Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Hjemreisen

Dette er siste del av 8, start med første del.

Planlegging

En sur mann planlegger ferden videre

Efter en fin uke, og over to tusen km, er det på tide å forlate Sardinia; “jobben” kaller og anti-ferien går mot slutten.  Plan for dagen er å kjøre (motorvei) til Cagliari i sør hvor Hustruen og de andre damene leverer inn leiebiler.  Så kler hun på seg ordentlige klær o gså drar vi oppover langs hele østkysten av Sardinia til Olbia.  Derfra ferge til Civitavecchia på fastlandet i morgen, og så 270 km hjem.  Til å være “hjemreise” er det ikke så ille.

De 120 km fra Putzu Idu til Cagliari glir avgårde uten å legge igjen et eneste minne; å være på vei hjem med en leiebil i speilet er ikke det samme som å være på tur med et i beste tilfelle vagt forslag til rutevalg i hodet.  Men en positiv tanke er at det er med en slutt som med et halvfullt/tomt vannglass: Slutten er alltid starten på noe nytt.

Putzu Idu

Putzu Idu

Ikke misforstå, det er ingen tvil om at Putzu Idu og Riva del Mare er flott.  Men jeg er nå engang ikke en så opptatt av strender.  Jeg er for utålmodig, rett og slett.  Det tar ti minutter, kanskje femten, før jeg spør Hustruen hva vi skal gjøre.  Derfra går det bare nedover.  Så jeg har til en viss grad mitt på det tørre når jeg mener at totalsituasjonen for familien er bedre om jeg ikke er med på stranden.  Jeg kan med rette mistenkes for at dette er (nok et) utslag av min glede ved å være alene.   La meg bare helt kort si at dette med gleden ved å være alene er en stadig kilde til dårlig samvittighet.  Enten lar jeg være å snike meg bort, og får dårlig samvittighet for at jeg som en voksen mann ikke greier å prioritere noe jeg mener er viktig, eller så sniker jeg meg bort og plages av dårlig samvittighet over at jeg ikke prioriterer å være sammen med Hustruen.  Jeg kunne ha skrevet “familien”, men familien består nå bare av Hustruen, så da så.  Er glasset halvtomt eller halvfullt?

Siste dagen

Siste dagen

Efter å ha levert leiebilen, og damene som skal returnere til Norge er på vei nordover, kjører vi sør-vestover langs kysten.  I begynnelsen går det fint; solen skinner og det er en uke siden sist vi “snakket sammen”.  Vi stopper i en liten landsby og Hustruen går inn i en alimentari og får laget panini til oss.  Det er absurd, men jeg som elsker slike små butikker med gamle kjerringer som vil prate, jeg blir stående igjen utenfor.  Det er fordi jeg egentlig er sur.

Hovedsakelig er jeg sur fordi Hustruen vet jeg er sur, uten at jeg vet hvorfor jeg er sur.  Det er ingen rynker i tilværelsen, solen skinner, vi er på ferie på Sardinia, god tid, ingen problemer.  Likevel er jeg sur, og blir surere når Hustruen blir stille som en følge av det.  Vi stopper på en sandstrand.  Jeg synes det er en dustestrand, men forstår at det ikke er stranden det er noe galt med, og blir enda surere av at Hustruen har rett når sier at hun blir litt lei av meg når jeg er sur uten grunn, uten å kunne gjøre noe med det.

Bare for å ha rammene rundt dette helt klare: Jeg elsker å dra på tur med Hustruen.  Ikke glem at tidenes mest vellykkede tur var vår 13.000 km meget regnvåte reise til Nordkapp i fjor sommer eller at tidenes mest omtalte tur er vår reise til Hellas.  Så trolig er det heller at jeg efter en uke alene på tur har så mange tråder som ikke er knyttet fast enda.  På en måte sluttet ferien før jeg var klar til å reise hjem.  Uansett – vi spiser våre herlige panini på sandstranden i en stillhet jeg må ta ansvaret for.  Efter en kort stund kjører vi i stillhet videre nordover, før denne delen av turen ender i Arbatax helt i øst.

Arbatax er et typisk u-italiensk navn; arabisk er mest sannsynlig.  Der, ved den røde klippen, setter jeg meg ned og synes synd på meg selv.  Hustruen tar bilde av meg selv om jeg skulle ønske at hun ikke viet meg oppmerksomhet.

Eftertenksom i Arbatax

Eftertenksom i Arbatax

Som så ofte før så er mine skuldre den rette plassen å legge alt dette.  Å være fullvoksen og erfaren, og likevel bli sur av mangel på kontroll over egne følelser, det er så sterkt at man ikke glemmer det.  Samtidig vet man at det er uten konsekvens (ingen er død) slik at det man er sur over er seg selv, sin hverdag, sine drømmer, og sin utilstrekkelighet.  Og frykten for at man ikke vil oppleve alt dette igjen.

Penichella

Penichella (dupp)

Om  “menn” er dårlige med slike greier, eller bare jeg, det vet jeg ikke.  Men jeg har ikke noe annet grep enn å sove det av meg.  Så det gjør jeg.  Da jeg våkner er det klinkende klarert hvems dårlige humør som er problemet, og efter en kaffe er det om mulig enda klarere.  Duppen gjør at jeg tar meg sammen.  Mer skal det ikke til.  Takk og lov.

Hustruen er nå uendelig tålmodig.  Det må jeg få si.

Det er bratt på Sardinia

Det er bratt på Sardinia

Fra Arbatax er det beste man kan gjøre å ta SS125 videre nordover.  Det er faktisk noe av det mest fornuftige man kan gjøre om man kjører motorsykkel (selv i stor skala, faktisk!).  Veien svinger seg opp, opp, opp og så over fjellet i bokstavelig talt hundrevis efter hundrevis med svinger.  Og bratt er det.

Om sannheten skal frem, og det er det en forventning om at den skal, da kan vi fortelle at SS125 ikke har noen stigninger som er 20%.  Det er en liten sidevei som starter med dette skiltet.  Sett med mine øyne er det et løfte om eventyr.  Andre, derimot, ser det som en advarsel.

Da vi kom fra ferie i Portugal måtte vi efterlate Bamsefar på en motorvei i Frankrike.  Han døde der, av elektriske problemer.  Hadde det ikke vært for at jeg var på vei til Norge for å jobbe hadde vi nok kjøpt en BMW R1200GS Adventure.  Isteden kom Tryggve hjem til oss.    I fjor, rett før vi skulle til Nordkapp fikk Tryggve vondt i en fot (bakfoten, faktisk).  Hadde det ikke vært fordi det bare var to uker igjen til den store turen så hadde vi kjøpt en BMW R1200GS Adventure da.  Her er da mitt dilemma:  Det er åpenbart at jeg ønsker meg en 1200GS Adventure.  Men det er også åpenbart at jeg ikke benytter meg at det handlingsrommet jeg faktisk har til å kjøpe en.  Efter 200.000 km på to stk. 2000-modell føler jeg vel at jeg vet alt som er verdt å vite om dem.  Det gir en egen trygget å kunne reparere.

Det er 65 km fra Tortolì nordover til Dorgali langs SS-125.  Det er den nest beste MC-veien på Sardinia (efter de 80 km fra Sant’Antonia di Santadi til Ingelias via Guspini og Arbus).

Martini, Italian style

Martini, Italian style

Vi ankommer til slutt Olbia, og får kjøre rett ombord på fergen nesten en hel time før ombordkjøring begynner.  Når det nærmer seg middag foprsøker vi nok en gang å få en Dry Martini (ikke Drei Martini).  Det viser seg at fordi det alltid er fullt av folk så prioriterer de ikke å mixe drinker i baren.  Ingen coctails å få.  Men man kan kjøpe to Martini og én (stor) gir, og mixe selv.  Så her har vi da altså Dry Martini, Italian style.

Eftersom middagen i restauranten sist ikke var noen suksess bestemmer vi oss for å ta “self service” denne gangen.  Det er heller ikke noen suksess.  Vi velger litt antipasto, en primo og en secondo hver.  Maten er grei, men det er helt feil å gjøre det slik.  Secondo blir jo kald mens man spiser antipasto.  Det rette er å stå så mange ganger i kø som er nødvendig for å kunne spise én rett om gangen.  Slik de skal spises.  Men vi overlever.

Rapporten skrives

Rapporten skrives

Vi kjørte 493 km i dag.  Kvelden om bord, før leggetid, den brukes til å skrive på rapporten.

Siste to dagene

Siste to dagene (493 + 261 km)

Vi ankommer om morgenen, får oss den obligatoriske kaffen, setter oss godt til rette på Tryggve, og suser hjem.

Litt klokere enn da jeg dro.  Ikke mye, men kanskje litt.

 

1 comment to Hjemreisen

  • M.Amundsen

    Sur….den der kjenner jeg godt. Skyer i hauet. Men godt når sola skinner igjen.