Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Jobb og Fritid

Bamsefar i Chianti; San Miniato i bakgrunnen

San Pelleginetto

Noen ganger, ikke så ofte, men noen ganger lar jeg rett og slett Bamsefar dra meg med ut på eventyr.  Efter at pliktene er unnagjort, naturligvis.  Jeg er grei sånn.  Får håpe det lønner seg i det lange løp.  Den som lever får se.

Dagens plikter, det var å suse litt rundt i Chianti.  Må man, så må man.  Jeg besøkte tre steder, fant GPS-posisjoner, og tok bilder som skal brukes i enda nye veibeskrivelser.

Rett utenfor San Miniato passerte Bamsefar 160.934 km.  Det er presist 100.000 miles.  Mest interessant for amerikanere, vil jeg tro.  Men det blir stadig færre som har sykler med tilsvarende kilometertall å vise til.  Så vidt jeg vet er han (nesten) like god som ny.  Det er han neppe, så at jeg tror det forteller en del om meg.

Forresten vil enhver som studerer bildet legger merke til at motoren ser helt nyvasket ut, mens resten absolutt ikke er nyvasket.  Det er fordi det lekker olje ut fra toppen av venstre “mugge”.  Alt er oversprøytet av en fin og blank oljefilm.  Jeg skal gjøre noe med det en dag jeg har tid.  Hvertfall før vi legger avgårde mot Portugal.

En annen av dagens planer var å undersøke om jeg kan ta med meg Frode over passet ved San Pelleginetto.  På baksiden, vendt mot nord, der skinner aldri solen.  Kanskje er det sne der?  Men det får vi ikke vite.  Det gjenstår litt arbeid med veien før man kan komme seg dit opp.  På skiltene jeg ignorerte lenger ned i dalen sto det noe om at det hadde vært stengt siden november og neppe ville bli åpnet før sommeren.

Lunch

Efter lunch......

Heldigvis for meg var jeg ikke langt fra Barbaras Podere del Grillo da sulten meldte seg.  Selv om Barbara ikke var der fikk jeg to pannini; én med pecorino og én med lonsino al vin santoLonzino er er mager skinke.  På osten er det et slagt syltetøy.  Vann.

Men derefter er det kaffe.  Hver gang jeg drikker ekte kaffe tenker jeg på mitt tidligere liv.  Der jeg drakk store mugger med traktekaffe.  Uten å reflektere over at man trakter kaffe fordi det er en effektiv måte å lage mye kaffe.  Hvor godt hadde det ikke passet med en sigarett til den kaffen?

Stanhaftig, eller den sterkestes rett?

Motrone

Eftersom jeg ikke kunne røyke da jeg kom til raset nedenfor San Pellegrinetto spiste jeg isteden en sjokolade.  En slankesjokolade, naturligvis.  Mens jeg står der og er stanhaftig får jeg øye på et tre som også er det. Et tre som vokser videre selv om det egentlig ikke er plass.  Men kanskje viser bildet at også mellom trær er det den sterkestes rett som gjelder; “jeg var her først – du får vokse et annet sted”.

På min tur rundt i landskapet fant jeg den lille landsbyen Motrone nord for Lucca.  Det kommer en egen rapport derfra så snart jeg får med meg Hustruen.  Byen er grå på en måte jeg aldri har sett før.  Vi har allerede bestemt oss for en liten foto-safari dit opp.

I dag så jeg noe til eftertanke: Fear is temporary; regret is forever.

286 km.  Og altså mer enn 100.000 miles.

Comments are closed.