Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Hellas dag 11 og 12: Fra Chaldiki til Nafplio

Morgenprosedyre

Morgenprosedyre

Det er alltid en pris å betale. Bruker man natten til andre ting enn å sove, da kommer man seg ikke avgårde tidlig om morgenen. Ikke slik å forstå at det ikke er verdt det, men vi liker å kjøre om formiddagen.  Livet er for kort; hvordan skal man rekke alt?  Klokken er halv elleve når jeg endelig pakker bagasjen ned i veskene. I dag skal vi til Peloponnes.

Det er mandag 22. mars.  Det er ellevte dag av vår ferie i Hellas.  Vi har overnattet i Chaldiki efter å ha tilbrakt eftermiddagen sammen med WannaBe.

Fra Chaldiki til Nafplio

Fra Chaldiki til Nafplio

Blomstergutten

Blomstergutten

Ingen kan ha unngått å høre om Peloponnes.  jeg for min del har lært om Peloponneskrigen.  Nå i eftertid forstår jeg ikke riktig hvorfor.  Riktignok utgjør nok De Gamle Grekere en stor del av pensum i Humaniora (det er jo derfra vi henter våre lærere i historie), men likevel er det en krig ganske fjern i tid og rom (for oss fra Norge).  Kanskje hadde det passet bedre med mer kunnskap om Kalmarunionen eller de politiske eftervirkningen av tapet i slaget ved Stamfort Bridge.  Det er underlig at jeg opp gjennom min almenutdanning har hørt mer om Perikles enn om Harald Hardråde (siden vi snakker om slaget ved Stamford Bridge mener jeg).

Kanskje er det fordi jeg i oppveksten ble sulteforet på historie at jeg nå (som jeg har blitt gammel!) føler slik fasinasjon ved å sitte på romerske ruiner.

I går morges var det vinter. Nå er det igjen skikkelig vår; Hustruen smiler. Det er noe veldig prosaisk med en blomstereng. Som forventet var mine forsøk på macrofotografering helt mislykkede. Solen skinner fra skyfri himmel.

Vinranker?

Vinranker?

Flott strand

Flott strand

Dagen i dag skal i sin helhet vies til å kjøre motorsykkel i Hellas. Vi skal kjøre over på Peleponnes. Vi skal kjøre på små veier. Vi skal kjøre i solskinnet. Vi skal kjøre sammen. Kan man be om mer? Ikke så vidt jeg kan forstå.

Ferie handler ikke bare om å ha fri.  Kanskje handler det minst om å ha fri.  Det handler mest om å gjøre noe annet.  Derfor trenger vi ikke lenger strand-ferie.  Dengang dagene var fylt opp av NOKUT og NOKUT-pålagt tull.  NOKUT skriver forresten på sine hjemmesider at NOKUT bidrar til å sikre og fremme kvalitet i utdanningen.  Min erfaring gjennom flere møter med NOKUT er at NOKUT hverken sikrer eller fremmer kvalitet i utdanning.  Jeg lurer på om de som jobber i NOKUT fornemmer at de som jobber på Universitetene i sin alminnelighet mener at NOKUT ikke har livets rett?

hvordan er det her om sommeren?

Hvor mange er det her om sommeren?

Man kan undres over hvorfor alt NOKUT gjør kommer i form av pålegg og ikke som gode råd.  Kanskje fordi arbeidet til NOKUT ikke kvalitetssikres og rådene ville blitt neglisjert fordi de er dårlige.  Man kan også undre seg over hvorvidt de som jobber i NOKUT undrer seg over dise tingene.  Så til dere 60 som jobber der (det utgjør over 30 millioner bortkastede kroner i året!): Reflekter dere over slikt?  Sukk, for en sløsing!

Man kan finne lykken mange steder. Over et fat fullt av småseimølje på hytta i Kvaløyvågen. Men også sammen med sin Hustru på en motorsykkel i Hellas. Her er fjell, hav og god mat. Ikke så god kaffe, men å være på eventyr betyr å holde ut alle prøvelser.

Vi kommer ned til stranden.  Den er flere kilometer lang.  Den er helt tom.  Bare oss.  Jeg er svært tilfreds med at vi ikke er på badeferie, men når jeg ser denne fantastiske stranden det er nesten så jeg kunne endre mening.  Nesten.
(Hei Bjørn Edgar :-) )

Vi er bare en times fra Athen.  Regner med at om sommeren er det fullt av folk her.  Riktignok er veien litt kronglete, men stranden desto finere.  Kanskje dette er en slikt strand man dømmer om å finne (“Ingen turister, bare grekere”).

Gresk lunch

Gresk lunch

Lunch

Lunch

Vi stopper i landsbyen Kato Alepochori.  Hun handler på butikken, derefter kjører vi ned til sjøen  og setter oss godt til rette i havnen. Det er varmt. Vindstille og følelsen av sommer. Jeg elsker at hun elsker det.

Vi blir enige om at det er helt feil av oss å spise så mye kjøtt her i Hellas. Kjøtt er det samme over hele verden (give or take) men fisken og sjømaten varierer.  Kanskje er det slik at skal man ha gresk mat, da bør man satse på sjøen.  Uansett,  vi skal lete grundigere efter fisken.

Det er ikke vanskelig å være enig i slikt med en hvit fiskebåt duppende noen meter bortenfor.  Ellers er farvene akkurat slik jeg forventet at de skulle være: Hvitt og lyseblått.

P3228070_hilse

Apestyre - uforståelig!

Når man kjører en hel dag blir man veldig oppmerksom på sykkelens ve og vel. Venstre blinklys er det nå nesten umulig å få liv i. Man kan leve uten høyre, men venstre er for skummelt. Her må det repareres. Godt jeg har tatt med meg noen titalls kilo med verktøy. B
Det er også helt klart at bakdekket må skiftes. Det er utenkelig å skulle kjøre ytterligere to eller tre tusen kilometer på det for å komme hjem. Argh. Det betyr at i natt må vi finne overnatting i en litt større by. Det er ikke bare-bare å lokalisere et 150/70 R15 motorsykkeldekk.
Vi møter en Harley.  At noen orker å kjøre med «apestyre» er mer enn jeg forstår. Men jeg hilser og han hilser naturligvis tilbake. Slik skal det være selv om de to motorsyklene neppe kunne være mer forskjellige. Eller med andre ord: At vi begge kjører sykkel er viktigere enn at vi gjør det med grunnleggende forskjellige motiver.

High-tech

Low-tech

Jeg drikker “kaffe” på en bar.  Derefter gir vi oss i kast med neste etappe.  Vi ser på kartet, og en passe distanse unna finner vi Nafplio.  Mr. Zumo er fremdeles ikke tilsnakkendes så litt gammeldags navigering må til.
Plutselig passerer vi kanalen gjennom Korint. Styrmann mener det er en perfekt plass for å  stoppe for å ta bilder. Kapteinen gir imidlertid order om full fart fremover. Så da blir det ingen bilder av Kanalen gjennom Korint. Det er synd synes Styrmann men han har nok erfaring til å forstå at det ikke blir noen bilder av Korint denne gangen. Kanskje neste gang. Til gjengjeld blir det litt senere tatt bilde av lokalbefolkningen.

Bro fra Mycenae

Bro fra Mycenae

Det er ikke fritt for at vi føler oss litt high-tech der vi har telefonen knyttet opp med Blåtann til samtaleanlegget, på vår BMW motorsykkel med elektronisk innsprøytning og ABS, med digital speilrefleks og GPS, der vi møter gjeteren som med staven i hånd leder sauene sine.  Kanskje det er en god økonomisk indikator det her?

Hele dagen går med til å lirke seg gjennom landskapet. Vi passerer teateret i Epivredes. Normalt ville vi vel ha stoppet her, men vi er i fint driv, veien er bra, en ny høyde tårner seg opp, og hvorfor stoppe i Epivredes? Ja hvorfor? Utenfor Nafplio passerer vi en bro bygget av Mycenae. Eftersom kongeriket Mycaenae kollapset 1.200 år f.Kr har den stått her en stund den broen. Ikke så elegant som romerske broer, det er riktig. Men så er den da også tusen år eldre. For de fleste byggverk er tusen år ganske mye.

Kjøtt kokt i matpapir

Kjøtt kokt i matpapir

Det skal forresten vise seg at dette bildet, tatt fra veien, blir viktig.  Det skal ende opp som det eneste bilde jeg har fra denne mektige byen.

Vi ankommer Nafplio og finner raskt hotell Arcopol midt i gamlebyen. 45 euro/natt med trådløst nett. Det er helt greit. Det har blitt sent så vi følger rådet fra mannen i resepsjonen og spiser på en taverna noen hundre meter ned i gaten. Det var ikke et veldig godt råd. Ikke direkte dårlig, men ikke godt.

Osebergskipet?

Osebergskipet?

Først gresk salat (hva ellers?), kokte grønnsaker (som er en kjedelig måte å tilberede grønnsaker på), noe stekt kjøtt med løk som var kokt (godt!).  Til slutt en slags kjøtt-rull som var pakket i papir og derefter kokt i kraft.

For mye kjøtt for oss. Selv om kjøttet var bra var det for mye for oss. Problemet med å lage mat til andre er at selv om maten er fantastisk risikerer du å mislykkes fordi mat handler om smak og ikke næring.

Jeg spurte om de hadde grappa. Det hadde de. Men det jeg fikk servert var ikke grappa. I det minste har jeg aldri smakt en grappa som smaker slik.

Efter min mening er det absolutt grunn til å stille spørsmålstegn ved en taverna i Nafplio, Hellas, som har bilde av et vikingskip på visittkortet. Det er langt herfra til Oseberg. Uansett, er ikke maten tilfredsstillende må man tilfredsstille seg på andre måter. Back to base!

Fjord,m en ikke fjell i dag

Fjord men ikke fjell i dag

Vi har kjørt 257 km i dag.  Klikk på kartet for å komme til Google Maps.  Der finner du alle detaljer.  Men selv om dagen er forbi er ikke vårt opphold i Nafplio over.

Morgenbrev

Morgenbrev

Endelig ekte kaffe

Endelig ekte kaffe. Syv euro for to!

Når man våkner, fullt ut tilfreds på alle måte, det er mild morgensol, man ifører seg en skreddersydd skjorte og sett er seg på en café ved havnen i Nafplio.  I denne sarte morgenstund, det er stille og fredelig, kan man da tenke seg noe bedre å gjøre enn å skrive et brev til en venn?
Det er dog litt trist at så få av dem som får brev tar seg tid til å svare.  Med svare mener jeg ikke “fyre avgårde en takke-epost mens man venter på at aftenposten.no skal laste”.  Jeg mener “bruke en time”.  Det er ikke viktig at svaret kommer på papir.  Det som er viktig er at jeg føler at tid er brukt.  En epost så lang at en hel formiddag har gått med på å skrive den, det er imponerende.  Eller et brev.
Men, akk, slik er det ikke.  Jeg greier altså ikke å “trigge” tidsbruk hos andre.  Det sier sikkert mer om meg enn om dem.

Det er tirsdag 23. mars.  Vi er på ferie i Hellas, og dette er 12. dagen.

Mellom andre aktiviteter har vi også fått tid til å diskutere litt strategi. Venstre blinklys virker ikke og jeg må gjør noe. Bakdekket er nå helt nedslitt og det kan heller ikke neglisjeres lenger. Årsaken til at blinklyset slutter å fungere er at bryteren tross alt har vært utsatt for vind og regn i ti år. Erfaring viser at WD-40 hjelper. Ikke evig, men en stund.
Det nedslitte bakdekket skyldes at registrert totalvekt på sykkelen er 460 kg mens vi veier 520 kg. Problemet er egentlig ikke vekten. Jeg kunne enkelt ha satt på 3,6 bar og alt ville ha vært i skjønneste orden. Problemet er på dekket står det med store bokstaver: max pressure 3.1 bar. Jeg tillater meg å kjøre med 3,3 bar, men det er likevel for lite (samtidig som det er for mye!). Dersom vi lunket rundt i 40 km/t ville jeg ha fylt mye mer. Men vi kjører jo også på Autostrada i 150 km/t. Man ønsker ikke at bakdekket skal eksplodere av overbelastning i slike hastigheter. Og det er jo nettopp da det skjer, ikke sant.

Venezia har efterlatt et visittkort i havnen

Venezia har efterlatt et visittkort i havnen

Fire år gammel

Fire år gammel

I tillegg har en grønn LED sluknet som skal vise at tåkelysene er tent. Jeg må finne ut om det er LEDen det er noe galt med eller lysene. Om det er lysene da har vi en utfordring. Jeg har ikke med meg verktøy for å reparere elektriske problemer (loddebolt og tilhørende herligheter). Alt dette har vi snakket om, og vi diskuterer detaljer mens vi spiser vår frokost ved kaikanten i Nafplio. Man kan tenke seg mange verre steder å spise frokost.

Planen er å ta det litt med ro nå i formiddag og jakte på WD-40. Derefter skal jeg ut på dekk-jakt. Så får vi ta det derfra.

Mens vi sitter der og nyter solen og vår cappuccino kommer det en liten sigøynerjente og tigger penger.
Grunnleggende strategi: Aldri gi penger til barn som tigger. Ikke legg forholdene til rette for at foreldrene skal bruke barn i tigging. Aldri gi penger til barn som tigger. Det er hardt, men det er nødvendig. Jenta er kanskje fire år. Det er meget hardt å ikke gi henne penger for hun tigger meget innstendig. Hvorfor hun tigger så innstendig forstår vi noen minutter senere.

Mor kommer, og banker henne opp som straff for at hun ikke har greid å skaffe penger. Skikkelig juling. Fire år.

Så var vi der igjen. Det er bare to dager siden en nasjonalist fikk meg til å gråte av fortvilelse ved Løven. Denne gangen en mor som banker et lite barn på åpen gate. Festningen som ruver på fjellet over Nafplio er et fantastisk eksempel på Venetiansk ingeniørkunst. Festningen på fjellet støttes av kanonbatteriene på holmen utenfor. Selv om festninger naturligvis handler om krig og død så er de likevel vakre nå noen hundre år senere. Havet er mørkeblått og himmelen er lyseblå. Det er Illy i koppen, vindstille og varm sol. Midt i alt dette vakre lever likevel det stygge.  En mor som kan slå et lite barn fordi barnet ikke er flink nok til  tigge. Jeg gråter ikke på grunn av det stygge, men fordi det stygge er valgt.

Dagen er ødelagt allerede før den har begynt.

For velholdt

For velholdt

Meny på gresk og "engelsk"

Meny på gresk og "engelsk"

Man gjør så godt man kan her på jorden. Når man bestemmer seg for noe, da forsøker man på en måte å spå om fremtiden.  Spørsmålet er om det du velger å gjøre fører dit du vil.  Hver eneste liten ting vi gjør påvirker oss. Påvirker verden. Påvirker fremtiden. Påvirker verden min  Livia skal leve i.

Verden er full av vanskeligheter.  Hvordan kan man da velge å kanalisere energien sin i nasjonalisme fremfor Røde Kors? Hvordan kan man velge å banke en fireåring på åpen gate?
Det blir en tårevåt stund der på kaikanten.

Nafplio har en fin liten gamleby nedenfor den gamle festningen. Men det er tydelig at her er mange turister i sesongen. Gamlebyen er rett og slett for velholdt. Hvertfall sett med italienske øyne.Velpleide restauranter har meny på gresk og “engelsk” på hver sin side av døren.

Vi har ikke så mye å snakke om akkurat nå. Eller kanskje vi absolutt har mye å snakke om, men ikke vet hva vi skal si.  I teorien (!) kunne vi ha grepet inn.  Ropt på norsk om barneombudet, og ringt barenvernet.  På gresk.  As if.

Triste greier.  Nafplio er flott, jeg har aldri sett noe så flott som festningen som ruver over byen, men all vilje og evne til å gjøre noe er borte.  I sannhet en trist formiddag.

Kaffe og "dolce"

Kaffe og "dolce"

Lykken er WD-40

Lykken er WD-40

I slike stunder hjelper det å fokusere på praktiske ting.  Isteden for å snakket om Livet og Fremtiden, ta bilder av bier og blomster, festninger og pene mennesker, isteden for alt dette som kunne brakt oss glede jakter vi på WD-40.  Vi kunne klatret opp på festning og skuet ut over havet.  Snakket om Venezia som ligger på andre siden av horisonten.  Alt dette kunne vi ha gjort dersom vi ikke hadde vært vitne til at en fireåring ble ydmyket og banket opp på gaten.  Alt dette kunne vi ha gjort om vi ikke hadde fått verdens ondskap servert der på kaikanten.  Hvordan kan man ha tro på en bedre fremtid i møte med slikt?

Vi drikker kaffe og spiser en “dolce”.

Kanskje er det slik at Hustruen og jeg lever så beskyttede liv at vi i vår naivitet faktisk tror at folk gjør så godt de kan?  Kanskje er det slik at det er ikke skjebnen, flom og kreft som er problemene i verden.  Men rett og slett ondskap.  Det er bare vi som (nesten bokstavelig talt) lever i armene på hverandre som ikke ser det.

Er det virkelig slik?

Triste greier.

Det er litt (men bare litt) trøst i at vi til slutt finner WD-40 i en jernvarehandel.  Det er forresten ikke lett å forklare at man skal ha WD-40 når man ikke engang vet hvordan det uttales på gresk.  Hvordan mimer man WD-40?

Nytt bakdekk

Nytt bakdekk

"Kaffe".  Sukk!

"Kaffe". Sukk!

Utstyrt med WD-40, med en lett lunch i magen, går jeg løs på blinklyset.  Heldigvis har ikke BMW en slik dustete trykk-og-dytt bryter som alle andre sykler har.  Dermed kan man reparere når det går i stykker.

Jeg tar fra hverandre holderen for bryterne på venstre side av styret. Det tar litt tid for det er mange ledninger, små deler og kontaktpunkter. Men bevæpnet med WD-40 driver jeg fukten ut av selve kontakten. En time senere kan jeg blinke til venstre så mye jeg lyster.

Hver eneste gang jeg reparerer noe jeg forstår det ikke er gitt enhver å reparere, føler jeg en intens lykke. Det er kanskje ikke allverden å kunne reparere blinklyset på en 2000 modell BMW R1150GS men det er nå engang heller ikke ingenting.

WD-40 holder til vi er hjemme.  Men en grundigere reparasjon er nødvendig.  Info om blinklys på BMW.  Derefter reprasjon av blinklys venstre og høyre side.

Derefter er det dekk.  Jeg kjører rundt i Nafplio, men alle sier jeg må til nabobyen Argos for å finne dekke til en slik sykkel.  Dermed suser jeg dit.  Der finner jeg til slutt en kombinert bensinstasjon og mopedforhandler som faktisk har Metzler Tourance EXP på lager.  Jeg ville helst ha hatt det orginale Metzler Tourance (ikke EXP), men han kan efter noen telefoner fortelle at det ikke importeres til Hellas.

Da er saken grei.  Jeg går avgårde og tar en “kaffe”.  En drøy halvtime senere, og 168 euro, er alt på plass.  Jeg ber dem fylle 3.2 bar.  De sier maximum er 3.1.  Jeg forklarer, men de nekter å fylle mer enn maks.  Så de lar meg fylle selv.  Grei løsning, egentlig.  Uansett, takk til forhandleren som tok inn Bamsefar og skiftet dekk uten mer om og men. Særlig fordi det ikke er bare-bare å skifte dekk når sideveskene står på.

Kjempediger Mycaeane aktopolis

Kjempediger Mycenae akropolis

Dekket må få sette seg litt før jeg lar Hustruen klatre ombord.  Derfor kjører jeg litt rundt.  Mellom Nafplio og Argos er det et stort Mycenae akropolis.  Jeg stopper og tar et bilde.

Saken er at det er  èn ting til jeg gjerne vil se i Hellas, nemlig Mycenae. Det er en fantastisk ruinby som ligger utenfor Napflos. Hustruen vet ikke om det, men at vi er i Napflos er også et resultat av at jeg gjerne vil se Mycenae. Det kommer altså frem at planleggingen ikke er riktig så dårlig som man kunne ønske å gi inntrykk av. At Styrmann har planer og i hemmelighet styrer skuta dit Kapteinen tror hun vil, det må være innenfor spillereglene eller hva?

Jeg kan ikke be Mr. Zumo om hjelp,  og skiltingen er dårlig.  Forbausende dårlig.  Men til slutt finner jeg Myceane.  Der blir jeg møtt av stengte porter og en politibil.

Den største attraksjonen i denne delen av Hellas, den stenger klokken 15. Og en politibil sikrer at ingen sniker seg inn.
Vi snakker om et sted som var et populært mål for turister også i romertiden (!). Vet ikke om det tjener økonomien å ha så strengt regime. Jeg møter nemlig en god del biler med utenlandske skilter som er på vei opp da jeg kjører ned.  Men hva som tjener økonomien inngår kanskje ikke i vurderingene her.

IMG_0660_martini_brev

Et brev til en venn

Jeg kan ikke gjøre annet enn å kjøre tilbake til hotellet.  Så selv om jeg burde ha vært fornøyd med at Bamsefar er klar for nye eventyr ligger isteden formiddagens episode som et klam hånd over kvelden.  Jeg skriver et brev til en venn.  Drikker en Dry Martini.  Da jeg bestiler ber jeg om at den må være Shaken, not stirred.  Kelneren er hverken like pen, like ung, eller like attraktiv som min venninnne i Bibioteket bar i Kavala; denne damen her ser uforstående på meg.  Selv om jeg “egentlig” er i stemning til å forelese til henne om “My name is Bond.  James Bond” lar jeg det ligge.

Meny (?) og blekksprut til tørk

Meny (?) og blekksprut til tørk

Jeg tenker isteden på gleden ved å kunne reparere ting.  Alle kjenner vi motløsheten i møte med noe som ikke fungerer når vi ikke vet hvordan. Noe man er avhengig av, men som man ikke vet hva man skal gjøre med. En ny mobiltelefon hvor bakgrunnsbildet plutselig er noe annet enn det var i går. Plutselig er det ikke lenger ÆØÅ på tastaturet. Knappen man skal trykke på for å laste inn epost er ikke der lenger. Man flytter et bilde i teksten, men så greier man ikke å flytte det tilbake igjen. Et Cetera. Ad naeusum. Kanskje er det fordi jeg har jobbet med teknolog i så mange år og derfor følt denne hjelpeløsheten så mange ganger at jeg setter så stor pris på de tingene jeg faktisk kan reparere.  Jeg smiler tilfreds der jeg sitter.

Meny!

Meny!

Jeg tenker en del på dette med å reparere. For å kunne drive SiToscana som vi gjør, er vi avhengig av å ha så mange automatiske rutiner som mulig. I tillegg er jo SiToscana et «internett only»-selskap. Det gjør at Lillegull stadig introduseres til ny teknologi. Alt fra automatisk generering av bekreftelser når noen bestiller en leilighet til media for backup som roterer på ukebasis. Fra Photoshop til MMS. Fra Skype til Facebook. Fra blog til GPS. Mitt hjerte slår et ekstra slag for min kjære!

Når for mye fyller hodet, liker jeg å skrive litt. Hva er da bedre enn å sitte alene ved et bord på en uterestaurant i Nafplos med en stor Dry Martini (dog ikke shaken, not stirred)? Jeg hadde askebeger, men måtte som alltid la være å røyke.

Av grunner jeg ikke kan diskutere ble ikke brevet sendt, men det ble dog skrevet. Før eller senere kommer en anledning da jeg kan fortelle mottakeren som ikke fikk brevet om hva som sto der, hvorfor det ikke ble sendt, og hva jeg vel egentlig ville ha skrevet isteden for  det som faktisk ble skrevet (men ikke sendt). Om du savner et brev fra meg så kan du jo skrive et brev til meg og efterlyse det. Jeg blir glad når jeg får brev. Det er ikke mange som sender meg brev. Det er vel ikke mange som sender brev i det hele tatt. Triste greier.

Tynneste vin til nå

Tynneste vin til nå

Masse fritert fisk og sjømat

Masse fritert fisk og sjømat

Hustruen kommer, og sammen går vi på jakt efter middag.  Gårdagens mislykkede middag forteller oss at vi kanskje skal gå ut av gamlebyen og inn i den nye delen.  Der det bor folk.    I en hovedgate  står det stoler og bord på fortauet.  Derfor antar vi at det står “Taverna” på skiltet . Vi satter oss ned.

Det henger blekkspruter til tørk så vi antar dette er en fiskerestaurant. Sjømat i det minste. Så lenge det ikke er kjøtt så er vi fornøyd.  Hva menyen faktisk sier er litt uklart.

Eftersom vi ikke forstår menyen forklarer vi på vår beste gresk at vi gjerne vil ha litt antipasti (gresk salat – det forsto de i det minste).  Derefter litt fisk/sjømat og godt med grønnsaker.

Vinen er den tynneste til nå. Jeg lurer på om de tømmer vann i den for å utnytte oss dumme turister eller om grekerne faktisk drikker vinen sin slik. Klok av skade har vi gått langt ut av gamlebyen med sine striglede gater. Nå er vi i et mye mer folkelig strøk. Derfor kan det faktisk tenkes at vinen her er slik den «skal være». Lager de vin her i Hellas?

Vår gresk er tydeligvis ikke helt opp til pari.  Isteden for litt fisk og mye grønnsaker får vi litt grønnsaker og mye fisk.  Faktisk et stort fat med fisk og sjømat.  Alt fritert.  Det er ikke på noen måte første gangen vi spiser fritert mat her i Hellas.  Derfor kan vi med sikkerhet si at det kunne ha vært gjort mye, mye bedre.  Dette er alt for fett, og deigen er alt for tykk.

Kelneren røyker og spiller

Kelneren røyker og spiller

Ser på livet under blekksprutarmer

Ser på livet under blekksprutarmer

Vi blir sittende å se på livet. Det er kveld, men det rigges opp til marked. Vi forstår ikke sammenhengen. Det ser ut for oss som om det skal være marked her i natt. Har aldri hørt om natt-marked.

Kelneren spiller litt. Mest for oss som er de eneste utlendingene i hele gaten.

Ved siden av tavernaen er en liten tobakksbutikk med litt aviser og blader. Eieren setter seg ned ved bordet vårt. Han forteller at da han hadde jobbet i 20 år kunne han gå av med pensjon. Det gjorde han naturligvis. Nå er han 49 år gammel og driver butikken på si. En 49-åring med full pensjon. Man kan kanskje se på oss at vi er litt forbauset. Han forsikrer om at det er ingen stor pensjon han har.

Vi er litt bekymret for regningen.  Ofte er det jo slik at når man bestiller uten å ha peiling, da får man det aller dyreste de kan finne på.  Men her må vi bare ut med 33 euro til sammen.

Vi gjør oss klar til å gå til hotellet for å oppleve andre typer eventyr. Kelneren rydder av bordet. Det ser jammen ut som om de skal ha natt-marked her. Noen som vet noe om natt-markeded i Napflio?

Rundt omkring

Rundt omkring

Det ble bare kjørt 109 km i dag.

Om du klikker på kartet får du det i full størrelse.  Da vil du oppdage at det er umulig å lese stedsnavnene for de er skrevet med en alt, alt for liten font.  Kartet er en smakebit av hvor dårlig programvaren som følger med Mr. Zumo er.  Styr klar av MapSource fra Garmin, om det er mulig.

Nå som Bamsefar har fått både blinklys og bakdekk er vi klar for å dra videre.  I morgen fortsetter vår utforskning av Peloponnes.  Vi møter en gråtende kelner og kommer til å spise en fantastisk middag.

2 comments to Hellas dag 11 og 12: Fra Chaldiki til Nafplio

  • At innholdet må være ferdig krever jo at hjernen må involveres i større grad. Er vanligvis en fordel, tror jeg.
    Ellers har vi jo Askildsen som ikke har gjort annet i hele livet enn å slette ord og gjøre setningene kortere.

    Takk for at du følger med på turen!

  • Flotte reiseskildringer og gode betraktninger. Gleder meg, som alltid, på det neste inlegget. :o)

    Brev har den egenskap at innholdet må være ferdig redigert når ordene settes på papiret.

    Blaise Pascal var kanskje den første som oppdaget at han ikke alltid hadde tid til å skrive korte brev.

    Noen ganger kan 20 setninger ta en uke å skrive.