Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Hellas dag 7: Fra Alexandroupoli til Kavala

Vi reiser vestover

Vi reiser vestover

Dengang jernbanestasjonen lå her i sentrum, da lå hotellet strategisk plassert. I dag synger det på siste verset for å si det mildt. Den gamle mannen som sa Deutchland good i går har gått hjem, og en kjederøykende sønn med designer-solbriller passer resepsjonen. Det vil si, han sitter utenfor i solen og lar resepsjonen passe seg selv.  Vi er i Alexsamdroupoli nord-øst i Hellas.

"Frokost"

"Frokost"

Klar til avreise

Klar til avreise

Vi våkner på denne feriens syvende dag.  Det er torsdag 18. mars, vi har vært nord i Hellas og fått vår dose med sne og is, og vi har vært på grensen til Tyrkia.  Nå er vi på vei vestover.

Vegg i vegg med hotellet er det en bar og der ville vi, om vi hadde vært i Italia, kunnet spist en god frokost.

Her fikk vi Nescafe i et pappkrus og en meget, meget tørr kake-lignende greie. Ingen bra måte å starte en dag synes jeg. Men hva skal man gjøre? Det er hardt men gutta liker det, tenker jeg. Jeg trøster meg med at damen bak disken er både søt og hyggelig. Naturligvis er det viktigere at hun er hyggelig enn at hun er søt, men hun var nå engang begge deler.  Jeg bare konstaterer det for meg selv der jeg sitter og “nyter” min frokost.

Det er bare åtte grader.  Selv om solen skinner er det et bitende drag i luften. Vi kler godt på oss, og Hustruen sørger for at varmevesten er påkoblet. Hva skulle man gjort dersom Hustruen ikke hadde varmevest på sommerferien i Hellas?  Det var meningen at det skulle være varmt og godt her nede ved havet.  Men dengang ei.  Bedre vær lengere sør, sier de alle sammen.  Så må vi vel reise dit, da.

Mesimvra

Mesimvira (?)

Uten Mr. Zumo til å hjelpe oss går det ikke så fort fremover.  Men det er desto hyggeligere.  Vi kjører langs kysten.  Riktignok er det en grusvei for vi har ikke Mr. Zumo til å ta oss andre steder.  Derfor finner vi det arkeologiske feltet ved Mesimvra.  Mer enn å vite hvor det er, det vet jeg ikke.  For Google har ikke noe i det hele tatt å fortelle.  Staves det på en annen måte på engelsk?  Posisjonen er N40.86244 E25.63996.

Kartene, de er en historie for seg selv.

Kartet i henhold til Google Maps

Kartet i henhold til Google Maps

Kartet i henhold til Mr. Zumo

Kartet i henhold til Mr. Zumo

Nederst er loggen fra Mr. Zumo,  Loggen viser hvor vi faktisk kjørte.  Kartet øverst viser hva Google Maps tror om veinettet i området.  Tidligere var vi plaget med veier som ikke eksisterte.  Her ser det ut til å være motsatt.  Uansett – kartene er dårligere enn vi er vant til.

Vi krysser store elver; adventure riding!

Vi krysser store elver; adventure riding!

Vintertomme strender

Vintertomme strender

Det graves i jorden

Det graves i jorden

Vi kjører langs flotte strender.  Her er det sikkert fullt av folk om sommeren. Og om du som utlending skulle greie å finne hit, sier du når du kommer hjem «Vi fant en strand som bare grekere bruker». Dermed er det hele mer autentisk.

Noe annet som er autentisk, det er en uendelig mengde arkeologiske utgravninger.  Å leve i et land så til de grader fylt opp av ruiner kan ikke være helt enkelt.  For det første har man jo en viss glede og stolthet i å holde slikt ved like.  Men det koster.  Kanskje koster det mer enn det smaker?  Dersom du ikke har sykehjemsplass er det kanskje ikke så lett å motivere seg til å bruke penger på skilt for å “underholde” turistene.

Ikke vet jeg, men å være arkeologi-turist i Hellas ser ut til å være relativt enkelt.  Man ser de rød-brune skiltene overalt.  Her må man være kunnskaprsrik for å ferdes med interesse.  Litt søk rundt om på internett viser at disse stedene spenner over flere tusen år.  Gresk, Romersk, Byzantinsk, you name it.  Naturligvis hulter til bulter.

Kjempetreet i Maroneia

Kjempetreet i Maroneia

Til slutt finner vi bensin

Til slutt finner vi bensin

Vi stopper tilfeldig i en landsbyen Maroneia for kaffe. Bensinstasjonen er stengt; det er jo bensinstreik i dag. Byen har tre ting å by på. Det første er et arkeologisk felt, det andre er grotten hvor Kyklopen bodde (hint: Odyssevs), og det tredje er et helt ufattelig digert eketre. Vi hopper over de to første og setter oss under det siste. Bamsefar venter tålmodig i bakgrunnen.

Kaffen er dårlig.  Hustruen handler inn til lunch. Det er sol men kaldt. Hustruen mener vi må komme oss skikkelig sørover.

Langt ute på landet finner vi en bensinstasjon som riktignok er stengt men hvor eieren driver på med ett eller annet utenfor. Vi svinger inn og later som vi ikke vet at det er streik. Og sant nok, fyren er mer opptatt av å selge bensin enn å streike.

Han sier at slike streike-greier det er noe de driver med inne i Athen hele tiden. Han har jobbet i Tyskland og snakker i tillegg litt engelsk. Her er ingen landsby og han forteller at de fleste av kundene er bønder som kjøper diesel til landbruksmaskiner.  Jeg føler meg veldig stor ved siden av ham.

Savnet: En bro

Savnet: En bro

Krisen? Hvilken krise? Isteden forteller han at fem kilometer lengre frem er veien stengt fordi elven har skylt vekk broen. Det er fire mil (!) til neste bro. Men, sier han hemmelighetsfullt, hundre meter før elven går det en liten vei til høyre. Følg den noen hundre meter motstrøms.   Der er det en annen bro. Slik kommer dere over uten å måtte kjøre tilbake. Vi takker så mye for tipset!

Og riktig nok, de har to broer over elven her, mens bare den ene er i bruk. Det er ingen merking av den andre broen og uten tips hadde vi måttet snu. Hvorfor setter ikke myndighetene opp et skilt? Hvorfor har de to broer? Hvorfor i all verden har de bensinstreik? Det er mye her som ikke gir mening.

Ledige plasser for lunch (ti grader)

Ledige plasser for lunch (det er ti grader)

Fremdeles ti grader

Fremdeles ti grader

Vi finner et vinterstengt picknikområde. Porten lar seg passere og vi setter oss godt til rette. Gjennom vinduene ser vi et bra kjøkken og plass å spise. Også her er det sikkert fullt om sommeren. Det er veldig vått på bakken og Hustruen klager over at støvlene hennes lekker.

Som alltid når Hun står bak noe er det velgjort. Det eneste som mangler for å gi oss en perfekt lunch er kaffen. Den kan man som kjent ikke lage selv, og her i Hellas er det ikke så lett å få tak i en heller.  De runde hyttene er laget av strå.  Jeg gjetter på at det er en forhistorisk modell, og at sommeren kan man grille inne i dem og føle seg hensatt til pre-cambrium.

Kald vind blåser inn fra havet og så snart vi har spist oss mette drar vi videre. Det er problematisk med venstre blinklys. Noen ganger fungerer det, andre ganger ikke.  Vi nærmer oss tettbygde strøk og blinklys er nødvendig.  Jeg må jakte på WD-40.

Byzantium

Byzantium

Det surfes

Det surfes

Neste store by er Kavala.  Veien svinger seg fantastisk ned fjellsiden til byen.  Vi kjører den gamle veien og byen tetner sakte men sikkert til.  Nede i havnen får vi vite at det er 460 km til Konstantinopel.  Underlig valg av navn.  Veien vi står ved heter jo via Egnatia og gikk fra Roma til Byzantium.  Så Byzantium hadde vært fornuftig.  Byen har hatt navnet Istanbul siden 29. mai 1453 og navnet har vært eneste navn i bruk siden 1930 (åtti år).  Men her står det Konstantinopel.  Er skiltet mer enn 80 år gammelt?  Neppe.

Det er mange sykler (motorsykler, altså) i Kavala. Massevis. Den klart mest populære sykkelen er Vstrom 600 (eller er det 650?) efterfulgt av African Twin og Transalp. Jeg ser ikke en eneste av det som er Italias mest solgt sykkel, nemlig BMW R1200GS. Er det bare smak og behag eller er det andre årsaker som ligger bak. Så vidt jeg kan forstå egner Hellas seg like godt til 12GS som Italia.  Kanskje det ikke finnes forhandlere her?

Vi parkerer på strandpromenaden og finner en fancy cafe med nett. Som alle andre steder er det et meget godt utvalg i cafeer. Det er ikke fullt, men tatt i betraktning av det er tidlig eftermiddag midt i uken er det bra med folk. Vi tok en cappuccino, som ikke var så verst men som kostet fire euro (!). Røyken ligger tett i lokalet og musikken står på fullt. Ikke noe for oss gamlinger.  Jeg fyrer opp PCen mens Hustruen går ut for å rekognosere.

Utsikten fra Galaxy

Utsikten fra Galaxy

Lader til den der, nei det har vi ikke

Lader til den der, nei det har vi ikke

Folkene på ADVrider forteller at stedet å bo i Kavala, det er Hotel Galaxy. Men det har naturligvis Hustruen allerede funnet ut. Så mens jeg surfer for informasjon går hun inn i resepsjonen og spør.  Hotellet skal stenge neste uke for totalrenovering. Derfor kan man denne siste uken bo for 45 euro i et dobbeltrom. Da hun kommer tilbake og jeg forteller at vi skal lete efter Galaxy holder hun litt matt frem nøkkelen til rommet hun har booket oss inn på.  På nøkkelen står det Galaxy.  Hva skal man si?  Utsikten fra Galaxy den er verdt 45 euro alene!

I ridder-romaner står det alltid at helten «gikk for å vaske av seg vegstøvet efter reisen». Det gjør man efter en dag på MC også. Derefter drar vi på jakt efter lader til min Nokia.

Vi prøver først en forretning som ser ut som om de skal ha alt av slike gamle greier.  I det minste er hyllene overfylt med ting og tang ingen trenger lengere. Men en lader til en tusen år gammel Nokia, nei det har de ikke.

Lykken står dog den kjekke bi: Efter et par andre feilslåtte forsøk finner vi en liten elektrisk forretning hvor innehaveren efter to telefoner sier at han har en lader her i morgen klokken 11. Til femten euro. Vi lover å komme og hente den.

Legg merke til påkledningen.  Det er meget, meget kaldt i Hellas.

Biblioteket bar

Biblioteket bar

Kunst, og aviser

Kunst, og aviser

I jakten på nett og en aperitivo slumper vi til å finne Cafe Biblioteket. Det er en perle! Svært godt og varmt, mange små rom fylt med stille jazz. I baren en vakker ung kvinne. Hun kommer til bordet og spør hva vi vil ha.  «I would like a Dry Martini. Shaken, not stirred». Hva mer kan man forlange av en ung vakker kvinne i en slik stund enn at hun svarer «I know, I know»? Jeg forlangte hvertfall ikke noe mer.

I et hjørne finner man spill, aviser og en kunstinstallasjon. Det sitter en ung mann i baren. Han forteller at krisen er skapt i Tyskland. Først har de brukt EU til å skape seg nye markeder slik at de kunne ha høye lønninger hjemme. Når det ikke lenger er mulig bruker de EU til å tyne oss små medlemmer.  Du vet hvordan tyskerne er, sier han med fynd og klem.

Best place in town!

Best place in town!

Eh, OK. Vi har sluttet å grave i svarene vi får om krisen. På hotellrommet så vi nemlig rapport fra Athen i dag. Noen har hengt opp et ufattelig stort banner på Akropolis. Der står det «Europeans, rise up». Mot EU og Tyskland, må vi formode. Jeg lurer på hvor lenge velgerne i Tyskland er villige til å bruke sine skattepenger på å redde grekerne fra katastrofe.  De virker ikke særlig takknemlig for hjelpen de får.

Mens vi sitter der og har det veldig bra leser vi i Aftenposten at det er streiker her i landet.  Det rammer, ikke overrraskende, turistene som er her.  Denne gangen er det fergene som ligger i ro.
Men i et land som tilsynelatende bare har én eneste industri, er forståelsen av krisen virkelig så dårlig på nasjonal basis at streiker som rammer turistene ser ut som det rette å gjøre?  Er det vi fra Norge som er helt på jordet, eller er vi vitne til at et helt land graver sin egen grav?  Det er litt surrealistisk å lese i Aftenposten at krisen blir verre for hver dag, samtidig som det sitter en ung mann noen meter borte som overhodet ikke deler Aftenpostens syn på mekanismene som er i spill her.
Hvordan vet jeg at Aftenposten er bedre informert enn folk som faktisk bor her og må leve med krisen?

Uansett: Om du noen gang er i Kavala må du oppsøke Biblioteket.  Den unge kvinnen lager Dry Martini som om hun aldri har gjort noe annet.  Ikke engang en krise i finansverden kan overskygge en vellaget Dry Martini servert med et smil av en ung kvinne.

Sjømat, takk

Sjømat, takk

Ansjos

Ansjos

Nok om krisen for i dag.  Vi lar den ligge og spør istedet min nye venninne om hvor vi kan spise.  Hun anbefaler uten å nøle en en fiskerestaurant rundt hjørnet. Vi nøler heller ikke!  Råd fra en som kan lage “Shaken, not stirred” skal man lytte til.  Tror nå jeg, da.  Hustruen himler med øynene.

Der er det fullt av folk, godt og varmt, og hyggelig.  Kelneren snakker tilstrekkelig engelsk til at vi greier oss uten meny (som vi ikke forstår likevel).

Vi starer med gresk salat.  Det gjør vi hver eneste dag.  Hustruen synes jeg er teit som alltid velger gresk salat, men jeg er jo i Hellas for svingende!  Det er alltid for mye olje på den greske salaten. Så når jeg sier at en gresk salat var god skal du lese «sett bort fra at det var alt for mye olje på salaten, var den god».

Neste er blåskjell i ris.  Vet ikke om de dyrker ris her men uansett er det veldig bra.  En fin smak av hav; kanskje har de brukt litt sjøvann i risen.

Hustruen drømmer

Hustruen drømmer

Lokal "delikatesse"

Lokal "delikatesse"

Som secondo får vi friterte ansjos. Meget, meget bra. Det er vanskelig å fritere bra. Resultatet skal være gjennomkokt men heller ikke mer, pastaen den er dyppet i skal være så tynn at den gir en sprø overflate uten å hverken dominere smaken eller utseende. Se hvordan disse friterte ansjosene fremdeles ser ut som ansjoser. Se nøye, for så god fritert mat er det meget sjelden man ser. Kontrollspørsmål: Hvorfor er rødspetten man får fritert i Norge rullet i brød og alle andre mulig greier? Fremhever det fiskesmaken, eller skal det skjule at kvaliteten synker ved frysing? Forslag mottas med takk!

Til dessert sier kelner at vi  absolutt må prøve den lokale spesialitet. Det viser seg å være en ultra-søt hårete ball som jeg anslår stort sett består av honning og sukker.  Derefter er den flambert eller grillet litt i ovnen.  Meget, meget søt.

Hustruen er glad hun ikke tok dessert. Kelneren, derimot, er stadig innom og spør om det var bra og jeg er en feiging som ikke tør si nei. Dermed må jeg jo spise opp også.

Jeg er overbevist om at Hustruen bare sitter og drømmer om å komme tilbake til hotellrommet og de gleder som venter der, så jeg avslår forslaget om lokale drinker efter maten og betaler.

204 km i øst, mot vest

204 km i øst, mot vest

Mr. Zumo sier vi har kjørt 204 km i dag.  Det stemmer sikkert.  Kartet er fra Garmin eftersom Google Maps sier veiene vi kjørte på ikke finnes.  Men på kartet i Google Maps har jeg plassert bildene der de er tatt.  Det interaktive kartet er som alltid hos Google Maps.

Comments are closed.