Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Hellas dag 10: Fra Xania til Chaldiki

Øyhopping

Øyhopping

Dette er feriens tiende dag.  Det er søndag 21. mars.  I dag kjører vi fra Pilion ved Volos til øya Chalkida.

Morgensol

Morgensol

Jeg var tidlig i seng. Selv om det tok litt tid å sovne var det likevel tidlig slutt på dagen. Halv seks er jeg på verandaen. Rommet har nemlig ikke bare himmelseng det har også veranda.

Det første stedet som får sol om morgenen er det store treet nedenfor hotellet. I går våknet vi til frukttrær i blomst. Nå er vi igjen på et fjell hvor det ikke er noen blomster i mils omkrets. Jeg står naken på min veranda og tar bilde av et nakent tre.  Det naturlige termometer viser meget kort temperatur. Jeg skynder meg inn. Det er meget fristende å varme termometeret i sengen, men jeg går isteden i dusjen. Litt tilgjort måtehold er alltid på sin plass.

Lillegull i morgensol

Lillegull i morgensol

Ikke-gull?

Ikke-gull?

Jeg lister meg stille ut. Planen er å forsøke å ta bilder i det myke morgenlyset. Jeg er ikke flink nok til å ta bilder og derfor er jeg glad når Hun også kommer ut. I stedet for å leke kunst-fotograf kan jeg ta bilde av henne. Mye enklere og garantert suksess! Bedre blir det ikke tror nå jeg. Slik ser hun altså ut klokken syv om morgenen. Trenger jeg å si noe mer?

Hun gjør inntrykk på meg.  Som hun alltid gjør!  På samme tid ser jeg slik ut. Hvem av disse ville du satt pengene dine på om de begge, hver for seg, skulle ut på markedet for å finne en ny partner (gitt at de ikke kunne finne hverandre)? Nemlig. Jeg også. Flaks for meg at jeg traff henne dengang jeg var ung. I dag hadde nok ikke utfallet blitt det samme. Elegant smykke jeg har rundt halsen? Not!

Til høsten har vi vært gift i 25 år.  Jeg er overbevist om at Hun har gjort en formidabel innsats for å gjøre det mulig.  Jeg har ingen illusjoner om hvem som bærer de største byrdene i dette.  Jeg håper bare det aldri blir slik at det ikke gleder meg å glede henne.

Jeg ser jo at folk blir skilt.  Til tross for sine egne anstrengelser og felles intensjoner.  Men ikke jeg!  Kan ikke bety annet enn at jeg klarer å ligge lavt i terrenget med mine påfunn og meninger.  Lite her jeg kan ta æren for er jeg redd.  Men resultatet, sølvbryllup, det imponerer meg.  På mange måter!

Morgenkulden drives ut

Morgenkulden drives ut

Det messes

Det messes

Det er kaldt.   Det har vært frost i natt og luften er s frisk at den biter på nesen.  Noen snakker (igjen) om det der med å være på sommerferie.

Klokken blir åtte og vi kan spise frokost.  I spisesalen hvor vi gasset oss i middag i går, er det fyrt opp i den store peisen.  Det er ikke bare vi som mener det er vinter.  Hotellet heter forresten Hotel Hania.  Mr. Zumo sier at vi er i Xania mens kartet hevder at det heter Chania her.  Tydeligvis litt uenighet om hvordan de greske bokstavene skal “oversettes” til Latin.  Men dette må jo ha vært et tema helt siden år 197 f.Kr.  Har man virkelig ikke greid å bli enig om en løsning enda?

En meget stor TV underholder oss med gresk-ortodoks messe. Det tar ikke mange minuttene å bli veldig lei av den messingen. Den pågår monotont når vi kommer inn, det pågår mens vi spiser, og pågår da vi går.  Uten tegn hverken til fremdrift eller endring av tema.

Frokost i Xania

Frokost i Xania

"Kaffe"

"Kaffe"

Frokosten er i utgangspunktet slikt jeg vil ha den: Noe lite og passe søtt sammen med kaffe.  Men her har de ikke kaffe, bare “kaffe”.  Legg merke til tallerken som er plassert under kranen på kaffe-tanken.  Det er fordi kranen drypper.  Slik den alltid gjør.  Jeg begynner å forstå at vi er langt hjemmefra.  Det ville blitt opptøyer og slåsskamp dersom slik “kaffe” hadde blitt servert i Toscana.  Muggen inneholder melk som kanskje var varm da den ble satt frem.  Nå er den lunken.

Jeg er ekstra sart og følsom om morgenen.  Tåler ikke så mye.  Og dette er egentlig mer enn jeg greier.  I utgangspunktet en perfekt setting: Fin og luftig spisesal med fantastisk utsikt, fyr i peisen, med Hustruen på ferie.  Men så må man trekke fra åtte poeng for en diger TV, ytterligere fire poeng for den gresk-ortodoske messingen, seks poeng for “kaffe” og tre poeng for lunken melk.

Jeg klager.  Hustruen sier hun ikke er interessert i min klaging.  Jeg klager likevel. Får beskjed om enten å ti stille eller gå et annet sted.  Eftersom jeg har behov for å syte og klage går jeg min vei.  Så istedenfor å drikke “kaffe” pakker jeg sammen alle sakene våre og laster dem opp på Bamsefar.

Perfekt dag for slalom

Perfekt dag for slalom

Vi er på halvøyen Pilion.  Den består stort sett av utilgjengelige fjell.  Så utilgjengelig, faktisk, at guidebøkene forteller at Pilion er det eneste stedet i Hellas hvor Tyrkerne ikke bygget moskéer.

Det er med beklagelse vi må melde at på passet i fjellet øst for Volos, det er det et skisportsted som er i full drift 21. mars. Du kan leie snowboard og de er utstilt i hovedgaten. Helt enkelt stukket ned i brøytekanten utenfor forretningen. Vi kan vel helt forsiktig antyde at Hustruen meget bryskt avviser mitt forslag om å stoppe her og jakte på noe annet enn «kaffe».  Isteden blir det igjen prat om sommer og at vi i teorien er på sommerferie. Og som sist vi kjørte gjennom et skisportsted på motorsykkel tiltrekker vi oss en viss oppmerksomhet.  Det er jo noe eget å sitte på sykkel og se på folk i boblejakker og slalomstøvler vralte avgårde.   Eneste årsken til at jeg kan ta litt lett på dette er fordi “noen” ombord hadde varmevesten på fullt.

Endelig sol!

Endelig sol!

Nede ved havet igjen

Nede ved havet igjen

Alle fjell tar slutt bare man holder ut.  Efter et utall svinger kommer vi endelig ned til havet.  Og til varmen.  Det er rart at temperaturen kan stige nesten 20 grader på en drøy time.  Utilgjengelig er et dekkende ord tror jeg.  Før veien ble bygget måtte man sikkert ha båt for å komme seg hit.

Havet er akkurat så blått som det skal være i Hellas (selv om jeg ikke greier å få det med på bildet), solen skinner og varmer godt nå om formiddagen så når vi finner en kafé, stiger stemningen.  Faktisk gir også Hustruen uttrykk for at det ikke er så værst å være på sommerferie i Hellas likevel.  Minnet om slalomski og snowboard er smeltet av solens varme stråler.   Hun er grei sånn, Hustruen min.

Vi får hjelp til planlegging av dagen

Vi får hjelp til planlegging av dagen

Vi kommer i prat med et ungt par. De har med seg sin lille Maria. Han har studert i Napoli og snakker italiensk. Vi prater om hvor vi har vært og hvor vi skal. Ingen av dem sier ordet FYROM, men han lager et avslørende «mmmmmm» da jeg sier Makedonia. Uansett, de gratulerer oss med å funnet Polio og sier de tror vi vil få en fin dag. Så triller de lykkelige videre med vognen.

Farver til å bli glad av

Farver til å bli glad av

Da de har gått begynner vi å snakke om Livia. Kommer hun til å glemme oss på de fjorten dagene vi er borte? Vi vet det ikke er tilfelle, men vi snakker likevel om det. Dermed blir det reellt, og vi kan snakke enda mer om det.

Vi snirkler oss videre.  Litt avhengig av hva man liker, så er dette kanskje et MC-paradis.  Der går det hvertfall ikke an å kjøre fort.  Veien er smal, men den har godt dekke.  Og altså meget, meget svingete.

Vi skal til Volos.  Jeg har brukt ADVrider.com til å få hjelp og råd undervsis.  Dermed har vi også fått tilbud om å møte folk.  Man må jo være helt kørka for ikke å takke ja!  Nå skal vi treffe Alex.

Jeg har annonsert ferien på den greske delen av ADVrider.com.  Der har greske lesere kommet med kommentarer og forslag.  Noen av dem har også tilbudt seg å møte oss.  Alex er én av dem.  Han har fulgt med på oppdateringene våre, og har tilbudt seg å møte oss til lunch i Volos.  Vi gleder oss.  Det er alltid spennende å treffe folk man bare “kjenner” fra Internett.

Vi utveksler noen SMS og avtaler at vi skal møtes på promenaden i Volos.  Mr. Zumo nekter å snakke med oss så vi finner frem noen gammeldagse papir-baserte kart, og svinger oss avgårde.  Vi er i stand til å overleve i en ikke-digitalisert verden og finner greit frem.  Det er tid for lunch!

Sol, sol, sol

Sol, sol, sol

Lett synlig motorsykkel

Lett synlig motorsykkel

I tillegg til den evige greske salaten spiser vi perfekt friterte ansjos.  Som sagt så mange ganger tidligere: Det er vanskelig å fritere, og det er veldig vanskelig å fritere fisk.  Finner man velfritert fisk, skal man nyte det.

Da vi var i Spania ble vi invitert hjem til en familie i Lleida.  Det var fantastisk; intet mindre enn fantastisk.  Nå skal vi treffe Alex.    Vi ankommer tidlig og spiser lunch.  Så her sitter hun i solsteken, og det er ikke mye som minner om at varmevesten var i bruk i morges. Det er slik hun ville ha det på ferie; sittende på en promenade i Hellas, strålende sol, god mat. Og uten annet program for dagen enn å kose seg.

I bakgrunnen, bak Hustruen oppe i høyre hjørne av bildet, ser man et selvlysende landemerke.  Vi sa til Alex at han skulle se efter en MC som så helt anderledes ut enn alle andre.  Han hadde ingen problemer med å forstå hva jeg mente.

Alex

Alex

Plutselig er han der!  Vi sitter og prater en times tid.  Solen skinner, Hustruen er fornøyd (om enn ikke så interessert i diskusjoner om mekanikk), vi drikker “kaffe”, og alt er vel.  Det viser seg at han har kjørt hel fra Thessaloniki for å treffe oss!  Der passerte jo vi i går.  Vi kunne ha møttes der, om vi hadde planlagt litt mer.  Det er alltid en pris å betale for å slippe å planlegge.

Det var godt å snakke med en greker som ikke mente Hellas er uskyldig i krisen som er under oppseiling.

Uansett – takk for besøket!

Vi tiltrekker oss oppmerksomhet

Vi tiltrekker oss oppmerksomhet

P3217981_utveksleadresser

Vi utveksler adresser

Det er en del sykler parkert langs promenaden.  Nedlessede Bamsefar tiltrekker seg oppmerksomhet. Da vi skal dra,  blir vi kjent med en gjeng som kjører sammen.  De er på søndagstur og har spist lunch her på promenaden akkurat som oss. Vi utveksler epostadresser. Jeg lover å sende link til rapporten når den er ferdig.
Som “alle” andre i Hellas kjører de V-Strom.

Kjør forsiktig!

Men vi er ikke ferdig med grekerne riktig enda.  På ADVrider.com har vi truffet nok en.  Han kaller seg WannaBe.  Det er en grunn til at han kaller seg akkurat det, men det hører ikke hjemme i denne historien.

Han skriver at han hører hjemme i byen Chalkida på øya Evia.  Planen for eftermiddagen er å kjøre dit ned og treffe ham.  Han forteller av Evia er den nest største øya i Hellas (Efter Kreta vil jeg tro?) og skal vi først besøke en øy, er dette den beste.  Den ligger nemlig så nære fastlandet at man nesten ikke merker at man er på en øy i det hele tatt.

Vi hadde jo i utgangspunktet bestemt oss for å ikke besøke “øyene”, men en god plan er en plan man endrer når behovet endrer seg.

Livet er herlig!

Livet er herlig!

På bildet kan det se ut som om vi suser ubekymret nedover en Gresk motorvei. Det er over tyve grader, solen skinner, og Hustruen jubler.

Men listen over ting og tang som krever min oppmerksomhet begynner å bli lang. Først og fremst er det Mr. Zumo. Jeg har enda ikke greid å finne en sugekopp. Vi kan fremdeles se kartene men jeg kan ikke bruke dem til noe. Jeg håper det er skjermen som er problemet og ikke noe elektrisk.
Så er det venstre blinklys. Det blir stadig mer trøblete. Jeg må jakte på WD-40 for å se om jeg kan få det til å fungere.
Jeg legger merke til at LEDen som skal vise at tåkelysene står på av og til slukner.  Det er den grønne LEDen som IKKE lyser. Argh. Elektriske feil er absolutt ikke tingen når man er på tur.
Til slutt så er det bakdekket. Som i Spania slites det på sidene og ikke midt på. Det betyr overlast. Hvorfor er det slik at hver gang vi er halvveis i ferien må jeg skifte bakdekket? Jeg vet svaret, men kan ikke hjelpe for at jeg må syte litt.  Det er noe dritt å lete rundt i et fremmed land efter et bakdekk.

Øyhopping

Øyhopping

Sjefen

Sjefen

Kartene er ikke førsteklasses og det tar litt tid å finne fergen.  Men efter å ha rotet rundt på landsbygden en stund kan vi kjøre ombord.  Det vil være en overdrivelse å si at det er fullt på bildekket.

Det er første gang Bamsefar er på en ferge og vi tror han  er litt urolig. Hustruen sier noen trøstende ord så alt går bra.

Havet har akkurat den farven havet i Hellas skal ha, solen stråler og vi kjører ferge.  Alt snakk i morges om sne og snowboard er forlengst glemt. Og godt er det!

Overfarten tar omlag tyve minutter. Det er akkurat passe. Lenge nok til at det er en skikkelig båttur men kort nok til at det ikke blir kjedelig. Helt perfekt.

Det er mulig å kjøpe “kaffe” ombord men vi avstår klokelig.  Det er ingen grunn til å skape et negativt inntrykk nå som alt er så bra.

Vi SMS’er med WannaBe og avtaler å møte ham midt oppe på øya.  Utenfor landsbyen Prokopio skal det være en bensinstasjon og rasteplass.  Kartene er fremdeles ikke de beste så vi må basere oss på å spørre oss frem.  Synd vi ikke vet hvordan “prokopio” uttales på gresk.

Det spises og danses

Det spises og danses

Veiene på Evia er utmerkede for MC.  Vi suser avgårde gjennom pinjeskogene.  Først et langs stykke langs kysten derefter oppover i høyden.  Veien slynger seg i late svinger frem og tilbake.  Solen skinner og alt er vel.

Det viser setg at å finne Prokopio er enkelt, og vi finner lett bensinstasjonen.  Der er det også en restaurant.  Utenfor står det en stor buss og inne er det proppfullt.  Det står ingen WannaBe utenfor så vi titter inn i restauranten.  Folk i alle aldre.  De har spist.  Nå er det “Zorba”-musikk som gjelder og det danses og klappes.  Hustruen lurer seg til å ta noen bilder av folk.  Det var ikke så smart.

Hustruen må vise hva hun duger til!

Hustruen må vise hva hun duger til!

Stilfullt

Stilfullt

Hun blir oppdaget.  De kaster seg over henne og drar henne ut på dansegulvet.  Ingen tid til introduksjon: Her skal det danses.  Hun nekter kokett, men kaster seg snart ut i heftig gresk folkedans.

Hustruen er meget grasiøs der hun danser til Zorba-musikk i kjøreutstyret.  Det klapps og jubles.  Hun gjør en forbausende god figur.  Jeg for min del er glad jeg holdt meg i bakgrunnen!

Musikken er fengende, men i for oss utlendinger blir den i lengden litt ensformig.  Hver gang hun forsøker å trekke seg tilbake kommer det noen nye ut på gulvet og svinger seg med henne.  Det klappes og klappes.  Og jubles.  Hustruen begynner å bli lettere rødmusset i kinnene av all dansingen.

En motorsykkel passerer forbi utenfor, snur og kommer tilbake.  Dansen fortsetter inne mens jeg går ut.  Det er, som alltid, en V-Strom.  En stor mann stiger av, og presenterer seg.  Han har en strikt «No Internet Policy» så jeg kan ikke vise bilde av ham.

Vi starter med det viktigste, nemlig om han kan hjelpe oss å forstå hva festen dreier seg om. Han sier at det kanskje ikke er så lurt.  Kanskje vi bør trekke oss stille ut og forsvinne.   Men når jeg insisterer så introduserer han oss og forklarer at vi gjerne vil vite hva som skjer.

Med tolk blir det lettere å forstå.  Det er en hel landsby som er på tur.  De har leid en buss, kjørt hit, spist lunch og kost seg, og nå skal de (snart, snart) kjøre hjem igjen.  Hensikten er bare å kose seg sammen en søndag.  Ingen spesiell anledning.  Bare hygge sammen med alle naboene.

Men, som WannaBe hadde advart mot, så blir vi umiddelbart invitert til lunch. Det er liten forståelse for at vi har spist lunch, at jeg som er styrmann ombord ikke skal ha enda en øl, og så videre. Vi blir der mye lengre enn vi hadde tenkt. Mr Wannabe sa at han hadde advart oss.

Zorba the Norwegian

Zorba the Norwegian

Velkommen skal dere være!

Velkommen skal dere være!

Grekerne er mye større enn vi hadde trodd. Eller, riktigere, mange grekere er mye større enn vi hadde forventet. Det virker som om variasjonen mellom grekerne er større enn mellom italienere og spanjoler, for eksempel. Som om det er to folkeslag som har møttes her en gang i tiden. Et stort (fra Norge) og ett lite (fra Italia).  Resultatet har ikke blitt en mellomting, men begge samtidig. Med mine to meter rager jeg fremdeles over alle, men man ser mange som er 190. Ikke tynne bengler som i Nederland men store kraftige menn.

Wannabe er av den store typen.  Et par fra landsbyen er også store.  Men de fleste er av den lille typen.

Bare litt øl, takk

Ta litt til, du er sikkert tørst

Det blir litt oppmerksomhet rundt de to fra Norge. WannaBe holder fornuftig nok en lav profil. Vi er gjester så vi nevner ikke ordet Makedonia og ikke spør vi om krisen. Men krisen kommer opp likevel og en mann spør om vi tror rike Norge vil hjelpe Hellas? Heldigvis er jeg så dårlig i gresk at ingen syntes det var rart om svaret hørtes litt rart ut.

Jeg har nemlig absolutt ingen tro på at noen vil hjelpe Hellas om de ikke må for å redde egne interesser. Og forresten, hjelpe Hellas med hva?  Hjelpe dem å la være å betale tilbake gjelden de har tatt opp?

Men dette er ikke stunden for slikt. Vi blir tatt så godt i mot at det er synd å tenke på hvordan det skal gå med disse folkene når krisens dybde synker inn og politikere og fagforeningspamper ikke lenger kan skjule realitetene med streiker og protester for galleriet.  Det er deprimerende.  De her folkene fortjener bedre.

Da vi “planla” ferien vår spurte jeg alle jeg kjente om de hadde vært i Hellas, under forutsetning av at Hellas defineres som landet minus ethvert sted hvor man kan skimte havet.  Det var ingen som hadde vært i det Hellas vi ville besøke.  Jeg spurte erfarne Hellas-farere om hvor langt det er fra Adriaterhavet til Tyrkia?  Og jeg spurte hvilke land Hellas grenser til i nord.  Svarene, eller mangel på svar, demonstrerte til fulle at alt lå til rette for ferie slik vi liker der.  På steder der andre ikke drar.  Prisen å betale er nasjonalisten ved løven (han ligger neppe på en strand på Kreta og snakker med turister).  Til gjengjeld inviteres vi til lunch og blir dratt ut på dansegulvet.  Syden er greit men Hellas har også sine fordeler.

Kanskje navnet på en restaurant

Kanskje navnet på en restaurant

Vi drikker "kaffe"

Vi drikker "kaffe"

Til slutt er det tid for oppbrudd.  Det snakkes masse på gresk, og WannaBe oversetter at i sum sier de at vi ønskes god tur videre, at vi er velkommen i deres landsby, at de takker for at vi ville være sammen med dem, og vi ønskes alt godt.  Vi svarer med mer eller mindre samme mynt.

Vi kjører efter Wannabe til Chalki. Som de fleste grekere kjører han helt til høyre. Jeg føler meg som en lastebil der jeg bruker hele kjørebanen. Han kjører litt fortere enn jeg liker. Ikke mye, men litt. Nå har jo en mann alene på sin sykkel mer dynamikk enn to med massevis av bagasje. Han har også brukt en liten formue på dempere og fjærer fra Wilbers. Det hjelper nok på følelsen av kontroll vil jeg tro.

Tilbehør

Tilbehør

Vi finner et hotell, kommer i orden, og treffer Wannabe på en bar. Teknisk sett er vi på en øy for det er et ti meter bredt sund mellom oss og fastlandet. Langs dette sundet ligger byen. Det er svært mange barer og cafeer her. Svært mange. Vi sitter og prater en stund før vi går for å spise. Ikke overraskende blir det gresk mat. Bildet viser hva restauranten heter, men jeg vet jo ikke hvordan det skal uttales.

Vi spiser salsiki og kjøtt. Både grill og giro. Det er godt men vi er jo egentlig ikke storspisere av kjøtt. Det er lenge siden vi hadde en ren kjøttmiddag.  Vi får også en grundig innføring i gresk mat.  Men jeg har ikke med meg noe å skrive på, og idéen om at man husker fremmede ord og uttrykk ene og alene fordi man gjerne vil huske dem, det er en dårlig idé.   Hører du, WannaBe, vi må spise middag igjen en annen gang.

Det som på norsk heter "wrap"

Det som på norsk heter "wrap"

Vi snakker om krisen, om problemene knyttet til Makedonia («not a good word to use here» sier han), prisen på bensin, streiker og andre ting.

Det er hyggelig og det går noen timer med å prate. Vi insisterer på å betale men han utnytter grovt at han snakker språket slik at vi ikke har noen mulighet til å komme ham i forkjøpet. Takk til deg Wannabe for middag!

Vi begynner å snakke om motorsykler, og støtdempere, om kjøreteknikk, og tilsvarende herligheter.  Hustruen trekker seg tilbake for å sove. Da hun kommer til hotellet oppdager hun at jeg har glemt telefonen min på rommet. Dermed vil jeg ikke kunne komme meg inn. Hun har ikke noe annet valg enn å holde seg våken.   Derfor er hun våken og venter når jeg ankommer. Det har sine fordeler.

Klikk p kartet for å komme til Google Maps

Klikk p kartet for å komme til Google Maps

Mr. Zumo sier vi har kjørt 308 km i dag.  Ved å klikke på kartet kommer du til Google Maps.  Der vil du kunne se hvor bildene i rapporten er tatt.

Enda er det nesten en hel uke igjen av ferien!

Comments are closed.