Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Pisa-Agde (FR)-Delft (NL), og retur

1014 km: Pisa - Agde - Valence

En gang for ikke så lenge siden møtte jeg en mann på fergen fra Sardinia.  Han hadde Hustru og to barn.  Hvert år hadde han ti dager fri fra alt.  Ti dager i året hadde han behov for, for å lade batteriene, ta seg igjen, og tenke i fred og ro.  Sure spørsmål fra kvinner om “Har hans hustru samme rett til fri?” kan jeg bare besvare med “vet ikke”.  Han hadde vært gift lenge, og da jeg møtte ham hadde han vært sine ti dager i et hus på vestkysten av Sardinia.  Uten telefon, uten bråk, uten forstyrrelser.  Klar til et nytt år med kone og barn.
Hørtes ut som en fantastisk idé, sa jeg til min egen Hustru.  Én gang i året kan han være seg selv.  Tenk hvor opplagt og fantastisk han er når han kommer hjem.
Hun svarte: Ikke få noen griller i hodet.  Jeg har ikke behov for ti dager for meg selv.

Selvportrett i 140 km/t

Så når Hustruen en dag lar det skinne gjennom at hun ville finne stor glede i om jeg tok en helg helt for meg selv, uten forpliktelser, da blir jeg mistenksom.  Med rette.  Det viser seg at jeg er en helt perifer brikke i noe større.

Familiens kvinner har funnet ut at de skal treffes.  Hva de skal snakke om, uten oss tilstede, det kan vi bare drømme om å få vite (får jeg altså vite).  Møtestedet er satt til Agde i Frankrike.  Min rolle, viser det seg, er å frakte Henne dit på torsdag.  Så skal jeg forsvinne.  Tirsdag passer det å reise hjem så da kan jeg bare møte opp.  Tidlig.

Agde er mest kjent for sitt store naturist-anlegg.  En opplevelse å spise lunch på en trattoria uten en tråd (må holde meg unna vermicelli), men nå i slutten av oktober blir jeg nok alene til lunch vil jeg tro.  Hva annet kan man finne på?  Det eneste fornuftige jeg kan tenke meg, er å besøke en venn som bor ikkke så langt unna.  Heldigvis sier de ja til å få meg på besøk en helg.

Det er på tide med 20.000 km service.  Ventilene er “spot on” på 0.15 og 0.30mm, oljen i “kardangen” (“the final drive”; der kardangen ankommer bakhjulet og og gjør en 90° vri (vri?)) er mørk, men det er ikke metall på pluggen så det er ikke annet å gjøre enn å vente og se.  Plugger, motorolje og filter.  Det er ikke så lett å få tak i 20w-50 lenger.  Kontroll av alle elektriske kontakter.  Knytte Mr. Zumo til samtaleanlegget.

Forsøk på å ta bilde av Hustruen

Så er det Hustruens jakke.  Vi kjøpte den for, um, ti år siden.  Den har vært fantastisk.  Men nå er den rett og slett utslitt.  Den hvite GorTex-folien henger i laser og glidelåsene lukker ikke skikkelig lenger.  Fordi det trekker må hun ha stadig mer klær innenfor, og jakken blir trangere og trangere.  Fordi hun har mer klær under, altså.
Problemet er at MC-jakker her i Italia enten er for herrer, eller for bittesmå italienske damer.  Ingen av delene passer henne.  Sist jeg var hos BMW så jeg de hadde damemodell av en jakke, og med tyske størrelser er det håp.  Jakken passet ikke.
Som alltid er det bare å gi henne penger så løser det seg.  Efter litt prøving finner hun seg vel til rette med den dyreste jakken BMW lager, den dyreste i butikken, og mer enn dobbelt så dyr som den jeg kjøpte til mye sukk og stønn tidligere i år.
Det er litt skummelt å dra avgårde med helt nytt og uprøvet utstyr.  Men dette er BMW så vi stoler på at alt er i orden, at alt fungerer, og at alt er av ypperste kvalitet.  Jeg synes dog det er litt vel merkebevisst å ha en BMW-rype bak på min BMW.
Vi kjører til Pisa, følger Fi-Pi-Li forbi flyplassen og frem til Autostradaen.  Der stopper vi for å stappe inn øreplugger (meg) og skifte hansker (Hun).  Jeg gjør et forsøk på å ta et slikt “nå er vi på ferie”-bilde.

Friskt

Vi har lovet hverandre, dyrt og hellig, at vi skal dra avgårde klokken åtte.  Litt over åtte kjører vi til COOP.  Der kjøper hun farro mens jeg fyller luft i bakdekket.
Det der med bakdekket blir et stadig større problem.  Jeg skal ikke ha sagt at vi legger på oss, men når vi drar på tur veier sykkelen mer og mer.  Kanskje den ruster?  Veier rust mer enn stål?
Registrert totalvekt på vår 2000 modell BMW R1150GS er 460 kg.  BMW sier at med den vekten skal lufttrykket bak være 2.9 bar.  Da vi kom fra Hellas veide vi 520 kg.  Jeg kjører med 3.2 bar.  Det er for mye, i den forstand at det er helt på grensen av hva dekket tåler.  Likevel er det for liten for vekten.  Resultatet er at vi har et høyt forbruk av bakdekk.  Fordi vi kjører med for lite luft (relativt sett) slites dekket på sidene.  Midt på er det masse spor igjen, men skuldrene er borte.  Jeg blir alltid overrasket over hvor fort et bakdekk blir borte.
Nå er det mye spor igjen så jeg vurderer det slik at dekket vil holde.  Det skal, som vanlig, vise seg å være feil.  Jeg sier “som vanlig” fordi vi har skiftet bakdekk både i Spania og i Hellas.

Selv om solen skinner fra skyfri himmel er det kaldt.  Hun fyrer opp varmevesten og jeg skifter til mine nye vinterhansker.  Vi er godt utstyrt så fem grader er ikke noe problem.

Solnedgang

Opplegget for helgen er at i dag, torsdag, kjører jeg Henne til Agde.  Det er en by i nærheten av Montpellier, ikke så langt fra grensen til Spania.  Dit er det 750 km.  Når den jobben er gjort, da stikker jeg til Delft.  Fra Agde til Delft er det, i henhold til Google Maps, 1209 km.  Fredag er en bra dag for en slik svipptur.
Lødag og søndag er jeg hos mine venner i Delft.
Mandag kjører jeg tilbake til Agde, overnatter, og tirsdag drar vi hjem.

Efter en udramatisk tur vestover ankommer vi Agde før klokken syv om kvelden.  Jeg setter henne av, og legger i vei mot Delft.

Korteste vei fra Agde til Delft går gjennom Paris.  Der ønsker man ikke å være på fredag eftermiddag.  Jeg har diskutert rutevalg med “fellow travellers” både på engelsk og på norsk.  Jeg har bestemt meg for å ta den østlige ruten (gjennom Luxembourg) nordover.  Sørover får jeg se på vær og føre.

Efter en pen solnedgang kommer jeg til Valence klokken ti.  Der tar jeg inn på et meget trist, men meget effektivt hotell ikke langt fra motorveien.  Har allerede glemt hva det het.

Bildet av solnedgangen er ganske dårlig.  Det er fordi allerede da var jeg blitt skikkelig kald.  Så kald at jeg lurer på hvordan det skal går i morgen.  Jeg leter, og finner at hun har lagt igjen varmevesten sin.  Den skal jeg prøve i morgen.

Slik ender helgens første dag.  Alene på et trist hotellrom i Valence i Frankrike.  Restauranten er stengt så jeg spise potetgull til middag.  Are we having fun yet?

Fransk soloppgang

Nok en frisk dag

Det er ikke til å nekte for at det er ganske friskt ute fredag morgen.  Det er ikke rim på setet men alt er vått av dugg.  Her gjelder det å være forsiktig.  Jeg har ikke hatt tid til å planlegge noe særlig så jeg vet ikke noe om hvor jeg skal kjøre.  Vel, jeg skal kjøre til Lyon, Dijon, Luxenbourg, Maastricht, Rotterdam, Delft.  Men hvordan er terrenget?  Fjell?  Tre grader!

Varmevesten er alt for liten.  Men den varmer!  Seksti watt er som en lyspære men innenfor fleece-genseren fungerer den utmerket.  Jeg må kjøpe meg en slik!

Jeg ankommer Lyon klokken halv ni.  Motorveien går gjennom sentrum.  Dermed sitter jeg i kø en hel time.  Min egen feil; jeg burde ha ankommet en så stor by enten tidligere eller senere.  Det var det der med planlegging.

Jeg suser avgårde nordover.  Fartsgrensen er 130 km/t.  I motsetning til i Italia så kjører folk i 130 km/t.  Så det gjør jeg også.

Det tar ikke mange minuttene å kjøre gjennom Luxenbourg, og dermed er jeg i Belgia.  Her føler jeg meg hjemme.  Trafikken er som i Italia.  Skiltingen er dårlig, farten mye høyrere enn det som skiltene viser, ingen bruker blinklys, og i det hele tatt.
Det ser ut om om min teori om sammenhengen mellom trafikkultur og samfunnets generelle tilstand holder mål.

Klikk på kartet for større versjon

1042 km: Valence - Delft

Nederland

Rett efter grensen, utenfor Maastricht, fyller jeg bensin, ber om en bami ball.  Damen bak disken sier at deres bami ball er firkantet så vi får kalle det en bami block.  Heller ikke en bami block er en kulinarisk opplevelse.  Men det er en kulturell opplevelse jeg ikke vil være fouten (her i Nederland).

Jeg parkerer utenfor en svært nederlandsk leilighet i sentrum av Delft.  Min sykkel er omringet av nederlandske sykler.  Selve oppholdet i Nederland er dokumentert i Livet som det er her.

Men så var det evige bakdekket.  Det var ikke utslitt når jeg dro, og det er ikke utslitt nå.  Men det er veldig slitt.  Det er meldt regn på hjemturen og hvem vil kjøre 2.500 km i regn med et slitt bakdekk?
Jeg ringer til Feico og spør om han kan lete litt efter et dekk til meg.  Det finner han, men ikke Meztler Tourance som jeg har brukt i alle år.  Av en veldig hyggelig Honda-forhandler får jeg montert på Dunlop Anakee-2 både foran og bak.  Vi får se hvor lenge de varer.

Klikk på kartet for å se fler detaljer

1432 km: Delft - Agde

Man kan bli stiv av mindre (mer)

Men alt tar slutt.  Også hyggelige besøk i Delft.  Mandag morgen er jeg oppe klokken seks, koker en moka og varmer litt melk, og kler på meg alt jeg eier og har.  Inkludert Hustruens varmevest.  Det er ikke engang tre grader og i motorveifart kommer kulden krypende inn.  Varmevesten står på, det er varme i holkene, jeg er vinterkledt, men efter en times tid kjenner jeg at jeg begynner å bli stiv.  Det er ikke annet å gjøre enn å stoppe for å drikke kaffe.  Jeg er fremdeles i Nederland så dette er ikke gode nyheter; det kan bli en meget lang dag.

Jeg tilrekker meg en del oppmerksomhet inne i caféen.  Det er ikke så mange andre motorsyklister ute.  Rettelse: det er ingen andre motorsyklister ute.  Det tar tid å få av seg alt kjøreutstyret, drikke kaffe, og så montere alt på igjen.  De 40 minuttene det tar med en slik pause har jeg altså absolutt ikke tid til.  Det er 1250 km fra Delft til Agde, klokken er allerede ni og jeg er fremdeles i Nederland.  Som det heter på utenlandsk: It looked like a good idea at the time.

Jeg legger i vei.  Passerer Maastricht, Liége i Belgia og….Frankrike.  Frankrike?  Hvor ble det av Luxembourg?

Klikk på kartet for detaljer

Blå opp og rød ned

Før jeg fortsetter: Om du synes kartene er dårlige så har du helt rett.  Garmin lager en fantastisk GPS til MC-bruk som heter Zumo 500.  Finnes ikke bedre (modellen Zumo 600 er ikke bedre!).  Med GPSen følger kartprogramvare.  Det er den dårligste programvaren jeg har vært nødt til å bruke på mange år.  Kartene er bra (når de kommer inn i GPSen), men programvaren virker som om den er mer enn ti år gammel.  Dagens standard er satt av Google Maps.  Dårligere en det kan man ikke tillate seg å være.  I det minste ikke når man selger kartprogramvare.  MapSource fra Garmin er så dårlig at man kan grine.
For eksempel:  Kartet overfor viser Frankrike.  Det finnes en ganske stor by i Frankrike som heter Paris.  Om du ikke vet hvor Paris er i Frankrike så er det ikke lett å finne den på kartet.  Garmin mener tydeligvis det er viktigere å vise hvor flyplasser er enn hva byene heter.  Sus over til Google Maps for å se hvordan kart skal presenteres i 2010.  Hos Google er det ikke vanskelig å finne Paris når du ser på kartet over hele Frankrike.   Nok om Garmin – tilbake til turen.

Verdens største villsvin

Jeg kjørte da visserligen gjennom Luxembourg på vei opp.  Skjermen på GSPen er for liten til å få et godt bilde av situasjonen.  Jeg ser at jeg er lengere vest enn jeg var på vei opp.  Men det er iskaldt, og dette er ikke noe sted å finne frem papirkartet jeg har i en eller annen veske.  Jeg går litt frem og tilbake mens jeg funderer på hva jeg skal gjøre.
Jeg kan enten håpe at Mr. Zumo vet hva han gjør nå, eller finne frem kartet for å kunne ta samme ruten ned som den jeg kom opp.  Mr. Zumo har aldri sviktet meg (i motsetning til kartprogramvaren som har sviktet meg mange ganger.  Har jeg nevnt at programvaren som følger med og som du skal bruke på PCen hjemme til å planlegge turene dine, den programvaren er veldig dårlig.)  Jeg bestemmer meg for å satse på Zumo heller enn mine egne evner til å navigere gjennom hele dagen.

Ikke så langt fra grensen kommer jeg til en stor “veikro” med tilhørende bensinstasjon.  Klokken er ett og det er på tide med en lett lunch.  Veikronen skryter av å ha verdens største villsvin på plenen.  Bildet er tatt i fart.

En ung dame betjener disken.  Maten hun skal servere er i ene enden, mens kassen er helt i andre enden.  Hver gang noen skal fylle bensin går en alarm av.  Hun må gå bort til kassen for å trykke på en knapp slik at pumpen starter.  Så går hun hele veien tilbake for å servere mat, hvorpå en ny kunde skal ha bensin, som gjør at hun….  Så kommer folket inn og skal betale for bensinen, og hun må gå bort til dem.  Et Cetera.  Jeg er sikker p at hun bruker 90% av arbeidsdagen til å gå frem og tilbake og bare 10% til å gjøre noe nyttig.  De fleste som skulle ha noe å spise gir opp og kjører videre.  Det ville jeg også gjort om det ikke var så kaldt.

Min 200 modell BMW R1150GS. I Champagne!

Champagne

Motorveien tar slutt og går over i en vanlig riksvei.  Farten synker.  Før jeg vet ordet av det må jeg gjennom en liten landsby (30 km/t), og enda en, og enda en.  Jeg må kjøre i 130 km/t for å komme frem i dag, så dette er virkelig dårlige nyheter.  Men jeg kjører, og jeg kjører.

Plutselig er jeg i Champagne.  Jeg vet jo ikke hvor jeg er, bortsett fra at jeg er i Champagne.  Det eneste jeg kan si er at Champagne ligger på veien mellom Delft og Agde og man kommer dit i tre-fire tiden om eftermidagen.  Ingen skal si at ikke jeg gjør en innsats for de franske vinene.  Men vakkert, det er det!

Jeg trodde Champagne var en liten by med vinmarker rundt.  Men det ser ut til å være et stort distrikt.  Her er alt fra store åpne sletter, og den berømte dalen med vinhusene i.  Den har jeg sett bilder av tidligere.

Jeg kjører også flere mil på D-974.  Den slynger seg vakkert langs en kanal med sluser og greier.  Den beste MC-vei jeg har kjørt på lenge.  Kanalen går fra Chagny til Montchanin (se her).  Mitt råd: Skal du til Frankrike på MC så legg inn denne strekningen!

Men farten er bare halvparten av hva den burde være.  Under halvparten, vil jeg si.

Selvprotrett i Champagne (bare 90 km/t)

Efter "middag"

Det stunder mot kveld.  Det hjelper ikke på temperaturen; det er kaldere enn kaldest.  Mens jeg spiser “middag” SMSer jeg med Hustruen.  Jeg lover at om det blir for sent skal jeg ta inn på et hotell heller enn å presse på.  Om hun tror meg kjenner hun meg ikke.  Så jeg antar hun vet jeg ikke snakker sant.  Fordelen ved å ha vært gift så lenge er at begge vet at protokollen tilsier at vi er enige om at jeg skal ta inn på et hotell, men at virkeligheten er er en annen.
Jeg kjører videre.

Jeg ankommer Dijon.  Der var jeg på nordtur også, og jeg håper min lille rundreise på småveier i Frankrike er slutt.  Kanskje kommer jeg inn i samme ruten som jeg hadde nordover.  Men dengang ei.  Det tar ikke lang tid før jeg ser at jeg er på nye veier.  Det skal jeg være glad for.

Efter noen småveier kommer jeg ut på A-75.  Det er en motorvei som går fra Clermont-Ferad til Agde.  Du kan se den på kartet her.  Borte på MCsiden.no ble jeg anbefalt å kjøre A-75.

Jeg er enig i at A-75 må være den beste motorveien i Europa.  Fartsgrensen er 130 km/t men i motsetning til andre motorveier gjør den intet forsøk på å gå rett frem.  Den slynger seg herlig gjennom landskapet.

Kaldt om kvelden (også)

Men selv om A-75 er en fryd å kjøre på så kryper den oppover i høyden.  Og da kryper temperaturen nedover.  Opp, opp og opp på fjellet gir ned, ned og ned mot frysepunktet.  La meg si følgende: Å suse avgårde på en motorvei i 130 km/t i null grader, det er svært kaldt.  Varmevesten hjelper, men ikke nok.  Jeg blir gjennomkald på en måte jeg ikke har vært siden jeg var ute med sjarken i november.

Min eneste trøst er at jeg har lastet minnekortet på Mr. Zumo fullt av Bach.  Så mens jeg suser avgårde på A-75 hører jeg på Concerto in D minor – BWV 1052.  Det hjelper.  Litt.
Egentlig er jeg motstander av å høre på musikk mens jeg kjører; det er for farlig å være distrahert.  Men på en motorvei om natten, med null grader i luften, helt alene, uten møtende trafikk, da trenger man Bach for å holde ut.

Men alt tar jo slutt.  Efter 1432 km ankommer jeg Agde.  Mr. Zumo har gitt meg nesten 250 km ekstra kilometer.  Klokken er to om natten og jeg har i praksis kjørt sammenhengende i 19 timer.  Det gir en gjennomsnittsfart på 75 km/t inkludert alle stopp.  Veldig bra når man tenker på at store deler av dagen har vært tilbragt på den franske landsbygden.
Det har vært under ti grader hele veien.

Hustruen har greid å holde seg våken.  Det er ikke dårlig til henne å våre!  Hun har laget varm suppe til meg.  Aldri har vel varm suppe smakt bedre.

Jeg har ingen anelse om hvorfor Mr. Zumo ba meg kjøre gjennom Champagne på vei til Agde.  Kanskje man der i gården mener jeg må drikke mer Champagne.  Jeg drikker jo absolutt null Champagne.

Klikk på kartet for detaljer

747 km: Agde - Hjem

Italiensk parkering

Efter å ha sover fire timer (!) er vi klar til ny dyst. Som regel når vi har sover fire timer er det fordi vi har holdt oss våken med andre ting.  Nå er det fordi jeg ankom klokken to og vi må være ute av huset halv åtte.  Å stå opp efter å ha sovet bare fire timer efter å ha kjørt motorsykkel i 19 timer, det er ikke lett.

Det er en helt udramatisk tur hjem, langs det som må være den verste Autostrada i Italia.  I tillegg til ubehaget med de 132 tunellene mellom Nice og La Spezia er veien alt for smal, farten er for høy, det er for mye trafikk, ingen nødlommer, og så videre, og så videre.

I tillegg så er det deprimerende å komme til Italia og se italiensk forhold til trafikkregler.  Klikk på bildet til høyre for å se skiltet som regulerer parkeringen.

Noe som gleder meg er derimot at Hustruen synes det er en fin form for ferie å reise gjennom Europa på motorsykkel.  Det er ikke så mange som har en så fantastisk Hustru!

Tilsammen 4236 km på en fin helg.

3 comments to Pisa-Agde (FR)-Delft (NL), og retur

  • Mr. Zumo ledet meg jo frem til målet. Med Autostrada frem til ett eller annet sted i Frankrike, og Autostrada de siste 30-40 milene. Det var bare et lite fransk Champagne-hikk der i midten. Vi må husket at eventyret begynner der planleggingen slutter.

  • Marius

    Herlig lidelseshistorie, Tage!!
    Jeg er sikker på at veimyndighetene her hjemme ville bli henrykt for å få deg med på laget – for å dempe entusiasmen for mc-kjøring 🙂
    Skummelt at Mr Zumo 500, hvis sønn 550 er i min besittelse, er så labil, da!?!? Hvis sønnen ikke har falt et stykke unna stammen ser fremtiden mørk ut….
    Men nå er jo vi nordboere litt mer vant til å måtte ta en pause i kjøringen på vinteren, så villkjøringene vil i alle fall ikke foregå i 3 grader og regn…..
    Takk for morsom lesing – håper på mer!

    Marius

  • Louis Nieuwenhuyse

    Finn liten avstikker til Delft, Tage. Jeg er enig med deg at matkulturen i Nederland holder på å forsvinne. Det eneste som er overlatt til forbrukeren er å tygge og svelge. Alt er såkalt “kant en klaar”, som du sier, det finnes nesten ikke råvarer i nederlandske butikker! Alt er ferdigkuttet, ferdig marinert, ferdigpakket, klart til å spises, klart til å kokes, og så videre. Utvalget av “dipp” er formidabelt.
    Særlig det med “dipp” er til å le av. Nederlendere er vist helt gærn etter det å bruke forskjellige dipp til maten. Jeg iakt tok en gjeng som spiste blåskjell m/dipp. Det foregikk slik; De tok hver sin ene blåskjell fra gryten, tok kjøttet ut med en gaffel for så å dippe det i en av de fire forskjellige dipps. Dipp, ofte laget av pulver blandet i vann, er gourmet smak for nederlandske ganer. Groetjes van

    Oude delft.