Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

En dag med Edel

Dette er del 5 av 8, start med første del.  Teksten som hører til et bilde er alltid nedenfor bildet selv.

Edel med tårnet

Edel ved tårnet

Det er mange måter å bli gammel på, dét er sikkert.  Og, viktigere, det er mange måter å ta det på.   Én av damene i reiseselskapet setter stor pris på å være med på tur.  Og det selv om hun i mange andre sammenhenger sikkert karakteriseres som en gammel kjerring.  Hun har eget utstyr (som hun oppbevarer hjemme hos meg) men her på Sardinia må hun låne Hustruens.  De er (mer eller mindre) samme størrelse så det går greit.

Jeg på min side er ganske så stolt over at jeg fremstår som en så trygg sjåfør at selv en gammel dame ikke nøler med å bli med på tur.  Eller kanskje tar jeg feil: Kanskje fremstår jeg som en hazardiøs type, men at hun liker slikt.  Hver eneste gang hun er på besøk drar vi på tur.  Det er fast rutine.  Jeg er sikkert (enda) mer forsiktig når hun er med enn når Hustruen er kaptein ombord.  Derfor har Edel færre dårlige erfaringer, og hun “blir med på” ting Hustruen aldri ville akseptert.  For eksempel tre kilometer nedover en liten grusvei for å se på et tårn som står på en klippe.

Morgenbladet er en evig kilde til nyt tråder å nøste i.  Noen gang er det åpenbart at jeg skal la en tråd ligge i fred.  Jeg liker tuba, og leser hva Marius Lien skriver om en CD utgitt av Kristoffer Lo.

[Platen] er en langstrakt affære, der lydflatene sklir over i hverandre, overtonene hyler balansert og feedbacken buldrer i ny og ne. Lo undersøker yttergrensene for hva tubaen kan levere.

Det er godt mulig at eneste måten å omtale kunst på som gir mening, der er å si at kunst er noe som gjør inntrykk og som er laget for å gjøre det.  Jeg antar Los plate vil gjøre inntrykk.  Edel og jeg snakker ikke om å spille tuba.

Edel og Tryggve

Edel og Tryggve, og Middelhavet

Vi starter letingen efter et sted å spise lunch.  Lunch er viktig.  Vi kjører fra Tresnuraghes ned til havet; landsbyen ved stranden heter Porto Alabe.  Det er ingen havn i det hele tatt, og bølgende dundrer mot stranden.   Uansett hvor mye de dundrer akkurat i dag så er det ikke til å kommei fra at Middelhavet er et pingle-hav i forhold til Atlanteren.  Husene ligger ikke mange meter fra vannkanten selv her hvor det ikke er så mye som en liten holme som skjermer mot eventuelle stormer.

Edel og Tryggve

Edel og Tryggve - det blåser

Vi henger rundt på stranden en stund, men stranden er naturlivis folketom og ingen steder å kjøpe mat.  Videre, videre, videre.  Solen skinner.

Tryggve og TaSK

Tryggve og TaSK, og Middelhavet

Jeg kan ikke si at dette er et selvportrett, for det er Edel som har tatt det.  Men jeg tar i det minste ansvaret.  Hun ble pålagt instruksjoner om hvor hun skulle stå, og så videre.   Og det viser jo meg slik jeg tror jeg er.  Om jeg er slik, og om andre ser meg slik, dét er en annen sak.  Den som roper i skogen skal få svar.

Lunch med Edel

Lunch med Edel

Bosa er en fin by.  Vi handler mat og drikke før vi kjører videre nordover i jakt på et sted å spise.  Solen skinner endelig, og vi kjører ned til havet på et nes.  Fremdeles vind så vi setter oss i solen med rykken mot en knaus.  Toscansk skinke, pecorino, ferskt brød, fersk frukt, vann og en liten flaske vin.  Mer treger man ikke for å føle seg vel ute i villmarken.

Transportmiddel

Transportmiddel

Jeg sitter og ser vi opp på Tryggve der han står parkert ved siden av en husbil.  Fordi jeg er “ung” og er på MC-tur med en “ung” kvinne kjenner jeg et stikk av overlegenhet når jeg ser Tryggve sammen med en husbil.  Men det er helt uten dekning i virkeligheten.  Ikek bare er det politisk ukorrekt, jeg har alltid vært en stor husbil-fan.  Det er bare tilfeldigheter som gjør at det er jeg som sitter på grusen her mens de sitter dannet ved et bord og spiser sin lunch.  Jeg underholdes av bølgeskvulp mens de lytter til Haydn eller Händel.

Vi dro en del ganger rundt i skandinavia med campingvogn.  Det var flott, synes jeg dengang.  Når jeg ser på bildene vi tok ser jeg lykkelige foreldre med lykkelige barn.  Men rent praktisk hadde nok en husbil være bedre.  Men vi hadde aldri penger til å kjøpe en, ellers hadde vi nok gjort det.  Derfor er det med dårlig ryggdekning jeg føler meg ovenpå her jeg sitter i mitt ulekre kjøreutstyr.

I tillegg er det verdt å fundere på hvordan jeg som bor i en leilighet kan føle noe at jeg har noe overtak på dem som bor på stranden.  At jeg som må returnere til utgangspunktet om noen timer føler meg “fri” i kontrast til dem som kan drikke vin til lunch fordi de ikke behøver å dra noe sted efterpå.  Det er som Kahneman sier: Vi har i oss en “lykke mekanisme” som sikrer at det valget vi har gjort føles enda riktigere efterpå, ganske uavhengig av hvordan det gikk. Når man ankommer på MC føles det ikke bare som det beste, mekanismer sikrer at vi er lykkelige med valget.  Selv om vi sitter her rett på grusen og kjenner akkurat det veldig godt i stumpen.

Enda ett

Enda ett

Mens Edel dupper i solen gjør  jeg det som føles nødvendig for tiden: Tar et selvportrett.  Heldigvis for meg så hadde husbilen dratt sin vei, ellers hadde jeg kunnet finne på å gjøre dumme gester på bildet.  Eller noe annet som demonstrerer mangel på selvinnsikt.  Men sur, det ser man at jeg er (uten at jeg var det).

Enhver med sin kritiske sans i behold kan ikke gjøre annet enn å riste på hodet av det bildet der.  Hva viser det, borsett fra manglende smak i klesveien?  Er dét eneste grunnen til at jeg ikke “kjenner meg igjen”?

Efter lunch fortsetter vi nordover.  Vi besøker en nuraghe, men den er rast sammen så vi får ikke noe godt inntrykk av den.  Vi går rundt i den 2500 år gamle landsbyen som omgir den, men det er vanskelig å føle resonans med noe gammelt. Vi svinger oss videre, videre, videre, før vi til slutt ender opp tilbake på Riva del Mare.

Det siste stykket kan jeg ikke la være å glede meg over å ha en gammel kjerring med meg på tur.  Det beviser nemlig med all den kraft man kan ønske seg at man aldri skal undervurdere folk.  Og det beviser at “det er aldri for sent” ikke er en cliché.  Jeg funderer på hvordan jeg skal huske det.  Både i møte med andre, og i møte med meg selv.  Her har vi en utfordring.

En dag med Edel

En dag med Edel

Det ble 190 km på (nok) en vindfylt dag.  Garmin lager fine GPS’er men kartene er ufattelig dårlig og programvaren MapSource føles som om den er laget i 2002 og ikke 2012.  Jeg har ringet inn de tre største byene på Sardinia; man trenger nemlig lupe for å orientere seg på kartene fra Garmin.  Når Google kommer med en GPS med kartene fra Google Maps lover jeg å forlate Garmin for aldri å vente tilbake.

Comments are closed.