Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Hellas dag 15: Fra Kalamata til Patras

304 km på Peloponnes; klikk på kartet for detaljer

304 km på Peloponnes; klikk på kartet for detaljer

Det har blitt fredag 26. mars på feriens 15. dag.  Dette er vår siste hele dag i Hellas.  I morgen kveld går båten fra Patras til Bari (som er i Italia).  Dagens oppgave er å kjøre fra Kalamata sør på Peloponnes til Patras.

Gresk parkering

Gresk parkering

Gresk postkasse?

Gresk postkasse?

Igjen skal vi møte en ADV-rider.  Denne gangen er det Mr Quicktoys2; la oss være enige om at brukernavnet man velger seg på en MC-forum ikke bør tillegges veldig mye betydning.  Han bor i Patras så det passer jo veldig bra for oss.  Han har sagt at vi ikke trenger noe hotell – vi er hjertelig velkommen til å overnatte hjemme hos ham.  Slik kan man jo ikke si nei til.

Eller kan man det?
Regelen er at du kan stole på folk som du plukker ut tilfeldig, men at du ikke skal stole på folk som plukker ut deg.  Det vil si: Du kan trygt be en tilfeldig person på gaten om hjelp; de fleste er ærlige og eftersom du velger person (tilfeldig) er du rimelig trygg.  Om en person kommer bort til deg og spør om du trenger hjelp skal du være mer på vakt.

Hvilket minner meg om en sen kveld i Lleida i Spania.  Jeg satt på Bamsefar utenfor et hotell og ventet.  En stor mann kommer bort og spør om jeg trenger hjelp.  Jeg sier nei, med klar tanke på hvem som plukklet ut hvem.  Det ene fører til det andre, og før vi vet ordet av det følger Hustruen og jeg efter en motorsykkel som kjører ut av byen og inn i stupmørket.  Jeg begynte å bli skeptisk da vi tok av fra hovedveien og svingte inn på en liten grusvei som snodde seg bort fra all sivilisasjon.  Men lykken står de kjekke bi, og vi har nå venner i (utenfor) Lleida.

Uansett – vi har sagt ja til å bli med hjem til Quicktoys2 og overnatte der.  Kanskje er det slik at eventyrlysten overvinner fornuften.  Dersom man har det slik at fornuften vinner, ja da reiser man ikke noe sted (det er for farlig).  Heldigvis lar vi oss rive med.  Også nå som vi har blitt “voksne”.

Langs veiene i Hellas er det utallige “postkasser”.  Noen om bord lurte på hvor alle huses er, de som hadde postkasse ute ved veien.  Mye latter.  Jeg håper ikke at det er en trafikkulykke bak hver eneste en!

Det lages strøm

Det lages strøm, med "Gamle Greske" ruiner i forgrunnen

Vi ankommer Karitaina

Vi ankommer Andritsaina

Vi kjører nordover fra Kalamata.  Her er et svært stort veiarbeid på gang.  Det vi kan kalle en riksvei skal oppgraderes til en voldsom motorvei.
I går fikk vi høre at det ikke er lett å få nærligslivet i Kalamata på fote for det er vanskelig med transport nordover.  Det kan vi forstå for veien er ikke den beste.  Men den er nå på nivå med en norsk riksvei.  Nesten ikke trafikk.  Det er fredag (og hvertfall i teorien arbeidsuke) så det føles litt rart å kjøre langs dette store veiarbeidet.

Været er som skal det være i Hellas: Sol fra knallblå himmel.  Det er kjølig men så lenge det ikke er sne er vi fornøyde.

Byen Karitaina ligger på en topp med flott festning.  Vi kjører opp.  Dagens plan er å spise ute i solen så vi leter efter en “alimentari”.  Det finner vi ikke så efter å ha tråklet oss gjennom gatene en stund svinger vi ned på hovedveien igjen.  Vi får ta et skikkelig besøk i Karitaina neste gang.

Veien nordover fra Kalamata er en flott MC-vei så vi koser oss.  Efter det mislykkede forsøket på å skaffe oss mat i Karitaina setter vi pris på at det er marked i Anditsaina.

Bønneselger

Bønneselger

Vareutvalg

Vareutvalg

Markedet er en overraskelse.  Det konomiske nivået er veldig lavt.  Den gamle mannen på bildet har en liten pose med hvite bønner å tilby.  Kassene tilhører en “Frutta e Verdure” utenfor billedkanten.  Der vi har parkert har en dame lagt en duk på asfalten.  Der tilbyr hun noen egg, litt persille og noen bønner.

Kanskje er ikke markedet og vareutvalget et tegn på økonomisk nivå, for kanskje er dette et “entusiastmarked” av ett eller annet slag.  Kanskje er det her de som dyrker super-økologisk møtes hver fredag.  Kanskje.

Hustruen handler mens jeg funderer på dette med økonomi.  Når så man sist i Norge noen som solgte egg med en duk på gaten?  Eller en liten pose med hvite bønner på et bord?

Men alle jeg “snakker” med er hyggelige, og sammen ler vi godt av mine forsøk på å spørre om økonomiske indikatorer.  Det jeg sa tidligere om at grekere kommer i to utgaver (store og små) holder ikke her i byen.  Her er alle små.

Efter å ha fylt toppboksen med ferske matvarer kjører vi videre.

Rasteplass i solen

Rasteplass i solen

Andritsaina i bakgrunnen

Andritsaina i bakgrunnen

Rett utenfor byen er det laget en rasteplass.  Det er en kilde her og med en benk å sitte på, friske vann, sol, og utsikt kan man ikke be om mer.

Hustruen disker opp med godsaker.  Vi har en vweldig fin stund der i solen.  Naturligvis: Ikke finnes det kaffe, og ikke har vi tid til å ta en dupp.

Tenke seg til hvordan det er å dra på en gruppe-reise til Hellas.  Reise rundt i buss fra den ene ruinen til den andre.  Ikke noe galt med ruiner, men når lar man ting synke inn?  Her sitter vi i stillheten, ser utover dalen (skog, skog, skog), spiser en improvisert lunch.  Når man reiser i gruppe, når snakker man stille sammen.  Om Livet og de Viktige Tingene?  Ferie er vel ikke bare “happening”, det er vel også stille stunder?  Vi snakker, vi nyter solen, og vi er glad vi er på MC ferie i Hellas.

Til tross for vår avgjørelse om ikke å besøke museer og ruiner ligger det som kanskje er verdens mest berømte ruin på vår vei.  Vi greier ikke å la være, og avtaler å møte vår ADV-rider der.  Vi snakker om Olympia.

Phillipeion

Phillipeion

En ekte olympisk stadion

En ekte olympisk stadion

Det er (langt) utenfor sesongen så å finne en annen motorsykkel på parkeringsplassen er ikke vanskelig.  Faktisk er det bare oss der, og det er ingen tvil om hvem vi ser efter.  Den godeste Mr. Quicktoys2 er av den store typen.  Vi blir enige om at han skal ta seg en kaffe mens vi besøker Olympia.

Hva kan man si om Olympia uten å bli helt patetisk?  Jeg presenterer to bilder og lar resten ligge.  Akkurat som man må skrive en roman (eller novelle – mye vanskeligere!) om å besøke verdens (to) ender må man finne et annet forum enn en reisebeskrivelse til å skrive om Olympia.

Bildet over viser meg sammen tempelet Phillipeion.  Bygget i 338 f.Kr og restaurert av Alexander den store.  I bakgrunnen tempelet til Hera.  Det ble reist i år 590 f.Kr.  Det sto bare i tusen år før et jordskjelv la det i ruiner.

Hustruen står i buegangen inn til den olympiske stadion.  Der ble det arrangert olympiske leker i 1.170 år før det ble forbudt (fordi det minnet for mye om dyrkelise av andre guder en Den Ene Sanne.
Avgudsdyrkelse?  Godt vi i vår kultur ikke dyrker idrettsstjerner men heller, eh, noe anet får vi tro.  Penger, kanskje.

Varme kilder og romerske ruiner

Varme kilder og romerske ruiner

Efter en time er det nok.  Nok i den forstand at vi er overveldet.  Den som besøker Olympia uten å bli påvirket må få hodet undersøkt.  Vi hadde ikke forberedt oss, og uten notater og bakgrunnskunnskap blir det rett og slett For Meget.  For oss enkle sjeler fra Nord-Norge.

Vi forlater De Gamle Grekere og vender blikket mot En Moderne Greker.  Den godeste Quicktoys2 møter oss ved syklene.  Quicktoys2 viser seg å hete Soto.
Han er klar.  Vi er klare.  Let’s go!

Han kjører som grekere flest.  Helt ute til høyre, og i hastigheter jeg aldri viol drømme om i Italia.  Jeg kommer aldri til å venne meg til å blåse forbi et 50-skilt i 110 km/t.  Uten tegn til å slakke av.  Kanskje kjører folk rått i Italia, men her….
Og så er det der med å kjøre ute til høyre.  Det gjorde WannaBe også for noen dager siden.  Beklager, men jeg nekter.  Jeg kjører en lastepram og jeg tar all den plassen jeg trenger.

Første stopp er en varm kilde, omgitt av romerske ruiner.  En dagligdags ting, kanskje.  Men for oss er det uvirkelig.  Vi blir lattermilde uten å kunne forklare hvorfor.  Isteden kjører vi videre.

Lachanodolmades

Lachanodolmades

Vi kommer raskt (for raskt!) til der han bor.  Der møtes vi av hustruen hans; hun heter Dimitra.  De er nygift!

Som “alle” andre i Hellas bor de i hennes foreldres hus.  Foreldrene har flyttet ned  i første etasje, mens de to bor i andre.  Huset er nyoppusset.  Vi får eget soverom.

Dimitra har laget middag.  Vi får lachanodolmades som er en slags kjøttboller innpakket i kål.  En fin kombinasjon av kjøtt og grønnsaker.

Efter middag snakker en stund om turen, om, mmmm, Makedonia, om krisen (som Tyskland ikke får skylden for!), hvordan det er å være ung og nygift i Hellas, om å kjøre motorsykkel, og alle andre viktige ting i verden.

Jeg vet ikke om vi greier å fortelle hvor fantastisk det er å sitte hjemme i stuen deres, på ferie i Hellas men hjemme hos et gresk par, og snakke på engelsk om Hellas og Det Greske.  Engelsk fordi Soto har bodd i Canada.  Vi nyter det.  Og vi er takknemlige for at de vil ha oss i huset.  Jeg for min del er også takknemlig for at min Hustru vil være med meg på tur, og at hun vil være med hjem til folk jeg har møtt på Internett.

Det er ikke selvsagt!

Til slutt blir det kveld.  Vi har kjørt 304 km.  Kartet finner du på Google Maps.

Comments are closed.