Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Å bli gammel

Dette er del 3 av 8, start med første del.

BMW-eier på flyplassen

Flotte BMWer

Mens vi sover oss gjennom en begivenhetsløs natt fraktes vi over havet.  Vi våkner mandag morgen i Cagliari helt sør på Sardinia.  Jeg er ikke så glad i disse fergene.  Vi har lugar på dekk fem mens eneste utgangen er på dekk syv; det er akkurat som på Hurtigrutene.   Det jeg husker best fra rapportene fra da Estonia sank (og 900 mennesker druknet) var beskrivelsen av hvordan det var i den store trappen da hundrevis av mennesker forsøkte å komme seg opp mens skipet hadde slagside.  Men vi overlever denne gangen også.  Bank i bordet!

Vi er på en liten ferie.  Dengang jeg hadde jobb som alle i det minste var enig om var en jobb, da hadde jeg behov for ferie.  Tre uker på en strand i Thailand var tingen.  Nå er det på sin plass å spørre:  Kan man ha ferie om man ikke har jobb?  Kan man overbevise seg selv om at når man henger omkring et annet sted enn vanlig, da er man på “ferie”?  Kan man konstruere seg retten til kalle en del av livet sitt for ferie ved å reise til steder hvor folk som faktisk har jobber reiser på ferie?  Er det ikke slik at ting bare eksisterer i kontrast til noe annet?  Har man ikke jobb er det vanskelig å sette ferie opp mot noe.  Problemstillingen er relevant; jeg bruker jo stort sett dagene til å skifte lyspærer, klippe gress og tømme søppelkurven.  Eller med andre ord: jeg tror det er på tide at jeg får meg en jobb.  Om ikke annet for å kunne ha ferie.

Vi møter Damene på flyplassen i Cagliari.  Det blir en del venting, og da er det hyggelig for Tyrggve å stå ved siden av broren sin.  Fordi vi ikke snakket med en mann i Amsterdam for snart 30 år siden så gjør vi istenden en innsats for å komme i snakk med eieren.  Han bor i Verona men er her på Sardinia for å jobbe.  Sykkelen har 150.000 km på telleren uten at han har gjort noe som helt med den utover vanlig service.  Ikke engang skiftet clutch.  Vi har laget egne visttkort som vi bruker når vi ute på sykkel, og gir ham ett.

Anne

Anne, i mitt kjøkken

I Norge (og norske medier) er det jevnlig diskusjoner av typen “Folk i Norge er uhøflige, innesluttede og ikke vennlige” som vanligvis besvares med “Jeg hater overfladisk vennlighet og tomt prat fra fremmede”.  Det mest fantastiske innsatsen for å snakke med fremmede, det er Humans of New York.  Her er hva han sier om hva han gjør:

My name is Brandon and I began Humans of New York in the summer of 2010. HONY resulted from an idea that I had to construct a photographic census of New York City. I thought it would be really cool to create an exhaustive catalogue of the city’s inhabitants, so I set out to photograph 10,000 New Yorkers and plot their photos on a map. I worked for several months with this goal in mind. But somewhere along the way, HONY began to take on a much different character. I started collecting quotes and short stories from the people I met, and began including these snippets alongside the photographs. Taken together, these portraits and captions became the subject of a vibrant blog, which over the past two years has gained a large daily following. With nearly one million collective followers on Facebook and Tumblr, HONY now provides a worldwide audience with glimpses into the lives of strangers in New York City.

For meg som knapt nok klarer å fotografere noen som sitter i ro i mitt eget kjøkken er bildene i Humans of New Yourk fantastiske.  Men én ting har vi blitt flinkere til, og det er å snakke med folk.  Vi introduserer oss, forteller hvem vi er, hva vi gjør her, og hvor vi skal.  De aller fleste, særlig sør for Alpene, svarer med å bli med i en samtale.  Det er flott, og gir håp.  Bildet av Anne er det eneste portrettet jeg har tatt de siste månedene som jeg har vært fornøyd med.

Det med visittkortene har vært en suksess.  Det har bilde av oss begge, med hjelm på hodet; bildet er tatt av Svein Are.  En epostadresse dedikert til våre reiser og link til vår side om Tryggve.

Kart

121 km nord-vest

Det er 121 km fra Cagliari til Putzu Idu utenfor Oristano hvor vi skal holde hus den neste uken.  Vi skal bo “hos oss selv” på Riva del Mare.  Vi har funnet ut at når vi skal til Sardinia så er den leiligheten et helt utmerket utgangspunkt.  Både for MC-turer og for Damene som vil bo hundre heter fra Middelhavet.

Damene kjører i en sort Panda mens Tryggve og jeg underholder hverandre så godt vi kan.  Eftersom dette er ferie er det nærliggende å tenke på jobb.  Orestano hvor vi skal bo ligger midt på vestkysten.  Dette er jordbruksland, men med Toscana som referanse ser det karrig ut.  Her er ingen industri, ingen store hoteller, vannet er krystallklart, og “tomt” er et veldig nærliggende ord å bruke selv om det ligger en liten landsby her.

Pizzaiolo

Pizzaiolo (pizzakokk)

Efter en dupp er jeg klar for en eftermiddagstur, men det regner!  Regn, på Sardinia?  Når det klarner opp har Damene kommet tilbake fra en handletur og det ligger i kortene at noen kveldstur blir det ikke snakk om.  Noen hundre meter fra strandkanten hvor vi bor finner vi et pizzeria.  En voksen mann som med stort alvor lager pizzza og en skikkelig vedovn; kan man be om mer?

Dessert

Ricotta med honning og appelsin

Pizzaen er utsøkt.  Ikke riktig så tynn og sprø bunn som i Calci, men langt over middels.  Til dessert en sol av ricotta pakket inn i deig, ultra-lett fritert og servert med honning og appelsin.  Godt men mer høyoktan mat skal man lete lenger efter, tror jeg.  Efter gårdagens overdrivelse og påfølgende lidelser holder med én øl.  Alt fungerer bedre slik.  Kanskje begynner jeg å bli gammel.  Og Shakespear, hva sier han?:

…for the satirical rogue says here
That old men have grey beards, that their faces are
Wrinkled, their eyes purging thick amber and
Plum-tree gum and that they have a plentiful lack of
Wit, …

Forresten: Øya Sardinia er omlag 260 km “lang” og 110 km bred.  Det bor halvannen million mennesker her.

Tirsdagstur

Tirsdagstur i store trekk

Dengang jeg jobbet på universitetet var det et uttalt ønske at vi burde ha kontakt med “industrien”.  Både for å tilføre kunnskap utover det man gjør med undervisning, men også som korreksjon.  Men hvordan kom man i kontakt med industrien?  Så det ble det ikke noe av på skikkelig måte.  Nå har jeg derimot vært så heldig at jeg har fått arbeide i industrien i 2010, 2011 og 2012.  Det har vært veldig givende.

Først og fremst fordi det er godt å se med egne øyne at sikkerhet og privathet ikke er marginale greier.  Jeg husker godt professoren som på NIK (Norsk Informatikk Konferanse) rundt 1990 fra talerstolen sa han ikke hadde noe tro på dette sikkerhetsgreiene, for, som han sa Ditt privatliv er åpenbart mye mer spennende enn mitt.  Men professor, det var han.  Og nå i eftertid har jo høyskolen hans blitt universitet, så da så.  Ikke for det, han er jo på ingen måte eneste som har blitt professor på universitet ved å være professor ved høyskole.  Det fungerer også fra marginale steder som Narvik.

Dernest har det vært en stor tilfredsstillelse å se at det aller meste av de tingene jeg underviste mo for et ti-år siden fremdeles holder vann.  Problemene med PKI har ikke blitt mindre (snarere tvert i mot), kontroll ende-til-end er like komplisert, forskjellen mellom vilje og evne til sikkerhet er like påtrengende, og ikke swer ut til å bli mindre.  La meg sitere fra noe jeg skrev i 1997:

Trust is needed to bridge the gap between the channel represented by some (secret) encryption key and a human that supposedly controls it.  The point we have made emphasizes that this gap is an abyss.

Når stadig større deler av livet leves digitalt, samtidig som behovet for privathet ikke minker, da er man avhengig av stadig mer innsikt.  Bruken av Skype i Vågå viser vel at livet ikke er lettere nå enn det var før.

Til slutt skal det ikke stikkes under en stol at selvtilliten vokser når man opplever at noen er villig til å betale for tingene jeg kan.  I min alder må man få lov til å være tilfreds med slikt.  Om det blir tur til Norge for å jobbe også nå i 2013 gjenstår å se.  Jeg håper på det beste.  I min langt fremskredne alder er det viktig å “være med”.  Enten får jeg holde meg til å skifte lyspærer, eller så må jeg stille opp når jeg blir spurt.

Valmuer på Sardinia

Intense farver

Efter en velykket natt, og morgenkaffe, så drar jeg avgårde.  Det er overskyet men fint.  Sør-vestkysten av Sardinia kalles Costa Verde.  Jeg var innom der i fjor men nå skal jeg ta alle avstikkerne.  Kartet viser en fin kombinasjon av hav og fjell.  Våren er forsinket og selv nå i slutten av mai er det en fantastisk blomsterprakt å se.  Et slags selvportrett er det beste jeg kommer på å lage.   Med et macro-objektiv kunne jeg sikkert fått til noe vakker her.  Under forutsetning at et objektiv er tilstrekkelig for å ta nærbilder.  Hvilket det ikke er; kunnskap og øvelse er også nødvendig.  Så jeg må være fornøyd med “selvportrettet”.

Stranden ved Oristano

Mørke skyer og utslitt bakdekk

Rett sør for Oristano ser jeg et skilt som forteller om en nuraghe.  Jeg svinger av, men veien ender nede på stranden.  Det er sand og jeg er litt bekymret for å gå overende, men med litt pesing og padling med føttene greier å komme ned med æren i behold.  Det er i slike stunder, alene på en strand en fin formiddag, at jeg virkelig skulle ønske at jeg ikke hadde sluttet å røyke.  Jeg kan levende se meg selv her i strandkanten med en cigarillo.

Jeg har sluttet å røyke ene og alene for å beholde helsen nå som jeg har blitt / blir gammel.  Så mens jeg sitter i strandkanten kretser tankene rundt om jeg er gammel eller ei.  Det er ikke så interessant at det finnes folk som er eldre enn meg, og heller ikke at det finnes mange som føler seg eldre enn meg.  Kanskje er det slik at man er ung så lenge man er bekymret for ikke å gjøre de viktige tingene rett.  Når man blir gammel blir man mer bekymret for å gå glipp av de viktige tingene.  Det er betimelig å spørre: Er det fordi jeg har blitt så vis (av meg selv?), eller er det vissheten om at livet har en slutt som utgjør forskjellen?

Contrary to common belief, som det heter, så er risiko produktet av verdien av det som står på spill og sannsynligheten for at noe (galt) skal skje.  Dobles innsatsen dobles risikoen, selv om sannsynligheten forblir den samme.  Så selv om mengden jordisk gods øker, og derfor pengeverdien av det, så synker kanskje verdien av det målt i livet.  Huset vi bor i nå har en pengeverdi som er mye høyere enn noe annet hus vi har hatt.  Men jeg “føler” mindre for det og mange ting er mye viktigere.  Altså er verdien lavere (for meg) selv om pengeverdien er høyere.  Kanskje er det derfor at viljen til å “kaste alt overbord” er større.  Og, kanskje, er dette i seg selv et tegn på alder?

Hva er vår kulturs viktigste og mest treffende sitat når det gjelder liv og død, hva skal man velge i møte med døden, og skal man gripe livet eller la det være?  Jo, nettopp:

To be, or not to be: that is the question:
Whether ’tis nobler in the mind to suffer
The slings and arrows of outrageous fortune,
Or to take arms against a sea of troubles,
And by opposing end them? To die: to sleep;
No more; and by a sleep to say we end
The heart-ache and the thousand natural shocks
That flesh is heir to, ’tis a consummation
Devoutly to be wish’d. To die, to sleep;
To sleep: perchance to dream: ay, there’s the rub;
For in that sleep of death what dreams may come
When we have shuffled off this mortal coil,
Must give us pause: there’s the respect
That makes calamity of so long life;
For who would bear the whips and scorns of time,
The oppressor’s wrong, the proud man’s contumely,
The pangs of despised love, the law’s delay,
The insolence of office and the spurns
That patient merit of the unworthy takes,
When he himself might his quietus make
With a bare bodkin? who would fardels bear,
To grunt and sweat under a weary life,
But that the dread of something after death,
The undiscover’d country from whose bourn
No traveller returns, puzzles the will
And makes us rather bear those ills we have
Than fly to others that we know not of?
Thus conscience does make cowards of us all;
And thus the native hue of resolution
Is sicklied o’er with the pale cast of thought,
And enterprises of great pith and moment
With this regard their currents turn awry,
And lose the name of action. – Soft you now!
The fair Ophelia! Nymph, in thy orisons
Be all my sins remember’d.

På vei opp fra stranden ser jeg på sporene fra da jeg kjørte ned.  Bakdekket ser ikke ut til å ha særlig med spor igjen.  Jeg kjøpte det her på Sardinia for nøyaktig ett år siden.  Det brakte oss til Nordkapp og tilbake så om det er slitt kan jeg kanskje ikke klage.

Mann i Arborea

"BMW lager gode sykler"

Efter å ikke ha røkt en cigarillo på stranden kjører jeg til Arborea.  Poster brev jeg skrev i Roma men som jeg ikke har greid å få tak i frimerker til, og går på bar for kaffe.  Da jeg kommer ut står en mann og ser på Tryggve.  Han presenterer seg, og forteller at han er 74 år, ti måneder og to dager gammel.  Jeg bemerker at det var da svært nøyaktig, og han svarer at det er viktig å vite hvor det blir av livet.  Jeg kan jo ikke si meg uenig.  Videre er vi helt enig at BMW lager flotte motorsykler; Tryggve soler seg i glansen.  Han viser til langt arr på ene siden av hodet, haken, og på ene armen, og forteller at man må være forsiktig når man kjører motorsykkel.

Så spør han om han kan få gleden av å invitere meg på kaffe.  Jeg beklager, for mer enn én kaffe på denne tiden er ikke bra.  Han spør om jeg vil ha noe annet, og jeg avslår så høflig jeg kan.  Jeg lover å kjøre forsiktig, vi skilles med ønske om en fortsett flott dag og at vi kanskje møtes igjen, selv om vi er enige i at det ikke er så trolig.

Den invitasjonen til kaffe skal vise seg å være en viktig del av Sardinia, og jeg kommer tilbake til den senere.

Regn på parkeringsplassen

Sanddyner, om ikke annet

Fra Arborea kjører jeg over slettene, klatrer opp i fjellene, og kommer til den forbausende store byen Arbus.  Her starter en av de beste MC-veier i hele italia, og jeg blåser sørover med fantastiske svinger og godt dekkel. Jeg ser et skilt til Piscinas.  Det høres ut som “basseng”, og jeg svinger av.  Veien går ned, ned, ned, og blir snart til grus av mildt sagt varierende kvalitet.  Jeg passerer mange nedlagte gruver og kommer til en enorm sandstrand omgitt av fantastiske sanddyner.  Akkurat som jeg forestiller meg Sahara.  Men i motsetning til hva man kan forvente i Sahara så begynner det å regne.  Iskaldt regn.

Utsikten fra American Bar

Utsikten fra The American Bar

Heldigvis ligger det et hotell nede på stranden, og jeg søker tilflukt der.  Det er Hotel Le Dune.  I italia betyr jo ordet bar et sted man drikker kaffe.  Hotellet, derimot, de har en American Bar.  Jeg ser flere typer vermuth og flere typer gin i hyllene.  Loungen er rommelig, komfortable lenestoler, stor peis, utsikt mot terrassen og havet (som det regner på).  Jeg tror en eftermiddag her ville gli forbi motstandsløst.

Lunchgjester

Lunchgjester

Det er typiske strandgjester som spiser; ingen andre enn meg har MC-utstyr på.  På denne tiden av året skal man sitte ute, høre bølgene slå dovent mot stranden, og alt annet som hører Sardinia til.  Det slutter å regne mens jeg spiser.

Ost, honning og "syltetøy"

Ost, honning og "syltetøy"

Det er tre ting å si om lunchen: Den var dyr, den var god, og betjeningen var fantastisk.  Avstanden kan nesten ikke beskrives, i stil, kvalitet og servering fra fergen forleden.  En halv flaske vin er for meget så jeg fikk kork og tok mesteparten med meg videre på reisen.  Efter tre typer pecorino, med honning og et “syltetøy” laget av fiken og kastanje, lot jeg mitt legeme synke ned i en lenestol i baren.  Efter en dupp, en fin-fin kaffe og 60 euro fattigere ser verden mye bedre ut.

Veltepetter

Sand + Tryggve = problemer

Det har sluttet å regne–tilsammen har det vel regnet en times tid, vil jeg tro–skydekket letter og jeg kan enten kjøre 12 km oppover opå grusveien jeg kom ned.  Eller så kan jeg forsøke å kjøre nordover langs havet til neste tettsted.  Mens jeg funderer over alternativene kjører jeg inn i en sanddyne som har strukket seg over veien, og går sporenstreks overende.

Nå som jeg er gammel, og altså har blitt mer redd for å gå glipp av det viktige enn for å gjøre feil, så kjenner jeg en stadig sterkere utålmodighet i bruken av livet.  Det er absolutt ikke slik, som det var, at livet er langt, at å sitte noen timer, dager eller uker i en solstol ikke har kostnader, og at å utsette er ukomplisert.  Også jeg forstår at ferie er en nødvendighet.  Når man har jobb, vel å merke.  Jeg trenger heller anti-ferie.  Ferie er hvor man kan skaffe seg ny energi efter hardt arbeid.  Anti-ferie er en periode hvor man kan brenne av energi som hoper seg opp i hverdagen.  Med dempe adrenalinet som fyller kroppen når man går overende med motorsykkel efterfulgt av å løfte den opp igjen mens man står på løst underlag.  Typiske innslag i en anti-ferie for aldrende menn.

Selvportrett

Tryggve og TaSK, Portixeddu, Sardinia

Jeg kjører nordover langs sjøen, og kommer tilbake til Arbus.  Nok en gang suser jeg sørover på én av Italias beste MC-veier.  25 km senere er jeg tilbake ved havet.  Solen stråler og i en sving er det ikke annet å gjøre enn å ta et selvportrett.  Mannen med klokke fra Roma bruker her en BMW R1150GS som skal for å vise hvor stor han er.  I Roma var en bar rammen for å vise det urbane i denne mannen.  Her er budskapet “alene på tur, absolutt ikke sur”.

Jeg er i sterk uenighet med meg selv om det å kjøre alene på tur.  Å kjøre sammen med noen–Hustruen i særdeleshet–er fantastisk uten forbehold.  Tur med ledsager er en reise.  Men også en øvelse i kompromiss.  Hit eller dit?  Stoppe her eller der?  Vi har ingen problemer med å bli enige, men å kjøre alene er noe annet.  At kompromiss ikke engang inngår i løsningsrommet er noe eget.  Men det er viktig å huske at at én ting er fantastisk gjør ikke en annen mindre fantastisk.

Tryggve fra stranden

Tryggve sett fra stranden

Endringen i været er ikke til å tro.  Tryggve holder vakt mens jeg kler meg naken og svømmer i Middelhavet.  Frisk, men ikke avskrekkende.  Mens jeg tørker i solen kan jeg ikke annet enn å fundere på hvordan det er på disse flotte strendene når sesongen begynner for fullt.  Regner med at et privat nakenbad ikke er innenfor det mulige.  Kanskje er det bare meg, men å sitte naken på en strand, å si at det føles hverdagslig, dét vil være å overdrive ganske kraftig.  Er det fordi vi er nakne når vi har sex at det ikke føles naturlig, men snarere svært pinlig og privat, å sitte her naken selv om stranden er øde så langt øyet kan se og Tryggve holder vakt oppe på veien?  Shakespeare skriver om mange av våre personlige forhold, men her er det ikke noen hjelp å få.

Snegleplukkere

Snegleplukkere

Det er herlig å sitte slik på stranden men det begynner å bli eftermiddag og tiden kan man ikke sløse bort.  Efter kaffe i Buggerru kjører jeg videre sørover.  Gjennom hele dagen har jeg lagt merke til folk som går langs evikanten og leter efter noe.  Nå er anledningen der, og jeg stopper og spør.

Snegle

Snegle

Det er sesong for en spesiell type snegle; de har en stor pose full.  Man bruker dem som skjell (vongole).  Koker dem i tomat og hvitvin med hvitløk, og serverer til pasta med persille på.  Som skjell, men med smak av terra istedenfor av mare.  Sier de.

Hustruen

Hustruen

Tiden er ute og det er ikke annet å gjøre enn å ta “strake” veien tilbake.  Jeg blir stadig mer irritert på rutevalget som min Garmin Zumo 500 tilbyr meg.  Alt for ofte er det slikat når jeg ber om korteste rute ber den meg tilbakelegge mesteparten av distansen på motorvei (åpenbart raskeste strekning), og jeg synes at motorvei tillegges mye mer vekt enn tidligere når det er snakk om raskeste vei.  Men jeg rekker nå tilbake før middag (det vil si åtte).  Vi spiser veldig bra på en fiskerestaurant i nærheten av der vi bor.

Tirsdagstur - detaljer

Tirsdagstur

Det ble 356 km på en innholdsrik tirsdag.

Comments are closed.