Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Piemonte

Det jobbes med sykkelen

Virkelig nødvendig?

Jeg liker å fotografere.  Likevel greier jeg ikke prioritere det så høyt som er nødvendig for å finne ut om jeg kan bli god eller ei.  Derfor kan og må jeg bruke tiden på å lese om utstyr isteden for å fotografere.  Om nye kameraer, om nye linser,  programvare og tester; selv om jeg ikke har mye til overs for “pixel-peeping” blir det mye slikt når man surfer rundt med Google som veiviser.  Eneste trøsten er at jeg får anledning til å tenke grundig gjennom hva jeg egentlig ønsker meg, hva jeg trenger, og hva som er kriteriene for å kunne velge.

Tryggve er én av de tingene som krever min oppmerksomhet.  Han har stått for mye i ro (før jeg overtok ansvaret; latterlige 40.000 km på ti år!).  Derfor lekker han girolje.  Enten er det sim-ringen der akslingen kommer ut av girkassen eller så er det der akslingen går inn i “final drive”.  Det er nesten alltid ut av girkassen.  Eneste problemet er at for å komme til den sim-ringen må bakhjulet tas av, så må “final drive” tas av og til slutt svingarmen (som naturligvis foranlediges av støtdemper og eksosanlegg).

Feico i Delft

Mitt favorittbilde

De store festepunktene (30mm fastnøkkel og 12mm hex) er satt inn med Loctite 270.  Som kjent (?) er det et slags lim man bruker på skruer og muttere som har bevegelse men som absolutt ikke må skru seg ut.  Man får løs en slik skrue ved å varme den opp til over 100 grader; da smelter limet.  Med litt mekanisk erfaring så vet man at bolter satt med 160Nm og Loctite ikke er barnemat.  Særlig når mekanikeren i mangel av verksted må sitte på bakken og hale og dra i verktøyet.  Men jeg får da til slutt fra hverandre hele bakenden hans.
Vi skal jo til Nordkapp (eller deromkring) om seks uker.  Skifte en sim-ring som lekker er en del av forberedelsene.  Jeg har kjørt 20.000 km med lekkasjen, men den har som forventet blitt større.  Kan ikke legge ut på en 10.000 km tur med oljelekkasje.  Særlig ikke fra girkassen hvor det ikke er noen lett måte å sjekke hvor mye olje som er igjen.

Hva skal man så fotografere?  Noen alternativer er natur (landskap), arkitektur, “street phtography”, “kunst” eller portretter.  Jeg kjenner at det eneste som fungerer for meg, det er å ta bilde av folk jeg kjenner.  Utvalget er begrenset, og de fleste begynner å bli lei av at jeg peker på dem med kameraet mitt.  Særlig Livia klager høylytt.

Mitt ambisjonanivå erlavt: Jeg vil ta bilder av folk jeg kjenner slik jeg kjenner dem.  Hverken mer eller mindre.  For eksempel er Feico veldig nederlandsk.  De som kjenner ham vil vite at han er hjemme, i mer enn én forstand, i et smug i Delft.  Hvordan der Delft ut?  Det har nettopp regnet i Delft, smugene er belagt med røde teglstener mens husene er av mørkebrune.  Nesten svarte.
Mitt bilde av Feico i Delft fanger ham slik jeg kjenner ham.  At himmelen i bakgrunnen er “utbrendt” og at ingen adre enn meg synes det er bra, det gjør ingen ting.  Faktisk er det et  av de portrettene jeg liker best.

Simmer-ring uten lekkasje

Ikke her

Jeg jobber ikke best under press, men jeg jobber mest under press.  Derfor har jeg laget meg litt press.  Marius har en ukes MC-ferie.  Lørdag skal han svinge seg i Piemonte og spør om jeg vil være med.  Lørdag er det umulig å ta meg fri så jeg lover å komme oppover på søndag.  I dag er det er tirsdag.  Videre, når jeg kommer hjem er det bare en uke til vi skal til Sardinia.  Og derefter bare to uker til vi skal til Nordkapp.  Bare sånn for  holde presset oppe, mener jeg.

Når jeg endelig har fått av hele baksvingen viser det seg at simme-ringen der ikke lekker.  Jeg river meg i det lille håret jeg har.  Her har jeg brukt timer på  demontere alt, bare for å finne ut at lekkasjen må være nede i “final drive” og jeg har brukt hele formiddagen på å finne ut at jeg ikke har en lekkasje fra girkassen.  Jeg har bestilt en ny sim-ring og man skal alltid bytte dersom man har anledning.  Den nye kommer i morgen.  Torsdag eftermiddag og fredag skal jeg passe Livia så om jeg skal kunne reise søndag morgen må jeg ikke sløse med tiden.  Det er mye annet som (også) skal gjøres så jeg går i gang med å bytte væske i clutchen.

Hvem som har skylden er ikke sikkert, men lufteskruen i enden av lufte-slangen, den sitter ikke fast i slangen som den skal.  Når jeg tar tak i den med en tang faller den rett og slett av.  Det er tirsdag eftermiddag og Tryggve har plutselig ikke clutch og turen henger i en tynn tråd.  Heldigvis (!) har jeg allerede tatt av heme baksvingen slik at å komme til andre enden av slangen er lett; jeg har alt for store hender til dette.  Men jeg får den av og suser ned til BMW.

Mine venner på BMW sier at slangen ikke er på lager, at de kan ha en til meg på torsdag, og at den 25 cm lange gummislangen som vier 150 gram koster 120 euro.  Det er en 8mm hydraulisk kobling i enden; standard er 10mm.  De vet om en bedrift i Vicarello som kanskje kan lage en ny til meg.  De er stengt nå; forsøk i morgen tidlig.  Resten av delene mine har kommet.  Vel hjemme skifter jeg simmer-ringen.  Jeg liker ikke den jobben for man må drille hull i den gamle og skru inn to skruer for å trekke den ut.  Problemet er at 22mm bak ringen er det et lager.  Jeg ligger på bakken og driller på skrå oppover, med et kulelager 22mm bak det stålet jeg skal drille gjennom.  Liker det ikke!

Oljen som lekker ut må jo komme et steds fra.  Det andre alternative er fra “kardangen” (final drive); der drivlinjen gjør en 90° vri inn mot hjulet.  Der er det også en simmer-ring.  Men den kan jeg ikke skifte selv; man må ha et spesialverktøy for å få ut en mutter som er forsenket.  Jeg suser ned til BMW enda en gang.  Marco og Marco er hyggelige og tar seg tid til å skifte for meg.

Feico i BW

Bedre slik?

I tillegg til å undre seg over hva man skal fotografere kan man også fundere over hvordan.  En venn sa engang at efter å ha tenkt på motiv, lys og fokus (skarphet) kunne han ikke tenke på mer.  Derfor fotograferer han nesten utelukkende i BW (SH for den som heller vil kalle det det).  Blir bildet av Feico bedre i BW?  Nei, jeg synes ikke det.

Jeg er åpenbart ingen erfaring i å konvertere til BW.  Kontrastene er for harde og gråtonene for få.  Rent bortsett fra det opplever jeg verden i farver og da må bildene være i farver.  Jeg skal være på utkikk efter bilder som har fulle gråtoner og gjøre noen eksperimenter.  Men jeg er ikke positiv, for å si det slik.  Jeg kommer tilbake til akkurat dette om et øyeblikk.

Onsdag morgen klokken åtte er jeg på plass i Vicarello.  Det tar en times tid å slå fast at ikke finnes det 8mm deler noe sted, og slangen er for tynn til å montere på noe der det manger en nippel.  Nå er gode råd dyre (120 euro).
På vei hjem kommer jeg til å tenke på Bamsefar.   Gode gamle Bamsefar må da vel også ha en slik lufteslange.  Han står under en presenning og hans bidrag i tilværelsen er nettopp å levere deler til Tryggve.  Det tar en drøy time å demontere baksvingen.  Efter en del banning får jeg løs slangen.  Et kvarter senere er den på plass i Tyggves nedre deler, og jeg kan fortsette.  Det er onsdag og klokken er tre.

Jeg lufter bremsene men foran er det ikke godt trykk; slangen er ikke fast og fin.  Kan ikke legge i vei med hundrevis av kilo bagasje uten gode bremser.  Bamsefar donerer noen stålomspunne bremseslanger.  Se det var bedre!  Men før jeg vet ordet av det har jeg brukt opp alle gummihanskene; jeg jobber ikke med DOT4 uten hansker.  Isteden monterer jeg begge støtdemperne.  Jeg har nettopp fått dem tilbake fra service.  Mine Wilbers går omlag 30.000 km mellom hver gang de må ha service.  Det koster ca 200 euro for begge, inklusive frakt.  Regner med at Tryggve blir som et flygende teppe med nye dempere.

Uten hansker passer det fint å jobbe med elektriske utfordringer.  Jeg finner 4 Volt spenningstap der fjernlysene går til jord og da er det ikke så rart at tusenmetrene ikke har hatt så mye å bidra med.  Varmeholkene monteres på egen kurs.  Jeg har et høyt forbruk av strøm med alt ekstrautstyret som er montert.  Det minner meg om at jeg må skifte dynamorem; det er trangt der fremme men jeg får det da til.  Dermed er onsdagen gått; blir jeg ferdig til søndag?

Torsdag morgen klokken åtte har jeg nye gummihansker og enda to flakser DOT4.    De nye slangene blir behørlig luftet og alt blir mye bedre.  Jeg skal vurdere å skifte klosser før vi drar til Norge.  I USA kan man kjøpe DOT4 i forskjellige farver.  Da er det enklere å bytte væske fullstendig.  Man kjøper væske med en annen farve enn den man allerede har i slangene.  Kjempelurt!

Men det er mer som skal monteres:  Først på med svingen; den settes med 160Nm og Loctite 270.  Dernest montering av “final drive”.  Her er det to ting som ikke er så lett når man er alene.  Lagrene i Paralever har lett for å falle ut når man samtidig skal holde FD i luften OG få akslingen på plass.  Jeg tror alt er vel og drar til med de samme 160Nm.  Men når jeg skal montere bakhjulet kjenner jeg at akslingen ikke står riktig, og så må jeg demontere hele greia igjen.  Heldigvis, for når jeg står med FD i hånden ser jeg at det ene lageret i Paralever ikke er satt riktig sammen; flere av nålene har falt ut under montering.  Det er ingen overdrivelse å si at her må det demonteres og kontrolleres senere; kan ikke dra til Nordkapp med et lager som ikke er i orden.  Jeg rekker akkurat å skru det hele sammen enda en gang før jeg må dra for å hente Livia.

Livia våkner

Ikke helt våken

Torsdag kveld og hele fredag koser jeg meg med Livia.  Jeg ser på bildene og blir enda mer overbevist om at min verden er full av farver.  Er ikke en viktig del av henne nettopp at hun er barn og har glede av å ha dyne i sterke farver?  Slik er det!  Dermed er en av årets spennende nyheter uten interesse: Leica Monocrome.

For den uinnvidde: Leica M9 Monocrome er et digitalkamera som bare tar bilder i BW.  Høres helt corny ut, men det er tekniske argumenter for hvorfor det er bra.  Bildene blir skarpere og gråtonene bedre og rikere om det ikke er nødvendig å ta vare på informasjon om farve.    Men, altså, selv om jeg hadde de syv tusen euro som det koster hadde jeg ikke kjøpt det.  Livia synes dynen er herlig rød, oransje og blå.  Den er kjøpt i friske farver nettopp fordi hun er tre år gammel.  Det er viktig i livet hennes og derfor i mitt.

Fredag kveld kommer en stor gjeng på Martini og Tryggve hviler uforstyrret nede i cortilen.  Jeg skal reise søndag morgen så lørdag må jeg sette sammen resten av sykkelen.  Prøvetur blir det ikke tid til; jeg liker ikke å skulle dra på en tusen-km tur efter en større demontering uten prøvekjøring, men hva kan jeg gjøre?  Utover lørdagen monterer jeg eksosanlegget,

For å komme til den store mutteren som holder baksvingen på plass har jeg demontert venstre fothviler.  Eftersom jeg har tatt den av benytter jeg anledningen til å la Bamsefar donere den forlengde girpedalen han fikk installert for mange år siden.  Mine sko er størrelse 49 og den skifteren som leveres fra BMW er for kort.  Den nye kan justeres, men eftersom jeg ikke har tid til prøvetur må jeg bare gjette på at “midt på” sikkert er bra.  Det skal vise seg å være feil.

Skadet o-ring

En skadet o-ring

Lørdag kveld klokken syv er jeg endelig klar.  Alt er montert og det er tid for prøvestart.  Den starter som den skal; stor lettelse.  Men lukten av bensin brer seg og det blir en stor dam på bakken.  Efter litt feilsøking viser det seg at bensinen bokstavelig spruter ut der bensinslangene kobles sammen.  Litt demontering så står jeg med en 4mm O-ring i hånden.  Den er skadet; det lekker bensin forbi skaden.  Det er nå 12 timer til jeg skal kjøre til Piemonte.  Forresten, man holder ikke en 4mm o-ring i hånden.  Man legger den forsiktig på en finger.

Det hjelper ikke å ta bilen suse ned til OBI; de har ikke o-ringer.  Det er lørdags kveld men jeg ringer likevel min venn Marco som jobber på BMW.  Han er i bryllup; kanskje han har noen o-ringer i garasjen – han skal sjekke i morgen.  Det ser ikke bra ut, det her.

Jeg kjører hjem; stemningen er ikke så god.  Efter en Very Dry Martini kommer jeg plutselig til å tenke på at jeg engang fikk et sett med “quick connect” i gave; det er en dingsedoms som gjør det mulig å koble sammen to slanger som bærer en væske under trykk.  Det tar en time å finne dem.  utrolig nok: Der sitter det 4mm o-ringer!  Noen minutter senere starter Tryggve som han skal.  Uten incontinens!  Det er åtte timer igjen til avreise, jeg har ikke pakket, og cortilen er full av verktøy.

Tage spiser pasta

Endelig fremme (foto: Marius)

Neste morgen suser jeg langs kysten, forbi Genova, før jeg ber Garmin gi meg korteste vei til Alba.  Der skal jeg møte Marius til lunch.  Én ting er helt sikkert: Det er mange svinger i Piemonte.  Videoen viser hvordan det er å kjøre 90 svinger pås eks minutter.  Ikke for folk som lett blir sjøsyke vil jeg tro.

Jeg har en SPOT GPS Messenger.  I essens er det en GPS med en innebygget sattelitt-sender.  Bruker altså ikke GSM (telefon).  Dersom den settes til å tracke sender den hvert kvarter beskjed om hvor den er.  Slik kan et kart oppdateres kontinuerlig.

Den tilbyr fire tjenester.  Det første er altså at den kan plotte turen mens den pågår.  Turen til Piemonte ble plottet mens den pågikk; se her.  Man bestemmer selv hvem som skal kunne se en gitt tur, hvor mye informasjon som skal vises, og så videre.  Dersom Hustruen ikke hører fra meg på noen dager, og ser at siste kjente posisjon var ved en skarp sving ved et juv i Piemonte, da håper jeg hun vet hvor hun skal begynne å lete efter meg.  Kartet fra turen til Piemonte ble oppdatert i sann tid.

Det andre som tilbys er en “OK”-knapp.  Når den trykkes inn går det epost og/eller SMS til inntil 10 personer med posisjonen og en melding du definerer selv.  For eksempel “Ferdig med dagens kjøring – alt OK”.  I eposten er det en link som fører til et oppdatert kart slik at man kan se hvor din kjære er i verden.

Kaffe

Kaffe i Alba

Det tredje er en “litt problemer”-knapp.  Igjen går det epost/SMS til inntil ti personer.  Meningen med denne tjenesten er at om du er på et sted hvor det ikke er GSM-dekning slik at du ikke kan ringhe efter hjelp, da kan noen ringe for deg.  Meldingen som sendes inneholder igjen posisjonen, og mottakerne kan ringe til NAF og forklare.

Det siste er en “SOS”-knapp.  Det utløser en full-skala redningsaksjon.

Jeg forundres stadig over at ikke flere har en slik.  Både til bruk på moptorsykkel, men også i andre sammenhenger hvor man er langt fra folk.  Er man bekymret trenger man ikke produsere noe kart; SOS-funksjonen har da absolutt verdi.  Forutsatt, naturligvis, at man liker å ferdes på steder og på måter som kan føre til problemer.  Sofa-sittere har ikke behov.  Det er mye sofa-sittere ikke har behov for.  Synd (for dem) at de ikke lenger lenger enn oss andre.

Jeg møter Marius i Alba til lunch.  Vi finner en kombinert bar og trattoria.  Den ligger på den store plassen så jeg er litt skaptisk.  De lover at alt er hjemmelaget, så vi tar sjansen.  Marius tar bilde av meg; jeg er veldig fornøyd med å ha kommet meg avgårde og kommet frem.

Hasselnøtt-trær

Det andre de dyrker: Hasselnøtter

Strada del Moscato d'Asti

Det ene de lager

Men bildet han har tatt, det er ikke helt skarpt.  Det er tatt på 1/60 sekund, så jeg holder en knapp på at motivet rett og slett ikke er i fokus.  Marius liker å fokusere “for hånd”.  Men moderne speilreflekskamera har ikke “split screen” i søkeren.  De er laget for å brukes med autofokus.  Autofokus er en oppfinnelse det er åpenbart at man skal benytte.  På like linje med varmt vann, tannbørster og forbrenningsmotorer.  Ikke til alt, ikke uten å være under kontroll, men det er uaktuelt å skulle fotografere uten å ha tilgang til autofokus.  Det er med autofokus som med å fotografere på film.  Noen sier at uten film blir fotografering en lek med datamaskiner.  Bare film gir den rette stemningen.  Javel, sier jeg bare.

Mange elsker Leica.  Særlig folk med massevis av penger.  For den uinnvidde så koster et digitalkamera fra Leica 52.000 kroner og en 35mm f/2.0 koster 22.000 kroner.  Hva får du for 70.000 kroner?  Veldig bra billedkvalitet.  Men fordi noe av hensikten er å holde på tradisjonene får du ikke autofokus.  Fint å sykle, men det forutsetter at du faktisk har bil i garasjen.  Ikke at jeg har råd, men om jeg hadde hatt det ville jeg likevel ikke ha kjøpt en Leica M9.  Livet er for kort til å greie seg uten autofokus.  Det hjelper ikke at Henri Cartier-Bresson brukte Leica.  Leica M9 Mono ryker altså ut på to måter, og det er før vi har notert oss at prisen er 57.000 kroner.

Efter lunch og kaffe, to kaffe, drar vi avgårde på svingtur.  Det er ikke vanskelig å finne svinger, og selv om farten ikke er høy har vi det kjempegøy.  Igjen sukker jeg over de som tror veiene er dårlige i Norge, og som tror at “svingete vestlandsveier” er noe som gjør inntrykk på noen.  Som sagt: Se videoen én gang til: 90 svinger på syv minutter.  Jeg venter i spenning på en film fra “svingete vestlandsveier” som er i samme klasse.

Marius under middagen

Marius i fokus

Marius har rom på Cascina Castagna.  Det er en vingård i Asti drevet av et norsk ektepar.  Om  være bonde kan jeg bare si at jeg er glad jeg ikke er bonde i Norge og jeg er glad jeg ikke er bonde i Piemonte.  Uansett, vi svinger oss sakte men sikkert til Calossa hvor Hilde og Morten venter på oss.   En flaske Muscati d’Asti venter på oss i kjøleskapet, og når vi sitter på terrassen lengter jeg mer enn vanlig efter en sigar.  Så trist det er at jeg ikke kan røyke litt.

Vi er ikke dummere enn at vi følger rådet fra vertskapet og går opp til landsbyen Calosso.  Der har de ringt og sikret oss bord på en liten trattoria.  Maten er OK, men ikke slik at jeg husker den.  Hverken stedet, maten eller vinen.  Akkurat så bra som man forventer at en tilfeldig trattoria skal være i Italia.  Men ikke spesiell på noen måte.  Vinen, en Dolcetta, var OK.  Men ikke noe å skrive hjem om.  Eller blogge.

Det ganske skarpe bildet av Marius er tatt på 1/8s.  Vi konkluderer med at autofokus fungerer, at han er flink til å sitte i ro og at jeg ikke skjelver på hendene efter et par glass vin.  En helt annsn sak er at 1/8 er alt for lenge; jeg trenger et kamera hvor jeg slipper  sulle rundt på ISO200.

Det ble 432 km i dag.

Ved veis ende

Blindvei?

Neste dag skal vi svinge oss skikkelig.  Noen har brukt noen timer i Google Maps og satt sammen et forslag til tur fra Calosso til Montemagno.  Ruten er fattige 500 km.  Likevel skal det vise seg å være for meget for oss.

La det være sagt: Det er lettere å konstruere en svingete rute i Google Maps enn å faktisk kjøre den.  For eksempel kan det jo skje at Garmin og virkeligheten er litt uenig om hvordan virkeligheten ser ut.  Garmin sier at det bare er å kjøre på mens folkene som bor her sier at veien faktisk slutter her i fjøset deres.  Hvem skal man tro på?  Kyrne ser i det minste forbløffet ut.  Det leder tilbake til behovet for kart: Det er tillatt å smile på samme måte til dem som ikke vil ha GPS som til dem som ikke vil ha mobiltelefone; argumentet er ofte “vi greide oss godt før”.  Det er rett, men likevel irrelevant.

Tryggve

Kjedefotografering

Vi blir stoppet av Carabineri.  Det viser seg at Marius ikke har vognkort.  Trolig kastet han det i Munchen sammen med en del andre papirer; han blirr litt usikker i møte med solbrille-kledte unge menn som ikke ser så velvillige ut.   Jeg prater med gutta mens Marius endevender bagasjen.  Det er ikke lett å feste seg ved Marius’ manglende papirer når man ikke snakker engelsk (og Marius ikke snakker italiensk).  Papirarbeid blir det også.   Enden på visa er at de har annet å gjøre enn å plage oss; vi ønskes lykke til videre.  Marius har dog blitt litt urolig.
Marius ringer til Munchen og spør om de har tømt søppelkassen på kontoret siden forrige uke.  Ingen er veldig overrasket over at det har de så absolutt gjort.  Jeg har ikke annet å gjøe enn å kjedefotografere Tryggve mens han ringer; jeg kan jo ikke kjederøyke.

Kreativ parkering

Kreativ parkering

Vi stopper på en bar som åpenbarer seg i en sving.  Vann, kaffe og kake.  Mens vi sitter der kommer en eldre herre.  Bilen parkerer han rett og slett ved å stoppe.  Hverken mer eller mindre.  Vi fra Norge er fascinert.  Den eldre herren prater med innehaveren en stund før har kjører videre.    Jeg lurer på om han i det hele tatt vurderte effekten av å la bilen stå i en sving.

Fjellene nord for Genova er fulle av små landsbyer.  Her, for eksempel, kjører vi gjennom Voltaggio.  En forbausende stor by, tatt i betraktning at det ikke er ut til å være noe annet enn noen oliventrær å leve av.  Faktisk, hele området her oppe i fjellet bærer preg av økonomisk stillstand.  Det er ikke lett å skape god økonomi her når jordbruk ikke kaster noe særlig av seg.  Som forventet ser vi ingen under femti år.

Antipasto

Worth a visit (som de sier)

Primo

Spaghetti boscaiola (til én person!)

Når vi begynner å nerme oss lunchtinder er vi allerede bra slitne.  Gleden er stor da vi langt oppe på fjellet kommer over Trattoria Morando.  Vi spiser (bare) antipasto og primo.  Det holder i massevis!  Porsjonene er slik det ofte er i fjellene.  Vi deler en kvart rød, drikker et par liter med vann, spiser oss mette, og svslutter med kaffe.  Jeg synes synd på meg selv fordi jeg ikke kan ta en sigarillo efterpå.  Marius viser ingen sympati.

Efter å ha spist svinger vi oss lykkelig videre.  Og videre, og videre, og videre.  Til slutt er kreftene slutt og det er åpenbart at vi ikke vil greie å kjøre hele veien hjem på disse småveiene.  Vi kapitulerer og tar inn på Autostradaen ved Pontremoli.  En times senere er vi vel fremme i Montemagno.  Vi brukte ellve og en halv time på å kjøre 408 km, hvorav de siste 100 km på den siste timen.  Så det går ikke så fort men noen ganger er sakte akkurat passe.  Ikke ofte, men av og til.

Som kartet (nedenfor) viser så kjørte jeg føste dagen (lilla) langs havet før jeg tok nordover inn i åsene.  Neste dag (rødt) svingte vi oss et langt stykke før vi tok inn på Autostrada igjen.

Turen beskrevet av GPS

To fine dager

Takk, Marius, for at jeg fikk være med på tur!

1 comment to Piemonte

  • edel&Louis

    Hei Tage. Jeg er da den andre som liker bildet ditt av Feico, tatt i Delft. Ikke bare fordi det er tatt i Delft, som er min fødeby, men vel så fordi det er et bra portrett. Forskjellen mellom det fargebilde og det S/H er at det siste kan minne meg om delft på 50 tallet. Utendørsbilder i S/H blir litt triste og melangkoliske. Det blir jo misvisende i vår fargerike verden. Jeg skal også kjøpe et nytt kamera snart. Så jeg er spent hva du velger. Er det noen andre som kan anbefale noe. Det har vært snakk om et fotokurs/ferie hos dere. Er det skrinnlagt?

    Groeten van Louis