Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Hellas dag 8: Fra Kavala til Kassandra

Feriens åttende dag, fredag 19. mars.  Vi reiser vestover fra Kavala til Kassandra.

Klikk på kartet for detaljer

Klikk på kartet for detaljer

Det interaktive kartet er å finne på ved å følge linken til Google Maps.

Frokost og "kaffe"

Frokost og "kaffe"

Det røykes

Det røykes

Man kan ikke leve uten en skikkelig frokost, hverken her eller andre steder. Hva det innebærer varierer. Vi er nå urokkelig fast i Middelhavets rutiner.  Litt ferskt brød, litt syltetøy og kaffe så er alt vel.  Ikke mer, men heller ikke mindre.

Ja, så var det kaffen da. Sjekk kaffen på bildet. Servert i et halvliters ølglass. Det er en slags Nescafe med pisket skum på toppen. Teknisk sett er det kaffe, men efter et langt opphold i Toscana er det ikke mye som gir assosiasjoner til frokostkaffe i den væsken der.  Eller som Douglas Adams ville ha sagt: Something not entirely unlike coffee.  Selv om orginalen vel var te.

Vår “nye” mobillader skal ankomme klokken 11. Dermed får vi noen timer fri. Noen har bestemt at vi skal gå på våre føtter.  Det er den første rusleturen vi har hatt siden vi kom til Hellas. Jeg må faktisk innrømme at det var litt godt å røre seg.

Noen har bestemt oss for å gå opp på festningen som tårner seg opp over Kavala. Festningen ligger naturligvis på toppen, og hele fjellknausen er omkranset av en bymur. Innenfor bymuren er det trange gater slik vi også kjenner dem fra hele Middelhavet. Vi finner en bar og spør om vi kan få frokost. Te eller kaffe, spør hun. Kaffen vi bestiller er allerede kommentert. Hun forteller at hun har vært i utlandet og tjent penger. Som så mange andre. Hun har vært 14 år i Canada.

Krise?

Krise?

Kavala fra festningen

Kavala fra festningen

Den eldre mannen leser avisen med en bekymret mine. Det hadde jeg også gjort dersom jeg bodde i Hellas. Vi kan ikke forstå annet enn at det står meget, meget, meget dårlig til. For det første så blir vi stadig slått til bakken av mangelen på kriseforståelse. Riktignok kan det være at norske medier fullstendig overdriver krisens realiteter alene for å sverte Hellas. Det er mulig. Men jeg tror ikke det er tilfelle. Men at greske medier underdrive Hellas’ rolle i dette, det er jeg helt sikker på. At alle vi treffer skal ha et verdensbilde som ikke stemmer med de økonomiske realiteter som de fremstår for oss, uten at media er involvert, det er det vanskelig å tro.

Nei, tema fra Hellas det er streik og uroligheter. Særlig i fergetrafikken og andre deler som ikke rammer grekerne selv så mye, men heller turistene. Dette får vi ikke til å henge sammen uten å bruke meget dystre antagelser om greske politikere, fagforeningsledere og media. Kavala ligger badet i morgensol når vi endelig kommer oss helt på toppen.

Scene i festningen, med Kavala i bakgrunnen

Scene i festningen, med Kavala i bakgrunnen

Festningen er ikke verdt et besøk eftersom man må bruke sine føtter for å komme dit. Det er en lang gåtur men lite spesielt å se. Det er en liten festning med noen bygninger og et tårn. Utsikten er bra, men det er den fra andre deler av byen også. Men den hvite, nye delen av byen gjør seg godt bakgrunn for den grå festningsmuren. Herlig vær. Akkurat slik vi vil at det skal være.

Akvadukten i Kavala

Akvadukten i Kavala

Endelig lader

Endelig lader

Kavala har en fantastisk viadukt. Dit er det absolutt verdt å gå. Det bringer vann inn i gamlebyen. Bygget på 1600-tallet men ting tyder på at søylene er romerske og at 1600-talls akvedukten er en gjenoppbygging av en romersk.

Vår venn i butikken svikter oss ikke og jeg ser frem mot fulladede batterier i morgen tidlig.  I 2010 er livet tungt uten mobiltelefon.

Han har en Transalp.  Den står (naturligvis?) midt på fortauet utenfor butikken.  Han har også en venn i Sveits. Han spør og graver om beste måten å kjøre gjennom Italia (både raskeste og «beste»). Åpenbart en motorsyklist som planlegger sine turer. Vi sier han må stoppe hos oss for lunch dersom han passerer Toscana på sin vei mot Sveits.  Det lover han; den som lever får se.

Legg merke til påkledningen min.  Riktignok har jeg tatt av meg MC-jakken, men skjerfet og “fleece”-jakken har jeg beholdt.  Ikke akkurat tropevarme.

Hustruen sjekker epost

Hustruen sjekker epost

Det handles inn til lunch

Det handles inn til lunch

Derefter er det på tide med et stopp på Cafe Biblioteket.  Min venninne er ikke der, men jeg skal ikke drikke Dry Martini så jeg greier å forholde meg til den unge mannen.  Like hyggelig, men ikke like pen.  For å si det slik.

Vi sjekker epost, oppdaterer våre venner på ADVrider.com om dagens planer, drikker kaffe som ikke står tilbake for det man får andre steder utenfor Italia, og nyter litt jazz. Med mobillader i lommen er dette en bra start på dagen. Jeg har enda ikke funnet en sugekopp og Mr. Zumo er fremdeles incommunicado.

Klokken ble ett før vi kom oss avgårde. Det er minst fem timer senere enn vi liker og fire timer senere enn vi pleier.  Vi blir enige om å se på det som en slags halv hviledag.

Første stopp er et lite supermarked. Solen skinner fra en Hellas-blå himmel.  Været et fint og solen varmer. Vi skal finne et vakkert sted å spise lunch. Det er i det minste planen. Med sedvanlig grundighet kjøper hun akkurat det som er nødvendig.  Derefter kjører vi ikke så lenge før vi stopper for lunch.

Uskarp lunch

Uskarp lunch

Vi stopper i Nea Peramos.  Der finner vi en benk ved sjøen.

For oss ville det ha vært naturlig å ha ryggen mot veien for å se up på vannet. Men her skal man tydeligvis prate med folk, se og bli sett. En nybakt mor triller stolt på sitt barn, og vi nyter solskinnet i fulle drag. Hittil har ferien vært veldig kald, med sne og skitrekk. Særlig Hustruen håper at akkurat det nå er et tilbakelagt kapittel.

Efter lunch går jeg på en bar for å få meg kaffe.  Jeg er forberedt så jeg blir ikke skuffet.

Jeg har ingen anelse om hvorfor bildet er uskarpt.

Løven ved Amphipolis

Løven ved Amphipolis

Vi drar videre på vår vei mot Kassandra. Vi har vel mer eller mindre bestemt at vi ikke skal bruke tid på å besøke monumenter og museer. Vi er på MC-ferie og «monument- og museumferien» kan vi ta en annen gang. Da flyr vi til Athen, besøker Akropolis, og så videre. Men en ting bare må man se: Løven ved Amphipolis. Jeg leste om den første gangen da jeg var liten gutt. Av en eller annen grunn festet den seg og jeg har alltid ønsket å se den. Se hvor stor den egentlig er.

Problemet er at jeg er veldig flink til å være med å håndheve vedtaket om ikke-museumsferie. Derfor har jeg meget listig ledet hustruens avgjørelser om hvor vi skal dra slik at vi ville passere dette stedet. Det er ikke ofte jeg greier å overliste henne så jeg er meget tilfreds med å være her nå. Vi kom hit midt på formiddagen, vi har det ikke travel, det regner ikke, alt er perfekt. Det går riktignok ikke som planlagt, men det er en annen sak.

Løven ble satt opp fire århundrer før Kristus. Den var en del av et monument for å hedre en av Alexander den Stores tre generaler. Men fundamentet var for lite og den digre løven sank sakte men sikkert ned i bakken. Den ble funnet igjen på tredve-tallet og gravet frem. Et tilstrekkelig fundament er satt ned og løven står igjen og ser ut over elven. Den er meget stor.

Guiden alle har hørt om, men ingen har lest, nemlig Michelins guide til spisesteder, den har stjerner. En stjerne betyr «Worth a meal», to betyr «Worth a detour». Tre stjerner betyr «Worth a journey». La meg uten tvil gi dette stedet tre stjerner. Av to grunner.

Først er det kult med en 2.400 år gammel kjempestatue i perfekt stand. Historien, særlig for oss om bor i Pisa, med fundamentet og greier er jo stilig. Men stedet er mye mer imponerende enn jeg hadde forestilt meg. Det er nemlig «underkommunisert». Man kommer rundt en sving, og der er den. Slik han «alltid» har stått, og ser rolig ut over elven.

Den er ganske stor, den løven

Den er ganske stor, den løven

I kulturell sammenheng er 2.400 år uhyggelig lenge. Det er latterlig bare å foreslå at man skal reflektere over hvordan verden kommer til å se ut om 2.400 år. Men det er ingen grunn til å tro at om man kommer igjen hit om 2.400 år, så vil han være borte (om vi tillater oss å anta at moderne Hellas er bedre til å designe fundamenter enn «De Gamle Grekere» var). Han vil sitte her, urørlig, et evig minne. Jeg, i året 2010, synes det er fantastisk at de satte opp denne store løven for 2.400 år siden. Det er ikke engang mulig å tenke seg hvordan en besøkende i år 4.410 vil føle.

Her kunne ha vært uhyggelige mengder glorete ting som ville forstyrre roen. Parkeringsplasser med busser, japanske turister som småløper slik japanske turister av en eller annen grunn alltid gjør, guider med gule paraplyer, og amerikanere med klistrelapp på brystet som viser hvilken buss de skal sitte it. Alt det man opplever til fulle i Pisa. Alt det som gjør at man i Pisa ikke kan sette seg ned og nyte synet. Her er det ingenting. Bare Løven. Det er rett og slett fantastisk.

Puslespill

Puslespill

Like i nærheten ligger det gamle fundamentet og venter på at noen som liker puslespill med store brikker skal sette i gang. Jeg regner med at i Hellas finnes det tusenvis av slike puslespill som venter på «den rette».

En bil stopper ved siden av Bamsefar. En ung og velkledd mann stiger ut. Han har kjørt et stykke, strekker seg, og myser mot solen. Han ser at sykkelen er fra utlandet og kommer bort til oss. Samtalen starter med noen høflighetsfraser hvor det etableres at alle tre snakker engelsk. Men så tar den en uventet vending.

«Do you like the lion?»
«Indeed we do. It is marvelous. No less. So old, but still so timeless. We are happy we stopped here to view the Lion»
«The old stones always tell the truth. This Lion proves to the whole World that Macedonia is Greek. Macedonia has always been Greek and will always remain Greek. Those ….. people …. who wants to steal Macedonia will never suceed. Never!»

Ordene «those people» spyttes ut. Han lette efter et mer passende uttrykk men hans engelsk strakk heldigvis ikke til. Stedet jeg hadde gledet meg til å se, den verdige stillheten, Løven, hele greia fullstendig ødelagt av stygg, utilslørt, ekkel nasjonalisme.

Vi sitter litt betuttede igjen efter at vår «venn» har dratt sin vei. Vi klatrer ombord, fyrer igang Bamsefar, og drar videre. Vi kjører uten å ha så mye å snakke om. Så vidt jeg kjenner til så er vi mennesker laget slik at i slike stunder begynner man å tenke på andre triste greier. Hvorfor er vi ikke laget sånn at en slik episode gjør at hjernen fylles av hete kjærlighetshistorier og fantastiske middager med gode venner? Av minner fra turer med Marine til Gåsvær, av midnattsol og solvarm Chianti til lunch? En dårlig opplevelse følges isteden av et tog av andre ting man ikke har blitt forskånet fra. I sannhet en trist stund.

For å sette dette i perspektiv: Jeg eier bare tre ting. En Villa i Toscana, en BMW R1150GS og en Hustru. Her er jeg i Hellas med to av mine tre ting. Likevel er stemningen ikke den beste for å si det mildt. Tatt stundens potensiale i betraktning, det vil si summen av Løven i Amphipolis, MC-ferie og Hustruen, er dette tristre greier. I sannhet triste greier.

To do, or not to do, that is the question

To do, or not to do, that is the question

Det aller verste er at i slike stunder begynner jeg å tenke på Livia. Mitt lille barnebarn. Den lille jenta på halvannet år som er lykkelig uvitende om verdens ondskap. Som hyler av glede når hun får fly gjennom luften på Morfars sterke armer, som putter en bitte liten finger inn i øret mitt og ser intenst på meg mens vi deler hodepute og jeg synger «Jeg vet en tulle med øyne blå». Hun har ikke blå øyne men det vet hun ikke enda.

Hva kan jeg gjøre for å skåne henne fra verdens ondskap? Hva kan jeg gjøre for skåne henne fra å møte en ekkel gresk nasjonalist ved Løven i Amphipolis? Ingenting. Ikke en eneste ting. Jeg må innrømme at kjøringen ikke lenger har min fulle oppmerksomhet og at blikket sløres. Derfor er det godt alt dette triste avbrytes av et skilt plassert midt i veien. Virkeligheten trenger seg på.

Det er noe med 80.

Det er noe med 80.

Vi har naturligvis valgt en vei som slynger seg avgårde. Et stykke utenfor hovedveien. En flott MC-vei som bringer oss sør-østover langs kysten, men ikke nede ved kysten. Lite trafikk, så det kommer ingen selv om vi står en stund ved skiltet og håper på en bil. Vi blir enige om at dersom skiltet sier at veien er stengt, da ville det være skiltet omkjøring i en eller annen retning. Altså konkluderer vi med at skiltet sier noe slikt som «dårlig veidekke» eller noe i den retningen. Eller svingete vei. Virkeligheten skal vise seg å være noe midt i mellom.

Selv om grekerne i sin alminnelighet snakker engelsk har de som kjent et annet alfabet når de driver med sine egne ting. Det er som å være i Thailand. Det var første gangen vi opplevde å ikke engang vite om vi er på rett vei selv om du vet hvor du skal. Du trenger ikke snakke fransk for å forstå hvor skiltet til Paris går. Står det Kassandra på dette skiltet her? Det er en underlig blanding at man kan kommunisere med folk, men ikke forstå hva skiltene sier.

Vi har kjørt noen kilometer siden skiltet midt i veien. Åsene er skogkledte, det er ingen trafikk (kanskje skiltet likevel sa «stengt»?), veidekket er godt. En god MC vei. Stemningen blir bedre og vi legger Løven og alt det der bak oss på mange måter.

Veisperring - uten varsel

Veisperring - uten varsel

Vi kommer rundt en sving, og uten noen form for varsel kjører vi rett i en veisperring. En lastebil har dumpet et lass grus og stein midt i veien. Ingen form for merking, ingenting! Heldigvis kjører jeg forsiktig så jeg greide å stoppe i tide. Men likevel. Ok, det sto sikkert «veien er stengt» på skiltet, men dette er litt drøyt. Mr. Zumo kan ikke spørres til råds, så vi må studere det kartet. Slik man gjorde i gamle dager. Så vidt vi kan forstå er vi kun en kilometer eller så fra en stor hovedvei. Det begynner å bli sent, det er veldig langt tilbake så derfor forserer vi sperringen. Vi ville vel ikke gjort det om vi var i Norge.

Neglisjert skilt

Neglisjert skilt

Vi stopper for eftermiddagskaffe i landsbyen Polygyros. Det virker som om landsbyen har turister i sesongen. Den har preg av vedlikehold man vanligvis bare ser der det ferdes turister. Vi er oppe i høyden, men ikke på fjellet. Om det er turister her om sommeren eller vinteren, i soppsesongen eller om våren greier vi ikke å forstå.

Vi greier heller ikke å fange alle som røyker og det enslige skiltet med røyking forbud i samme bilde. Det ville kanskje ha blitt opplevet som litt provoserende om vi hadde gått bort og satt det på ett av røykebordene og så tatt bilde av det. Vi er gjester, tross alt.

Vi drikker vår «kaffe» mens vi ser på TV. Det er nyheter og vi forstår det handler om krisen. Det er bilder av noen politikere, vi hører ordet euro mange ganger, noen grafer som peker opp og noen grafer som peker ned. Alle ser på nyhetene, alle røyker, men ingen snakker.

Det virker som om man absolutt har forstått at det er krise.  Det er en slik stille, alvorlig, bekymret stillhet.  Synd å si det, men det er faktisk godt for første gang å føle at noen tar dette på alvor.

Tissepause i solnedgang

Tissepause i solnedgang

Forbikjøring forbudt

Forbikjøring forbudt

Vi begynner nedstigningen og havet kommer til syne. Det er trolig Kassandra vi ser der i det fjerne. Veien er meget bra.  Vi stopper for å tisse. Jeg tar bilde av solnedgangen. To biler kommer oppover. Den sølvfarvede kjører forbi. Det er heltrukket gul sperrelinje.  Slik er det  nå engang her.

Vi kommer frem til Kassandra og kjører utover. Kassandra er en av tre landtunger som stikker ut i havet. Som tre fingre. Her skal være fantastiske strender men nå er det mørkt. Vi har ikke kjørt langt før vi ser et skilt til et hotell.

På hotellet blir de meget overrasket over å se oss. Familien spiser middag i lobbyen. Det er åpenbart at hotellet er stengt. De sier det bare er åpent om sommeren, men naturligvis skal vi få et rom. Hotellet er relativt nytt og kjedelig. Uten personalitet og det kunne ha vært hvor som helst i verden.

Eller, for å være helt presis: Vi har kommet til Syden.

Antipasti ville vi ha sagt

Antipasti ville vi ha sagt

Mat som ser på deg

Mat som ser på deg

Vi blir litt «stuss» da vi oppdager det. Vi legger ned mye innsats i å unngå Syden men nå er vi her likevel. Argh. Det er naturligvis vår egen feil. Det vi forsøkte å lære fra vårt mislykkede besøk i Psardes (se Hellas Dag 4) var at vi skal vurdere nøye rådene vi får. Har vi vurdert om «fantastiske strender og flott natur» er noe vi ønsker å besøke på vår MC-ferie? Er det trolig at å se på strender er tingen? Hadde vi vært «into these things» skulle jeg bedt Hustruen gi meg litt ris på rumpen som straff.  Men vi er ikke into those things.  Isteden spør vi vertskapet om hvor vi kan spise middag.

De anbefaler uten forbehold restauranten på andre siden av veien. Vi er ikke lite skeptisk når vi ankommer. Ingen andre gjester. Hva kan man vente i Syden utenfor sesongen?

Men hvor feil kan man ta? Maten er fantastisk selv om vinen er kjedelig. Det er mørkt men vi kan se bølgene slå mot stranden nedenfor. Her er det nok fantastisk å sitte om sommeren. Ikke at det er dårlig nå heller, men det er nok enda bedre om sommeren.

Fantastiske blåskjell

Fantastiske blåskjell

Fantastisk dessert!

Fantastisk dessert!

Klok av skade avstår vi fra dessert. Det vil vertskapet ikke ha noe av så de spanderer en liten tallerken med tre hjemmelagede kakestykker på hver av oss. Fantastisk! Dessert i Hellas behøver ikke være sukker kokt i honning. Det var søtt dette også, ok, men hjemmelaget med omtanke. Forskjellige smaker, ferske, med god konsistens. Laget for å spise nå, ikke oppbevares.  Fantastisk!

Kelneren kommer og spør hvor vi kommer fra, hvor vi har vært, og hvor vi skal. Til tross for episoden med Løven greier jeg å beholde humøret når han retter på meg å sier at det heter FYROM det landet det oppe på andre siden grensen. Vi viser frem kartet og planen vår. Vår neste by ser ut til å skulle bli Volos.  Der skal vi treffe Alex fra ADVrider.

Når kelneren hører det lyser han opp.  Han har en bror som jobber på et hotell i landsbyen Xania øst for Volos. Utsikten er uslåelig, naturen flott, og havet ekstra blått. Vi forsøker å lære så vi studerer kartet. Ikke bare er stedet anbefalt av mange fra ADVrider.com, kartet viser også veier som har potensiale til å være flotte MC-veier. Det er det som avgjør. Vi takker ham for rådet.  I morgen drar vi til Xania.

Selv om vissheten om at vi er i Syden lett kunne lagt en demper på resten av kvelden er vi oppildnet av den gode maten og skynder oss som forelskede tenåringer tilbake til rommet.

De tre fingrene

De tre fingrene

Mr. Zumo sier vi har kjørt 236 km i dag.  Klikk på kartet for å komme til Google Maps.

Comments are closed.