Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Hellas dag 14: Fra Gyhteio via Verdens Ende til Kalamata

Frokost?

Frokost?

Til verdens ende, og tilbake

Til verdens ende, og tilbake

Om vi ser bort fra damen som ligger i selve sengen så er det lite som er mer tiltrekkende å se fra en seng enn en terrasse med havet utenfor. Et bord som venter på et vannglass, og lyden av noen som setter seg stille ned i stolen for å nyte solen og utsikten. Som sagt så ligger kvinnen allerede i sengen og hva skal man da stå opp for?

Naturen setter grenser og til slutt må vi rett og slett stå opp.  Litt lett frokost på hotellet. Vi treffer en sveitser som har vært i Tromsø. Han blir litt skuffet for han hadde tenkt å øve sin italiensk.  Han får øvet sin engelsk isteden.

Vi lærer ellers at det frigjøringsdag i dag. Frigjøring fra den tyrkiske okkupasjonen. Verten minner også om at sommertiden begynnner lørdag. Eh, begynte ikke den forrige uke, spør vi og tenker med en viss avmakt på fergemannskapet som besøkte soverommet vårt i et uheldig øyeblikk. Neida, det er i Italia det, sier verten. Var kanskje båten til Igomenitsa i rute tross alt? At min nakne kropp sikkert har blitt en god historie i mannskapsmessa på ferga er det ikke noe å gjøre med.
Alle detaljer om fergemannskapet og min morgenstivhet, finnes i beskrivelsen av feriens tredje dag.

Men i dag er det feriens fjortende dag.  Det er torsdag 25. mars.  Vi er i byen Gytheio helt sør på Peloponnes.  Du kan komme rett til kartet.  Der finner du flere detaljer, og du vil se hvor bildene i teksten er tatt.

Streik?

Streik?

Tusenvis av uferdige bygninger

Tusenvis av uferdige bygninger

I går regnet det så vi fulgte ikke så nøye med på omgivelsene.  Nå ser vi at det ser ut som om de har søppelstreik her i byen.  Få ryddet opp i dette før sesongen begynner er mitt råd. Dere har ikke råd til flere problemer enn dere allerede har å hanskes med!

Legg ellers merke til bygningen bak gravemaskinen.  AKkurat som i Sør-Italia og på Sicilia er Hellas fylt opp av halvferdige, forlatte bygninger.  Det er ikke snakk om at mureren spiser lunch.  Her er hundrevis av millioner av euro saltet ned.  Jeg er villig til å vedde (en flaske Italiensk vin) på at slik død kapital enten er basert på en svart økonomi, eller så er det statlige midler.  Vi skal imidlertid lære mer om dette senere i dag.

Vi er på halvøya Mani.  Helt i sør, så langt sør som man kan komme på Peloponnes, der er Verdens Ende.  Hovedveien dit ned går på vestsiden av Mani.  Derfor er vi på østsiden.  Veien er av varierende kvalitet (for å si det pent).  Men det er slik vi liker det.

Kotronas Panorama

Kotronas (ser du Bamsefar?)

Parkering  downtown Kostras

Parkering

Det gjøres klart til gjester

Det gjøres klart til gjester

Til tross for alle fristelsene vi ble utsatt for kom vi oss avgårde klokken halv ti. Det har regnet hele natten men veien tørker snart opp. Som vi alltid gjør, så kjører vi en time før vi begynner å lete efter kaffe. Landsbyen heter Kotronas.  Valget er enkelt, for her finnes bare én eneste café.  Om vi kan kalle det en café.

Gamlemor tørker av det eneste bordet som står ute. Vi foretrekker å sitte her ute og se på havet heller enn å sitte inne og se på TV. Kaffen vi får servert er ikke verdt å snakke om. Utsikten er deilig, det er stille og været er fint. Vi unngår snakk om kaffen og vi drømmer om sigaretter isteden.  Jeg drømmer hvertfall om sigaretter.  Slike morgenstunder er farlige greier.

En økonomisk indikator

En økonomisk indikator

Havet er blikkstille og krystallklart.  Flott strand.  Det er krongelte å komme hit men jeg regner med at det likevel er mye folk her om sommeren.  Vi er bare et par timer fra Athen.  Dersom du vil kjøre hit setter du nese mot N36.61954 E22.49442.  Kaffen, dog, er ikke noe å snakke om.

De feirer frigjøringsdagen.  Litt som syttendemai.  Litt.  Men flagg og dresskledde menn, det ser vi.  De feirer frigjøringsdagen og jeg tok det for gitt at det var slutten på andre verdenskrig.  Der kan man se hvor mye man vet.

Vi ser også to esler som er på vei hjem. Det minner meg om Tage-indikatoren for landbruksøkonomi. Den sier at lønnsomheten i jordbruket, og derfor muligheten til å leve av det uten subsidier, er omvendt proposjonalt med antall esler man ser i gatene. Jo flere esler jo dårligere økonomi. Sist jeg så et esel var på Sicilia.

QED.

En av mange landsbyer (med samme farve som bakgrunnen)

En av mange landsbyer (med samme farve som bakgrunnen)

Enda en landsby

Enda en landsby

Mani er er «finger» som stikker ut i havet rett sørover. Helt sør på Mani er altså Verdens Ende.  Vi svinger oss sakte men sikkert sørover.

Med norske øyne er det ufattelig karrig her. Vinteren er over og jeg vil tro at det de skal ha av regn her i år, det har de fått. Nå starter sommeren, heten og tørken. Det er sannelig ikke mye å leve av her. Bare knauser med noen gresstuster på. Håper havet er rikt på fisk og sjømat. Tatt i betraktning hvor karrig det er, så er det forbausende mange landsbyer her. Alle sammen består av en liten klynge med tårn. De fleste ligger langt fra sjøen. Det var tydeligvis derfra problemene kom.  Ikke lett å leve av havet om du ikke kan ha landsbyen nede ved havet.

P3258180_enda_en

Enda en

Denne halvøyen har natur vi har glede av. Tidligere har vi latt oss lure til å besøke «vakre» steder som betraktes som vakre ene og alene fordi de er uberørte. Men er man fra Norge har man sett så mye uberørt natur at man er impregnert. Natur er vakkert, greit nok, men vi blir ikke imponert over at den ikke er bygget ned. Her, derimot, er det neppe uberørt natur i hundrevis av mils omkrets. Men fordi den er så anderledes enn det vi har i Norge, er den spennende.

Jeg er mye mer fasinert av kulturlandskap enn uberørt natur. Kulturlandskapet viser kulturen. Viser mennesker. Mennesker er viktigere enn natur.   Natur er vakkert men mennesker lever. Naturen lever ikke, den bare er.

Her er ingen murpuss, ingen maling, bare stein stablet oppå hverandre.  Tydeligvis ikke ressurser her til luksus.  Jeg tror vi skal takke oss lykkelig for at vi kan kjøre forbi med motorsykkel og ikke måtte finne utkomme her for noen hundre år siden.

Det er forresten slik forestilte meg Hellas. Nå vet jeg jo at de har både skogkledte åser i massevis, og mer sne enn godt er.

Sjekk farven på det vannet!

Sjekk farven på det vannet!

Flere indikatorer

Flere indikatorer

En ting Norge har, som jeg savner i Italia, det er at havet starter mykt. Du møter det salte vannet lenge før du ser ut over havet. Det er en slags «glidende» overgang mellom land og hav. En myk innføring i det som skal komme.  Enten du nå kommer fra havet og inn mot land, eller forlater fjellet for å møte vannet.  I Italia finnes det ikke noe slikt.  Der er stranden rett som en strek.  På ene siden land, på den andre hav. Men Hellas har overgangen i orden. Det er slik havet skal være, synes jeg.

Vannet er krystallklart og blått slik vann i Hellas skal være.

Vi møter ytterligere to økonomiske indikatorer. Tyder ikke bra. Det er ikke tilstrekkelig å tilføre kunstgjødsel og ny slåmaskin til det landbruket her.  Huset er uferdig og forlatt.  Som så mange andre.

Hva kan man leve av her?  Vi ser ingen havner, ingen anlegg for turisme (og veien vi kjører på inviterer ikke til det heller), ingen industri, ingenting.  Stille før stormen?  Ikke bra.

Verdens ende (samt en mann og en motorsykkel)

Verdens ende (samt en mann og en motorsykkel)

Massevis med informasjon

Massevis med informasjon

Det er mange, mange svinger og humper i veien før vi endelig kommer til Verdens Ende.  Det har blitt litt overskyet (eller så er jeg ikke flink nok i mørkerommet til å få frem bildets potensiale).  Derfor viser ikke bildene hvor klart vannet er her.  Det ser like stålgrått og kaldt ut som i Kvaløyvågen.  Men det er hverken like stålgrått eller like kaldt som i Kvaløyvågen.

Det er tre skilt.  Det store brune sier “Sanctuary and Death Oracle of Poseidon Tainarios”.  Det ene gule sier “Hypno – Oracle” og det andre sier “Taenarus Neptune”.  Mer enn som så har ikke Hellas å tilby oss her på Verdens Ende.

OK, jeg har tidligere skrytt av alle skiltene som er satt opp overalt.  På ene siden er jeg imponert over at de har tatt seg råd til å skilte alt mellom himmel og jord for å glede turistene; Gudene skal vite at de har andre ting å bruke penger på.  På den andre siden er jeg (urettmessig) skuffet over at de ikke har satt opp et mer informativt skilt akkurat her akkurat nå.

Da vi besøkte den andre enden av verden (Nordkapp) den 15. juli 1988 måtte vi betale 150 kroner for én bil med to voksne og to (norske!) barn.  Antar det er dyrere å ta med barn som ikke er norske!  150 kroner var en del penger dengag; jeg husker at diesel kostet omlag tre kroner literen.  I dag koster det over 500 kroner å fylle 50 liter diesel.  Uansett – det er gratis å besøke denne enden av verden.
Jeg klager ikke!

Tempelet ved Verdens Ende (med orakel!)

Tempelet ved Verdens Ende (med orakel!)

Der er det knapt mulig å snu en bil.  Eller med andre ord: Hit kommer det ingen turistbusser.  Det er jo forsåvidt bra (for oss).  Men det betyr også at her blir det ingen økonomisk aktivitet.  Det er ikke så bra.

Kanskje er det den voldsomme kontrasten som gjør at jeg er litt euforisk. For å se én ting må man skape kontrast til en annen ting. Jo fler plan man kan skape kontraster, jo mer ser man. Her er vi altså på en ytterlighet. Det andre ytterligheten, det er Nordkapp.

Her på Tainarios er vi på et gammelt sted. Folk har kommet hit i mer enn to tusen år. For å spørre orakelet om råd, for å ofre gaver til Poseidon, og de siste tusen år som turister. Nordkapp, som kontrast, er et moderne sted. Et sted med hundre års historie (kongen av Siam i 1907). Samme men diametralt motsatte egenskaper (to verdier i samme kategori ville Herman Ruge Jervel ha sagt). Mens Nordkapp i sin ende har alt en moderne verden krever, inklusive en undersjøisk tunnel, panoramavinduer, kino med surround-sound, har man i denne enden intet. Det går knapt vei hit; til Nordkapp en undersjøisk tunnell.

Her er en fantastisk idé til en bok: «Veien til verdens ender. En reise fra én ende til en annen.»

Posidons tempel

Posidons tempel

Tema i boken vil være et kjærlighetsforhold som går mot slutten. De to hovedpersonene ser det ikke selv, men de sliter på hverandre. Det er vanen og ubehaget ved å gjøre det slutt som holder dem sammen. Handlingen er at de reiser på ferie fra ene enden av verden til den andre. På slutten nærmer de seg veiens ende på mange måter. Eftersom kjærlighetsforholdet er på vei nedover er fra nord til sør tingen. Det går nedover på mange måter.

Om jeg nå lærer meg å skive litt fortere kan jeg på seks måneder skrive seks bind om deres kamp for å redde forholdet. Vi har jo lært at tekst ikke trenger å være gjennomarbeidet for å bli hyllet av kritikere og bokkjøpere over det ganske land. Kjærstad er min helt i akkurat den saken.

Gamlemor renser kål

Gamlemor renser kål

Ikke akkurat kake

Ikke akkurat kake

Et stykke fra Verdens Ende ligger en liten taverna.  Tavernaen er eneste tegn på at det kommer folk til Verdens Ende i det hele tatt. På denne tiden av året er det ingen gjester. Mor sitter på terrassen og renser en slags kål. Klokken er litt over tolv så det skal være lunch om et par timer får vi tro.

Efter at Styrmann har sett på tempelet blir det litt uro ombord.  Det er denne vanskelige tiden.  Det er for tidlig for lunch, men vi er likevel sugne på ett eller annet.  Ikke for mye, men heller ikke for lite.

Kapteinen, som tross alt er Kaptein og har ansvaret, hun tar ansvar.  Hun finner frem ordboken og spør myndig om vi kan få kaffe og en kake av noe slag. Noe søtt til kaffen.  Hun kommer fornøyd tilbake – alt ordner seg sier hun.

Hennes gresk trenger nok en oppstrammer. Vi får servert “kaffe”, brød og nykokt kål. Med sitroner.  Regner med at Gamlemor har en historie å fortelle resten av familien over middagsbordet.  Om turistene som ville ha nykokt kål til kaffen!  I denne historien er vi i det minste påkledt.

Kake

Kake

Vi spiser opp kålen.  Ingen skal si at vi er kresne og ikke spiser maten som serveres. Dette er jo som Coitus Interruptus. Litt mat i lunch-tiden, men ikke tilstrekkelig for å oppnå tilfredsstillelse. Godt vi ikke har tro på at slike metoder i sin alminnelighet.

[Her er vi rett og slett nødt til å ta et sidesprang (no pun intended).  Wikipedia melder følgende om Coitus Interuptus: Like many methods of birth control, reliable effect is achieved only by correct and consistent use. Godt å vite.]

Hvor mange landsbyer finnes det her?

Hvor mange landsbyer finnes det her?

På ADVrider.com har vi holdt en tråd i live om å kjøre i Hellas nå i vår.  Der har vi gjort avtaler med flere grekere om å treffe dem underveis.  Vi har allerede spist sammen med to.  Å treffe folk i deres eget miljø er verdt en reise i seg selv.

Dagens avtale er i Kalamata nå i kveld. Den godeste Castironhead (brukernavnet betyr sikker noe) har ordnet hotellrom til oss og vi gleder oss til å treffe ham. Vi starter på turen nordover. Det er fremdeles karrig.  Det er mye å si om “venner på Internett”, men spennende, det er det.

Enkel taverna.

Enkel taverna.

Vindusbord

Vindusbord

Vi kjører nordover.  Det ligger en og annen landsby nede ved veien, men vi ser ingenting som kan minne om en trattoria (eller taverna som det vel heter her).  Vi begynner å bli bekymret for lunchen.  Litt kål til “kaffen” er ingen lunch å snakke om.  Vi ler godt av den kombinasjonen mange ganger.
Tenk, de som reiser til Syden de opplever aldri slikt.  I lunchen går de til et oppdekkede koldtbord, og i middagstiden går de rundt hjørnet og tror de finner et sted “hvor bare grekere går”.  Vi vet hvordan det fungerer for vi har også vært i Syden.  Første gangen (to gangene?) vi reiste til Thailand gjorde vi det slik.  Fungerte jo det også.  Men vi opplevde aldri kål og “kaffe”, og historiene vi kan fortelle fra de turene har mer med oss å gjøre enn om Thailand.

Til slutt  finner vi en meget enkel Taverna. Det er ett eneste stort rom. Kjøkkenet er i den ene enden. Gamlemor koker mens datteren skjærer opp mat til barnebarna. Ved et annet bord sitter to menn. Det ser ut som om det er svigersønnen og hans far.  Det er to andre bord å velge mellom.  Ett ved vinduet, og ett inne i rommet.  Det er det hele.

Efter kål-episoden tidligere i dag er jeg litt skeptisk til Kapteinens forhandlinger på gresk.  Men her er det enkelt: Vi kan få det de selv skal spise til lunch.  Vi får håpe at vi (for en passe definisjon av “vi”) har forstått det riktig.

Gresk familielunch

Gresk familielunch

Frityrmat

Frityrmat

Det lukter frityr og vi begynner å bli skeptisk.  At “rødspette” i Norge alltid er påført en (meget) tykk panering før den friteres er for å skjule at det er vanskelig å fritere.  Men, vi skal bare reise hjem om vi ikke liker maten.  For friteringen her, den er rett og slett perfekt!  Perfekt mat laget på det mest umoderne kjøkken jeg har sett siden jeg var på omvisning på Folkemuseet for flere tiår siden.

Det er en halv kylling og en stor fiskefilét som er perfekt fritert (nevnte jeg at friteringen er perfekt?).  Det serveres med litt olivenolje og en liten klatt potetmos.  Det er det hele.  Smakene er rike, fulle, og det er bare naturlig at det ikke står salt og pepper på bordet.  Heller ikke grillkrydder, ketsjup (hvordan det nå staves på norsk for tiden), dipp, eller noe annet.  Kyllingen og fisken skal nytes slik den er.

Vi har en god halvtime der ved vinduet.  Vi trenger ikke kelner i dress og fire glass av krystall for å bli lykkelig?  Dette er noe av det beste vi har spist her i Hellas.  Og vi tviler sterkt på at det kan bli bedre.

Farvel

Farvel

Rare greier

Rare greier

Da vi skal dra kommer barna til for å se.  De har spist og lekt omkring under hele lunchen.  Den minste ser ut som om han snart skal ta deg en dupp.

Hva annet kan vi snakke om når vi kjører videre enn Livia? Vi ringer til foreldrene for å sjekke at alt er OK. Vi bor jo i et land (Italia) hvor ingen får barn lenger. For å si det mildt er den politiske ledelsen ikke kjent for sine analytiske evner. Men når det fødes mindre enn ett barn per kvinne, hvordan skal det gå? Bare for å opprettholde befolkningen må man jo ha mer enn to barn per kvinne. I Italia har de flotte motorveier men ikke barnehaver. Gode pensjoner men ikke barnetrygd.

Jeg snakket med en ung (<30 år) kvinne  forleden om dette.  Hun er utdannet lege.  Hun sa at statistikken er helt misvisende.  Situasjonen er mye verre enn man får inntrykk av.  Saken er at når man snakken om antallet barn per kvinne, da ser på alle kvinner over 18 år.  Men i gruppen som nå er over 40 hadde “mange” fått sitt første barn da de var 30.  Nå, sa hun, er det mindre enn 20% av alle kvinner som har fått sitt første barn når de er 30.  Og ingen av de 20% har utdannelse.

Det er tragisk. Intet mindre.

Kaffe (ikke "kaffe") og kake (ikke "kake")

Kaffe (ikke "kaffe") og kake (ikke "kake")

Vi har ikke lyst på “kaffe”.  Eftersom vi nærmer oss en stor by, må det da gå an å få kaffe.  Neste landsby har svaret.  Fantastisk lunch, og nå kaffe og kake.  Kan tilværelsen bli bedre?

Skjegg - ikke vanlig i Hellas

Skjegg - ikke vanlig i Hellas

Ultra-stilig BMW

Ultra-stilig BMW

Vi fortsetter nordover mot Kalamata.  Efter litt SMS-ing avtaler vi å møte Castironhead utenfor byen.  Vi stopper på en bar, drikker “kaffe” og soler oss mens vi venter.

Han kommer som avtalt, kjørende på en ultra-stilig 1951-modell BMW.

Han har som sagt ordnet hotellrom til oss; følg meg sier han.  Mens vi kjører gjennom byen peker han ut ting han vil at vi skal legge merke til. Vi følger med og forsøker å huske hva han pekte på slik at vi kan spørre efterpå.  Men det blir raskt i meste laget og vi gir opp.  Vi snakker om hvordan det er å være lokal-patriot (“I det huset vokste borgermesteren opp!”).

Vel fremme spør vi hva han pekte ut til oss. Peke? Jeg peker ikke, jeg «blinker».
Blinklysene var ikke oppfunnet i 1951. Han rekker ut hånden for å «blinke».  Så mye for vår tolkning av de lokale skikker.

I morgen?

I morgen?

Vi setter stor pris på at han har hjelm på hodet også her inne i byen. Her er trolig en mann vi kan kommunisere med.  Vi er i klart mindretall der vi kjører med hvelm. Hjelm var kanskje heller ikke oppfunnet i 1951. Vi skal treffes igjen til middag, men først får vi hjelp til å planlegge morgendagen.

Vi nærmer oss slutten av ferien.  Fergen tilbake til Italia går i overimorgen.  Så i morgen må vi komme oss til Patras.  Vi er helt sør på Peloponnes mens Patras ligger i Nord.  Mellom oss og Patras er det uendelig mye å se.  Men Castrionhead råder oss til å prioritere Olympia.  Det helligste stedet for De Gamle Grekere.  Relativt godt bevart, god infrastrutktur, lett å finne, og tross alt på UNESCOs liste.  Høres bra ut for oss.
Vi diskuterer forskjellige veivalg.  Han er en realistisk type; det er tungt med de som sier “du må se alt, du rekker alt i løpet av én dag, ikke tenk på i morgen, planlegg å se alt”.  Det er mange av dem.  Han er ikke slik.  Så når han sier at vi bør se Olympia, ja da drar vi til Olympia.  Selv om dette ikke skal være en “museum og ruin”-tur.

Hotellet har trådløs, men den unge mannen i resepsjonen kjenner ikke koden. Da er vi like langt.  Godt vi har avtale om å møte Catrionhead til middag.

Fylt paprika

Fylt paprika

Kjøtt

Kjøtt

Vi regner med at her er en som kan si noe nytt og konstruktivt om krisen.  Og det kan han. Det er befriende å høre om krisen uten at Tyskland dras inn i årsakssammenhengen.
Men han tegner et mye dystrere bilde av situasjonen enn jeg hadde forestilt meg. I særdeleshet peker han på at Hellas har lånefinansiert en betydelig vekst i levestandarden gjennom mange år.  Faktisk har veksten i reallønnen i Hellas vokst mer enn noe annet sted i EU.

Problemet er at det ikke er dekning i økonomien for den økningen som er gjennomført. Det vil si at det må velstandsreduksjoner til. Man kan tenke seg hva det kommer til å bety. Vi mennesker føler jo at vi blir fattigere når økningen i velstanden går mindre fort enn før. Her snakker vi reell nedgang.  Han forteller at alt dette i bunn og grunn er velkjent, men det er ikke en situasjonen folk vil kjenne seg igjen i.  Det ingen vil kjenne seg igjen i, det blir heller ikke en del av den offentlige diskusjonen.  Ingen vil være den som blir talsmann for dårlige nyheter.  Bedre å la andre gjøre det.

Merkel, foreslår jeg.  Nettopp, svarer han

Potetmos?

Potetmos?

P3258268_ost

Saueost

Hva med landets unge? Erfaring fra alle land viser at de middelaldrende, det er de som bestemmer i samfunnet. De er nå bekymret for sine pensjoner, for hjemmesykepleien, aldershjemmene. Da er det ikke mange igjen som tenker på de unge. Som tenker på bærebjelken i fremtiden.  Han er bekymret for landets unge. Og om landet ikke tar vare på de unge, da tar ikke de unge vare på landet.  Vi har en lang tradisjon for å emigrere til USA, til Canada, Australa, hvor som helst.  Men det er nå vi trenger at folk blir her og hjelper til.

Han beklager på vegne av sitt land at man ikke bør bruket ordet Makedonia.

Fritert egg?

Fritert egg?

Vi spiser mezedhes. Kanskje merenda, det italiensk ordet for «litt mat, utenom måltidet» kommer fra mezedhes (eller omvendt). Vi ville aldri har greid å bestille dette på egen hånd. Heldigvis snakker vi ikke bare om krisen. Castrionhead skal til Skandinavia til sommeren. Jeg må huske å holde meg informert om hvordan det går på den turen.

Takk til Mr. Castironhead for å ta i mot oss i Kalamata, for å snakke med oss i timesvis selv om hans beste venn hadde fødselsdag, for å hjelpe oss finne fantastisk mat, og å gi oss et mer nyansert bilde av krisen. Du har en herlig gammel BMW!

Efter en hyggelig kveld går vi tilbake til hotellet. Det har et høyt ambisjonsnivå det ikke greier å leve opp til. Men det er greit. Vi drikker italiensk San Buca som en søt forberedelse til det som venter.

En dag på Mani

En dag på Mani

Vi kjørte 196 km i dag.  Klikk på kartet for detaljer om hvor bildene ble tatt.

I morgen, på feriens nest siste dag, drar vi til Olympia og treffer en fantastisk fyr fra ADVrider.com.

Comments are closed.