Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

En helg i februar

Snart vår

En følelse av vår

Nebbiolo

Efter 25 år i Tromsø er jeg litt forvirret omkring det der med vår.  Jeg var vant til at vår det var når hestehoven presset seg frem.  Men i hele første delen av mitt voksne liv fikk jeg erfare at vår, det er når det drypper av istappene.  At vår det er når det er (masse) sne ute samtidig som  de som intervjues på Dagsrevyen har grønne plener i bakgrunnen.  At vår, det er eksamensperiode.  Det var dengang.

Nå i mitt nye liv leter jeg efter andre knagger å henge våren på.  Sne er ute som referanse; vi har hatt sne tre ganger på åtte år.  Tre dager, if I might add.  Passer meg egentlig bra at jeg ikke kan / trenger å bruke sne som referanseramme.  Ikke noe galt med sne.  Jeg liker sne.  Men jeg liker å kunne velge sne.  Å kunne beske sneen når det passer meg.

Vi begynner helgen med grillet kjøtt og en ti år gammel Nebbiolo.  Vi er overbevist om at den har ligget for lenge.  Det viser seg imidlertid at vi bare er for utålmodige.   Når den får stått litt og kommet seg over sjokket over å bli åpnet, da folder den seg ut i all sin velde.  Og det skal vise seg å være ganske mye.

Gorgonzola

Nebbiolo til osten

Som alltid er det mye snakk om hva som skal spises og drikkes.  Vinen plukker vi uten mål og mening.  Til druene spiser vi først kokte artisjokker, så prociutto som vi skjærer i (alt for) tykke skiver, derefter prøver vi FFs nye grillpanne, før vi runder av med et bitte lite stykke gorgonzola.

Når vinen vokser og blir verdt innsatsen, da blir vi også mer interessert i flasken.  Det blir fort klart at jeg begynner å bli gammel; det er utenkelig å skulle kunne lese noe med så liten skrift uten briller.  FF leser på sin beste italiensk og jeg forsøker å oversette i sann tid.  Bare delvis vellykket.

Som alltid må man finne balansen mellom å spise godt, spise for mye, og prøve de tingene som fortjener ens oppmerksomhet.  Denne kvelden tipper vi litt over i “for mye”.  Lever man livet i askese er det lett å bli revet med.  Smøremyk gorgonzola sammen med en meget bra rød.  Verdt å spise seg overmett på.

Vi får ta det igjen med økt måtehold en annen dag.  Neste uke, eller noe.

San Pellegrino in Alpe

En bratt dag

Ingen skal kunne si at vi bare sitter i ro og gasser oss.  Det kjøres nemlig også motorsykkel.

Som alltid er det bratt opp til San Pellegrino in Alpe.  Det er ikke så mange andre steder som kan skilte med 18% stigning.  At det er vinter med is og sne setter en ekstra spiss på det hele.  Akkurat som planlagt ankommer vi uten en skramme.  På veien opp finner vi til og med hestehov.

Det er brukt tonnevis med salt og selv om det er -2°C der oppe på passet er veien tørr.  Noen issvuller er det, men dem kjører vi utenom.  Alt i alt en begivenhetsløs fjelltur.  Det er flott å kunne besøke sneen når det passer sånn; å kjempe med den i oppkjørselen på huset er jeg ikke tilhenger av.

Det er neppe mulig for meg å arrangere en tur i dette området uten et besøk på Villa Verde i Cerageto.  Vi spiser to primi og secondo.  Ingen dessert!  Efterpå sitter vi lenge i solveggen og slapper av.  Ikke riktig som en siesta, og heller ingen sigar som trøst, men ikke så verst likevel.

Guttene på og ved broen

Blå himmel

I et slikt selskap blir det vanligvis en del snakk om hva som er “den beste sykkelen”.  Eftersom det her er rene utklassingen snakker vi isteden om andre viktige ting.

Helgen kan altså summeres slik:  Først spiste vi (sen) middag.  Derefter kjørte vi litt, og spiste lunch på Villa Verde.  Så kjørte vi litt igjen, og spiste middag i Montemagno.  Så kjørte vi litt, og spiste lunch ved San Galgano.  Så kjørte vi litt og spiste middag i Montemagno.  Så spiste vi lunch i Montemagno.  Derefter litt middag i Montemagno.

600 km og litt mat.  Det var det hele.

Comments are closed.