet jeg?). Dagens første jobb er å lete efter en ny lader til mobiltelefonen. Det hadde jo vært fint å kunne greie seg uten telefon på ferien, men våre nye venner fra ADVrider.com har alle fått oppgitt mitt nummer. Heldigvis, eller heller by design, har jeg en gammel Nokia 6210. Ikke har den farveskjerm, ikke har den kamera, ikke kan den sende eller motta MMS, ikke lage video, ikke har den GPS eller nedlasting av spill. Men til gjengjeld trenger den lading bare en gang i uken og tastene passer til mine digre fingre. Ulempen er at teknologien betraktes som pre-cambrium og at ingen har lader som passer. Jeg forsøker noen butikker men de ser på meg som en gammel gubbe som kommer inn med antikvariske ønsker. Sukk. Isteden går jeg på bar og drikker cappuccino.

Det var dog ikke så lurt å gå på bar, for på hotellrommet sitter Hun og er klar til å dra avgårde.  Jeg har naturligvis skrudd av telefonen for å spare strøm så når jeg (endelig) kommer til hotellrommet blir situasjonen kommentert.  For å si det slik.

Is there anyone out there?

Is there anyone out there?

Men situasjonen kommer raskt under kontroll og vi planlegger dagen videre. Planen er å kjøre til Tyrkia.  Derefter har vi ingen plan.  Høres ut som en god plan.

Jeg holder Mr. Zumo ut for at han skal finne ut hvor han er. Av en eller annen grunn vil jeg gjerne besøke grensen til Tyrkia. En av de der «har gjort det»-tingene som Hun ikke har noe sans for. Men for Henne er det viktigste å være på tur så hun finner seg i et teit reisemål. «Alt for deg, min kjære» sier hun tålmodig.  Jeg legger merke til at jeg ikke har lastet kart over Tyrkia så dit kan vi ikke reise selv om vi skulle ha lyst.  Trenger man visum for å reise til Tyrkia?

Legg merke til det uferdige og forlatte bygget i bakgrunnen. Det dominerer hovedgaten i Drama.  Meget mistenkelig.

via Egnatia (Ἐγνατία Ὁδός)

via Egnatia (Ἐγνατία Ὁδός)

Hovedgaten gjennom Drama er dog ikke som andre hovedgater.  Den heter “egentlig” via Egnatia og ble bygget av romerne to århundred f.Kr.  Veien er en forlengelse av via Appia (hei igjen, Gunn og John Arne) og forbinder Roma med Byzantium.  I dag går den rett som en strek fra Drama sør-østover mot kysten.  Foran oss ligger Byzants og bak oss har vi Roma.  Da er det meste her i verden dekket vil jeg tro.

Det er forskjell på nye veier og gamle.  Langs gamle veier er det aktivitet, der har folk bodd og drevet med ting i lang tid.  Hus.  Aktivitet.  Langs nye veier er det skog.  I gamle dager kjørte man gamle E6 sørover inn  mot Trondheim.  Byen startet tidlig, bebyggelsen tykner sakte til, det er overnatting, og alt som viser at man lever.  I dag ser man en diger servicestasjon.

"Mobilt" gatekjøkken

"Mobilt" gatekjøkken

"Kaffe"

"Kaffe"

Å stoppe for kaffe er ingen glede. Kanskje ville jeg ha begynt å drikke Cola om jeg måtte bo her. Nå blir jeg like forbløffet hver eneste gang.  Jeg veksler mellom Nescaffé og gresk kaffe.  Ingen av delene bidrar til økt livsglede.

En glede er det derimot å kjøre i høydene øst for Drama, sakte men sikkert arbeide oss sørover mot havet. Målet er å komme ned til havet, derefter dra østover til grensen.

Efter en noen timer i fjellene øst for Drama kommer vi ned mot kysten.  Vi har kjørt på flotte MC-veier.  Svært lite begyggelse og det er rart med den veien som går gjennom hele fjell-området uten å se ut til å ha noe “mål”.  Men naturen er fin, været er fint, Hustruen er fin, Bamsefar går fint, og alt er bra.  Venstre blinklys er dog ikke i orden.  Det krever overtalelse og press (bokstavelig talt) å få det til å starte.  Godt jeg har med meg verktøy.

Den første store byen vi kommer til er Xanthi.  Vi kjører litt rundt og leter efter en trattoria uten hell.  I utkanten av byen finner vi derimot et “mobilt” gatekjøkken.  Legg merke til at fronten på en bil stikker ut av bygget på kortsiden.  Inne står det en bil men det er jo satt opp et bygg rundt den.  Kanskje er det slik at man ikke får tillatelse til å føre opp et permanent bygg?  Eller at det er andre krav til infrastrktur (toaletter, etc) om det er et “mobilt” gatekjøkken istenden for et som “sitter fast”.  Noen som vet noe?

Kjøtt

Kjøtt

Menyen er stort sett basert på kjøtt.  Det ser vi forresten veldig ofte her: De spiser veldig mye kjøtt.  Mye mer enn vi er vant til fra Toscana.  Og absolutt mye mer enn vi liker; vi er ikke vegeterianere med én kjøttmiddag i uken er liksom nok for oss.  To ganger om dagen blir For Meget.  Men maten her, den er god.  For fet, naturligvis, men kvaliteten kjennes ut til å være veldig bra.

Det er høy aktivitet og driften er effektiv. Det liker vi, for vi er fra Norge.  Det er en glede å se et veldrevet sted i full aktivitet.  De riktige tingene er klare, det som trenges er plassert innen rekkevidde, og så videre.  Her er det ikke noe italiensk kaos.  Heller ikke vakkert designet interiør.  Man kan ikke få alt.

Effektiv drift

Effektiv drift

Hvilket minner meg om noe helt annet.  Jeg kommer aldri igjen til å bruke uttrykket «ta en spansk en». Årsaken er at i Spania ser ting ut til å fungere mye, mye bedre enn i Italia. Særlig om man skal dømme ut fra disiplinen i trafikken. Og kanskje er det slik: Når hver enkelt er overlatt helt til seg selv og sine lyster, herre i sin bil beskyttet mot anklagende blikk og spydige kommentarer, da kommer sannheten frem.

Kanskje er det slik at ved å se på hvordan trafikken er kan man måle pulsen på landet. Om alle følger trafikkreglene, er det da ikke rimelig å tro at de også følger andre regler? Om det er slik da er Spania et bra land. Jeg skjemmes fremdeles over at jeg trodde å kjøre sykkel i Spania ville være en risikosport. De kjører penere i Frankrike enn i Italia, og de kjører mye penere i Spania enn i Frankrike. Hvordan det er i Syden i Spania vet jeg ingenting om, men i resten (oppe på høysletten) der var det er drøm å ferdes i trafikken.  En drøm!

Hjelm?

Hjelm?

Hellas, derimot, er et mareritt. Vi får flere ganger forklart at teknisk sett det er påbudt å bruke hjelm. Men det grunnleggende problemet, får vi vite, er at politiet ikke er konsekvent. Noen dager blir man stoppet for ikke å bruke hjelm, andre dager ikke. Dermed vet man ikke hva man skal gjøre, og alle kjører uten hjelm. Det er slik, sier vår velutdannede hjemmelsmann, at en morgen våkner politisjefen i byen opp og bestemmer seg at i dag skal alle bruke hjelm. I løpet av noen formiddagstimer vet alle at i dag blir man bøtelagt om man kjører uten, så den dagen bruker man hjelm. Det er altså politiets manglende bøtelegging som er kjernen i saken. Påstås det altså.

Mer "kaffe"

Mer "kaffe"

Vi spør om det ikke er en viss egeninteresse i å bruke hjelm. Eventuelt om ikke det at det er påbudt i seg selv er en grunn. OK, sier vår venn som kjører flere titusen km i året med MC, hjelm er åpenbart viktig. Og når jeg er ute på langtur bruker jeg det. Men her inne i byen….

Mitt anslag er at 5% av greske motorsyklister kjører med hjelm i bytrafikk. Ute på landeveien er tallet 80%. Tallet for mopeder og scootere i bytrafikk er 0,2%. I forlengelsen: Andelen bilister som bruker bilbelte i bytrafikk anslås til 2,7% og 13,2% på landeveien.

Å kjøre MC i Hellas krever en helt annen stil enn vi er vant til. I særdeleshet forventes det at en MC kjører på den hvite linjen i veikanten. Det er fordi biler skal kunne passere selv om det er motgående trafikk. Det der finner jeg meg ikke i. Jeg ligger alltid i venstre del av mitt felt. Er det ikke plass til å kjøre forbi, da er det ikke plass. Jeg hjelper folk forbi når det er plass, men det kommer ikke på tale at jeg skal klemmes ut i grøften fordi en bilist vil forbi. Du må vente til det er plass. Sorry, Hellas.

Men det er ubehagelig å kjøre når man hele tiden har biler liggende en halvmeter bak seg, som vil presse seg frem, som ligger halvveis ut i motgående kjørefelt, og som blinker med lysene. Første ti gangene spretter man unna fordi man tror det er en døende mann i baksetet og bilen er på vei til legevakten.

Det underliggende problemet er, naturligvis, en fullstendig forakt for fartsgrenser. Jeg trodde det var slapt i Italia, men Hellas er et helt annet regime. Det påvirker naturligvis også skiltingen (hvem gidder å skilte når ingen bryr seg?), og trolig også politiets holdning.

La meg legge til at to greske motorsyklister vi snakket med svarte bekreftende på at de vanligvis holder seg helt ute i veikanten når de kjører. For, som de sa, det er for farlig å ligge midt i kjørefeltet.

Men i et større perspektiv og dersom trafikken faktisk kan brukes som indikator på den generelle holdningen til lov og rett, og basert på erfaring fra Spania, basert på alt dette så ser ikke situasjonen lys ut for Hellas.

Tyrkia!

Tyrkia!

Gode og mette kjører vi videre øtover.  Nå skal vi bare transportere oss selv til grensen, så vi svinger inn på motorveien.  Fint og praktisk med gratis motorvei.  Men fornuftig?  Det er hverdag, det er hverken påske eller sommerferie, vi er på motorveien som går til Tyrkia.  Hovedveien mellom Hellas og Tyrkia vil jeg tro.  Ingen trafikk!  Det er helt skummelt.

På ADVrider har vi hatt kontakt med en som bor helt oppe i det nord-østlige hjørnet av Hellas.  Det Hellas, Bulgaria og Tyrkia møtes.  Vi har avtalt å møtes, men nå som vi trenger ham får vi ikke svar på epost.  Så vi får nøye oss med å se Tyrkia herfra.

Plutselig sier Mr Zumo at vi skal svinge av motorviene.   Han forteller at vi må besøke landsbyen Nipsa. Men det er problemer. Veien vi skal følge finnes ikke. Kartet ser ut til å være dårligere enn vanlig. Efter å ha kjørt rundt en stund gir vi opp og ber om å bli tatt til grensen uten opphold. Dengang ei. Jeg skrur ham av, men han vil ikke våkne. Argh – det passer litt dårlig at GPSen svikter nå. Litt testing viser at han ser ut til å fungere men at skjermen er død. Problemet er at det ikke er mulig å kommunisere med Mr. Zumo på noen annen måte. Summen er at vi kan se på kartet men ikke be om hjelp. Bedre enn ingenting, men ikke mye!  Blinklyset til venster er upålitelig, og nå Mr. Zumo.

Vi finner likevel grensen. Vi ser det tyrkiske flagget noen hundre meter borte. Verden slik vi kjenner den slutter vel her vil vi tro. I det minste vil vokterne av vår kultur at vi skal tro det.

På via Egnatia

På via Egnatia

Mr. Zumo vil overhode ikke høre på meg. Det eneste han tilbyr er å vise hvor vi er. Fremdeles bedre enn ingenting, men ikke mye mer. Vi har reist mange ti-tusen km rundt i Europa uten GPS så vi skal vel greie oss, men vi er ikke forberedt. Vi stopper på en bar for å studere kartene vi har med (vi er ikke helt uforberedt, tross alt). Kaffen vi får servert er like dårlig som den man kan forvente å få på en norsk veikro eller bensinstasjon. Og det, i tilfelle det er noen som ikke har en veljustert forståelse av virkeligheten så husk at den kaffen har lav kvalitet. Om man liker kaffen slik eller ei, det er en helt annen sak.

Motorveien går parallelt med den orginale via Egnatia.  Her ser vi Hustruen late som om hun er interessert i romersk veibygging.  Wikipedia sier at via Egnatia var den viktigste veien i denne delen av verden i to tusen år.  Hvor mange mennesker har gått her?  Hvor mye liv er levet akkurat her?

Tømme kamera for dagens minner

Tømme kamera for dagens minner

Det er eftermiddag og vi bestemmer oss for å dra til nærmeste by. Det er Alexandoupoli. Vi kjører den gamle veien. I Alexandoupoli har de et herlig fyr midt i byen. Rett i nærheten finner vi Hotel Berlina. Det har engang vært et flott hotell med en herlig frokostsal i andre etasje. Men det er sikkert 20 år siden forfallet begynte. Nå er det som om det hele bare venter på at gamlefar i skranken skal forlate sin poste og stenge det hele. Men rommet er greit og parkering er som vanlig på fortauet. Det er praktisk men jeg liker det ikke.

Vi tømmer minnekortene og gjør oss klar til kveldens eventyr på byen. Det vil si jakten på nett for å kunne sjekke ADVrider.com og derefter middag. Første baren vi finner sier de har nett, men det viser seg at de tyvlåner av en nabo. Jeg får gitt beskjed hvor langt vi har kommet og tatt i mot noen nye forslag til steder å dra. Men nettet er for dårlig og vi gir oss ut på jakt efter et annet sted. Vi finner en ny bar som trolig også er en cafe. Hustruen setter seg godt til rette med EDB mens jeg går ut på jakt efter en sugekopp.

Jeg tenker at kanskje har Mr. Zumo fått seg en trøkk i trynet og kanskje kan jeg «trekke» fronten ut slik at den begynner å fungere igjen. Men hva heter sugekopp på gresk? Jeg vet ikke engang hva det heter på engelsk. Jeg besøker noen jernvarehandlere og tegner og forteller. Jeg vet ikke om det er at jeg ikke greier å mime en sugekopplyd godt nok, eller om de ikke har sugekopper som er årsaken, men jeg greier ikke å få tak i noen.

Jeg stikker også innom et par butikker som ser ut som om de kan ha lader til en Nokia mobiltelefon av forrige generasjon. Det er det ingen som har. Det kan bli problematisk for oss om jeg ikke finner en lader før eller senere.

Men vi får vite at det skal være bensinstreik i morgen. En fyr i baren forteller at alle bensinstasjoner vil være stengt i morgen. Som følge av krisen har staten lagt på avgiftene så prisen på bensin har økt med 50% på tre måneder. Men bensinen koster jo bare 1.10 euro per liter, sier jeg. Nemlig, sier han heftig. Eh, men den koster 1.25 euro per liter i Italia og nesten 1.20 i Frankrike. Om den kostet bare 80 cent for literen var den jo kraftig underpriset. Sier jeg.
Han setter veldig liten pris på den typen relativisering av ting og gir klar beskjed om at han overhode ikke er interessert i hva bensinen koster i Italia. Det er oss vi snakker om, sier han. OSS!  Med stor innlevelse. Hva skal folk gjøre når bensinen koster mye over en euro for literen? Hva? HVA?

Ikke vet jeg.

Grillmat

Grillmat

Jeg har ikke så mye annet å si enn at jeg enig i at dette er ille, at folk i Hellas skal betale det samme for bensinsn som resten av Europa.  Stygge saker, det er vi begge enige om.  Alt dette bare fordi politikerne sier det er krise. Eneste trøsten er at han ikke drar Tyskland inn i diskusjonen. Det eneste fornuftig jeg får ut av det hele er at det blir vanskelig å få tak i bensin i morgen. Vi har omlag halv tank så vi får se hvordan det går.

Vi ønsker lykke til med krisen og flykter til det som viser seg å være en grill. Vi er ikke så glade i kjøtt men i en grill er utvalget ikke så stort av andre ting. Kan ikke skylde på grillen. De har naturligvis også gresk salat, og de har den tynneste vinen vi noen sinne har smakt.

Vel tilbake på hotellet får vi bekreftet bensinstreiken i morgen. Resepsjonisten er en gammel mann.  Han forteller at han har arbeidet tyve år i Tyskland og gjentar mange ganger Deutchland good, Deutchland good.

Detaljerer fra øtlige Hellas

Detaljerer fra øtlige Hellas

Legg merke til noe underlig: Google Maps forteller at det bare finnes en eneste vei i det østlige Hellas.  Det er E-85 som går nordover langs grensen.  Også kartet på Mr. Zumo er i praksis helt tomt.  Noen som vet hva som befinner seg her?  Ingen landsbyer?  Ingen hus?  Ingenting?

Mr. Zumo forteller vi har kjørt 312 km i dag.

Comments are closed.