GiroToscana

Hr. Royalbeemer

Hustruen er klar

Har man ikke tid til å kjøre, ja da må man bruke tiden til det nest beste: Spise middag.  I kveld er det Hr. Royalbeemer fra ADVrider som kommer på besøk.  Han har lest om våre MC-eventyr ved å følge med på Riding in Tuscany.  Der har han sett at vi forsøker så godt vi kan å tilby lunch eller middag til alle motorsyklister som setter seg ned ved bordet.  Han har reist fra Canada for å spise middag med oss.  Noen andre planer også, naturligvis, men her er han på plass med sin stab.

Staben består av hustruen og et vennepar.  Hustruen (hans) er flyvertinne i internasjonal luftfart og tilbringer mesteparten av sin tid i andre land (eller i luften).  Vennene, derimot, er på sin første tur i Europa.  De besøker både Syden (Forum Romanum, det Skjeve Tårn, le Cinque Terre) og Italia (Aulla, Montemagno).  Riktig hva de skal oppleve ved vårt norske middagsbord er litt uklart.

Maurice, Dorothy og Aline

Vi har lagt opp til å servere marinert ansjos (efter å ha filetert dem har de ligget noen timer i eddik; serveres med finhakket, mild løk og persille, i olje).  Derefter vermicelli (“syltynn spaghetti”) med vongole lupini (Hustruen elsker det!), kalvestek kokt i rødvin, og til slutt hjemmelaget is.  Jeg må lære meg fler retter; disse har jeg servert (for) mange ganger allerede.

Til dette hadde vi først en hvit fra Pitigliano, så en hvit fra Sardinia, rød fra Chianti Classico, og Muscato d’Asti.  Da vi var kommet oss gjennom programmet kom det frem at vennene hadde oppdaget limoncello.  Da kunne jeg servere min hjemmelagede.  Mer skal det ikke til for å skape suksess.

Vi har stor glede av disse middagene med fremmede.  Vår udelte erfaring er at folk som kommer langveis fra, de er hyggelige.  Trolig er det som Mormor pleide å si: De du treffer på fjellet er alltid hyggelige for de sure sitter hjemme og er sure.  Det samme gjelder tydeligvis for motorsyklister.

Matrester på kjøkkenet

Bratt

I Østerrike finnes det bratte bakker.  Dette er fra veien opp til Turracherhöhe fra sør.

Vi er på European Bike Week. Det er verdens tredje største MC-treff.  Turen kan følges mens den pågår på kartet vårt.  Rapport vil komme.

Den varme siden

Kanskje er det bare innbildning, men jeg er overbevist om at Tryggve er mye heitere enn det Bamsefar var.  Heitere som i Celsius, ikke som i testosteron.  Mange ting kan gi for varm motor – luftlekkasje, for eksempel.   Jeg leter efter feilen

Den "kalde" siden

Én ting som er lett  å se er at på den “varme” siden er eksosrøret helt blankt mens på den “kalde” siden er det matt.  Jeg må spørre noen som vet noe.

Alt for varmt!

Hva heter en "throttle body" på norsk?

Når malingen brenner av varmeskjoldet, da er det noe galt fatt.

Jeg har åpnet begge “throttle body” for å sjekke at alt ser OK ut der.  Som man kan se så lukker spjeldet nesten helt, som er riktig (jeg holder en lommelykt på baksiden for å kunne se).

Jeg har også hatt av begge “injectors” (den greia hvor bensinen forstøves), og det drypper ikke fra noen av dem.

Skogsbilvei

Locanda Carnicelli

Det er godt å være eftertraktet.  Enten det nå er fordi man vet hva PRINCE2 er eller fordi man er eier av en stor motorsykkel.  Uansett årsak: Kvinner som ber pent, det kan man ikke si nei til.  Jeg ville jo helst arbeidet med Exchange Online, Office 365 og alt slikt.  Men når Edel spør så om vi ikke kan svinge oss med Tryggve i fjellene, da legger jeg alt til side og stiller opp.

Planen er å kjøre opp til Pelleginetto, derfra ned til Garfagnana, spise lunch oppe på San Pellegino in Alpe, og derefter ta det litt på sparket.
Veien til San Pellegrinetto er (fremdeles) stengt av ras, så dit drar vi hvertfall ikke.  Så viser det seg at veien til Pescaglia også er stengt, så dit drar vi heller ikke.  Da er det ikke annet å gjøre enn å be Mr. Zumo gi oss noen råd.  Han foreslår å kjøre over fjellet på en liten skogsbilvei.
Hadde Hustruen vært med hadde turen trolig blitt avlyst på dette tidspunktet.  Med Edel er fryktløs.  Kunnskapsløs, kanskje.   Vi kommer oss uskadd ned på andre siden.  Der venter kaffe og kake i den smaleste gaten Pascoso har å by på.
Som alltid ønskes vi hjertelig velkommen på Locanda Carnicelli, via Buia 11, Loc. Pascoso Pescaglia (+39 0583 367638).
De har rom over restauranten så hit skal jeg ta med Hustruen for en overdådig middag efterfult av overnatting.

Mens vi spiser vår kake hører vi hvordan det arbeides på kjøkkenet.  Duftene av kalvekjøtte brer seg.  Klokken er bare halv tolv så vi drar avgårde før vi gjør noe vi kommer til å angre på.

Nesten som Fløybanen

Det er betydelig varmere nede i Garfagnana (dalen) enner oppe på fjellet.  Vi suser opp til Castenuovo og derfra videre opp i høyden.  Edel nevner at Fløybanen er 22% på det bratteste.  Da passer det å dokumentere stigningen opp til San Pellegrino in Alpe.

Det minner meg om at på et herværende MC-forum ble det klaget over de dårlige veiene i Norge.  Eftersom jeg kjørte 7.000 km rundt om i sørnorge i mai og juni uten å oppleve dem  måtte jeg spørre hvor de dårlige veiene var.  Da fikk jeg vite at de dårlige veiene, det er de kommunale veiene i boligstrøkene.  My sympathy is limited.

Edel er jo fra Arna, Indre Arna, men må likevel innrømme at selv om “svingete vestlandsveier” er et begrep som har en viss rot i virkeligheten så finnes det veier som svinger andre steder også.   Stalheimskleivi, som jeg hørte om da jeg var liten, den er fattige 1750 meter lang og har 14,7% stigning.  Gjesp.  Veien opp til San Pellegrino in Alpe har 10% stigning i gjennomsnitt over 14 km.
Norge har mye annet å by enn troen på dårlige veier; by isteden på det som smaker!  Her er forresten noe av interesse: Hva er det mest fantastiske Norge har å by på?  Mitt forslag: Statens lånekasse for utdanning!  For de fleste i verden er idéen om å frigjøre den unge fra familien, og samtidig tilby utdanning til alle, det er en fantastisk tanke.

Parkeringsrydding

Slik skal det være!

Det er fullt, men vi greier til slutt å få oss et bord slik at lunchen er sikret.  Først er det oppskåret kjøtt, derefter tegliatelle con funghi porcini efterfulgt av cotelette milanese og cinghiale in umido con polenta.  Maten er svært bra.  Og kaffe!  Med vann og vin kommer det på 38 euro.

Mens vi spiser blir vi underholdt av en fyr med Harley Davidson.  Han er inneparkert.  Efter å ha spurt alle i nærheten om bilen får han hjelp til å dytte den vekk slik at han kommer seg ut.  Ingen sure miner.  Jeg elsker italienere når de er slik.

Edel og jeg har litt forskjellig syn på hvor lang en MC-tur bør være.  Ikke et vondt ord om Edel: Det er ikke mane 50-åringer som henne som finner seg å bli med meg rundt om i terrenget i timesvis!  Men, likevel så kommer det snart for en dag at mens jeg mener ethvert veiskilt er en invitasjon til en omvei, så synes nok hun at et par hundre kilometer fordelt over ti timer kanskje er tilstrekkelig.

Ved å ta noen brå og uventede manøvre (mens jeg peker på et tre eller et hus slik at hun ikke skal legge merke til av vi svinger inn i skogen) så finner vi likevel en del nye og spennende steder.  Dagens beste funn, det er Lago Santo. Hit skal jeg dra en annen dag og spise lunch.

Men alt har en ende, og vi rekker hjem akkurat i tide til å få en Dry Martini før middag.

Fjelltur

253 km på en dag med strålende sol.

Slitte kuler

Jeg skiftet lageret i bakhjulet i en privat garasje utenfor Hannover i Tyskland.  Han som stilte verktøy og greier til disposisjon har sett nærmere på lageret jeg efterlot meg.

Han sier at 3/4 av kulene er helt ok.  Den fjerdedelen som er slitt er ikke bare “slitt”, de har merkelige hull og ser rare ut.  Som om det har vært sand eller noe i lageret.

Det indre delen (der kulene ruller) er slitt jevnt helt rundt, mens den ytterste er bare slitt ett sted.

Edel drikker kaffe

Bodil

Det er nå noe eget med damer.  Nå som den ene damen (også kjent som Sjefen over alle sjefer) er i Norge på ferie må jeg gjøre det beste ut av det med de damene har her.  Heldigvis stiller de villig opp!

Edel og jeg starter dagen med kaffe i den lille landsbyen Pedona.  Derfra er det en fantastisk utsikt til Camaiore, Versilia (det vil si kysten nordover mot La Spezia), og Alpi Apuane.  Været er naturligvis strålende.

Vel fremme hos Bodil i Tivegnia, og efter å ha sett på nyhetene, går vi ned på La Vecchia Scuola.  I Tivegnia lager de en OK hvit, og vi bruker en flaske til å  skylle ned en stor lunch.  Finnes det noe bedre enn å spise en stor søndagslunch mens solen skinner?
Heldigvis har Bodil en herlig sofa; den er som laget til meg og jeg sover en times tid.  Som seg hør og bør.

Hjemover skulle vi “bare” suse ned gjennom Garfagnana.  Men vi kom oss for sent av gårde fra Bodil, og rotet rundt i fjellene en (god) stund.  Vi så på solnedgangen mens vi klatret oppover, og kjørte hjemover mens mørket sakte kom sigende innpå oss.

272 km på en flott søndag

Kulelager, og en del andre ting

Skal man først måtte skifte lager der bak på sin BMW R-serie, da finnes det værre steder å gjøre det enn i en privat garasje fylt til randen med stilinge ting.

I tillegg til alt verktøy man kan ønske seg delte jeg garasjen med  en TVR fra 1973 (det er altså en bil!) og en perfekt restaurert Norton.

Det som ligger på sykkelen er kron-giret påmontert det nye lageret, og plassert i huset, og ved siden av det gamle lageret.  Som man kan se har det gamle lageret gått helt i oppløsning.

En time efter at bilde ble tatt var jeg på vei hjemover.

Tryggve og Tage på Sognefjell

Da er det (endelig) slutt.  Jeg har sett ting jeg ikke visste fantes, jeg har møtt fantastiske folk, og jeg har kjørt 7.500 km her i Norge.  Det aller meste i regn.  Våteste juni på hundre år, hørte jeg på nyhetene i går.

Hjemreisen starter i morgen formiddag (lørdag 2. juli).  Jeg kjører Oslo – Malmø – Kiel og derefter følger jeg A7 til Bodensee.  Derefter over Alpene ved Passo San Bernardino, og så et lite 400 km rykk og jeg er hjemme.

Fra det øyeblikket jeg starter vil turen kunne følges i sann tid her.

So long, and thanks for all the fish.