Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Kjærligheten

Dette er del 4 av 8, start med første del.  Teksten som hører til et bilde er alltid nedenfor bildet selv.

Gule blomster

Gul-rød morgen

Det er onsdag 22. mai solen stråler fra blå himmel.  Jeg har bare kjørt noen minutter før en gul blomstereng kommer til syne.  Ikke så vakker som gårdagens røde valmuer, men likevel verdt et stopp.  De tre verdimålene når man kjører sykkel er jo: verdt et stopp, verdt en omvei, verdt en tur.  Hadde jeg ikke vært her alene kunne jeg dandért meg lekkert i blomsterengen og fått den andre til å ta bilde av meg.  Men her har vi da isteden et slags selvportrett.  Jeg har aldri med meg stativ, og dét er ferdi vi bare har stativer i full størrelse.  Nikon + Sigma er for tungt for noe lite, men når jeg og Fuji blir mer venner skal jeg finne på noe.

Forresten: Jeg hadde SPOT monert på Tryggve under hele oppholdet.  Dermed er det mulig å studere turen i detalj.

Morgenkaffe

Morgenkaffe

Jeg kjører sørover og inn i Oristano.  Kjøper en notatblokk, en god penn, og kaffe.  Når jeg kjører alene er hodet alltid fylt av tanker, idéer  og forslag.  Men så snart jeg stopper og blir distrahert er det borte.  Notatblokken gjør det litt lettere å samle dem.  Oristano er ingen turistby og jeg har ikke sett ett eneste hotell (men det finnes sikkert).  Mens jeg sitter der og funderer kommer jeg på at bakdekket så slitt ut i går.  Og det var for 400 km siden, på svært svingete veier.  En tur ut på gaten avslører at her er det bare å skifte.  Jeg kan sikkert utsette en dag eller to, men for hva?

Jeg lokaliserer Marco Moto (som ikke ser ut til å ha hjemmeside) hvor jeg fikk skiftet dekk i fjor, og de har flere alternativer på lager.  Jeg velger ett uten preferanse, drikker enda kopp kaffe mens jeg venter, og drar lykkelig videre 147 euro fattigere.  Dekket har vart 19.000 km, som er meget bra tatt i betraktnint at 13.000 av dem er med massevis av last (til Nordkapp og tilbake).  Dekkene mine varer lenge fordi jeg ikke kjører med lufttrykket som BMW anbefaler, men snarere med det produsenten oppgir som maksuimalt dekktrykk.

Selv om jeg er den stole eier av et Fujifilm X100S så er min gamle Nikon som er med på tur.  Det er to årsaker til det.  Først og fremst fordi X100S virker så “skjør”.  Kanskje er det bare fordi den er lett(ere).  Men jeg er redd den ikke vil tåle å bli slengt rundt slik det uavvergelig skjer med et kamera som er med Tyrggve og meg på tur.  Dernest så har jeg ikke greid å få tak i et 49mm UV-filter.  Den viktigste årsaken til atj eg kjøpte Sigma 30mm f/1.4 og ikke et orginalt Nikon var at fronten på Sigma “sitter fast”.  Ikke roterer det og ikke beveger det seg under fokusering.  Dermed er objektivet veldig robust.  På X100S derimot, beveger fronten seg frem og tilbake.  Jeg tror at om det får en trykk, så går mekanikken istykker.  Håper det er en tilvenningssak for jeg vil gjerne reise med Fuji isteden; vekten er halvparten.

Dagens plan er å fortsette utforskingen av søv-vest kysten.  Med mitt nye bakdekk suser jeg sørover på motorveien, før jeg tar vestover, sammen veien som jeg kom østover i går.

Selvportrett

Nok et selvportrett

Fra dette portrettet i Humans of New York har jeg lært at i et forhold mellom to mennesker er det seks roller: Den du er, den du tror du er, og den den andre tror du er.  Så er det hvem den andre er, hvem han tror han er, og hvem du tror han er.  Det er åpenbart at “han” kan byttes ut med “hun”.  Min strøm av selvportretter er altså en del av å undersøke “hvem jeg tror jeg er”.   Tanken er at ved å ta et selvportrett når jeg “føler for det” og “slik det faller naturlig” og så studere det i eftertid, vil jeg kunne lære mer om “hvem jeg tror jeg er”.  Hadde jeg kunnet male ville jeg hatt dem på lerret, solgt dem som en serie, og blitt millionær.

Her fra chiesa campestre di Santa Maria, utenfor Vallermosa, sør på Sardinia.  Jeg er her fordi midt i den lille byen Vallermosa står det er skilt med “Bagno Romano” (Romersk bad).  Jeg kjører alene så jeg svinger inn uten å diskutere det (med meg selv).  I enden av en grunsvei finner jeg en liten kirke (tilegnet Santa Maria) som er bygget på ruinene av et romersk bad.  Og fordi det er noe eget med gamle greier passer det med selvportrett her.  Jeg går litt frem og tilbake før jeg kjenner at stående i åpningen, det “er” meg på en måte.  Here I am, so there you are.  Som det heter.  Men hvorfor ser jeg så sur ut?

Kirken er ikke med på bildet og om du lurer på hvor kirken er:  Kirken sammen med ruinen.

Bønnekjeder

Bønnekjeder (?)

Det er en eller annen tradisjon her, om at man skal henge små kjeder på porten.  Det har man vel da gjort siden kirken ble bygget for tusen år siden.  Bønnekjeder?  Efter en runde rundt landsbyen fortsetter jeg vestover mot havet.

Vind og trær

Vestavind

Det blåser.  I går på denne tiden svømte jeg naken i havet.  Nå er det uaktuelt selv å ta av jakken. Temperaturen er ikke så ille, la oss si 18 grader, men vinden går gjennom marg og ben.  Det ser ut på trærne som om det stort sett blåser fra vest.

Tryggve og bølger

Tryggve

Ingen avstikke  ned mot havet forblir uprøvd.  Det er folketomt på strendene men det er aktivitet på barene; man gjør seg klar for sesongen.  Ingenting er åpent og jeg kjører videre, mens vinden uler, og akkurat som kaptein Van der Decken på den Flygende Hollender gir jeg ikke opp!

Perfekt nuraghe

Tryggve. I bakgrunnen en nuraghe. (2012)

Jeg besøker et par nuragher men finner ingen spektakulære.  Stort sett bare ruiner.  I fjor fant jeg en som var i perfekt stand.  Å sitte inne i en 2.500 år gammel nuraghe, det var veldig spesiellt.  I det minste for meg med hang til gamle greier.  Om du vil besøke en komplett nuraghe som står alene og forlatt på et jorde, sett GPS’en på N40.17109 E8.85255 og legg i vei.  La meg forresten nevne at dersom du vet om en overikt over “alle ” Sardinias nuragher på maskinlesbar form så si i fra.  Jeg ville elsket å lage en episk nuraghe-tur.

Shakespeare skriver om hvordan det er å være menneske.  Tvilen og hevnlysten river i Hamlet, levemannen Falstaff som i motsetning til Hal ikke har en arv hengende over seg, Hotspurs ambisjoner, mot og prioriteringer, og, Romeo og Juliets dødsdømte forhold, og sist men ikke minst: Rosalinds kjærlighet (her som Ganymede til Ornaldo):

Love is merely a madness, and, I tell you, deserves as well a dark house and a whip as madmen do.

Vi forbinder kjærlighet med ungdommen, med det hete blodet og vilje og evne til å kaste alt overbord.  Nå har jo unge lite å kaste overbord så det er kanskje greit.  Jeg var også ung da jeg kastet alt overbord, for Hustruen.  Hamlet tror hvertfall ikke at noen eldre enn ham selv kan bli forelsket:

You cannot call it love, for at your age
The hey-day in the blood is tame.

På min vei sørover langs kysten er det kjærligheten jeg funderer over.  Intet nytt å si om den, men den må være glad som har fått oppleve den.  Og, tror jeg, den som slutter å drømme om kjærlighet er i praksis allerede død.  Én ting er sikkert: Jeg er ikke død!

Det er flatt i den sør-østre delen av Sardinia.  Planen var å besøke øya Sant’ Antioco (Sardinia østligste punkt) men jeg kan ikke se noen fjell så da avstår jeg.  Isteden svinger jeg meg tilbake til Iglesias og begynner på Sardinias beste MC-vei: Fulle 83 km fra Iglesias via Arbus til Sant’ Antonio di Santadi.  Før eller senere skal jeg få med meg noen som kan telle svinger mens jeg kjører, men mitt anslag er én sving hver 100 meter, eller tilsammen åtte hundre (!).  Nordover eller sørover: begge deler er like flott.  For å se at jeg ikke tuller, se her:

Slik pågår det i nesten to timer.  Man blir utslitt av mindre.  Arbus, som er halvveis, er et perfekt sted å stoppe for kaffe og vann.

Legg forresten merke til at jeg på slutten oppdager skilt som ser interessant ut.  Jeg rekker ikke å stopp i tide så jeg må ta en litt ufin sving for å se hva det er.  Det står Tempio Romano på skiltet, og tempelet er romersk (viet til Antas) bygget på ruinene av et tempel bygget av Cartago.  Noen som sa gamle greier?  Men det var stengt da jeg kom dit.  Argh – må vel dra tilbake dit, da.

Isteden svinger jeg meg videre

(hmmm, om du leser dette på en iPad så antar jeg du ikke kan se videoene; skal se på det)

Det er slikt som beskrives som en perfekt MC-vei.  Men jeg kan love at efter en time eller to så er man utslitt.  Fint å være utslitt, dersom hvile er det man er ute efter.  Er målet å kjøre videre må man ha veier som krever mindre utfordringer.  Litt motorvei innimellom.

Opptog

Jomfru Maria må vi formode

Som alltid får jeg dårlig tid efterhvert og må “skynte meg” hjem.  Men i landsbyen Nurachi er det et opptog med Jomfru Maria i hovedrollen.  Det er lagt ut ufattelige mengder blomster i gatene og en statue bæres rundt.  Tør vi gjette på en “gi oss gode avlinger”-tradisjon?

Jeg har (fremdeles?, på ny?) en venn i Norge som sender meg Morgenbladet.  Tidligere kom avisen i en konvolutt med håndkrevet adresse sammen med en liten formue i frimerker.  Nå kommer den som en del av et ordinært abonnement.  Jeg vet hvem som gleder meg slik hver uke.  Og jeg vet heller ikke om det er i takknemlighet, som en kjærlighetserklæring, betaling for noe, eller rett og slett for å glede meg.  Uansett hvem du nå er så skal du vite at det du gjør gir meg stor glede.

Dengang jeg hadde jobb og ferie–ikke “jobb” og “ferie” som nå–da siterte jeg min Mormor som sa at dersom du først begynner er det to ting du aldri greier å slutte med: Briller og middagshvil.  Nå, i betaling for å ikke ha jobb, gir jeg meg selv retten til å sove en stund efter lunch hver eneste dag.  Ikke efter en norsk middag, klokken seks om kvelden, men efter lunch klokken to.  Jeg setter på en CD, for tiden spiller jeg Rachmaninovs 2. og 3.  klaverkonsert, og når det blir stille våkner jeg meg selv.  Rutinen er fast:Først leser jeg en side eller to i Morgenbladet, før jeg drar teppet opp til haken og lar bevisstheten glippe.  Du der oppe i Norge som gleder meg slik, vit at jeg tenker på deg hver eneste dag i totiden.

Dette med Morgenbladet ble ekstra aktuelt i dag.  Jeg har blokken full av ting jeg vil skrive om kjærligheten og hvordan det er å være femti år.  Men det meste i kjærlighetslivet er ikke bare privat, det er også delt.  Og selv om jeg kanskje synes det er uproblematisk å skrive om dette eller hint så må jeg da først gå avklaringsrunder.  Morgenbladet to the rescue (takk, du venn / beundrer / skyldner i Norge).  Geir Gulliksen summerer det hele opp i et essay i nr 19/2013:

Eldrid Lunden har en gang definert hva som får tekster til å virke private, at dette skjer når leseren forstår mer av det forfatteren skriver om enn forfatteren forstår selv.  Det gir mening, synes jeg.  Problemet er ikke at vi leser eller hører noe vi ikke vil vite, problemet oppstår når den som forteller ikke har oversikt eller perspektiv på det som blir fortalt.  Konsekvensene av dette må være som følger: Hvis noen kan gjøre sine mest intime erfaringer forståelige for seg selv og andre, hvis det som har vært forferdelig eller fantastisk er til å bli klokere av, og ikke dummere, da er det ikke privat.  Da er det allment og upersonlig og til å lære av.  Og motsatt: Når du opplever ubehag ved betroelser, er det fordi den som betror seg aldeles ikke mestrer det som hun eller han betror seg om.

Og mot slutten

Hva gjør du når du får det skikkelig vanskelig, når det som har vært livet ditt faller fra hverandre, og noe annet kommer til syne som du ikke aner hva er?  Du må snakke, selvfølgelig.  Du må ikke være så redd for at det du bærer på er privat, at du ikke kan dele det med andre.  Du må kunne fortelle hva som helst til hvem som helst, hvis det må til.  Det avgjørende er hvordan du sier det, fordi hvordan er avgjørende for hva det gjør med deg, det du sier.

Eftersom livet ikke holder på å falle fra hverandre, og jeg heller ikke mestrer kunsten å si det jeg vil slik at jeg vet hva det vil gjøre med meg, må det vente til en annen gang.

Tilbake i Riva del Mare venter en dusj, og så middag.

Åttetallstur

Åttetallstur

Det ble 393 km denne onsdagen.  Og tusenvis (!) av svinger.

Comments are closed.