Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Hellas dag 13: Fra Nafplio til Gytheio

Videre sørover

Videre sørover

Efter gårdagens hviledag skal det bli godt å kjøre motorsykkel igjen.  For å sitere Eriksen: Mennesket har ikke røtter, det har føtter.  Dagens plan er å komme helt til Verdens Ende.  Isteden ender vi opp med å møte en gråtende kelner.  Det er onsdag 24. mars, på feriens 13. dag.

Mercedes 63 AMG

Mercedes S63 AMG

Frokost på hjørnet

Frokost på hjørnet

Om det er jeg som har gjort noe galt, eller om hun har ligget i en dårlig stilling, uansett så sover ikke Hustruen godt denne  natten. Hun våkner med vondt i ryggen. Akkurat som på feriens andre dag. Jeg trøster meg med at hun bruker «vondt i ryggen»-argumentet for å ta det med ro om morgenen og ikke om kvelden.  Det klassiske er kanskje “vondt i hodet”?  Slikt vet jeg heldigvis ingenting om.  Man får være sette pris på de gleder man har her i verden.

Vi pakker sammen sakene i sakte tempo, stabler dem på sykkelen, og kjører ut av gamlebyen. Akkurat der den nye og den gamle byen møtes der er det en stor plass. Et perfekt sted for frokost.

Om drosjene i Drama var gule som i New York er de vinrøde i Nafplio. Bildet viser greske drosjer. De er alle relativt nye og de er alle Mercedes. En av dem er en Mercedes S63 AMG. Det bør koste mange hundre euro å sette seg inn i en helt ny Mercedes S63 AGM. Men det gjør det neppe. Krise?

Tre regndråper er nok: Vi søker ly

Tre regndråper er nok: Vi søker ly

Dagens plan er å kjøre mot Verdens ende. Helt syd på Peloponnes. Der sluttet verden.  Der er en grotte.  I bunnen av den, kan vi lese, starter veien som leder til Hades, og til bredden av elven Styx.  Der venter fergemannen.

Men vi kommer oss neppe helt til verdens ende i dag. Vi har ikke kjørt mer enn en times tid når vi møter en regndråpe. Vår første greske regndråpe. Vi søker tilflukt på en kombinert bar, bensinstasjon, butikk og lanbruksmaskinreparatør. Det regner ikke mye, bare noen dråper. Vi sitter en stund.  Drikker”kaffe”.

Og budskapet er?

Og budskapet er?

Det er begrenset hvor lenge man kan sitte og se på noen få regndråper. Det er ikke vanskelig å motivere seg for å se på styrtregn. Men en og annen liten dråpe? Hvor lenge? I det minste ikke vi. Det blir liksom ikke skikkelig regn, og det blir liksom ikke gresk vær heller (sol). Off we go!

Vi lider ingen nød der vi svinger oss gjennom landskapet.  Igjen snakker vi om hvor lite trafikk det er. Lite trafikk i sin alminnelighet, og ingen lastebiler.  Ingen tegn på økonomisk aktivitet i det hele tatt.  Ikke så vi aktivitet i nord, og ikke ser vi det her i sør.  Det tyder ikke bra, dette her.

Jeg leste engang at å være profet er som å være den eneste edru på en fyllefest.  Man forsøker å få deltagerne til å se ting de ikke gidder å bli brydd med, selv om de kunne se det om de ville.  En fest-brems av høyeste orden.  Vi går i  butikkene her i Hellas og ser på alt som ligger i hyllene som er laget andre steder.  Bortsett fra Feta og olivenolje.

Vi kommer til et stort skilt.  Det ser nesten ut som om det står det samme to ganger.  Noen få bokstaver er endret.  Dialekt?  Uansett forstår vi ingenting.  Men jeg har veisperringen fra forleden dag frisk i minne og lover meg selv å kjøre enda mer forsiktig enn vanlig resten av dagen.

Er det limt fast?

Er det limt fast?

Vi kjører uten mål og mening i den generelle retningen til Verdens Ende. Vi kommer inn i en trang dal. Egentlig mer et juv enn en dal.  Bra veidekke, og jeg glemmer nok det der med å ta det veldig med ro.  Vi suser oppover dalen.  Det regner ikke, men det er heller ikke oppholdsvær.  Eller i praktiske termer: Ikke nok til å ta på regntøy men for mye til at det er tørr veibane.

Vi kommer rundt en sving og forstår vi er på et velkjent sted. Vi har begge sett bilder av dette klosteret som er limt fast i fjellveggen. Vi har kjørt ganske lenge i «villmarken» så før bilveien kom, lå dette svært ensomt til der oppe. Kanskje kan man se så langt som til havet, men noen bebyggelse ser de neppe. Vi står en stund der i svingen og ser på bygningene der oppe. Ikke en eneste bil kjører forbi. Det er absolutt lavsesong nå to uker før påske.

Litt søking forteller at det er et kloster, og at det heter Moni Penagias Elonis. Ellers er det lite informasjon å finne.  Vi er jo så moderne: Når Google sier det ikke er noe å finne, da konklluderer vi med at det ikke er noe å finne.  Slik har det blitt.  Det er heller ikke noe skilt som kan fortelle hva vi ser.  Du vet, informasjon til turister.  Pengesekkene dere burde forsøke å melke.

Monstermast

Monstermast

Ellers er det med glede jeg noterer at villmarken her er fullstendig ødelagt av en monstermast.  Jeg leser nemlig i norske medier at nikkers-adelen ikke vil minnes om sitt virkelige liv og sin sivilisasjon.  De vil ha digre broer som spenner tvers over fjorder og sund slik at de kan komme seg raskt til hytta.  Men at Bergen skal få strøm, nei det blir For Meget å be om.  Lurer forresten på at de millionene det kommer til å koste å la populismen om monstermastene få vinne frem, om de  millionene må betales av alle landets strømkunder eller bare de som skal få strøm fra dem.

Veien går opp, opp, opp, opp. Været bestemmer seg til slutt, og det begynner å regne. Temperaturen synker med under ti grader. Kapteinen begynner å trekke Styrmanns avgjørelser om rutevalg i tvil. Men vi har liksom kjørt oss inn i et hjørne. Nå er det enten å snu og kjøre tilbake (minst en time) eller fortsette. Mr. Zumo indikerer at det ikke skal være så langt. Til slutt kommer vi til Kosmas. Den ligger på toppen; herfra er det bare nedover. Kosmas er en liten landsby, men har en flott piazza med store trær som på dager med bedre vær sikkert gir herlig skygge.  Plassen er omgitt av barer og spisesteder. Alle unntatt ett er stengt.

Seks bord

Seks bord

Fullt av greier overalt

Fullt av greier overalt

Det eneste som er åpent, ligger innerst i en trang passasje.  Røyken stiger inviterende opp fra en pipe, vinduene er dugget helt igjen (tegn på at det er varmt der inne), så vi går inn.

Der inne ser det ut som en privat spisestue, og til de grader overfylt at det er vanskelig å bevege seg omkring.  Det er bare seks bord.  Ved ett av dem sitter to menn.  De ser ut som om de har sittet der en stund.  Kelneren er en meget (!) furet og værbitt liten mann.

Her er det ingen som snakker engelsk.  I det minste ikke tilstrekkelig til å kunne føre en samtale av noe slag.  Men det lukter kjempegodt.  Med fingerspråk får hun fortalt av vi er sultne, våte og kalde, at det lukter mat, og om vi kan spise her.

Alt løser seg.

Beste maten i Hellas!

Beste maten i Hellas!

"Varmt" vann

"Varmt" vann

Hvem skulle kunne ha trodd at her, i Kosmas oppe på et fjell en regntung dag, langt utenfor sesongen og langt utenfor noe sted noen noen sinne har hørt om, her i Kosmas får vi den beste maten vi fikk noe sted i Hellas?  Det er sauekjøtt som har kokt i timesvis med grønnsaker.  Resulatetet er ikke bare en kraft så god som bare tålmodig koking kan gi, det er også denne lukten som fyller hele lokalet til randen.

Kjøttet er ikke smaksløst lammekjøtt, men fra en sau som har tilbrakt livet i fjellet.  Så mye smak er det ikke mulig å samle på ett sted på noen annen måte.  I tilegg kan man ikke tenke seg bedre mat på en dag som dette.  Det er kalt ute.  Her inne er det varmt, maten er varm, og vi føler oss lykkelige.  Og heldige!

Kelneren røyker intenst.  Han tenner ikke sigaretten med den forrige, men det er ikke langt unna.  Han smiler ikke.  Faktisk ser han veldig trist ut.  Den ene av de to mennene ved det andre bordet er full.  Han og kelneren prater sammen hele tiden.  Samtalen høres ikke hjertelig ut.  Den unge fulle mannen kjefter på kelneren.  Den andre sitter og ser på det hele uten å være involvert.  Ikke sier han noe, ikke tar han stilling, han bare sitter der og hører på.

Det er ikke en norsk ropende fyllik vi har med å gjøre, men en ung mann som lever et trist liv.  Han drikker for å glemme at han bor i Kosmas, at han ikke har dame, at han ikke har jobb, og at det regner.  Han kjefter på kelneren av en eller annen grunn vi ikke forstår.  Kelneren sier ikke så mye.  Som om han egentlig er enig i det den unge sier.  Han ser trist ut.  Vi forstår ingenting så vi konsentrerer oss isteden om den fantastiske maten.

"Kaffe"

"Kaffe"

Efter å ha latt det hele synke ned, spør vi om vi kan få kaffe.  Han fyller “varmt” vann fra en stor kjele som står på ovnen i en liten kjele. Så rører han i det jeg regner med er finmalt kaffe, før det serveres.

Resultatet er ekte gresk kaffe. Som  resten av verden riktignok kaller tyrkisk kaffe. Den blir hverken bedre eller årligere  av å skifte opprinnelse fra Hellas til Tyrkia (eller andre veien).  Men maten var så god at et kulturell misforståelse som den greske “kaffen” ikke får ødelegge vårt humør.

Kelneren fyller en stor tallerken med suppe, setter den og et vannglass på et brett, sier noe til oss som vi ikke forstår (helt gresk), får masse kjeft av den unge mannen, og går ut i regnet.  Den fulle er åpenbart helt oppgitt.  Han snakker intenst til sin partner som ikke svarer.  Han rister på hodet, og snakker intenst også til oss.

Vi er egentlig klar til å dra videre.  Men vi kan ikke betale når kelneren ikke er her.   Minuttene går, og vi setter oss bedre til rette.  Man blir døsig av å høre på at det regner.

Har han to barnebarn?

Har han to barnebarn, eller to ben?

En halvtime senere kommer kelneren tilbake. Han strigråter. Den tynne kroppen hulker og tårene renner nedover ansiktet. Han tar av bordet vårt, rydder bort, og hulker. Vi vet ikke riktig hva vi skal gjøre. Den unge mannen kjefter hele tiden på ham.

Vi forsøker å forstå. Han peker på bilder av et ungt par og et barn. Den unge mannen roper og vi tror vi forstår at mannen på bildet er sønnen hans og at han er bestefar til barnet. Men så peker han mange ganger på hodet sitt og på (det vi tror er) sønnen, og gråter og gråter. Vi vet ikke om han mener at han tenker på sønnen, om sønnen har begått selvmord, eller noe helt annet.

Og så er det ett eller med mamma. Han sier noe om mamma (om det er hans mamma forstår vi ikke), viser to fingre og peker på bena sine om og om igjen mens han gråter. Kanskje vil han fortelle at mamma har måttet amputere bena? Eller noe helt annet. Hele tiden kjefter den unge mannen på ham. Som om kelneren gjør eller har gjort noe helt ufattelig stupid.

Efter en stund roer det hele seg ned. Kelneren tørker tårene. Den unge mannen får enda en øl til å drukne sine egne sorger.  Det ser ut som om han trenger det.  Det er ikke bare kelneren som har ting å slite med, ser det ut som.

Med kelneren

Med kelneren

Vi gjør oss klare til å dra. Jeg føler meg ufattelig stor, sterk og robust i forhold til denne lille mannen. Men det er godt mulig synet bedrar. Trolig bærer han ting på skuldrene som ville trykket oss andre sønder og sammen. Her er det ikke behov for nasjonalister eller folk som banker opp barna sine på åpen gate for å skape problemer. Livet ser ut til å ha mer enn nok i bakhånd uten å trenge hjelp.

Bilulykke

Bilulykke

Det er akkurat det jeg forsøkte å si tidligere. Du kan havne i uføret selv uten å ha nasjonalister til å dytte deg utenfor stupet. Du gjør så godt du kan, men så blir støtten du har i livet drept i en bilulykke. For eksempel. Eller din eneste sønn begår selvmord. Kreft. Eller hva som helst. Menyen av ting som kan skje når som helst og som ikke er så lett å hanskes med, er nesten uendelig. Og så må vi i tillegg møte nasjonalisten ved Løven.  Og en mor som slår en fireåring i ansiktet.  Herregud, hvordan skal man holde det ut?

Vi takker for oss så godt vi kan, jeg holder ham lenge i hånden og sier på norsk at jeg håper ting ordner seg, vi peker på magen og forklare at vi har spist meget bra.  Livet går videre, og vi skal reise.

Vi skal akkurat til å klatre opp på sykkelen da den fulle unge mannen kommer løpende ut. Han indikerer at Sissel ikke skal sette seg på det våte setet. Han skal hente en klut. Han sjangler over plassen og forsvinner inn mellom noen hus. Vi ser på hverandre, sukker, og hun klatrer ombord. Vi kan ikke stå her i regnet og vente på at en full fyr skal finne en klut. Da vi kjører avgårde har han fremdeles ikke kommet tilbake. Jeg håper han ikke lar episoden gå ut over vår gråtende kelner.

Det regner og vi kjører i stillhet videre.  Veien går ned, ned, ned.  En herlig MC-vei.  Men vi sitter begge i egne tanker.  Jeg tenker på negative ting.  Ikke bra.  Det blir ikke bedre da vi kommer til stedet der en ung mann mistet livet i 2005.  Litt i meste laget, kanskje.  Men for alt jeg vet er det hans fem barn som har satt opp monumentet.  Om ikke annet minner det meg igjen på hvor lett det hele kan ta slutt.

Hotell Saga

Hotell Saga

Sjømat skal det være

Sjømat skal det være

Vi kommer ned til sjøen igjen.  Det regner.  I Gytheio stopper vi ved en bar.  Vel inne oppdager vi at de har rom.  Baren er en del av Hotel Saga.  Saga? Det regner og Hustruen spør hva et rom koster. Jeg smiler litt i skjegget: Et par kommer på motorsykkel midt på dagen. Tar en kaffe. Snakker litt seg i mellom, og spør om det er mulig å leie et rom.  Nesten som å være tenåring igjen.  Hun får et godt tilbud: 40 euro per natt inklusive fri tilgang til Internett.

Restaurant har de også.  Legg merke til blekkspruten som henger på tørk fra markisen!

Verten forteller at det er helligdag i morgen (25. mars).  Jeg drar ut før middag og fyller tanken.  Vi har ikke sett så mange stasjoner med automat så det kan være godt å være litt forberedt.  Vi er jo hele tiden på landsbygden.

Til antipasti brød og det som nok best beskrives som majones. Ikke noe for oss. Men som hovedrett en fiskesuppe (til venstre) og ris med store reker. Risen var intet mindre enn fantastisk. Isteden for dessert fikk jeg en ekte grappa.

Efter middag suser jeg over til ADVrider.com. Der avtaler vi med Castrionhead at han skal ordne oss et hotellrom i Kalamata. Dit vil det være perfekt å komme efter at vi har vært ved Verdens Ende i morgen formiddag.  Så, endelig, er det tid for sengen.

Bare 165 km i dag.

Link til kartet med bildene plassert inn er her.

Comments are closed.