Inne i baren på hotellet er det lunch; klokken er litt over 11 og det serveres varm mat på store fat. Vi er forundret igjen. Det er fullt av håndverkere som luncher. Ingen (!) drikker vann men isteden øl og vin. Mye øl. Og altså varm mat.
Det røyes intenst, og gulvet ser ut som en svinesti. Det er ingen askebeger å se, og alle slipper asken og sneipene ned p gulvet sammen med servietter og annet rask! Her er det noe rart!

Mens noen står ved sykkelen i solskinnet og venter har andre tid til å ta bilder av den som venter. Hustruen har problemer med å betale, og tiden går. Klokken er nesten tolv da vi endelig er klar til å dra avgårde.

Dersom noen lurer på hvorfor det er absolutt nødvendig med “remote sensor” på termometeret på en sykkel ved Middelhavet så burde bildet over fortelle alt som er verdt å vite. Som vanlig i Spania så skinner solen fra blå himmel.

Endelig er vi klare til å dra alle sammen, og vi kobler til anlegget slik at vi kan snakke, tråkler oss ut av byen, og begynner nedstigningen fra toppen der Morella ligger. Vi har hatt en fin formiddag, og sett på folk og fe (for å si det slik) i en liten landsby i Spania. Langt fra det hektiske livet langs Costa Brava og Costa del Sol, og langt fra metopolene Barcelona og Madrid. Det går ganske mye saktere her ute. Alt går saktere.

Men vi venner oss ikke til kontrastene mennom det svært velorganiserte landet med den disiplinerte trafikken, og at barene ser ut som svinestier.
Vi forlater Morella; flott by, eller hva?
Vi har ikke kjørt mange minuttene før det begynner å gå oppover. Med gårdagens kjølige kveld i frisk minne får jeg streng beskjed om at over 1000 meter, det vil Hun absolutt ikke. Klikk på grafen over for å se hvordan det gikk denne femte dagen i Spania.Vi kjører gjennom små landsbyer. Her Mirambel.

Det har vært litt stille efter den strenge beskjeden om at vi må holde oss i lavlandet. For vi kan begge se at det er fjell i alle retninger. Uansett hvor vi snur oss ser vi fjell, fjell, fjell. Når man kommer bort fra kysten, da har Spania massevis av fjell. Her er det landsbyen Cantavieja som kneiser på, vel, et fjell. Vi klatrer videre oppover dit opp.
I motsetning til i Italia, så er det langt mellom bensinstasjonene i Spania. Så langt, faktisk, at vi ved et par anledninger ble veldig bekymret efter å ha sett på det gule lyset alt for lenge. Her oppe i Cantavieja finner vi en bar med bensinstasjon på andre siden av gaten. Folketomt.Ved siden av bensinstasjonen står det et stort mandeltre. Her blomstrer de altså i slutten av mars.
Kaffen er OK, men vi blir opptatt av det som er ut som sylteargurker. De heter baniera og smaker utmerket!
Jeg er bekymret for bakdekket, men nå som vi ikke forsøker å holde følge med våre spanske venner ser det ikke ut som om det slites mer enn vanlig. Men det er ganske åpenbart at vi ikke kan kjøre videre på et dekk som er helt nedslitt på sidene (og tynnslitt midt på). Men her på den spanske høysletten er det å få tak i Metzler Tourance som passer på en 1150GS like sansynlig som å treffe, vel, en GS
Om vi trodde at Cantavieja var på toppen av verden, vel, det tok ikke lenge før vi så Cantavieja langt der nede (se pilen). For her går det opp, opp, opp. Det er Mr. Zumo som leder oss; vi er nemlig på vei til Cuenca (som til og med står på Unescos liste) og har bedt om å få korteste strekning dit. Hadde vi visst noe om spanske geografi hadde vi sikkert forstått at fjell er normalt i disse trakter.

Men det vet vi altså ikke, så “noen” om bord er ikke helt fornøyd da vi kjører over Puerto de Cuarto Pelado (1657 moh) og litt senere Puerto de Villarroya (1700 moh). Men, sier jeg til mitt forsvar: Det er ikke jeg som har bestemt at vi skal kjøre her. Vi var enige om å ta korteste veien til Cuenca. Jeg visste like lite som deg at det er slike fjell her.
Men selv på 1700 meter skinner solen fra knallblå himmel, det er ikke trafikk på veiene, og alt er bare velstand. Bortsett fra, naturligvis, at “noen” ikke liker å være mer enn 1000 meter over havet. Legg forresten merke til sne-gjerdet bak skiltet på passet som er 1700 meter!

Filmen viser hvordan det er å kjøre gjennom Cedrillas, Teurel, Aragon, i Spania. Efter å passert gjennom blir vi enige om at det ser ut som et fint sted å spise lunch. Vi snur, finner kirken, og setter oss på piazzaen.

Det er klassisk scene: Turister på en stor motorsykkel forbereder seg til å spise lunch på piazzaen utenfor kirken, ingen lokale er å se for det er siesta, go over det hele troner en borg fra 1100 tallet. Og på åtti-tallet ble det gitt tillatelse til å bygge et hus som ikke helt gled inn i bybildet.
Jeg sjekker bakdekket og situasjonen pasienten er alvorlig men stabil. Årsaken til at det ikke er blader på treet midt på plassen er trolig at byen ligger på 1350 moh.Det er naturligvis en bar her, og vi vil gjerne ha kaffe. De to gubbene drikker øl (som alle andre i Spania). Legg merke til den dugg-kalde ølkranen; slike skulle vi se hundrevis av. Og det ser unektelig herlig ut å skulle drikke en iskald øl fra den kranen der.
Men ikke kan jeg drikke øl (av flere grunner), og ikke kan jeg røyke. Spania er et land med mange forbudte fristelser, må jeg si. Legg ellers merke til det store glasset med bandiere; også her må vi smake.

Oppe på ett av våre mange fjell er det en stor statue, men ingen skilt. Mannen, en Konge?, har en snekrystall på hodet. Noen som vet noe om denne?

Vi stopper i Una for kaffe. Jeg vet ikke hva de lever av i denne lille landsbyen, men de har to barer med hver sin restaurant ved siden av hverandre. Vi går inn i den ene, men TV’en står så høyt på at Hustruen går ut uten å få seg hverken kaffe eller te. For meg er kaffen så viktig at jeg lider meg gjennom det. Situasjonen for pasienten er alvorlig, men stabil. Jeg har lyst på en sigarillo.

Endelig kommer vi til Cuenca. Isteden for å svinge inn i byen tar vi en tur gjennom industriområdet utenfor. Der finner vi BMW. Men de har ikke dekk til en GS; kan bestilles men det tar fire dager.
Men en fyr tilbyr seg å ta oss med til et verksted i nerheten som også driver med dekk. Og tro det eller ei, han har tilfeldigvis Metzler Tourance i min størrelse, både foran og bak! Det er nesten ikke til å tro. Vi avtaler at jeg skal komme tilbake neste morgen klokken ni, med sykkelen strippet for bagasje. Så skal han fixe biffen! Jeg er lettet!

At det er mange turister i Cuanca det kan man se fra størrelsen på turistinformasjonen. Jeg blir litt betenkt, for dette er ikke den typen byer vi er her for å besøke.

Mens man venter på at Hustruen er inne og finner oss et sted å bo kan man ikke gjøre annet enn å blinke litt med lysene. Noe skal man jo fordrive tiden med.

Naturligvis finner Hun et bra hotell til oss. Det er parkering i et låst parkeringsanlegg noen hundre meter borte.
Og nå skal det smake med middag! Men til tross for at Cuenca er provinshovedstad greier vi ikke å finne en restaurant. Det eneste vi finner er barer som har tapas.

Jeg venner meg ikke til hvordan man oppfører seg på spanske barer.

Eftersom det ikke er annet å få en tapas, tar vi tapas. Her jamon (som alltid) og litt pecorino.
Så gjentok jeg tabben og ba om en salat. En salat i Spania er et helt måltid i seg selv.

Vi blir enige om at vi nå forstår hvorfor det er så mange tykke mennesker å se i Spania (mange fler enn i Italia!). I en matkultur hvor måltidet ikke har noen naturlig slutt, men man kan fortsette å spise så lenge man gidder, der er det lett å legge på seg. Og vann? Vi er de eneste i lokalet som har vann på bordet i tillegg til vin. Nesten alle andre drikker øl. Og småspiser.

294 km.

Vi våkner på det meget triste Hotel Transit på jernbanestasjonen i Lleida. Hotellet ser ikke ut til å ha noen egne fasiliteter, så vi går inn i den store baren (som nok også er tradisjonell jernbanecafé og kanskje også serverer middag om kvelden). Med det jeg har lært om hvordan vi må uttale ting så greier jeg å få meg det som tilsverer en caffé latte og en dolce. Det største problemet er, som alltid skal det vise seg, at her i Spania bruker man ikke fersk melk men UHT. Det vil si ultra-sterilisert melk med tilhørende lang holbarhetstid. Jeg gjetter på at det er fordi det er veldig varmt om sommeren og at den ferske melken rett og slett ikke er så fersk efter noen timer. Men det er vel slike strabaser en reisende må finne seg i.Bamsefar har stått på hotellets private parkering hele natten, men nå henter jeg ham og vi lesser på med bagasje. Han er skrekkelig tung! Så sitter vi der i solen og venter. Vi har avtalt å dra på tur med våre nye venner, og vi skal møte dem her på togstasjonen i Lleida (hvor vi også har bodd; hotell Transit). Den spanske solen skinner, det er søndagsstille, og verden smiler til oss.Så kommer de: Claudia og Daniel på sin VStorm 650. Den er godt brukt, og lite gleder oss mer enn folk med motorsykler som ikke er blankpusset. Det skal ikke stikkes under en stol at Bamsefar fra tid til annen ikke er så blank i lakken som han kunne ha vært, men det skyldes at han er i bruk og ikke står på utstilling. Å dra på tur med folk som har blank sykkel gjør meg nervøs (jeg blir lett nervøs av slike sosiale klemmer). Jeg tenker: Hva hvis jeg kommer borti den og lager en ripe? Eller, hva hvis en stein spretter fra hjulet mitt og lager et merke i lakken? Eller, eller, eller.
Daniel ser litt bekymret på ned nedlessede Bamsefar og sier at vi skal holde oss på asfalten, og holde et rolig tempo. Om det er greit for oss?I tillegg til å vise litt av Catalonia ser vi hva denne dagen skulle handle om: En VStorm 650 med en meget dyktig sjåfør som hadde en helt uvanlig samkjørt hustru med seg, svinger, Bamsefar som sliter med å holde følge, og Hustruen (min) som koser seg. Helt nederst på bildet ser du vårt filmkamera.

Som man kan se så går det fort, det er ikke trafikk (som alltid i Spania når man holder seg borte fra kysten), de kjører fantastisk bra, og man kan høre at jeg må jobbe for å holde følge.

Men så svinger vi av fra veien hvor det er mulig å holde farten oppe og til en mindre vei. Her er det jammen ikke lett å holde følge. En 500 kg lastepram som slingrer seg gjennom svingene. Legg merke til at vi nesten tar borti i Mercedes ML omlag 1:06 ut i filmen.I hvert kryss hvor vi stopper spør Daniel Good? Vi svarer Si, si!Men til slutt overmannes vi av kaffetørst, og spør om vi ikke kan finne en bar de gjerne vil vise oss. Et sted verdt å besøke. Efter litt diskusjon sier de at, jo da, ikke så langt herfra finnes det et herlig sted. Og dermed legger vi avgårde. Først gjennom byen Tortose, og så, ikke til Canada, men til en nasjonalpark.

Det går opp, opp, opp. Det er skikkelig bratt, og veien svinger seg oppover. Fast dekke av varierende kvalitet, men hele tiden opp, opp, opp. Jeg har ikke tall på hvor mange hårnålsvinger vi var gjennom, men det må ha vært hundre. Den store attraksjonen er den ville fjellgjeiten som lever her. Gjeita på bildet er ikke ekte.

Eftersom vi kommer lenger og lengere opp blir det tørrere, mindre og mindre vegetasjon, og mer og mer skikkelige følelse av fjell, Vi passerer 1000 meter og det er enda langt igjen.

Endelig kommer vi opp på et slags platå, og der finner vi baren. Solen skinner og alt ligger til rette for en herlig kaffe og noe søtt. Det er jo noe eget med den tynne luften i fjellet. Og efter noen timer i salen gleder vi oss til å sette oss på stoler i solskinnet.Men det er stengt. Skiltet sier Tancat perla Mort de Dolores Sadate Estpada Propietaria som betyr at det er stengt fordi eieren er død. Hva kan man si? Men det er i det minste klart at det ikke blir hverken kake, kaffe, vann eller noe annet.
Vi blir litt opprådd – Claudia og Daniel spør om når vi føst er her oppe, om vi ikke skal kjøre helt opp på toppen og ta en titt på utsikten, før vi drar ned i lavlandet og drikker kaffe. Hvordan er veien, spør jeg som føler at 500 kg er litt i meste laget på slike veier. No problem, svarer Daniel. Så dermed kjører vi ytterligere noen hundre høydemeter. Det er absolutt verdt det! Der er utsikten fantastisk (for å si det mildt).Det er litt disig så vi kan ikke se havet. Men vi kan se noe annet: De peker og sier “Nå er vi på grensen – der borte er Aragon, Spania”. Vi får en kort innføring i forholdet mellom Catalonia og Spania. Everything is good er konklusjonen. Det kan vi godt leve med!
Det er ikke så mange andre her oppe, men to andre sykler (en 650 scooter og en Transalp) har klatret helt opp. Og det er en skog av antenner for telefon and what not. Men det var det der med kaffen da. Og noe søtt. Og litt vann. Det er ikke annet å gjøre enn å kjøre ned, ned, ned.
De kjører fra oss. Bremsene på Bamsefar er helt OK, men vi er så tungt lastet at jeg synes det er tryggest å ta det litt rolig. Klikk på bildet over for å se både Hustruen i et uvasket speil og våre venner lenger nede i svingene. Nevnte jeg at det var mange svinger her?
Profilen viser godt en liten fjelltur midt på dagen. At det skulle bli bra med fjell også senere på dagen visste vi ikke enda.
Men til slutt er vi da nede på sletten igjen. Utenfor Tortose finner vi en bar. Det drikkes Vermuth, “cappuccino”, kaffe og Coca Cola. Og spises nøtter. Solen skinner. Slik skal et besøk på en bar om formiddagen være. Vi ser på kartet for å finne ut hva vi skal gjøre. De foreslår å kjøre ut på et stort elve-delta, ta Catalonias siste ferge (bro under bygging), og så ut til en fiskerestaurant de vet om helt ute i sjøkanten. Good? spør Daniel. Good! svarer vi!
Fergen på vei inn. Posisjonen er avmerket dersom noen skulle føle for å dra ned og sjekke hvordan det går med broen. Blå himmel og sol, i tilfelle noen lurer på hvordan været er i Spania.Til slutt finner vi frem til Nuri, Carra de les Goles, 43580 La Cava, Deltebre (Baix Ebre), tlf 977480128 – 977267672. Stedet er avmerket med stor presisjon på kartet. Her er det blåsjell dampet i hvitvin som antipasto.To typer paella. Den ene ikke med ris men med en speiell kort pasta; dette bruker man ikke andre steder enn her på deltaet. Og hva annet kan man spise til dessert her i Catalonia om ikke Crema Catalan. Som regel synes jeg den er for søt, men her passet den perfekt. Ikke bare fordi den ikke var så søt som vanlig, men også fordi efter fiskemat passer det ekstra godt med slikt.
Maten, den var rett og slett utsøkt! Jeg elsker sjømat, kanskje er det fordi det er så vanskelig å lage det på en tilfredstillende måte. Enhver svakhet i råvarene avsløres lett.Og til slutt, en intet mindre enn perfekt kaffe. Jeg er jo ganske svak for akkurat det der. Men når enden også er god, da er det meste godt!Men nå er det ikke håp: Vi må ta farvell med våre nye venner. Deres lille sønn kommer hjem om ikke lenge, og de må suse avgårde. Et siste bilde før de drar. Vi lover å forsøke å besøke dem når vi skal hjem om to ukers tid.

Takk til dere, så langt!

Først ble våre planer (grunnleggende) endret fordi “noen” om bord fikk øye på en sneflekk. I dag har vi jo bare fullt efter, så dette inngikk absolutt ikke i det vi hadde planlagt. Heldigvis! Men hva nå?

Daniel hadde to forslag til steder å dra som ligger innover i landet. Vi velger den nermeste, Morella. Det er sen eftermiddag, men vi ber likevel Mr. Zumo om korteste vei (ikke raskeste tid). Det var virkelig en flott tur, men kanskje ikke så lurt.
Det er nemlig et 1200 meter høyt fjell mellom oss og Morella. Men det kan ikke vi så på vårt kart så vi legger i vei i fint driv. Temperaturen synker, det blir mørkt, og stemningen er ikke den beste når vi endelig er på toppen. Vindmøllene der oppe gjør jobben, men det er ganske hutrig med åtte grader. Jeg trøster meg med at det ikke var meg som ville velge korsteste strekning; jeg foreslo motorvei, men dengang ei.Vi kjører nedover, og plutselig åpnebarer Morella seg. Det er en diger festning som ligger opplyst som en øy et digert mørkt hav. Inntrykket er mektig!Vi finner et hotell i mørket, og får sette Bamsefar inne i en butikk (!) for natten. Hotellet har ingen restaurant, de sier det ikke er noe annet åpent nå (klokken er bare halv ti!), men at de kan lage en panini til meg. Jeg har blitt sulten igjen så jeg sier takk. Glassene inneholder, fre høyre, vann og grappa.
De sparer ikke på grappaen ute på landsbygden i Spania.

357 km.

Dette er vår første dag i Spania, og vi starter med å jakte på en (italiensk) frokost. Ikke så lett som vi hadde trodd – hvorfor vi hadde trodde det skulle være lett å få italiensk frokost i Spania, det vet jeg ikke riktig.

Første problem er språket. Vi forstår ikke annet enn si og no. Men det ser ut til at når vi snakker sakte og tydelig, og bruker infinitiv, da forstår de oss. Så café con latte går til slutt inn. Selv om melken i hele Spania viser seg å være langtidsmelk (UHT). Men dolce, det fungerer ikke. Og utvalget av ting som faller i smak hos oss ser ikke ut til å være så stort.
Men til slutt sitter vi da der, i den store baren med utsikt til havet, og ser på folk. Og vi ser på turister som nyter å ha ferie.

Igjen er det uvant at det røykes inne. Eftersom jeg desverre ikke skal røyke så er det på tide med en tur rundt om i byen.Cadaques er en kunstnerkoloni, med Salvador Dali’ som den mest kjente. En liten by som ligger der og omkranser bukten, hvit og fin. Byen bærer preg av å være et reisemål for mange, og nå som det er vinter er mye stengt. Regner med at i sesongen er det er yrende liv her, med alle mulig typer butikker som har alt man kan trenge. Men nå om vinteren er det stille
Vi ser hvor Dali’ sto i skyggen i 1919 og malte. Det er satt opp slike tavler en rekke steder rundt om i byen slik at man kan se hvor han hentet inspirasjon. Før han begynte med surrealismen, naturligvis. Vi slentrer omkring; vi kjørte over 700 km i går og føler for litt mosjon. Men vi er snart tilbake bar for mer kaffe. Vi er enkle slik.

Men vi saler da til slutt opp, og drar avgårde. Det er 18 i skyggen og solen skinner. Vi kjører nordover langs kysten et stykke.

Det tar ikke lang tid før vi får vårt første møte med spansk trafikkultur. Vi blir veldig overrasket. Den er nemlig mye, mye bedre enn den italienske. Ikke bare er veiene mye bedre, men det er som å være i Norge. Det er litt flaut å innrømme at jeg hadde trodd at den spanske trafikken skulle være mye værre enn den Italienske, men det trodde jeg altså.
Vi blir snart lei av kysten, og svinger innover landet. I boken The most beautiful villages of Spain er byen Besalu’ behørig omtalt. Den ligger fint innen rekkevidde og rett vest for oss, så vi sikter på den. Der vi parkerer rett utenfor sentrum av gamlebyen. Jeg har for mye klær på meg.
Det er ikke nødvendig å besøke en trattoria for å spise godt. Vi finner en brødbutikk hvor vi kjøper, vel, brød og en lokal mandelkake, derefter en alimentari hvor vi finner ost og vann, og til slutt sn slakter som byr på jamon. Jamon uttales nesten som det engelske ordet ham, og betyr det samme. Man ser det overalt; i Spania er man stolt av sine skinker!
Solen skinner, vi sitter på torget i Besalu’, og vi har det fint. Og vi er veldig glade vi ikke er med en i gruppe hvor guiden har en rød plast-blomst på en pinne. Vi snakker om hvor herlig vi har det, og hvor lykkelig vi er for at vi har det som vi har det. Det er nesten så man kan bli bekymret og lure på hvor lenge det kan vare.Når man har spist lunch på piazzaen i sentrum ab Besalu’, da er min anbefaling at man går på Ban Manolo for sin kaffe. Det er den beste i Spania så langt!Efter lunch er det hverken sigar eller dupp, men tilbake på sykkelen. Vi fortsetter vestover. Det tar ikke lang tid før vi oppdager at i Spania, der har de fjell. Faktisk, de har ganske mye fjell. Overalt. Plutselig får vi øye på Pyrinéene. Samtalen går slik:
– Se der, min kjære, der ser vi Pyrinéene.
– Jeg ser sne.
– Sikkert, det er jo fjell. Men vi skal jo ikke gå på ski, vi skal holde oss på veien og besøke landsbyen Sos del Rey Catalico.
– Hørte du ikke hva jeg sa?
– Sorry?
– Jeg sa: Jeg ser sne. Det betyr at vi skal svinge sørover. Hører du dårlig?

Av grunner jeg ikke skal dvele ved nå så bli det akkurat slik. I neste veikryss svingte vi sørover, og fortsatte sørover et par timer. Se på kartet ovenfor for å se effekten av å se litt sne i horisonten. Vi kjørte i trange daler, og passerte over pass. En herlig eftermiddag. For meg er det ikke viktit å besøke Sos del Rey Catolico så jeg kjører like gjerne sørover som vestover. Bare jeg får kjøre er jeg fornøyd!

Når man kjører i Spania, langt borte fra Costa Brava og Costa del Sol, i tillegg til at trafikken ikke er suicidal som i Italia, er det tre ting man legger merke til.
Det første er at det nesten ikke er trafikk. Vi kjørte flere tusen kilometer i Spania, og det er slående hvor lite trafikkerte veiene er.
Det andre er at veistandarden er svært, svært bra. Dekket er bra, veiene er brede, og skiltingen er slik man ikke engang kan drømme om i Italia.
Det tredje, er at på alle veiarbeidene, og dem er det mange av, der står det “Finansieres av EU”. Det er vanskelig å fatte hvor mange euro som er pumpet inn i Spania på dennen måten. Men vi så flere høyhastighetsbaner for tog under bygging, hundrevis av veianlegg, broer, og tilsvarende.
Efter å ha kjørt tilstrekkelig sørover til at Hun føler seg trygg, fortsetter vi vestover. Når det nermer seg sen eftermiddag og solen begynner å gå ned, da nærmer vi oss byen Lleida (wiki her). Lang historie med en betydelig plassering i det Romerske imperiet!
Vi spør vår GPS, Mr Zumo, om hjelp og han har noen forslag. Hans første er en femstjerners greie som ikke er noe for oss. Vi kjører ned hovedgaten mens vi forsøker å forstå hva Zumo forteller oss. Noen drag opp og ned hovedgaten før vi forstår at man mener det er et hotell på jernbanestasjonen. Og det er riktig; Hustruen går inn og finner ut at det er ledig rom. Men både stedet og hotellet er ultra-kjedelig. Vi kjører opp hovedgaten igjen på jakt efter noe annet. Det vi ikke vet er at vi blir nøye iakttatt av noen vi senere feilaktig skulle tro var spanioler!

Vi kjører ned hovedgaten igjen, og finner tre andre hoteller (to helt uinteressant og ett stengt), så vi returnerer til jernbanestasjonen. Hustruen går inn for å be om rommet.

Og da skjer det.

– Hello, do you have any problem?
Det står en ganske stor mann ved siden av sykkelen, og ser undersøkende på meg.
– No, svarer jeg ganske avvisende.
– We have seen you ride your bike here several times now. You sure you don’t have a problem?
Jeg svarer ikke. Jeg sitter på sykkelen, og om den fyren her gir meg et lite puff vil vi gå overende med et brak og det er lite eller ingenting jeg kan gjøre. Det har blitt mørkt, og vi er utenfor jernbanestasjonen i en eller annen by i Spania.
– We also have a GS!
– What model?
– We had an R1100GS, but now, unfortunately, we have a VStorm. We are bikers! Can we help?
Kan man tenke seg at noen skal bløffe og innrømme noe så flaut som å ha en VStorm når man egentlig skal ha en GS? Denne mannen må være hel ved!

Nå ser jeg at ved siden av ham står det faktisk en dame.
– This hotel is no good. Come and stay in our house instead!

Men det er for sent; Hustruen har allerede reservert rommet. Så isteden for å overnatte inviteres vi på middag. Vi snakker litt, og det blir klart at her i Spania spiser de ingen stor middag om kvelden, men litt stekt brød, olje, kanskje et stekt egg. Jeg drar litt på det, og sier at vi spiste en liten lunch så vi burde kanskje heller finne oss en større middag her i byen. Og kanskje blir det litt meget å ha oss på besøk efter å ha kjent oss i to minutter.
De står på sitt, og sier de skal lage en stor middag til oss. Det er det minste de kan gjøre for oss, vi som har kommet fra hvor vi nå har kommet fra til Lleida.
Vi aksepterer naturligvis!

Da Daniel kommer for å hente oss sier han at de bor langt ute på landet, det er mørkt og ingen andre hus i nærheten, men it is no problem. Så vi blir med ut på den spanske landsbygden sent om kvelden. Det skal vise seg å være turens beste trekk!

Vel hjemme hos være nye venner Claudia og Daniel får vi servert en diger middag med alt hjeret kan begjære. De fyrer i peisen, og når det er bare glør griller de pølser, lam og svin. Det er oliven, det stekte brødet, andre spesialiteter, kokte grønnsaker, and what not.

Det er helt feil at de er spanioler. De er fra Catalania. Bare så det er sagt!

De har en liten sønn, som akkurat denne kvelden er med besteforeldrene. Derfor gikk de seg en tur i byen, og fikk øye på det som åpenbart var ekte motorsyklister med en nedlesset GS som kjørte rundt i sentrumsgatene. Og hva gjør man når man ser en nedlesset GS, man tilbyr seg å hjelpe! Hva kan man si?
Vi forteller hvor vi skal, og vi studerer kartene. Det viser set at de er ekte MC-folk. Det vil si, å kjøre sykkel er deres store hobby. Så i morgen skal de på tur; spøsmålet er om vi vil være med? Vi minner om hvor nedlesset Bamsefar er, men at dersom de tar litt hensyn til vårt halve tonn med flyttelass vil vi elske å være med dem på tur.

Og slik slutter så denne dagen; vi kjører tilbake til det triste hotellet mens vi stråler av lykke. I morgen skal vi på tur med våre nye venner!

353 km.

Ved å se på Bamsefars bakende er det mye å lære: Jeg bor i Italia (skiltene er derfra), jeg er fra Norge (klistremerke), jeg liker min BMW (medlem av BMW-klubben i Italia), og jeg liker å kjøre langt (medlem av IronButt Assocition). Om tenningen hadde vært på hadde vi sett lysene montert i lokket på sidekoffertene, som demonstrerer at jeg er ingeniør. Ellers vil man fra tid til annen se ikke mindre enn fem bremselys (i hovedlykten, inne i blinklysene, og 6 LED på hver side av toppkofferten) som forteller at jeg er opptatt av sikkerhet.

Bakdekket er litt slitt, men det bør holde de to tusen km ned til Motril; som en følge av mye langdistansekjøring er det mest slitt midt på. Fin tanke som skulle vise seg å være helt feil, men av grunner jeg ikke kunne foutse.

Dagens plan er å kjøre fra Italia, gjennom Frankrike, og til en liten spansk by på grensen mellom Frankrike og Spania som heter Cadaques. Det skal være en typisk hvit spansk landsby ved havet. Den er omtalt i boken The most beautifil Villages of Spain. Vi har tidligere med stort hell benyttet The most beautiful Villaes of Tuscany av samme forfatter. Bak i boken er det, for hver landsby, en liste over hvor man kan bo, hvor man kan spise, og bildene er nydelige. Ingen store og berømte byer er med; Toscana-boken lister ikke opp Siena, Firenze eller Pisa.

Det er litt synd at frese gjennom Frankrike i ett langt drag uten å stoppe. Det er mye godt å si om Frankrike, men denne gangen er det Spania som er målet. Og da får vi finne oss i å ikke se noe som helst av interesse i Frankrike (man kan ikke få alt, sies det). Tross alt er Frankrike alt for stort til å kunne oppleves samtidig som man har ambisjoner om andre ting (Spania).

Autostradaen fra la Spezia til Nice er spektakulær med sine 137 tunneller! Men kjører på et par timer, og det virker som om halvparten av distansen er under jorden. De fleste er korte, så det bærer ut og inn av fjellet hele tiden.

Og plutselig, midt mellom to stykker kommer vi til grensen. Jeg rekker akkurat å fyre av et bilde før vi fyker forbi (og kvaliteten blir derefter). Det er litt kult å kunne passere grensen mellom to store nasjoner på denne måten. Ikke bare trenger man ikke stoppe, det finnes ikke noe sted å stoppe der på motorveien. Og samarbeid er en god ting: Ikke noe veksling med tilhørende kostnader!

Men vi har ikke vært lenge i Frankrike før regnet starter. Vi hadde middels regn-beredskap (regntøyet klart, men ikke på) så vi ble ikke så veldig våte. Vi kører et par timer gjennom regnbyger, med litt blå himmel innimellom. Vi bruker et lite opphold til å putte i oss litt lunch. Ikke noe å skrive hjem om, men dagen i dag er transport og da må vi vel lide litt.Vi stopper på en bensinstasjon som reklamerer med at de har en italiensk bar; intet mindre enn Lavazza. Det reklamerer med Le cafe favori des italiens. Skuffelsen er meget stor når det viser seg å være en automat. Riktignok tre automater, ikke bare én, men dog.
Den kaffen automaten lager er faktisk veldig dårlig. Det er nemlig ikke slik at kaffe fra automat behøver å være dårlig. På instituttet ved Universitetet i Pisa hadde de en skikkelig maskin. Der kom den en mann hver morgen og fylte på frisk melk slik at en cappiccino ble det det skulle være, og en café (en espresso, med andre ord) ble laget på skikkelig vis.
Den kaffen vi fikk servert her, som utgir seg for å være slik italienerne liker den, det er rett og slett en fornermelse. Både mot estetikken, mot økonomien, og mot smakssansene. Faktisk er dette like ubehagelig som oljen vi fikk servert i går.

I tillegg bekrefter det alle våre fordommer mot Frankrike; hvordan er det med resten av landet når dette er hva som tilbys trafikantene? Hvorfor skal jeg tro at franksmenn krever annen kaffe når de ti minutter senere svinger av sin Autostrada?
Og hvem har lyst på en sigarillo sammen med kaffe av så lav kvalitet? Bortsett fra meg, mener jeg. Motorvei er kjedelig, også i Frankrike, og langs kysten er det lite å se og timene går. Gleden er derfor stor når Pyrinéene kommer til syne i horisonten. Enden er nær, for å si det slik.Vi passerer grensen, men det var et stort oppbud av politifolk der og jeg ville ikke tiltrekke meg oppmerksomhet ved å fyre av en blitz, så det er ingen bilde av det skiltet. Solen går ned og vi ankommer Caraques i mørket. Boken vi har med lister opp noen steder, men først tar vi oss en runde i byen og leter. Efter litt søken finner vi et hostel (riktig stavet!) som både har et dobbeltrom med dobbeltseng (et annet sted med to enkeltsenger avvises hoderystende; hvem kan ønske det?)Derefter bærer det ut for å spise føste middag i Spania. Vi finner en liten fiskerestaurant, og første lærdom om Spania er at her synes det ikke å være noen røykelov. Ikke det at det plager meg, men det er veldig utvant.

Vi studerer de andre som spiser, og legger merke til en annen ting: Det er bare vi som har vannflasker på bordet. Alle andre drikker enten (bare) vin, eller (bare) øl.

Jeg bestiller en salat efter fisken, og lærer at i Spania er ikke en salat litt grønt man kan nyte efter måltidet. Her er en salat en hel rett. Med egg, løk, og tunfisk.

Maten er god, men det er brukt veldig mye (oliven)olje på maten. Mye, mye mer enn vi er vant til. Dette skal vise seg å bli en gjennomgangstone med store konsekvenser.

Regningen er ikke avskrekkende.

702 km langs Middelhavet i dag.

Hustruen bestemmer at eftersom Ferien starter fredag, da er torsdag et bra tidspunkt for avreise (hun er nå alltid så klok!). Vi har pakket hver vår sidekoffert, pluss den store topp-kofferten, pluss hver vår store bag som er festet til lokket på koffertene.
Da Bamsefar var nyfødt veide han 238 kg. Nå er han minst 250 (trolig nærmere 260). La oss anslå at vi har 20 kg bagasje hver, og at vi veier noe slikt som 200 kg tilsammen. Da er vi oppe i noe slikt som 500 kg. Tanken på hva som skjer dersom han kommer ut av balanse og “noen” skal forsøke å hindre ham i å velte, den tanken legger vi igjen hjemme. Om vi dveler ved den tanken, da blir det nemlig ikke noen tur!
Karine foreviger oss akkurat da vi drar avgårde. Legg merke til (det nye) samtaleanlegget. Innkøpt rett før turen; det er laget av Autocom og skulle vise seg å fungere helt utmerket (også på motorvei, som for oss betyr omlag 140 km/t). Flotte greier!

Planen er enkel: Sus til Spania, bruk to uker på å se Spania, og sus hjem. Vi er ganske gode på å suse avgårde (noen som husker den melodien?). Vi har ingen planer i Spania, bortsett fra å besøke Leena og Ivar noen dager utenfor Motril (som ligger i nærheten av Malaga).
En liten titt på Google Maps forteller at vi må regne med noe slikt som 2.500 km hver vei. Egentlig litt mer enn vi setter pris på, men når det ikke stopper Henne da skal det jammen ikke stoppe meg heller! Derfor planlegger jeg så mye som mulig. Mye mer enn jeg forteller Hennne. Og, skal det vise seg, Bamsefar greier brasene uten noen form for problemer (med ett unntak, men det har helt andre årsaker; mer om det senere). Alt fungerer om bord: Samtaleanlegget, Hennes oppvarmede vest (Hun trodde jeg var gal da jeg neglisjerte Hennes protester og bestilte den), de nye veskene, de store vanntette bag’ene, og så videre.

Vi drar avgårde, og planen for denne første dagen er å suse på Autostrada vestover til Genova. Derefter snirkle oss langs kysten frem til Ventimiglia (som ligger nesten på grensen til Frankrike). Men slik gikk det ikke.
Det hele starter bra. Vi spiser “lunch” på en “holdeplass” på Autostrada. Hun spiser suppe mens jeg har pasta (naturligvis!), og en salat hver. Salaten viser seg å koste seks euro! Ikke verdt det, for å si det mildt. Men, vi trøster oss med at når man er på tur da skal det liksom være litt “ekkelt” og litt slit. Så vi håndterer krisen.
Vi fortsetter, og efter å ha passert Genova svinger vi av ved Celle Ligure. Der følger vi via Aurelia videre vestover. Men når vi kommer til Savona begynner det å mørkne og det er på tide å få opp farten litt.

Vi sier til Mr. Zumo (som altså er vår GPS) at vi gjerne vil ha raskeste vei (i tid) til Ventimiglia. Det blir mislykket av to grunner. Det første er at vi blir møtt med det mest dustete skiltet jeg noen gang har satt. beklager at kvaliteten er dårlig, men det er tatt med blitz i fart: Biler kan kjøre i 80 men motorsykler bare i 60. Eller med andre ord: Veien slynger seg oppover og er trolig uimotståelig for andre motorsyklister enn oss (som med våre 500 kg føler oss litt “sid i stussen” for å si det slik).
Den andre årsaken til at det ikke blir vellykket er at Mr. Zumo mener det er raskere å svinge en tur inn i landet enn å følge kysten. Nå har han rett i at det går tregt på via Aurelia, som tråkler seg gjennom sentrum av enhver liten småby langs kysten. Men da vi kommer opp på 1000 moh og sneen kryper inn mot veien, da sier Hun at Mr. Zumo kan mene hva man vil, for her skal vi ned til sjøen igjen. Og slik blir det. Derfor ankommer vi til Finalborge efter at det har blitt mørkt. Ingen steder å overnatt der. Det ser ikke bra ut!

Nede i Finale Ligure finner vi endelig et lite hotell som tar i mot oss. Det heter Albergo Villa Gina (Via Brunenghi 6, 17024 Finale Ligure (SV). Tel. / Fax: 019691297, epost info@villagina.it). Rommet har en herlig gips-relieff over sengen; her skal kjerligheten dyrkes (i normativ og deskriptiv mening!). Vi parkerer i deres låste garasje. Det hele ser plutselig mye bedre ut.

Vi går ut i gatene for å lete efter middag. Vi finner Pizzeria da Tonino, via Bolla 7A, 17024 Finale Ligure (SV), Tel +39 0196816162. Det er en kombinert bar og pizzeria; det er varmt og godt. Veggene er fulle av avisoppslag som viser kokken; han er tydeligvis en personlighet. Selve baren er “inne” i huset mens alle bordene er “på gaten” inne i det som best kan karakteriseres som et “spikertelt”. Men det fungerer utmerket.

Til maten leser vi om Spania. Vi fant faktisk en åpen bokhandel og kjøpte bøker både for nord- og sørspania.
God pizza; jeg hadde med Gorgonzola mens Hun tok med artisjokker. Men vi ble veldig skeptisk da vi fikk øye på oljen som ble satt på bordet da jeg ville ha en liten salat efterpå. Det er faktisk grunn til å bli sjokkert! En raffinert olje! Aldri har vi opplevet noe lignende i Toscana. Vet ikke hva de driver med i Liguria, men at noen kan finne på å tilby gjestene en raffinert olje, det er mer enn vi forstår.

Uansett – vi blir mette og fornøyde. Og da venter Amor på hotellrommet.

227 km.

Del 1 (Pisa – Finale Ligure) er her; 227 km.
Del 2 (Finale Ligure – Cadaques) er her; 702 km.
Del 3 (Cadaques – Lleida) er her; 353 km.
Del 4 (Lleida – Morella) er her; 357 km.
Del 5 (Morella – Cuenca) er her; 294 km.
(flere deler kommer fortløpende)