Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Alene på tur – 1

Dette er del 6 av 8, start med første del.

Fabrizio de André

Fabrizio de André

Én ting man ikke kan  unngå å beundre på Sardinia er veggmaleriene.  På dette står det:

La vita in Sardegna é forse la migliore che un uomo possa augurarsi: Ventiquattro mila kilometri di foreste, di campagne, de coste immerse in un mare miracoloso dovrebbero coincidere con quello che io consiglierei al buon Dio di regalarci come Paradiso.

Eller med andre ord: Sardinia er hva jeg vil anbefale Gud å gi oss i gave som Paradis.  Det er fredag 24. mai og efter en dag med Edel er jeg igjen ute på tur alene.  Denne gangen bærer det østover i fjellene.  Først tar jeg et godt strekk på motorveien nord-østover og svinger av når jeg er halvveis over øya.  Nå skal jeg kjøre rett sørover så lenge jeg har tid.

Min SPOT viser dagens tur.

Salvatore Francesco Sini

Salvatore Francesco Sini

Én ting som implisitt er med på alle disse selvportrettene er naturligvis at det IKKE er noen andre til stede.  Dette kan enten sies slik: “Jeg liker å være alene” eller slik: “Det gir en egen frihet å kjøre alene” eller “Noen ganger med passasjer, andre ganger uten”.  Realitetene er jo de samme.  Det er godt (for meg) at vi lever i en tid hvor det å være politically correct er viktig i seg selv.  Dermed trenger jeg ikke ta tilling til hva som er “rett og galt”, hva som er best, eller hva man foretrekker.  Essensen i det politisk korrekte er vel at det noen synes er bra, det er bra.

Saueklipping

Saueklipping

Jeg har knapt svingt av motorveien før telefonen ringer.  Det er en venn som har behov for å avreagere litt.  Jeg finner en bra bar, setter meg godt tilrette og fungerer som lynavleder.  Tenke seg til: Jeg sitter på en bar på Sardinia men avstand spiller ingen rolle lenger.  Teknologi er fine greier.

Hva kaller man en som jobber på en bar i Italia?  Det “norske” ordet barista dekker jo en selverklært “kunstner” og servitør er heller ikke rett.  Jeg velger meg bar-mann.  Bar-mannen kjeder seg, røyker (i prinspippet ut av vinduet….) og ser på meg uten interesse fra andre enden av lokalet.  Du vet, det der tomme “fire timer igjen av vakten”-blikket.

Comune di Lodine

Comune di Lodine

Jeg svinger meg avgårde.  Det er overskyet og ikke særlig varmt.  Faktisk er det kjølig.  Det er ikke flaks at jeg har godt med klær og varmen står på i holkene.  Det er rett og slett ikke til å tro: Femten grader og tunge grå skyer midt i mai!  De tiåret vi har bodd i Toscana har det ikke vært så kaldt, og vår 86 gamle nabo har frostskader (sier han).

Jeg stopper på en alimentari.  Først og fremst skal jeg kjøpe lunch.  Det er en liten mann-og-konebutikk, og hustruen lager fire panini til meg (én med crudo, én med cotto, én med pecorino dolce og én med pecornio stagionato).  Vann, litt frukt og noen tomater.

Dernest: Jeg er bedt om å undersøke om de har lyden ø her på Sardinia.   Det tar litt tid å forklare at jeg ikke spør efter noe som heter ø men heller om de bruker ø.  Det blir en del latter ut av det, men de brekfter at de har en ganske bra ø ved å si en god del ord som jeg ikke forstår (som altså ikke uttales slik på italiensk).  Jeg betaler seks euro og kjører smilende videre.  Selv å kjøpe panini blir en liten happening.

A Room with a View

A Room with a View

Efter å ha fundert litt på at jeg kjører alene uten å føle meg ensom, så må det være fordi jeg er tro mot en del ting som jeg mener er viktig.  Akkurat nå er jeg tro mot meg selv og gleden ved å kjøre motorsykkel.  Beherske sin maskin, kjenne sine egne grenser og begrensninger, være ute (om enn ikke mosjonere), treffe mennesker.  Det slår meg at det motsatte av å være tro er naturligvis utro.  Nå som jeg føler jeg er tro mot meg selv, er jeg da utro mot Hustruen som sitter på stranden ved Oristano?  Det er vel å ta litt hard i, når vi tenker på hva som vanligvis menes med å være utro.  Og særlig med tanke på at hun helt sikkert hygger seg der hun sitter sammen med Mutter’n og Edel.  Men hva hvis hun ikke har det bra? Er jeg da mer utro mot henne når jeg er tro mot meg selv? Her er det ting å tenke på i det lange grå spennet fra den kritthvite “tro” på ene siden til den sorte utro på den andre.  Å kjøre motorsykkel alene er perfekt til å fundere på slikt.  Tenk å fundere på slikt med Hustruen om bord:  Hun: “Du er så stille; hva tenker du på?”.   Jeg: “Utroskap”. Hvor lang tid vil det da ta å igjen få såpass ro ombord at man kan fundere videre?

Syv km med svinger

Sukk - bare syv km med svinger

Fjellene i det sentrale Sardina er forbløffende øde.  Veien svinger, svinger, svinger, svinger seg frem og tilbake.  Jeg kan ikke annet enn å smile over ingeniørene som her har bestemt at “Det blir rett og slett for mye å skulle skilte alt dette –la oss si de neste syv km rett og slett er svingete”.   Start i Olzai og kjør sørover mot Tiana, Tonara og Belvì.  Du vil ikke angre!

Jeg tenker å telefonsamtalen jeg hadde tidligere i dag.  Det har jammen både fordeler og ulemper å ha en ekte jobb.  For eksempel hadde jeg vel ikke hatt anti-ferie på Sardinia om jeg hadde hatt jobb.  Men så har jeg da heller ikke behov for å ringe til noen for å snakke om jobb-relaterte ting.

Gjestfirhet i Tonara

Gjestfrihet i Tonara

Jeg stopper i den lille byen Tonara for kaffe og vann (og en bitte liten dolce).  Ingen unngår å legge merke den store mannen som parkerer sin motorsykkel utenfor, bestiller på italiensk, og blar i en avis mens han drikker sin kaffe.  Da jeg skal betale sier bar-mannen at håndtverkeren som akkurat er på vei ut av lokalet har betalt for meg!

Jeg forstår ingenting så det det blir en del virak av dette.   Eieren forklarer at det er vanlig å ønske fremmede velkommen ved å by på kaffe.  Eftersom fremmede i dag trår inn på en bar er det ofte noen som demonsterer vennlighet ved å betale uten oppfordring.  Jeg er imponert!  Håndverkeren virker brydd og vil gå.   Jeg får eieren til å ta bilde av oss, og håndverkeren insiterer på å bli avbildet med en ølflaske selv om han også (bare) drakk kaffe.   Jeg forsøker å gi ham et visittkort, slik at om han sender meg sin epostadresse kan jeg i det minste sende ham bildet (dersom det blir bra).  Han avslår: Jeg vil ikke ha noe tilbake–niente, sier han.  Og går sin vei.

Hensikten med å betale var naturligvis å dra videre.  Men istden må jeg sette meg ned ved bordet igjen.  Tenk, en mann skaper glede for seg selv ved å uoppfordret betale regningen til en fremmed.  Det er så storslått at jeg blir sittende en halvtime bare for å kjenne på følelsen.  Forleden ville en eldre herre (74 år, ti måneder og to dager gammel!) kjøpe meg kaffe, men jeg forsto ikke sammenhengen da.

Jeg kommer fra verdens rikeste land, et sted hvor noe noe slikt burde være hverdagslig; om du betaler én eller to latte utgjør lite i hverdagen.  Likevel er det her, i det jeg vel vil kalle en relativt fattislig landsby i et fjell på Sardinia at jeg opplever det.  Om en ung kvinne hadde sagt “De er en høyreist og lekker mann” så hadde det også gjort inntrykk.  Men denne kaffe-betalingen var kanskje enda sterkere.  Hadde avisen vært litt tykkere hadde han rykket å forlate baren før jeg oppdaget det.  Her er et råd: Dra til Tonara på Sardinia og drikk kaffe!

Oppglødd, med håp om en bedre fremtid for oss alle, og en ambisjon om å gjenta gesten ved en passende anledning kjører jeg videre.

Nydelig veggmaleri

Nydelig veggmaleri

Legg merke til “papirlappen” som er malt på veggen.

Et "papir" og en "tegnestift"

Et "papir" festet med en "tegnestift"

På “papirlappen” som så dyktig er festet med en “tegnestift” står det på dialekten som kalles språk:

O fideles montagnas, o rocchitas, ch’allozzades a totu sas creaturas, a bois prego a mi dare arregorta O montes chi adornades sas alturas, chi a donz’umu aperides sa porta a bois prego a mi fagher favore, a tot is oras chi nde necessitas chi m’azzis accollidu cum amore siades dae Deus benedattas aras chi mi so’ bidu prezisadu.

De fleste ordene er forståelige, men sammen gir de ikke mening (for meg).  Skal undersøke saken.  Jeg er glad jeg har nytt bakdekk for grep i svingene dét er noe man trenger på Sardinia.  Været blir stadig bedre.  I det hele tatt føler jeg meg beæret over å ha det så bra.

Plutselig overmannet av sult og stopper jeg ved siden av veien.  En halvtime i det grønne med god mat.  Det gjør meg ikke noe å stå og spise.  Jeg sender hyggelige tanker til damen i butikken som kan lage så gode “brødskiver”.

Bar Onano, i Belvì

Bar Onano, i Belvì

Belvì er en flott by som viser seg å ha en bar som heter Onano.  Noen grunn til ikke å stoppe?  Italienske barer er ofte “utrivelige” i det at glass, messing og stål er mye i bruk.  Her på Onano er det ikke slik.  Tre i godt håndverk gjør det hyggelig på en “nordeuropeisk” måte.  Og akustikken er ikke så forferdelig som den ofte ellers er.  En gammel mann sitter og leser i avisen.

Jeg tar en efter-lunch-kaffe, og vann.  Prater med den unge bar-mannen.  Han forteller at vi er på circa 800 meter, og at det er sne her hver eneste vinter, men at den aldri blir liggende mer enn en dag eller to.  Byen lever av pensjon og turister i sommersesongen (som ikke har begynt enda).  Som meg er han bekymret for det dårlig været; det skal ikke være slik på denne tiden av året.

Den gamle mannen går sin vei og efterlater avisen, som ikke er den samme som jeg leste for en time siden.  Jeg leser om de samme nasjonale begivenhetene men et helt nytt knippe lokale nyheter.  Veiarbeid og protester mot at to skolekretser skal slås sammen.  Lite eller ingenting om det som har skjedd utenfor landets grenser.  Akkurat som en lokalavis i Norge.  Folk er likedan overalt.

Nesten.

Baristaen på Bar Onano

Bar-mannen på Bar Onano, i Belvì

Jeg legger en euro på disken, men bar-mannen sier at den gamle mannen som gikk for en stund siden betalte for meg.  Han ser forbløffet på at jeg blir så til de grader entusiastisk.  Igjen får jeg forklart at det bare er vanlig høflighet og normalt for alle dannede mennesker å plukke opp regningen for fremmede fra tid til annen.  Han synes ikke det er ekstraordinært.  Kennedy sa han var en Hamburger; jeg eklærer med dette å være en Sardin.

En venn av bar-mannen kommer innom for å gi en beskjed; jeg får hjelp av ham til å ta bilde av oss.  Den gamle mannen har jo ubemerket gått sin vei.  Dersom noen er i tvil: Mannen med nordiske gener til venstre på bildet.

Bar-mannen virker oppglødd over at 1 euro kan skape så mye glede.  Jeg på min side er som en unge på julaften; flirer og ler og virker sikkert som en tufs.   Men hva skal jeg gjøre?  To ganger på én dag!

Enda fler

Enda fler (fra i fjor)

Fra i fjor

En dame fra i fjor

Det er bare ørene som hindrer smilet fra å gå helt rundt da jeg endelig fyrer opp Tryggve igjen, og vi fortsetter sørover.  Solen skinner og livet er herlig.  Intet mindre enn herlig.

Stedsnavnene her på Sardinia er anderledes enn på fastlandet.  Først om fremst er det nesten ingen helgener som San Andrea, San Giuliano, San Lorenzo, San Quirico, San’Sepolcro, Et Cetera.  Og navnene har ofte  ikke-italiensk uttale.  Belvì er et typisk eksempel (trykket på siste stavelse).  Ovodda, Teti, Austis, Atzara, Ortueri, Ulà Tirso, Samugheo, Pompu, Gonnosnò og så videre.  Naturligvis håndterer Garmin dette dårlig; god maskinvare men programvare fra en forgangen tid.  Beklageligvis (for Garmin) er det programvaren som avgjør.

To av mine damer

To av mine damer

Solen skinner, to menn har hver for seg gjort dagen helt spesiell.  Jeg er på bedre humør enn jeg kan huske å ha vært på veldig lenge.

Ikke før har jeg tenkt tanken før jeg får dårlig samvittighet.  Man venner seg til alt.  Alt blir dagligdags.  Selv det som burde kunne sette en mann helt ut av lage blir hverdag.  Her, for eksempel, har Livia og Mormor pyntet seg for Morfar.  Hva kan man “venne seg til” når man kan venne seg til noe slikt?  I litt større skala er det helt urimelig å si at jeg er lykkelig fordi jeg har fått to kopper kaffe og solen skinner mens jeg kjøre motorsykkel.  Jeg burde være lykkelig over helt andre ting.  Og det er jeg; don’t get me wrong.  Men akkurat nå er jeg lykkelig over å ha fått kaffe av to menn på Sardinia.  Og for at solen skinner.  Man kan da vel ikke føle dårlig samvittighet over å bli lykkelig av å oppleve noe flott?

Gamleveien?

Hvor er gamleveien?

Men her, i denne nytte-filosofien, her ligger kilden mange problemer.  Det ingen oppdager hva du driver med, er det umoralsk?  Er Gud laget som “allstedsnærværende” fordi de som lager slikt forsto at vi har i oss å dysse ned hva som skjer under dynen?  Om å være tro og utro: Hvordan kan min Hustru ta skade av at jeg opplever noe fantastisk?  Langs slike baner er det mye å fundere over.  Jeg stopper for å se på utsikten.  Et sted som ville passet helt overordentlig godt for å røyke en sigarillo.

Dalen jeg ser utover krysses av en (for Sardinia å være) stor bro.  En bro betyr at den den gamle veien finnes der nede et sted.

Gamleveien

Gamleveien

Jo så sannelig; gamleveien er en liten grusvei med sjarmerende grønt gress som vitner om svært lite trafikk.  Det bærer nedover gjennom en rekke hårnålsvinger; selv en romantiker som meg forstår hva man skal med en ny bro.  Her ville jeg ikke fått med meg Hustruen.

Den gamle broen går over en bekk.  En liten bekk vil jeg si.  Jeg ser meg rundt og kan ikke forstå at en så liten bekk kan grave ut en så dyp dal.  Det er åpenbart at om jorden er seks tusen år gammel da kan ikke en liten bekk greie å grave ut en flere hundre meter dyp dal.

Bekken var stor nok

Bekken var stor nko

Efter å ha passert den gamle broen og kjørt et stykke nedover kommer et skilt som annonserer at man kan komme ned til vannet; jeg svinger ned.  Det er veldig bratt og ulendt, det går litt vel fort, så mitt forsøk på å stopp før bekken går ikke som planlagt, men selv om vannet er grunt er det mer enn nok til å skjule en stor stein, så mitt forsøk på å isteden kjøre over lykkes heller ikke, og jeg velter.

Argh!

Med svært uelegant benføring unngår jeg å bli liggende i vannet.  Forsøket på å redde æren, og den skrekken man alltid får av å velte, gjør at jeg bli sittende på bredden og pese en stund.  Her er vi ved selve essensen i å ikke ha en sigar med seg: Ikke allverdens besvergelser ville hindret meg i å røyke den nå.

Det var kaldt i formiddag, men nå her nede er det plutselig veldig varmt.  Jeg bestemmer meg for at om jeg ikke kan trøste meg med å røyke skal jeg trøste meg med å ligge i vannet og kjøle meg ned.  Av med kjøreutstyret og ned i vannet.  Mens jeg ligger der i bekken og kjenner på vannet sildrer over kroppen slås jeg av to tanker samtidig: Dersom noen kommer og ser en krasjet sykkel i elven med en naken mann i vannet ringer de umiddelbart 112, og kontrasten mellom det intense det er å kjøre motorsykkel, maskin, fart, konsentrasjon, fare, svinger, mekanikk på ene siden, og nytelsen ved å ligge her i vannet, den kontrasten er stor.  Den første tanken, som inkluderer  å forklare et par sardinske Carabinieri hvorfor jeg ikke har klær på, den tar overhånd og jeg karrer meg på land, tørker meg, og gjør som Adam efter å ha blitt drevet ut av Paradis: Dekker meg til.  Jeg vet at å dokumentere det som skjer er en lidenskap men det ble ikke tatt noen bilder av meg i rollen som badenymfe.

Opp på andre siden

På på andre siden av dalen

Jeg har latt Tryggve ligge i vannkanten.  Han er laget av BMW i Berlin og tar ikke skade av å hvile seg litt.   Men her kan du ikke ligge, sier jeg kjekt.  Tømmer begge sideveskene, og sukk og stønn, løfter ham på hjulene igjen.  Jeg er på “feil” side av bekken, men tilbake er jeg forberedt, kjører ikke rett på den store steinen, og plasker lett og ledig over.  Om du selv har lyst til å bade så er posisjonen N39.89558, E9.19261.

Efter noen titalls meter kommer jeg til en betydelig større bro enn den jeg nettopp kjørte over.  Og den går over det man kanskje kan kalle en elv.  Det var altså ikke bekken min som har gravet ut dalen.  Så mye for mine kunnskaper i geologi.  Derefter opp, opp, opp, og før jeg vet det er jeg tilbake på hovedveien.

Jeg har riktignok ikke lære noe om hvilken status et tre som faller i skogen har dersom ingen hører det, men jeg er i enda bedre humør enn da jeg kjørte ned i dalen for en drøy halvtime siden.

Enda en nuraghe

Enda en nuraghe

Rett utenfor byen Seulo finner jeg en nuraghe.  Den er ti meter høy og hul innvendig (som alle de andre).  Denne, lærer jeg, er bygget en gang mellom år 1600 og 1000 før vår tidsregning.  Her er det i det minste brukt stener som mennesker kan løfte; jeg har sett nuraghe bygget av stener som ingen, absolutt ingen kan flytte.  Hvordan man kan bygge med dem, ja si det.

Jeg har funnet nettstedet Sardegna Cultura og det ser lovende ut.  Kanskje kan jeg arrangere nuraghe-tur en gang i fremtiden.  En uke på Sardinia, motorsykkel (eller bil) i fantastiske omgivelser, rundtur med besøk på et utvalg flotte nuraghe, stopp for å bade, deilige luncher og flotte middager.  Høres ut som et vinner-konsept, spør du meg.  Watch this space for further info.

Plutselig er klokken fem og Garmin sier at jeg må snu nesen hjemover dersom jeg vil være fremme før middag.  Så jeg svinger til høyre i første kryss og kjører tilbake til Riva di Mare uten stopp.

Fredagstur på Sardinia

Fredagstur på Sardinia

388 km på en fredag med mye variert terreng.  Kartet blir større om du klikker på det, men, som sagt, programvaren til Garmin er så dårlig at man kan gråte.  For eksempel: Hvor er den store byen Oristano på dette kartet?  Eller: Oppe i venstre hjørne ser vi fire byer på rad:  Temo, Bosa, Suni og Sindia.  Den ene er sikkert ti ganger større enn de andre.  Slikt mener Garmin er uinteressant informasjon.  Gråte er ordet!  Turen slik den er dokumentert av SPOT er mindre nøyaktig men den bruker tross alt kart fra Google.

Comments are closed.