Bok

Et utvalg av rapportene fra Giro Toscana er utgitt i bokform. Boken kan kjøpes her.

Arkiv

Shakespeare

Dette er del 2 av 8, start med første del.

Tryggve på bar

Tryggve utenfor La Bottega della Cura

Vi har mange års erfaring med å dra på MC-tur sammen, Hustruen og jeg.  Det er søndag 19. mai og alt er klappet og klart.  Men så viser det seg at alt ikke var riktig så klappet og klart likevel.  Målet var å dra avgårde klokken 12 men den er nesten ett før vi (endelig) ruller avgårde.  Hustruen, jeg og Tryggve er på tur, solen skinner, vi er i Toscana, jeg har fylt 20-50 på motoren, samtaleanlegget fungerer utmerket, det står ikke mer enn fattige 83.000 km på telleren, og vi har Metzler Tourance.  Kan man be om mer?  Ja, det kan man faktisk.  Lunch, for eksempel.

Denne turen skal koordineres med flere.  Mutter’n og Edel kommer med fly fra Norge til Cagliari (helt sør på Sardinia) i morgen mandag.  Derfor tar vi båt dit.  Der har damene leid en bil.  De kjører sammen til Oristano hvor vi har leid et hus sammen.  Kart kommer senere.  Eftersom jeg (desverre) ikke har behov for ferie så er min rolle enkel: Bringe Hustruen til Cagliari slik at hun kan kjøre bil til Oristano sammen med de andre damene, holde en lav profil en ukes tid, plukke Hustruen opp i Cagliari igjen, kjøre henne til Olbia på nord-østkysten hvor vi har ferge tilbake til fastlandet.

Å holde lav profil det tolker jeg som å ikke protestere når damene diskuterer hva de skal gjøre i løpet av dagen, og sin alminnelighet ikke gå i veien.  Det betyr, tror jeg, at jeg Tryggve og jeg skal se på Sardinia mens damene gjør det damer gjør.  Hva det nå enn er de gjør.

Vi skal med en ferge, dagen er godt i gang, så isteden for å sose oss nedover mot Civitavecchia på småveier lar vi Tryggve suse nedover motorveien.  For fem år siden, eller noe slikt, spiste vi lunch på en bar i et veikryss ikke så langt fra Grosseto.  Vi har en viss anelse om hvor det er, og efter litt leting finner vi tilbake tid.  Det er La Bottega della Cura, på det mikro-lille stedet Cura Nuova.  Det er ikke for sent og vi spiser varm lunch.  Bare primo.  Veldig bra mat!   De har et svært bra utvalg av viner, overnatting, og trattoria.  Her kan man trolig tilbringe en hyggelig aften og natt.  En formiddag med Tryggve i Chianti, derefter eftermiddagen i Maremma, før man spiser middag her, og trekker seg tilbake for å nyte desserten.  For reservasjon: +39 0566918032.

Taket i Peterskirken

Taket i Peterskirken

Når turen starter bruker vi den første timen eller så på å snakke oss gjennom dagens ting og tang.  Men så stilner det av og eftertenksomheten setter inn.  De samtalene som nå kommer, de er viktigere.  Men det er plass til timer med stillhet mellom dem.  Og i stilleheten gjør jeg så godt jeg kan, og forsøker å tenke på de viktige tingene.  Livet, Døden, Kjærligheten, Krig og Fred og sånn.

Når man ser noe utålelig vakkert, eller forsåvidt noe storslått, når man står der måpende og bare ser, da kjenner man godt hvordan det er å være menneske.  Kombinasjonen av å forstå hvordan det er mulig å få det til, vissheten om at det er umulig for meg, og erkjennelsen om at jeg ikke engang kan formidle det.  Menneskets storhet og fattige evne på samme tid.  Det er ikke bare når venstre hånd hviler på myk marmor at man kan kjenne på den følelsen.  Stående i Peterskirken, med hodet bakover og åpen munn, ser man på taket langt der oppe, en kuppel med vinduer man ikke kan se men som kaster lys på fresker som klatrer mot himmelen.  Det er mye å si om kirker og alt rundt dem, men det er mye glede å hente ved å se på vakre ting.  Det er åpenbart at et lite bilde ikke engang kan gi en fornemmelse av hvordan taket i Peterskirken ser ut.

Samme følelse av storslåtthet føler jeg i møte med velskrevet tekst.  Her, for eksempel, fra en anmeldelse av romanen Liknelsesboken av Per Olov Enquist, skrevet av Bernhard Ellefsen:

Han er bare femten år gammel da han forstår at friheten er større enn tryggheten, at glede må kjempe mot frykt, og frelsen i samleiets nærhet langt overgår noe man kan oppleve på strenge trebenker i bedehuset.  Men baksiden er smerten, adskillelsens utålelige og forminskende endelighet.

Det er mulig frihet og utvikling kan beskrives bedre.  Men jeg kan ikke gjøre det.  Så jeg må lese om det.  Jeg må lese!

Tryggve, vår trofaste BMW R150GS, han lider ikke av noe alvorlig.  Alle barnesykdommene er unnagjort og det er befriende å ha en gammel og trofast sliter med seg på tur.  Klart, det ville være herlig å kjøpe en ny(ere) sykkel.  Vi som har lest Thinking, fast and slow vet at man faktisk blir lykkeligere av å kjøre en ny (og dyr!) motorsykkel.  Tryggve er ti år og selv om han levde et veldig trygt og beskyttet liv før han kom til oss så har de siste årene vært en påkjenning.  Det var elektriske problemer som til slutt tok livet av Bamsefar og Tryggve er tross alt like gammel selv om han har 100.000 km mindre erfaring.  Men det er  veldig deilig å ha en sykkel det er veldig lite trolig at noen vil stjele.

Dersom vi skulle kjøpe en annen sykkel så ville det blit 2008-9 modell BMW R1200 Adventure (bilder).  Av alle modellene BMW har laget så har det vært desidert minst feil på de som kom i 2008-9.  Prisen, her i Italia, er nå omlag 10.000 euro.  Vi betalte 9.500 euro for Bamsefar i 2002 (med ca 40.000 km på telleren), 4.500 for Tryggve i 2011 med samme kjørelengde.  Omlag halvannet tusen euro i året i avskrivning kan man absolutt leve med når vi snakker om en lidenskap.  Tilsammen har vi kjørt omlag 200.000 km rundt i Toscana, og resten av Europa.

Ombordkjøring

Snart ombordkjøring

Efter lunch suser vi videre sørover. Om bord er jeg styrmann med ansvar for navigering, og jeg er ekvipasjens hilser.  Det vil si: Når vi møter en annen motorsykkel, da er det min jobb å hilse med venstre hånd; høyre er opptatt.  Vi møter ikke så mange denne søndagen.

Livet er det viktigste man har, og lykke i livet er ikke bare lønn og fravær av bølger.  Lykke er å kjenne at man lever.  Derfor må man eksperimentere med livet.  Men så har man ansvar for sine barn, sin Hustru, og ikke minst barnebarn.  På den ene siden er livet for viktig til å gjøre eksperimenter med.  På den andre siden er livet alt for viktig til ikke å eksperimentere med.  Om man bare “slapper av”, da blir livet man lever som et blad ført nedover strømmen av tidens elv.  Svinger noen ganger hit, andre ganger dit.  Det “skjer” jo mye, men det er i bunn og grunn bare tilsynelatende.  Man virvles viljeløst avgårde.  Man tror man lever, for på utsiden av vinduet og på innsiden av TVen “skjer” det jo ting.  Vil man ikke eksperimentere med sitt eget liv, forlate Hustruen for å forsøke livet med en ny kvinne, selge alt for å leve ved Ganges, gå i kloster, da er eneste alternativet å lese.  En forfatter, det er en som greier å få deg til å føle at du virkelig er med på et eksperiment med livets stabilitet som innsats, uten å risikere ditt eget.

Om man må velge mellom to kvinner, da kan man bare velge den ene.  Hvordan livet ville blitt med den andre får man ikke vite.  Velger du den ene, ja da velger du ikke den andre.  Det er enkelt (i det minste å forstå).  Fordi livet er så viktig, hvordan skal man få erfaring uten å efterlate tilværelsen som en rykende brannruin?  Jeg, i det minste, har ingen alternativ til å lese om det.  Anna Gavalda skriver fantastisk om en manns valg av kvinne i Eg Elska ho.

I de “stille” timene får tankene sveve fritt, og på motorveien sørover tenker jeg på min egen lesing.  Det er ett navn som stadig kommer tilbake når man leser: Shakespeare.  Spørsmålet er slik: Hvorfor hører vi fremdeles om ham, fire hundre år senere?  Hva var det med skuespillene hans som var så fantastisk?   Eller er det som med Don Quijote–romanen over alle romaner, sies det–at man bare “må” ha lest den.  Selv om ingen i praksis har gjort det.  Er Hamlet i klasse med Forbrytelse og straff, Moby Dick, Inferno, Dubliners og (herregud) På sporet efter den tapte tid?  Det er bare én måte å fine det ut på.

Garasjen

I garasjen

Vi kommer til Civitavecchia i god tid før båten skal gå.  Vi blir bedt om å parkere foran bilene slik at vi kan kjøre først ombord.  Mer skal det ikke til, i bunn og grunn, for å redde en eftermiddag.  Nå har ikke denne eftermiddagen behov for å reddes, men likevel.  Vi tømmer sykkelen, vralter med bagasjen opp trappene, og finner vår 100% nøkterne lugar.  Det koster omlag 200 euro å ta med seg en motorsykkel til Sardinia dersom man vil ha lugar.  De tre rederiene som trafikkerer strekningen er Moby, Tirrenia (som vi reiste med) og Sardinia Ferries.

Vel på plass i baren sendes Hustruen avgårde for å skaffe til veie en Dry Martini.  Det varer rekker, før hun returnerer med en øl.  I baren trodde de først at Dry Martini var dårlig uttale av Drei Martini; men hustruen ville ikke ha tre Martini.  Hun forsøkte å forklare at hun skulle ha Dry (ikke Drei) Martini, av den typen som James Bond foretrekker.  James Bord hadde de hørt om bak disken, og én av damene utroper seg straks til Sean Connery.  Men Dry Martini, dét har de ikke hørt om.  Hustruen kan se både Vermuth og gin i hyllene, men gir til slutt opp.  Vi drikker øl og hører at bak baren handler diskusjonen nå om hvilke filmer de har sett, om Roger Moore var bedre som Bond enn Connery, om noen har vært i London, Et Cetera, Et Alibi.  Det er noe veldig italiensk med måten de ansatte lever sine liv ubekymret og upåvirket av gjestene.  Tankene driver avgårde.

Dette er første gang på lenge at jeg ikke har med meg Shakespeare.  Selv da jeg drakk kaffe på konditoriet på Kirkenær hadde jeg briller på nesen og et skuespill på bordet.
Prosjektet begynte med Shakespeare: A very short introduction.  For å være ærlig så forsto jeg ingenting.  Nå i eftertid vet jeg at man må vite masse om litteratur i sin alminnelighet, og Shakespeare i særdeleshet for å få tak i hva Greer skriver.  Uansett, den lille boken var ikke nok for å få “grep” om Shakespeare.

Jeg tar en øl til.

Neste forsøk var rett og slett å bestille en kopi av Shakespeares samlede.  Det var også helt mislykket.  Å lese Shakespeare i orginal er ikke så lett.  Her, for eksempel, er slutten av scene 3.3 i Hamlet–et kritisk øyeblikk hvor vi lærer noe helt avgjørende om prinsen, hvor Shakespeare gjør det vi husker ham for, og som vipper handlingen over i et helt nytt spor.

Now might I do it pat, now he is praying;
And now I’ll do ‘t.  And so he goes to heaven;
And so am I revenged.  That would be scann’d:
A villain kills my father; and for that,
I, his sole son, do this same villain send
To heaven,
O, this is hire and salary, not revenge.
‘A took my father grossly, full of bread;
With all his crimes broad blown, as flush as May;
And how his audit stands who knows, save heaven?
But in our circumstance and cource of throught,
‘Tis heavy with him: and am I then revenged,
To take him in the purging of his soul
When he is fit and season’d for his passage?
No!
Up sword; and know thou a more horrid hent:
When he is drunk, asleep or in his rage,
Or in the incestuous pleasure of his bed;
At gameing,  swearing, or about some act
That has no relish of salvation in’:
Then trip him that his heels may kick at heaven,
And that his soul may be as damn’d and black
As hell, whereto it goes.  My mother stays:
This physic but prolongs thy sickly days. [Exit]

Mine kunnskaper i engelsk er rett og slett ikke tilstrekkelige for å få tak i nyansene.  I de avgjørende detaljene.  No go, som det heter.

Efter mange timer på ‘nettet gjør jeg et mer orkestrert angrep.  Jeg velger noe enkelt: The Taming of the Shrew og bestiller tre utgaver:

  1. Royal Shakespeare Company (RSC) starter med en introduksjon til hvert skuespill som en nybegynner som meg kan lese og forstå.
  2. The Arden Shakespeare har en introduksjon som man til nød kan forstå når man først har lest den fra RSC.
  3. Sparknotes: No Fear Shakespeare.  Her er Shakespeares orginal satt ved siden av en “oversettelse” til moderne engelsk.

Først leste jeg skuespillet i moderne språkdrakt slik at jeg forsto hva det handler om, så introduksjonen i RCS, derefter orginalteksten med noteapparatet i Arden, og til slutt introduksjonen i Arden.  Dét var bedre!

Middag

Tunfinsk -> Sverdfisk -> Laks

Efter to flasker øl går vi for å spise middag.  Vi velger restauranten, og tar dagens meny.  Kelneren er en uvanlig sur dame.  Hovedretten er Tonno Algherone, men da vi spør hva det er svarer hun “Det har vi ikke”.  Isteden, sier hun, er det sverdfisk som er hovedretten.  Vi velger en hvitvin.  “Den har vi ikke”, sier hun.  Vi velger en annen, og den ankommer i en kjøler.  Antipasto er noen triste brød-lignende greier.  Men det overskygges av at vinen viser seg å være rød.  Vi får tak i damen igjen; hun tar med seg flasken og kjøleren uten et ord.  Hun returnerer med riktige hvite vin, men uten kjøler.  Vi gir opp damen og gjør det beste ut av det.  Hovedretten viser seg å ikke være sverdfisk i det hele tatt, men derimot laks.  Fra tunfisk til sverdfisk til laks på en halv time.

En god kelner

Kelner på bunnen av rangstigen

Men så skjer det noe typisk italiensk.  En erfaren, smilende og reddende engel gjør sin entré; han starter umiddelbart å rydde opp.  Det første han gjør er å korke flasken vi ikke skulle ha og få den ut på kjøkkenet.  Når det så er vår tur å betale er den sure damen borte, han spøker og ler.  Da han hører at jeg ikke har penger å betale med eftersom jeg er på bunnen av rangstigen i vår familie, da lyser han opp og sier at slik er det hjemme hos ham også.  Så insisterer han på at vi som er på bunnen, vi må avbildes sammen.  En hvit vin uten kjøler til høyre: flasken er naturligvis tom.

En kelner

Kelner på toppen av rangstigen

Straks kommer en annen kelner ilende til: Han sier han er sjef hjemme hos seg så han vil avbildes sammen med sjefen i vår familie.  Dermed slutter middagen slik den ofte gjør i Italia, med latter og god stemning.  Dyrt var det men hyggelig ble det.

Mitt siste grep for å forstå Shakespeare var Shakespeare — The invention of the Human av Harold Bloom.  Han går grundig gjennom alle de 38 skuespillene, og kaller 24 av dem mesterverk.  Stort sett kan man forstå hva han skiver uten å ha hovedfag i almen litteratur.  Efter å ha lest The Taming of the Shrew, The Comedy of Errors, As you like it, Henry IV og Hamlet, samt Sonnets, så er jeg fornøyd.  Nå vet jeg hvorfor man snakker om ham selv om det har gått fire hundre år.  Men jeg har også fått enda en hyllemeter med bøker som ligger i stabler sammen med alt annet det ikke er plass til.  Og jeg kan finne frem gode sitater for å beskrive alle livets videverdigheter.

Grappa

En romslig grappa

Det er liten tvil om at jeg fortjener en grappa.  Vi koser oss med hvor trist middagen så ut til å bli, i kontrast til hvor hyggelig det ble ene og elene fordi en skikkelig profesjonell kelner kom på banen.  Han som serverer er 007 og i bakgrunnen skimter vi Sean Connery.

Connery vinker

Italiensk betjening

Dømmekraften har blitt litt dårlig, og vi er skjønt enig om at jeg trenger og fortjener ytterligere en romslig grappa.  Hustruen går for å hente den.  Hun blir gjenkjent som Bond-damen og det blir mye virak der borte i baren.  Sean Connery vinker intenst og alt er bare gøy.

Rødvin

Ikke grappa, men rødvin

Men det blir ikke grappa.  Connery og 007 forklarer entusiastisk at vi absolutt ikke bør ta en grappa, men isteden forsøke en rødvin fra Sicilia.  De fyller to (alt for) store glass til randen.

Øl til dessert

Øl, men ikke i plastglass

Jeg kan absolutt ikke avslutt dagen med et stort glass rødvin, og  godt assistert av enda dårligere dømmekraft sjyller jeg ned rødvinen med to flasker godt, tysk øl til slutt.

Om sannheten skal frem, og presenteres på en pen måte, så kan man vel si at en godt voksen mann ikke bør drikke riktig så mye.

Turen til Civitavecchia

Stort sett motorvei (270 km)

Mens vi sover en urolig søvn blir vi fraktet fra Civitavecchia til Cagliare på Sardinia.  Vi kjørte 271 km med motorvei.  Lunch omlag halvveis.

Comments are closed.