Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Alene på tur – 2

Dette er del 7 av 8, start med første del.

Dagens tur

Dagens tur

Planen i går var å kjøre omtrendt midt inn på Sardinia, og så slå en stor sirkel rundt i fjellene.  Jeg kom bare halvveis; bare den vestlige delev av sløyfen.  Dagens plan er å gjøre andre halvparten.  Selve planen er bare det østlige strekket nord-sør.  Resten er transport.  At transporten går gjennom fjellene på Sardinia er ikke akkurat en ulempe.  Kartene er elendige, men det er prisen å betale for å bruke Garmin.

Dagens tur ble også registrert med min SPOT og er dokumentert der.   Oppløsningen er ikke så god med ett punkt i kvarterer heller enn ett hvert 10. sekund, men kartene er så uendelig mye bedre.

Turen i detalj

Turen i detalj

Turen starter og slutter i den lille byen Puztu Idu (et meget, meget uitaliensk navn) ved havet.  Vannet er krystallklart og alt det der, men jeg forsøker å være tro mot meg selv.  Og min lengsel er å kjøre i fjellene.  Uansett hvor bra det er ved Riva del Mare.   Solen skinner og dette kan bli en bra dag, akkurat som de andre dagene har vært det.

Tryggve i veikanten

Tryggve i veikanten

Det tar ikke mange minuttene før jeg må stoppe og forevige Tryggve i veikanten.  Hvor lett er det ikke å registrere noen blomster uten å stoppe?  Det er så mange stygge ting her i verden, alt fra Toyota Yaris Verso til menn på t-banen i Oslo med ryggsekk og dressjakke.  Jeg forsøker å være tro mot mine idealer når jegstopper og bruker av min dyrebart tilmålte kjøre-tid på forevige noen valmuer.  Å plassere Tryggve diskrét i bakgrunnen er min måte å sikre at ingen tror jeg driver med “kunst” når jeg fotograferer blomster; se heller på bildene til min venn John Arne Eidsmo.  Mitt mål er utelukkende å se på noe vakkert (blomstene) og fotografere dem slik at jeg ikke glemmer hvor vakre de var i virkeligheten.  Hverken mer eller mindre!

I går kjørte jeg med-urs så i dag blir det mot-urs.  En halvtime på motorveien sør-østover gjør bokstavelig talt susen, og jeg er klar for bakker, svinger, fjell, svinger, og enda noen svinger.

Mine nye venner i Simala

Mine nye venner i Simala

En halvtime efter at jeg svingte av motorveien, og en drøy time siden jeg startet er det på tide med kaffe.  Den første byen jeg kommer til er Simala.  En hyggelig bar med en over middels cappucino og en litt for søt dolce.  Og vann, alltid vann.  Kjøper (enda) et kart over Sardinia.  Nå har vi tre.

Noen meter lenger ned i gaten er en liten alimentari.  Mens han lager panini til meg prater jeg med den andre kunden, som fører til at jeg introduseres for en eldre herremann som sitter utenfor, som gjør at en nabo-kjerring blander seg i samtalen, som gjør at alle sammen vil være med på bilde.  Vi snakker om BMW (den gamle mannen kjørte Gilera på sekstitallet), at den er luftkjølt, butikkerieren (som sitter ved siden av meg på bildet) lurer på hvorfor bakdekket på motrorsykler alltid er bredere enn fordekket, jeg forteller fra Norge og at jeg heller kjører motorsykkel heller enn å sitte på en strand, Et Cetera, Et Cetera, Et Cetera.

Legg forresten merke til dødsannonsen som henger på veggen bak oss.  I Norge finnes det ikke noe slikt “offentlig rom” hvor man kan regne med at “alle” befinner seg.  Derfor er naturligvis den kommunikasjonakanalen for lengst stengt.  Men i Italia, og som vi ser også Sardinia, lever den i beste velgående.  At det finnes offentlige rom som folk ferdes i (ikke bare i bil) er en befrielse.  Derfor kan man også treffe folk.  Det er viktig å kunne treffe folk.

Slik går det fort en halvtime.   En hyggelig halvtime!  Hvordan får man fullt utbytte av en ferie dersom man ikke snakker språket?

En dupp på bredden

Lunch, så en dupp

Fordi jeg stopper ved en avkjøring for å slå lens ser jeg skiltet som ligger i veikanten og forteller at den lille grusveien som tar av her skal gå til en offentlig strand.  Jeg er ikke vanskelig å be.

Noen kilometer senere er jeg ved bredden av den oppdemte  Lago di Mularigia.  Ikke en sjel (naturligvis).  Kald vind så selv om solen skinner er det ingen tanker om å bade i dag.  Efter å ha spist min lunch er det herlig å ligge en stund.  Uten annen agenda enn å ligge litt.  Men tenker nesten like bra når man ligger alene på en strand som man gjør når man kjører.

Nesten.

Jeg har en fantastisk liten bok som jeg kjøpte i gave, men ikke greide å gi bort: 101 Things I Learned in Architecture School av Matthew Frederick.  Der står følgende oppfordring:

The more specific a design ideas is, the greater its appeal is likely to be.

Being nonspecific in an effort to appeal to everyone usually results in reaching no one.  But drawing upon a specific observation, poignant statement, ironic point, witty reflection, intellectual connection, political argument, or idiosyncratic belief in a creative work can help you create environments others will identity with in their own way. […]

Designing in idea-specific ways will not limit the ways in which people use and understand your buildings; it will give thenm licence to bring their own interpretations and idosyncrasies to them.

Dette står i flott harmoni til noe jeg leste i Morgenbladet for et par uker siden; norske filmer har for lite “location”; her er Ulrik Eriksen om Sara Johansens Uskyld:

Så kunne man innvende at dette er en film der geografien er ment å være uklar for å understreke det universelle og allmennmenneskelige.  Men jeg vil hevde det er de mest spesifikke og presise fortellingene som har størt evne til å si noe universelt.

Jeg smiler for meg selv: Ingen kan si at ikke mine fortellinger er geografisk spesifikke!

Tryggve starter villig, og vi legger i vei.  Det slår meg at om han ikke hadde startet, da hadde det blitt svært langt å gå fra strandkanten og til folk.

Skilt med 17%

Det er bratt på Sardinia

Tiden begynner å bli knapp og jeg pisker Tryggve alt det remmer og tøy kan holde.  Vi klatrer til tusen meter, temperaturen synker og synker, og det begynner å regne.  Syv grader og regn.  Som på Nordkapp, men på Sardinia i mai.  Det er sykt!  Jeg stopper ved et flott tempel fra før-romersk tid, men i regnet gjør jeg ikke annet enn å lese om historien og skrive bak øret at jeg skal dra dit en annen gang.

Jeg kjører gjennom den store nasjonalparken Parco Nazionale del Gennargentu e del Golfo di Orosei.  Det er fast dekke men veien er veldig smal.  Det er arkeologiske parker hele veien, og det hele topper seg med en nuraghe på en åskam.  Hvorfor bodde folk her oppe?  Kanskje de ble fordrevet hit da Romern ankom øya i 230 f.Kr.  Ikke en kaffe å se i mils omkrets (bokstavelig talt).

Efter 60 km (!), og efter å ha hatt et iltert gult lys som sier det er lite bensin igjen i nesten de siste 40 kilometrene kommer jeg til en hovedvei, til en bensinstasjon, og til kaffe.  Det var bare oppe i høyden det var dårlig vær.  Her nede skinner solen igjen.

Jeg forsøker å kjøre over Passo Caravai men et svært stort skilt forteller av veien er stengt “av sikkerhetsmessige grunner”.  Hva nå dét måtte bety.  Sa da blir det tunnel isteden.  Tiden går, og Tryggve og jeg gjør det som må gjøres.  Vi ankommer akkurat i tid til en aperitivo, før vi alle går til middag.

388 km på min siste alenedag.

2 comments to Alene på tur – 2

  • Jeg beklager at vi ikke greide å lage en rapport fra turen til Nordkapp. Saken er: Hver dag var vi gjester hos venner. Da kan man ikke sitte og redigere bilder, skrive om dagens hendelser, og alt det som er nødvendig for å lage en rapport når man kommer hjem.
    Håper jeg kan få servere deg lunch i Toscana en dag!

  • Richard

    Hej Tage,

    Mycket nöje att följa denna färd och den mycket intressanta texten.Som vanligt.
    Tack för,det!