Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Hellas dag 16: Patras, og så hjem

Dagens tur

Dagens tur

Vi har kommet til feriens siste dag.  Det er lørdag 27. mars, solen skinner fra Hellas-blå himmel, og vi skal kjøre litt rundt og se oss omkring før vi tar fergen tilbake til Italia.  Klikk på kartet for å se detaljene, eller gå rett til kartet på Google Maps.

Frokost

Frokost

Noen er store, noen små

Noen er store, noen små

Det er mange ting jeg angrer på at jeg ikke tok bilde av i Hellas. Det jeg angrer mest på er at jeg ikke tok bilde av kaken Dimitra hadde laget og serverte til frokost. Vi spiste en del gode frokoster, og et par gode kaker, men den her var det uten tvil beste vi fikk servert mens vi var der.  Enda bedre blir det av settingen:  Spise hjemmelaget kake hjemme i hjemmet der den er laget!

Vel vitende om at jeg hadde delt seng med Hustruen hele natten var dette en uovertruffen måte å starte dagen på. Det gjør alltid sterkt inntrykk å komme hjem til fremmede, og enda sterkere å sove hjemme hos dem. For så å våkne og dele med fremmede den sarte stunden før dagen begynner. Det er jo da man er privat.  Dagen har ikke begynt, hele verden er full av muligheter.

Det er en ære å bli invitert hjem til fremmede.  En stor ære!

Neste gang du har lyst å bruke uttrykket “en liten greker” så tenk på Soto!

bagasje, bagasje, bagasje

bagasje, bagasje, bagasje

Jordskjelv

Jordskjelv

Dimitra må på jobb men Soto skal ta oss med på tur.  Det eneste vi ønsker er å passere over den fantastiske broen de har her, spise lunch, og rekke fergen.  Ellers har vi ingen ønsker bortsett fra å se hva han ønsker å vise frem.  Hun skal forsøke å møte oss til lunch.
For sikkerhets skyld tar vi farvell allerede nå.

Det føste han viser oss er sprekken i veien som kom efter jordskjelvet i 1988.  Vi har aldri sett noe slikt og synes det er ganske stilig.

På denne siste dagen i Hellas, mens vi kjører i frisk tempo efter Seto, snakker vi om hva man egentlig vil med ferien. I gamle dager, den gangen jeg hadde en jobb som krevet hele min oppmerksomhet hele tiden, da var drømmeferien å ligge på en stand i Thailand med hjernen på tomgang. Hvor det å lese en meny på engelsk var dagens utfordring.

Nå som jeg har en jobb som er mer variert, en jobb som både inkluderer å skifte lyspærer i Casa Babbo og hente folk på flyplassen, nå må ferien være mer utfordrende. Kanskje er det derfor jeg ikke ønsker at vi skal ordne noe på forhånd, ikke legge planer vi må forholde oss til, senke sjansen for nye opplevelser. Har du reservert et hotell er det lite trolig du treffer noen som inviterer deg hjem for å overnatte. Om ikke annet så fordi du ikke ser ut som om du leter efter et sted å bo.

På tur

På tur

Sotio kjører en Aprilia Capo Nord.  I teorien er det samme type sykkel som vi har.  En reise-enduro.  Men man hører på lyden at den har helt andre fartsressurser enn Bamsefar.  En “snerrende” lyd som i norske ører høres ut som “fartsbot”.  Selv om han ikke kjører andreledes enn andre i Hellas ville han i Norge ikke bare blitt ruinert, han ville ha tilbrakt store deler av livet i fengsel.

Lurer på om jeg ville ha vent meg til det om jeg bodde her en stund?

Broen!

Broen!

Bridge over troubled water

Bridge over troubled water

Tidligere kjørte man ferge over fjorden.  Nå har de en bro jeg har gledet meg til å se.  Jeg har litt fetish for slike store ingenørstykker.  Soto kjører til høyre i sitt felt.  Jeg kjører som alltid i venstre halvdel.

I tillegg til sin vakre form og overveldende størrelse byr broen på en annen overraskelse: Bompenger.  For første gang her i landet må vi selv betale.  Det gleder oss.  Vi glemte å spørre om hvem som står bak broen og bompengene.  Uansett er det en god idé.

Vi er på nordsiden av fjorden. Innerst i fjorden har vi Korith som vi passerte i forrige uke. Nå kjører vi på den nye veien østover, innover fjorden. Helt annen type vei enn det vi har kjørt på ellers i ferien. Det er ny hovedvei med godt dekke og lange slake svinger det er rimelig å ta i høy fart. Skal man transportere seg noe sted er dette de beste veiene å gjøre det på.  Farten, vel den er høyere enn den ville ha vært i Norge.

Ikke så mange andre sykler å se.  Mest biler.  Trafikken er “lett”.

Nafpaktos

Nafpaktos

Vi stopper i Nafpaktos.  Det er lørdag formiddag og alle de stedene vi kunne tenke oss å sitte er fylt til randen.  Vi er for sent ute.  Her kan man trolig spise god sjømat.  En annen gang.  Vi suser videre.

Energibombe

Energibombe

En bra cappuccino, men.....

En bra cappuccino, men.....

Videre øtover langs fjorden.

Ved havnen i Galaxidi stopper vi på et sted Soto vet om. Der har de en kake som ser ut som om den veier ti kilo per stykke. Det gjør den også, og den inneholder nok energi til å skyte ut Romfergen. Men, vel, den var deilig.  Ingen velger Gresk Kaffe.  Jeg får en cappuccino som her helt OK.  Hustruen tar en “frappé”.  Hun sier den er OK.  Men jeg ser på henne at en god del relativisme må til for å gjøre dette til En God Kaffe.

Hun pleier å plage meg med at jeg er en snobb.  At ting som er “helt OK” må kommenteres ene og alene fordi de kan bli enda bedre.  Jeg på min side svarer at hvis jobben din er å lage kaffe, blir ikke dagen litt bedre om du ser at folk setter pris på kaffen du lager?

Ikke bare vet jeg at jeg har rett, men jeg vet at hun misliker dårlig kaffe like mye som meg.  Hun er imidlertid oppdratt hjemmefra til at “OK er godt nok”, og har problemer med å riste det av seg.

Kaken derimot, den er herlig uten fornehold.  Den inneholder trolig mer energi enn det som er nødvendig for å skyte ut Romfergen.  Men det er verdt det!  Jeg er veldig svak for slike fyldige, våte kaker.  Slike som det drypper av når du tar et stykke på sjeen.

Slanke oss får vi gjøre en annen gang.  Når vi kommer hjem, eller noe.

Havnen i Galaxidi

Havnen i Galaxidi

Når man ser Bamsefar ser man at jeg virkelig må ta meg sammen og gjøre noe med den sidestøtten.  Han bikker jo nesten over.

Jeg har kjørt med den røde vesten i hele ferien.  Argumentet er at eftersom absolutt ingen andre gjør det er det tilstrekkelig til å bli lagt merke til i trafikken.  Farven er jo iøyenfallende.  Jeg har imidlertid sett at Schubert har kommet med en selvlysende gul hjelm.  Det synes veldig godt for den stikker opp i trafikken.
Jeg skal se om jeg kan skaffe meg en slik.

Venstre, så høyre

Venstre, så høyre

Nevnte jeg at han kjører frisk den godeste Seto? Jueg må virkelig piske Bamsefar fremover for å holde følge. Heldigvis har jeg en passasjer som er ung, fryktløs og en pådriver i alle livets faser. Det går en viktig linje fra å stryke gjennom en venstresving på nordsiden av fjorden ved Patras til andre av livets utfordringer. Når det kniper, når man faller og ikke kan ta seg for, det er da man trenger en som ikke nøler med å lene seg enda lenger inn i svingen når horisonten allerede står på høykant. Det er ikke mulig å sette noen pris på verdien av en ledsager som gjør det eneste rette i møte med en skarp venstresving i mye mer enn 100 km/t. Slike svinger som dette, både på landeveien og i livet ellers, de kan være farlige. En feil her har fatale konsekvenser. Men jeg gjør ingen feil, fordi hun ikke gjør noe feil. Sammen drar vi Bamsefar helt ned i bakken, før vi sammen rykker ham opp, og kaster ham inn i høyresvingen vi ser komme mot oss der fremme.

Høyre

Høyre

Å være på MC-ferie handler om mye mer enn å kjøre motorsykkel. Bamsefar er jo bare måten vi reiser på. Men å kjøre motorsykkel sammen, det er noe mye større. Det er farlig å kjøre bil også. Men man sitter så isolert fra elementene at man ikke tenker på det. Og vi er så vant til å sitte i bil at det på en møte er usynlig. Man setter seg i bilen og kjører på butikken. Med mindre bilen er helt ny tenker man ikke på bilturen som noe eget. Bilturen er «på vei til butikken». Men slik er det ikke når man kjører motorsykkel. Og hvertfall ikke når man kjører motorsykkel sammen. I høy fart inn i en venstresving når man ser den følges av en høyresving som kanskje er veldig krapp. Man lever. Man lever sammen. Hva kan vel ferie være mer enn å føle helt innerst i sjelen at man lever livet sammen?

Helt gresk

Helt gresk

Jeg har hvertfall ikke behov for noe mer. Svingen, Bamsefar, Hustruen, jeg er så fokusert på å være på ferie med Henne at det ikke er plass til noe som helst annet. Og bedre ferie enn en hvor det ikke er plass til noe som helst, det kan man rett og slett ikke få. Så enkelt er det.

På vei tilbake stopper Seto for å ta bilde av dette skiltet. Derfor tar vi bilde av Seto som tar bildet av skiltet. Helt gresk for oss.

Flott bro!

Flott bro!

Helt gresk

Helt gresk

Det er på tide med lunch; selv ikke en kake varer evig.

Han finner et sted hvor vi kan spise lunch, beundre syklene, og ha broen som bakgrunn. Tre ting på en gang.

Menyen er helt gresk for oss.  Ferien er snart slutt så jeg må bruke vitsen «Helt gresk» så mange ganger som mulig nå på slutten. Det kan bli lenge til neste gang!
I teorien kan det jo tenkes at vi snart kommer tilbake til Hellas for å få med oss de tingene vi gikk glipp av denne gangen.  Men praksis er neppe slik.  Jeg regner med at det blir lenge til neste gang.  Vi snakker allerede om Portugal til våren.  Vi har mange provinser i Italia vi ikke har besøkt, og så videre, og så videre.

La oss ikke tenke på slikt nå.  La oss spise lunch!

Lykkelig!

Lykke!

Veldig bra lunch!

Veldig bra lunch!

Ved slutten av hver eneste dag må man vurdere om det har vært en bra dag.  Om det ikke har det, da må man fundere på om det er forbigående, eller en mer strukturell egenskap man plages av.  Livet er for kort til ikke å reflektere over om man utnytter det til fulle.  Når denne dagen om noen timer skal vurderes da vil jeg bruke bildet av Hustruen og meg, sammen med Bamsefar, foran broen i Patras.

Slik ser lykke ut!

Det er slik jeg vil huske ferien.  Det er slik jeg vil huske Hellas.  Det er slik jeg vil bli husket.
Mannen som fant stor glede i enkle ting: En god lunch i solskinnet, ved broen i Patras.  Hadde vært hyggelig med en splitter ny BMW R1200GS Adventure, med iPhone, med iPad (ikke glem iPad!), med Canon G11, med Leica M9 et cetera.  Alle de tingene jeg kunne ha kjøpt om jeg var villig til å ha en fast jobb.  En jobb som ville hindre meg å spise lunch sammen med Hustruen og Soto her med utsikt til broen.

I meste laget

I meste laget

Man kan ikke få alt, det er greit.  Jeg er veldig fornøyd med det utvalget av livet jeg har greid å få tak i.  Så får Apple heller leve av mine tidligere kollegaer (som jeg antar har fylt sine kontorer til randen med i-ting).  Og jeg er veldig fornøyd med at jeg er fornøyd med livet slik det er!
Det er nok av dem som ikke er det!

Soto bestiller en variert lunch.  Et par salater, en slags pai med grønnsaker (spinat?), grillet kylling og grillet kjøtt.  Vi får varmt brød med urtesmør.

I det store og det hele en meget vellyket lunch.  Har jeg nevnt at vi kunne nyte broen mens vi satt der?

Jeg har ikke snakket om “gresk salat” på noen dager.  Her er et bilde bare for å sikre at ingen glemmer hva jeg mener når jeg sier at de bruker for mye olje i maten.

For å bevare den gode stemmningen hopper vi over kaffen som vanligvis ville ha vært prikken over i’en i slike tilfeller.

Det eneste skåret i gleden er at Dimitra ikke kunne komme fra jobb for å spise med oss.

Soto, aka Quicktoys2

Soto, aka Quicktoys2

Seto vet noe vi ikke vet, nemlig at efter at man har sjekket inn på fergen kan man dra derfra. Man behøver ikke henge omkring slik vi hadde planlagt. Det er bare å ignorere skiltet som sier at man ikke skal forlate området efter at man har sjekket inn.

Derfor drar vi samme på jakt efter et klistremerke vi kan ha på Bamsefar. Det tar litt tid, men som man kan se fant vi det til slutt.  Patras er en stor by, med romerske ruiner og flott utsikt fra byens øvre deler.  Vi følger efter Soto og sier til oss selv at hit skal vi komme tilbake.

Takk Soto, for at du tok deg tid til å ta deg av oss.

Klar til avreise

Klar til avreise

Vi kjører tilbake til fergen, og ombord.  Det ble 211 km i dag, selv om vi ikke gjorde annet enn å kose oss.

Da vi kom var fergen proppfull.  Nå er det god plass ombord.  Det ble riktignok fullere enn på bildet.

Farvel Hellas

Farvel Hellas

Turen tilbake over havet var udramatisk.  Ikke fikk vi besøk i lugaren, og vi greide å stå opp i god tid.  At fergen ankom tre timer forsinket gjorde bare at vi fikk tid til å snakke om ferien i ro og fred.

Kjærestene på tur

Kjærestene på tur

Feriens aller siste dag, den 17 i rekken, brukte vi til å kjøre 894 km fra Bari og hjem.  Jeg kan ikke få presisert mange nok ganger hvor fantastisk det er å ha en Hustru som ikke rygger tilbake fra en ferieplan som inkluderer et 900 km strekk siste dagen.
Bildet er tatt i 140 km/t på en italiensk Autostrada.

Ferien i Hellas ble akkurat så variert og interessant som vi hadde håpet.  Nettopp fordi vi ikke hadde planlagt noe som helst kunne vi tillate oss å oppleve ting.  Vår planlegging strakk seg maksimalt frem til kvelden for å hindre at vi satt ute på landsbygden når mørket kom sigende.  Ellers ingen planer.  For oss fungerer det kjempefint.

Om Hellas er det mye å si.  Det viktigste er at vi har lært masse nytt.  Ting vi kan fortelle til våre venner som har vært i “Det Andre Hellas” (Syden).  Nasjonalismen var ikke noe særlig.

Kaffen skal vi ikke si noe om.

Comments are closed.